Arkitektur etter katastrofen

Jordskjelvet og den påfølgende tsunamien som rammet Japan i 2011 var den største katastrofen landet har opplevd siden andre verdenskrig. Katastrofeområdet strakte seg over 400 kilometer langs Stillehavskysten, med nærmere 20 000 døde og savnede, i tillegg til enorme materielle skader som gjorde 400 000 mennesker hjemløse. Katastrofen ble et nasjonalt traume som gjorde dypt inntrykk på mange japanere, også de som ikke var direkte berørt, og den var naturlig nok også tema for utstillingen i den japanske paviljongen under arkitekturbiennalen i Venezia i 2012. 

Ikke et ferdig prosjekt

For de som kom inn i den japanske paviljongen var det ikke nødvendigvis enkelt å forstå ved første øyekast hva utstillingen handlet om. Veggene var tapetsert med bilder fra et av katastrofeområdene, store tømmerstokker dannet provisoriske søyler, mens små og enkle modeller sto utstilt på grovt tilhuggede trekubber rundt i lokalet. For å få innsikt i prosjektet var det nødvendig å sette seg ned med utstillingskatalogen, eller foran en av videoene som surret og gikk i lokalet. Her snakket initiativtaker Toyo Ito og samarbeidspartnerne Kumiko Inui, Sou Fujimoto og Akihisa Hirata om prosessen bak prosjektet, som konsentrerte seg om Rikuzentakata, en av mange kystbyer som ble ødelagt av tsunamien. Biennale-utstillingen var like mye en fortelling om fire japanske arkitekters prosess for å finne en mulig tilnærming til situasjonen, som en presentasjon av et ferdig prosjekt. 

Arkitektur og avmakt

De fire arkitektene forteller blant annet om hvordan de i utgangspunktet var preget av en følelse av tvil og maktesløshet. – Jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre, eller hvordan jeg skulle nærme meg situasjonen, verken som arkitekt eller individ, skriver Fujimoto i utstillingskatalogen. – Da jeg ble spurt om å være med på prosjektet, stilte jeg meg spørsmål om folk i katastrofeområdet hadde noe behov for oss, skriver Hirata. 

"Prosjektet måtte ta opp i seg tvilen, og stille spørsmål ved om arkitekturen fremdeles var nødvendig."

Prosjektet måtte ta opp i seg denne tvilen, og stille spørsmål ved om arkitekturen fremdeles var nødvendig, om den hadde noe å bidra med i denne situasjonen; om arkitektur i det hele tatt var mulig. Etter hvert vokste det frem en tanke om at en ny arkitektur bare kunne oppstå bortenfor disse spørsmålene. – Et katastrofeområde hvor alt har gått tapt er en perfekt mulighet for å se med et friskt blikk, nedenfra og opp, på hva arkitektur egentlig er, skriver Toyo Ito.

Livet går videre

Arkitektene forteller også om hvordan startfasen var preget av vanskeligheter, blant annet fordi deres sterke fokus på å finne en ny arkitektur drev dem rundt og rundt i sirkler. Etter hvert innså de at de bare kunne komme i gang ved å dra til Rikuzentakata og oppleve stedet selv. Under det første besøket så arkitektene hvordan folk allerede var i gang å bygge opp livene sine igjen ved å bruke det som var tilgjengelig. Og mens arkitektene dro tilbake og fortsatte å kjempe med sine ideer og endeløse diskusjoner, gikk livet videre på det virkelige stedet. Etter hvert som Ito og de andre besøkte Rikuzentakata flere ganger og delte samtaler og opplevelser med beboerne, fikk de en følelse av at arkitekturen ville oppstå naturlig fra livene, minnene og håpene til menneskene på stedet, fremfor å være noe som ble designet fra utsiden. 

Gradvis er det også det som skjer: utformingen av prosjektet oppstår ut fra hendelser og historier knyttet til stedet som kommer sammen. En av de lokale beboerne foreslår en egnet tomt. Fortellingen om en hel skog som ble vasket vekk av tsunamien, blir til en idé om å reise rader av slike tsunamiskadede tømmerstokker. Det blir et tårn, som skal gi utsikt over det oppsiktsvekkende flate og tomme landskapet. – Ingen av forslagene til bygget kom fra oss, skriver Inui. – Det eneste vi gjorde var å konsentrere oss om å overføre opplevelsene vi hadde delt med menneskene i Rikuzentakata over flere måneder til en materiell form.

Resultatet er prosjektet ”Home-for-all”, som fremstår som en slags blanding av et monument og en møteplass, og et sted som ser både bakover og fremover: det er blitt et minnesmerke over katastrofen, et støttesenter for folk i katastrofeområdet, et signal for fremtiden og en base for å revitalisere lokalsamfunnet.