Å bo i et vestlandsklima

Den eldre Vestlandsarkitekturen er et eksempel på hvordan byggeskikken gjennom flere tusen år har tilpasset seg en klimasituasjon hvor den fuktige, varme og bevegelige havluften over Golfstrømmen møter land, og den livsformen dette har gitt. Måten denne byggeskikken har utviklet seg på kan være en inspirasjon i planlegging og bygging i forhold til de energi- og økologiske utfordringene vi står overfor i dag.

Den glemte arkitekturhistorien

I begynnelsen av 1900-tallet målte lokalhistorikeren Johan Litleskare opp 22 husgrender i Lindås og rekonstruerte dem slik de var før utskiftingen i 1880-årene. Disse oppmålingene har aldri vært publisert, men de gir et godt bilde på hva det er å bo i et Vestlandsklima, og supplerer de mer kjente eksemplene Agatunet og Havråtunet.¹ 

“Den vestlandske byggeskikken som her er vist, er hittil en forsømt del av vår arkitekturhistorie”

Alle de 22 grendene, tunene, hadde gangstiforbindelse seg i mellom i et lite geografisk område på begge sider av en åsrygg, mellom Radsundet (Alverstraumen) og Lurefjorden i Lindås kommune. Hver grend har utviklet seg forskjellig i forhold til familienes vekst, topografien, vannsig, innmark/utmark, tilgang til sjøen, lokalklima på stedet, osv.

Oppmålingen og den beskrivende teksten viser det funksjonelle innholdet en gårdsbruksenhet måtte ha for å overleve. Funksjonene og funksjonselementene er de samme for hvert bruk. Dette måtte vestlandsbonden ha som ”redskap” for å kunne høste til livets opphold, i et ”ressurssnitt” fra sjøen (båt og fiske) til utmark (lyngheiene med villsau og torvopptak) og innmark (gress, korn, poter). Denne Lyngheikulturen, med de samme jordbruksmetodene, strakte seg langs hele Atlanterhavskysten fra Portugal i syd til Vesterålen i nord. Og fiskerbøndene var sine egne herrer (ikke leilendinger) og hadde gjennom båten en stor bevegelsesfrihet.

Oppmålingene viser den anonyme Vestlandsarkitekturen med sin nøkterne bruk av trematerialer som en beskyttelse utvendig, enkle laftekasser, store grindverkskonstruksjoner og smekre båter med avansert bruk av tremateriale. Disse arkitektoniske kvalitetene overgår på mange måter den oppskrytte treutskjæringsarkitekturen på Østlandet, som har fått status som den såkalte ”norske byggeskikk”.

Hva er Vestlandsarkitekturen?

Vestlandet ligger helt ut mot havet, mot den varme Golfstrømmen, som gir et stabilt mildt og varmt klima året rundt med fuktig luft som til stadighet kommer inn med lavtrykk som gir vind og 2000 mm nedbør på takene i løpet av et år – og tilsvarende 2000 mm vann horisontalt på veggene i visse utsatte vindretninger. 

For å kunne leve og bo i dette klimaet har mennesker i tusener av år laget seg et ”shelter”, en ”værhud”, for å få en ”luftlomme”, en brukssone med tørr luft, adskilt fra det våte og vindfulle ute. Denne værhuden besto av liggende trekledning, steinvegger mot slagregnsretningen og brakekledning der det var behov for mer lufting. Inne i den innvendige klimasonen ble en rekke av gårdsbrukets (tunets) funksjoner samlet under samme tak, til et ”sammenbygd hus”. 

Her var en laftekasse, med åpne ”røkstuer” med ild og røk midt i rommet. ”Stova” var brukets viktigste oppholdsrom, hvor maten ble tilbredt og hvor folk satt og hvor de sov sammen etter lange dager ute. Ved innføring av jernovnen på 16- og 1700-tallet ble laftekassen påbygd og det ble bygget inn et gulv, en ”lem” til å sove på som indirekte ble oppvarmet nedenfra. 

Den andre laftekassen, ”Bud”, var uten ildsted og ble brukt som sovekammer, sengebud for gjester og for lagring av tørrmat som korn og mel (stabburfunksjon). 

En tredje laftekasse var ”Floren”, hvor kuene var om natten og om vinteren og holdt varmen ved egenvarme. Floren kunne være bygget som en direkte forlengelse av de andre funksjonene, med mennesker og dyr under samme tak som et ”langhus”, eller den kunne være som en egen laftekasse inne i grindverksløen, eller som et eget frittstående hus.

Det luftige mellomrommet mellom laftekassene Stova og Bud ble brukt til åpen grue (eldhus) til større koking, tørking av korn m.m. 

Svalganger på sidene av laftekassene ble brukt som lager og trafikkareal under tak eller som sauefjøs og stall. I gavlene kunne det være bygget lagerrom, ”Skjykke”.

Til lagring av høy, som måtte ha gjennomlufting for ettertørking, var det behov for større volum, som ble bygget opp av slanke grindverkskonstruksjoner for å holde vegger og tak oppe. Grindverkskonstruksjoner ble også brukt i de største nøstene. Hvert bruk hadde sitt nøst der de smekre trebåtene kunne stå luftig og beskyttet mot sol og regn – robuste båter til bruk på havet, og lettere og hurtigere båter for å seile lengre avstander.

Den vestlandske byggeskikken som her er vist, er hittil en forsømt del av vår arkitekturhistorie – strilene med sine hus var for simple og anonyme. De var ikke estetisk interessante nok, selv om de elegante båtene var en del av strilenes arkitektur. 

Men det nyanserte bildet av en vestnorsk byggeskikk som tegner seg her, med de større og mindre arkitektoniske elementer som en måtte ha for å leve i samspill med Vestlandsnaturen og Vestlandsklimaet, er et svært relevant eksempel i forhold til en måte å tenke miljøriktig planlegging på i vår tid.

Så kom ”Passivhusreformen"

Fra år 2010 skal vi arkitekter og arkitektstudenter forholde oss til en ny sentralstyrt og detaljert norm over hele Norge, som tilsier at alle hus skal ha 30-50 cm tykke gulv, vegger og tak, at vinduene skal være så små som mulig, at vegger skal tapes og fuges mot luftlekkasjer, og som krever balansert ventilasjon med varmeveksling. Vi skal spare energi.

Klimaforskjeller i Norge

I EU, der passivhusstandarden har hentet sine forbilder fra, er det tatt hensyn til klimaforskjeller mellom syd og nord. Men i Norge skal vi ikke ta hensyn til klimaforskjellene mellom øst og vest, hvor det er store variasjoner i vind, nedbør og varme.

Vi har fått samme reform for hele landet. Å lage klimasoner, slik det blir gjort for dimensjonering av tak, er tydeligvis blitt for komplisert. Den nye reformen skal gjøres enklere for byggebransjen (som jo egentlig har dataprogrammer som kan håndtere forskjeller). Men en energireform som tar utgangspunkt i et Østlandsklima vil ikke ha samme energibesparende effekt på Vestlandet.

“For å unngå påfølgende råte og soppskader, må heretter hus på Vestlandet bygges under tak, inne i et annet hus, en ”Rubbhall”, til store kostnader.” 

Innbygging av fuktighet 

Å bygge hus i Vestlandsklima betyr at vegger og tak med stor sannsynlighet vil bli utsatt for regn i byggeperioden. Om de 30-50 cm tykke vegger/tak som passivhusstandarden krever blir nedfuktet, vil de ikke kunne tørke ut. For å unngå påfølgende råte og soppskader, må heretter hus på Vestlandet bygges under tak, inne i et annet hus, en ”Rubbhall”, til store kostnader. 

”Pustende” vegger

Mange (blant andre GAIA arkitekter) mener at diffusjonsåpne vegger vil kunne gjøre husene sunnere å leve i. Diffusjonsåpne vegger, sammen med damp- og fuktregulerende materialer, bidrar til en desentralisert fuktvandring (en slags varmeveksler-effekt) som vil kunne gi gunstig luftkvalitet for lunger og for hud.

I de senere årene har ikke SINTEF lenger samme tro på et 100% ”dampsperreskikt”, og godkjenner nå ”dampbrems” i stenderverksvegger. Den innvendige dampbremsen må da være tettere enn den utvendige ”vindsperren”. Det blir en desentralisert fuktvandring i veggene, som ”puster”, samtidig som det skjer en ”uttørking” av veggen.

På Vestlandet har det tidligere innførte dampsperreskjiktet av plast vært helt unødvendig, da temperaturforskjellen ute og inne uansett er relativt liten, slik at slik fuktvandring aldri har vært påvist å ha gjort noen skade. Men i den nye standarden er veggene så tykke og kompakte at fuktigheten vil bli værende inne i veggen og vil kunne gi grobunn for organisk vekst om den ikke blir stoppet av et dampsperreskjikt (plastfolie) på innsiden. Overganger til dører og vinduer blir tapet og fuget etter alle kunstens regler, og det hele etterprøves med trykkmåling for å unngå selv den minste lekkasje, som vil kunne få store konsekvenser. Passivhus må være ”potte tette”, uten noen mulighet for å ”puste”, selv om SINTEF nå godkjenner ”dampbremsmetoden”.

Ingen begrensninger i bebygget areal

Dagens regelverk er slik at vi kan bygge hus og hytter så store vi måtte ønske, bare de blir bygget med passivhusstandard. Husbanken hadde engang en arealbegrensning på 120 kvm.

En slik arealbegrensning, og arealeffektivisering, vil kunne være et virkemiddel til å få redusert energiforbruket både i drift og i bruken av bygningsmaterialer.

Den strenge reformen har gitt dispensasjon til bygging av hytter med 20 cm tykke eksponerte tømmervegger, selv om hyttene vanligvis ligger i en klimasone som er mange ganger kaldere enn på Vestlandet. Å fullisolere og kle inn tømmerhyttene ville nemlig bryte med ”den norske byggeskikktradisjonen”. Men slike tømmerhytter vil ikke overleve i klimaet på Vestlandet.

Ild uønsket som varmekilde

I årtusener har vi i Norge brukt ild til å varme opp husene våre. I en periode krevde Husbanken at alle boliger skulle ha et ildsted til varme og koking, eller vise at et ildsted kunne bygges siden, om det skulle komme en energikrise. 

Nå har vi fått en standard hvor ildsted ikke lenger har samme mening, da ovnsvarme vil gjøre boligen for varm og vil lage uønskede trekkforhold i forhold til den pålagte mekaniske ventilasjonen.

Vi skal heller ikke lenger utnytte biobrensel, som vi har så mye av rundt oss. Biobrensel blir nå i stor grad erstattet av ”luft til luft”-varmepumper. Fjernvarmen som enkelte kommuner har innført passer ikke lenger inn i passivhusreformen, og passivhuseiere må søke dispensasjon for å slippe fjernvarmetilkobling.

Direkte passiv solvarme er uønsket 

Standarden stimulerer til bruk av utvendig installerte solfangere til oppvarming av varmtvann. Men det å bruke direkte strålevarme fra solen inne i huset er uønsket, da husene blir for varme. Solen må derfor skjermes vekk med avanserte automatiske markiser og utvendige gardiner.

Løsninger med halvklimatiske glassbygg, ”vinterhager”, som åpner opp mot omgivelsene, tar opp solvarmen og lagrer den passivt, er heller ikke lenger aktuelle. Boligene blir for varme, og en kan ikke helt stole på at brukerne ikke varmer dem opp vinterstid. Slike halvklimatiserte soner, som i mange tiår har gitt spennende løsninger, passer ikke inn i passivhuskonseptet. 

Det å bo gjøres avhengig av maskiner

Vi skal leve med den nye standarden i mange år fremover. Vi skal bo i luft og puste inn luft som blir bearbeidet av en elektrisk drevet maskin, med forvarmet friskluft, filtrering, fuktregulering, varmegjenvinning og lyd.

Hvor mange år holder en slik maskin? Hvor lett er det at de billigste og dårligste maskinene blir valgt? Hva skjer med luften når service uteblir, filter tettes til eller maskinen blir slått av?

Et passivhus vil nærmest fungere som en ”kunstig lungemaskin”, hvor all luft skal bearbeides før vi inhalerer den. Vi lever innendørs med samme bearbeidede luft, med samme fuktighet og temperatur, dag, natt, sommer og vinter, i barnehager, skoler og kontorer. Skal vi trene er det samme luften i treningsstudioet også.

Lungene er skapt for å kunne fungere i forskjellige klimasituasjoner fra –40 til +40 grader. Dette får de ikke trening i med en konstant temperatur og fuktighet. Hva skjer med lungene våre når vi har levd et helt liv i denne ensformige luftkvaliteten? Kan noen av de økende folkesykdommer som astma, allergi og dårligere immunforsvar ha sin årsak i et slikt inneklima?

Vi skal leve med innebygget støy

Luftmaskinen vil gi en konstant lavfrekvent lyd, som i en bolig må betraktes som uønsket støy. Mange hører så godt at de reagerer på støyen, og den eneste måten å komme vekk fra støyen på er å slå av maskinen. Det er ikke godt nok å si at støyen er så liten i forhold til annen støy vi omgir oss med at det ikke betyr noe, eller at den er under et tillatt støynivå. Hva med blinde og svaksynte, som er avhengig av ”stille” omgivelser for å oppfatte lydreflekser fra veggene? Den svake lavfrekvente lyden fra luftmaskinene ødelegger ”synet” til de blinde. Passivhusstandarden har ikke løst kravet til ”universell utforming” på dette punktet. 

Campingvognfolket

Men reformen har ikke klart å nå ”campingvognfolket”, som med sine faste tomter på ca 70 kvm tydeligvis finner kvaliteter i det å leve i forhold til naturen og klimaet på en variert måte, med lys, luft, regn og varme. Hver sone av campingplassen har sin bruk i forhold til værsituasjon og dagsrytme. 

Kunne vi la oss inspirere av campingvognfolket, og bygge videre på ideen om å bo/leve i forskjellige soner i forhold skiftninger i været og årstidene? Med en indre kjerne som kunne ha passivhusstandard (med varmegjenvinning), som vi trakk oss inn i i den kalde årstiden, og en sone som vi kunne leve i i den varmere årstiden (med bruk av naturlig ventilasjon)? På denne måten kunne vi leve i våre omgivelser i de forskjellige årstidene, og fremdeles spare energi slik man har gjort tidligere, for eksempel i Store Okse.

Hva er egentlig målet?

Målsettingen med den nye nasjonale reformen er å få redusert klimagassutslippet (CO2), ikke egentlig å spare energi. Men da må reformen endres og utvides, og vi må ikke bare regne på energi, luftlekkasjer, kuldebroer osv. Vi må i tillegg lage et regnskap i forhold til byggets totale klimagassutslipp. Hvor stor belastning skal hvert enkelt bygg tillates å ha? Til dette regnestykket hører transport, materialenes egenskaper, naturlig ventilasjon, størrelsen på det vi bygger osv. Byggingen av de kompakte passivhusene kan fort være en klimabelastning i seg selv. 

Det er mulig at reformen er en god begynnelse på hvordan vi skal tenke hus på fremover, men da må den forenkles og åpnes opp for flere måter å lage ”klimaaktive” hus med naturlig ventilasjon på. Det må gjøres lettere å videreutvikle de preaksepterte løsningene. I dag kan vi få dispensasjon fra forskriftene med utførlig dokumentasjon, men en slik øvelse er det ikke rom for innenfor et vanlig arkitekthonorar, og det er blitt vanskeligere for de mindre kontorene å ha oversikt over de nye forskriftene og det tilhørende skjemaveldet. Det ligger an til at de store arkitektkontorene med juridisk kompetanse blir de som dominerer markedet. Dette er en “lukket arkitekturreform” som er et komplisert, sentralstyrt diktat, som må utvikles til en mer “åpen reform”. Den må gjøres mer demokratisk, så både arkitekter og brukere igjen kan få glede av å bygge, og kan bygge mer nyansert i forhold til det lokale miljøet.

Energiparadokset

Det er et stort paradoks at vi i Norge, som har mer enn nok fornybar og ren energi til eget bruk, skal iverksette en ny kostbar reform for å spare energi, slik at Statkraft og andre energihandlere kan tjene store penger på å selge den ”rene og fornybare energien” ut i det store kraftmarkedet, for at de skal være mindre avhengige av forurensende kullkraft. Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete har som målsetting at alle nye hus om ti år skal bygges med passivhusstandard og at vi på den måten får redusert vårt nasjonale energibruk med 10TWh, og utenriksminister Jonas Gahr Støre snakker om at Norge skal være EU sitt batteri med fornybar energi.

Ved innføring av passivhusreformen skal vi på denne måten indirekte være med på å redusere CO2-utslippene også andre steder enn her i Norge. Men er det det som kommer til å skje?

“Kan vi bruke den tankegangen som ligger til grunn for ”den norske Vestlandsarkitekturen” som en inspirasjon til å utvikle passivhusreformen til en ”aktivhusreform?”

Nå er det såkalt ”energikrise” på Vestlandet (jfr. saken om kraftlinjer i Hardanger) fordi oljeindustrien trenger store mengder fornybar energi. Nå skal passivhusreformen indirekte brukes til å få pumpet nok gass til Europa for å få brent den av der.  Hvor er det da blitt av vår målsetting om å oppnå reduserte globale klimagassutslipp?

Hvordan kommer vi ut av denne ”tvangstrøyereformen”? Hvordan skal vi komme videre med mer åpne løsninger, som kan gå inn i en større og økologiske sammenheng? Kan vi bruke den tankegangen som ligger til grunn for ”den norske Vestlandsarkitekturen” som en inspirasjon til å utvikle passivhusreformen til en ”aktivhusreform”, realisert gjennom differensierte konstruksjoner i forhold til region, bruk, årstid og klima?