Arkitekter med luft under vingene

Da vi i 2009 bestemte oss for å flytte til Vardø for å starte et arkitektkontor ble vi utelukkende møtt med advarsler og skepsis. Som om det ikke var vanskelig nok å starte eget arkitektfirma, skulle det i tillegg gjøres fra en liten kommune lengst vekk i Norge. Vi spurte mange om råd, både arkitekter og forretningsfolk, og alle var klare på at dette var en dårlig idé. Ikke bare var det langt unna “alt” – Vardø kommune hadde i tillegg i 2009 blitt kåret til Norges dårligste kommune å etablere bedrifter i. Rangert på en lite flatterende 430. plass i NHOs årlige nærings-NM. Men her er vi også ved kjernen i vårt prosjekt: å utvikle muligheter andre ikke har sett. Vi var overbeviste om at man i Varanger satt på en uutnyttet ressurs som ingen enda hadde tatt skikkelig tak i.  

Ny klimatenkning i arkitekturen

Det var mot slutten av utdannelsen på Bergen Arkitekthøgskole at ideen om å skape et naturbasert arkitektkontor begynte å ta form. Som student samler man på inntrykk, leser alt man kommer over og blir eksponert for en rekke forskjellige måter å tenke arkitektur på. BAS var en god plass å trene seg på å tenke utenfor boksen. Men den viktigste inspirasjonskilden var det vi savnet å høre mer om. “Starchitects” og en desperat, pompøs “se-på-meg-arkitektur” syntes å være forbildene i alle fagmedia, og vi savnet å høre fra arkitekter som snakket om økologi, biologi, natur og miljøvern på en gjennomtenkt måte.

“Litt for ofte kan det synes som om arkitekters oppfatning av miljøvern stopper ved byggets CO2-regnskap.”

Litt for ofte kan det synes som om arkitekters oppfatning av miljøvern stopper ved byggets CO2-regnskap. Klimatenkning i arkitekturen er selvsagt bra, men det er bare en liten del av mulighetsrommet for å tenke miljø, natur og økologi som en del av arkitekturen. Dette ønsket vi å gjøre noe med: Kort og godt å skape det kontoret vi mente burde finnes. Til å begynne med var ambisjonen å bli et slags miljøvern-arkitektkontor. Men vi skjønte raskt at dersom vi ønsket gjennomslag for nye ideer som omhandlet natur og miljø, måtte vi også bidra til å skape et marked og en arena der dette blir relevant også i et økonomisk perspektiv. Vi måtte bidra til å utvikle naturressursenes næringspotensial. 

Fuglene: Enorm variasjon blant fuglekikkere

Da vi i 2009 bestemte oss for å flytte til Vardø for å starte et arkitektkontor ble vi utelukkende møtt med advarsler og skepsis. Som om det ikke var vanskelig nok å starte eget arkitektfirma, skulle det i tillegg gjøres fra en liten kommune lengst vekk i Norge. Vi spurte mange om råd, både arkitekter og forretningsfolk, og alle var klare på at dette var en dårlig idé. Ikke bare var det langt unna “alt” – Vardø kommune hadde i tillegg i 2009 blitt kåret til Norges dårligste kommune å etablere bedrifter i. Rangert på en lite flatterende 430. plass i NHOs årlige nærings-NM. Men her er vi også ved kjernen i vårt prosjekt: å utvikle muligheter andre ikke har sett. Vi var overbeviste om at man i Varanger satt på en uutnyttet ressurs som ingen enda hadde tatt skikkelig tak i.  

Varanger: Verdens beste arktiske fugledestinasjon

Jeg hørte første gang om Vardø i 1991, i en engelsk bok om sjeldne fugler i Europa. Boken beskrev blant annet hvordan Vardø og Varanger var en av hovedtilholdsstedene for den arktiske andearten stellerand. I fugleverdenen finnes det noen ikoniske arter som nærmest har fått mytologisk status, basert på spesielt utseende eller særegen væremåte, eller gjennom sjeldenhet og utilgjengelighet. Stelleranden er en art som representerer naturens design på sitt beste, i tillegg til å være en art som svært få har sett – den holder jo til i et av jordklodens minst gjestmilde strøk. Når denne arten kommer til Varanger om vinteren er den på sydenferie. Til vanlig holder den til på den Sibirske tundraen. I tillegg finnes en lang rekke andre arter som tilhører den nordlige taigaen, tundraen og den arktiske kysten.

“I Oslo ville vi nok forblitt et lokalt, norsk, lite kontor, mens vi i Varanger er en del av et internasjonalt miljø.”

Da vi som arkitekter ønsket å spesialisere oss på natur og fugler, måtte vi selvsagt gjøre dette et sted der potensialet var størst mulig for å lykkes. Til tross for at man i en årrekke har hatt en del fuglekikkere fra hele verden på besøk i Varanger, har ikke dette vært noe man har tatt tak i lokalt. Fuglekikkerne har nok vært for få i antall, samtidig som man ikke har forstått helt hvorfor de har kommet til Varanger. Fuglekikkerne har vært de litt sære grønnkledde folkene som parkerer midt i veien og står der med store kikkerter og kamera. 

Vi visste at om vi skulle lykkes med å starte nisjekontor måtte vi flytte dit vi ville møte våre likesinnede. I Oslo ville vi nok forblitt et lokalt norsk lite kontor, mens vi i Varanger er en del av et internasjonalt miljø. Basert på våre erfaringer og vårt arbeid i Varanger begynner vi nå å få oppdrag i flere land. Vi har blitt en aktør med en stemme i det internasjonale fuglemiljøet. For regionens del går det fremover, og Varanger promoteres nå som verdens beste arktiske fugledestinasjon.

Engasjert stedsutvikling

Til å begynne med ble vi møtt med hoderisting i Vardø og Varanger også. Få hadde tro på at fuglene i regionen kunne være grunnlag for noe nytt. Oppfatningen var nok at her fantes det kun “mås og titting” – noen måker og en og annen småfugl. Jeg har ikke tall på hvor mange møter vi har vært på og hvor mange foredrag vi har holdt, for alt fra lokale politikere, næringslivsfolk, byråkrater, forskere og andre. En solid porsjon stahet har vært viktig. Vi er jo ikke arkitekter som venter på at jobber skal komme til oss og håper på at vi skal få nok å gjøre. Vi initierer prosjekter og finner gode samarbeidspartnere for realisering. De første par årene var ikke dette noen lett jobb. Men nå begynner det å svinge: Vi samarbeider med og jobber for både næringssentre, fylkesmannen, kommuner og private reiselivsaktører. Fuglesatsingen i Varanger er blitt et stort prosjekt der mange aktører bidrar, fra Nasjonale Turistveger til Miljødirektoratet og enkeltbedrifter i regionen.

Som arkitekter er det viktig for oss å engasjere oss. Vi har en agenda, og jobber i alle sammenhenger for å fremme naturverdier og for at man skal ta vare på unik natur både av økologiske og økonomiske grunner. Selv om fugleskjulene vi tegner er små enheter, står de i en stor sammenheng. Vi er ikke bare arkitekter for bygg, men driver med stedsutvikling. Derfor gjør vi også større stedsanalyser, og utvikler strategiske planer for regionen. Vi jobber med alt fra kompetanseutvikling til bedriftsrådgivning, utstillinger, vitenskapelige prosjekter, kartproduksjoner, PR-materiell, internasjonal markedsføring og så videre. Tradisjonelt har bird hides, eller fugleskjul, bare vært en boks med kikkhull i, etter en engelsk modell som ikke har vært videreutviklet. Det å utvikle nye typer fuglekikkerskjul, fotoskjul og andre rom for naturopplevelser er en svært viktig del av vårt arbeid. Det handler om å forstå hvordan fuglekikkere opererer og bruker arkitektur. For eksempel er det ikke bare å sette inn vinduer som slår utover, da skremmer man gjerne fuglene man vil se. Så må man tenkte på siktlinjer, hvor fuglene flyr, at ulike arter har ulike tålegrenser for mennesker, og så videre. Om en kikkeåpning i et vaderfotoskjul er tre eller åtte centimeter høy er avgjørende for hvor tett på man kommer uten å forstyrre.

“Det finnes en del eksempler på arkitekttegnede fugletårn, der det er tydelig at arkitekten ikke har forstått oppgaven.”

Det finnes en del eksempler på arkitekttegnede fugletårn, der det er tydelig at arkitekten ikke har forstått oppgaven. Det er kanskje ikke så rart, siden kravene gjerne er noe spesielle. I sommer jobbet tre arkitektstudenter fra England på kontoret vårt. Vi hadde over 60 søkere på tre stillinger, og det gikk igjen i deres søknader at vi representerte en måte å jobbe med nisje på som de ikke lærte om på sine skoler. Jeg mener arkitektrollen har mye å gå på ved å utforske nisjer i langt større grad. I dag skal man kunne litt av alt, og arkitekter fremstår ofte som generalister, men det finnes et utall av spesialfelt som kunne tjent mye på dedikerte arkitekter. Etter å ha bodd i Vardø i fem år har vi sett potensialet for at noen burde være arkitekter for fiskere langs norskekysten. Nå har vi valgt vår retning, men det er stort rom for ny kompetanse.

Arkitekt i Vardø: Skepsis til luftslott

En utfordring for oss da vi kom til Vardø og Varanger var faktisk synet på arkitekter. Vi ble møtt med en del skepsis. For var det en ting man hadde sett nok av i Varanger, så var det arkitekter med storslåtte planer om kostbare drømmeslott. Som vi fikk høre flere ganger: “skuffene på kommunehuset er fulle av svært gode planer”. Dette er vel en god blanding av stigma og en helt korrekt virkelighetsoppfatning. Nøkkelen vår har nettopp vært å flytte til Varanger og følge prosjekter helt fra idé til gjennomføring. Vi engasjerer oss i samfunnet og ønsker å bidra, samtidig som vi klarer å skape grunnlag for å drive et såpass spesielt arkitektkontor. Som mange andre gründere har vi kastet oss helhjertet inn i dette.

Stedsutvikling, street art og sosiale medier

Da vi kom til Vardø var det mange som ikke så hvordan det plutselig skulle begynne å kry av fuglekikkere i regionen. I stedet for bare å snakke om muligheter, begynte vi derfor like godt å spraye fuglekikkere på vegger rundt i byen. Vi skal kanskje ikke kalle det street art, men det var mange som sperret øyene opp når det plutselig sto fuglekikkere her og der. I samarbeid med aktører innen reiselivet har vi også arrangert en fuglefestival tre år på rad. Lokale reiselivsaktører og destinasjonsselskaper ønsket å bruke oss til å lage en visningstur for fugleturoperatører (en slags Star Tour for fuglekikkere). Vi spurte om vi ikke heller kunne få bruke de samme midlene til å lage en fuglefestival, og så inviterte vi en rekke kjente fugle-bloggere, kunstnere og fotografer til å bidra. I dag er det vel knapt noen i Varanger som ikke vet hva en stellerand er. I tillegg er festivalen Gullfest (gull = måke) blitt et viktig web-event, og et gedigent PR-stunt for Varanger.

“I dag er det vel knapt noen i Varanger som ikke vet hva en stellerand er.”

Sosiale medier er en viktig del av vårt arbeid. Nettsiden vår er i format mer som en fugleblogg enn en ren arkitektside, med historier om fugler, stedsutvikling og prosjekter under utvikling. Vi er veldig bevisste på å kommunisere med de som bruker arkitekturen. Både facebook og twitter og diverse fugleforum er glimrende plattformer for å jobbe både lokalt og internasjonalt. Dersom man bruker oss til for eksempel å få bygget et fuglefotoskjul, får man ikke bare et lite stykke arkitektur, men det blir også en del av en større fortelling som får et svært stort publikum. Et høydepunkt for Biotope var å bli invitert til å holde åpningsforedraget på verdens største fuglefestival, Rutland Birdfair nord for London. Festivalen har over 25 000 besøkende fuglekikkere, og alt som rører seg innen fugleverdenen er der, fra turoperatører til destinasjonsselskaper, optikkforhandlere, miljøvernorganisasjoner – og nå også fuglekikkerarkitekter.