Arkitektur og erkjennelse

Å skape arkitektur består i å postulere intensjoner for etablering av relevante fysiske strukturer med kapasitet til å innfri prioriterte funksjonskrav. Som i enhver kreativ prosess karakteriseres dette ved at man ikke kan formulere presise svar før man har stilt presise spørsmål. Etablering av differensiert form relatert til funksjonalitet finner sted gjennom den dialektiske prosessen: tese – antitese – syntese.

Vår evne til systematisk refleksjon har individuelle begrensninger, men begrensningene kan kompenseres av intuisjon, som bringer underbevisst innsikt inn i bevisstgjøringsprosessen. Tvil og ambivalens følger unnfangelsens ulike stadier, personifisert ved den skeptiske følgesvennen Ambival Jensen, når vi søker den skjønne Syn Tesens favn, som rommer fullbyrdelsen av våre faglige lengsler i sitt skjød.

Med vår begrensede håndbagasje pendler vi beskjedent i lyset fra de store ånder. Iblant finner vi gullkorn som glimter etter lange kvelders ensomme grublerier. Vi slår oss sammen med kolleger og forener våre krefter, slik Nils og jeg gjorde i 1958 og senere delte lag med mer enn 250 kolleger gjennom 40 år.

Etter de trange 50-årene, hvor vi forlengst hadde sagt farvel til NTH og strevet med å finne oss sjøl, ble 60-70-årene en oppdagelsesreise i estetikk basert på strukturer og systemer. Basis for denne skjønnhetens rasjonalitet var intensjonen om å la de hundre bloms­ter blomstre på tross av enhetenes og modulenes repetisjoner og rigiditet – iblant tyranni.

Vi var en gjeng unge arkitekter i et inspirerende fellesskap med utfordrende prosjekter som Veritas og Norges Bank og sakrale utfordringer som St. Hallvard og St. Magnus, Karmelittklosteret og senere glass- og stålkonstruksjonen over Domkirkeruinen på Hamar: En konstellasjon mellom den romanske ruinens vitalitet og Vernebyggets 1700 rørstumper under høsthimmelens stjerner over Mjøsa.

Det ligger glede i å finne ut av hva furuplanker, teglstein, stål og betong kan være i relevante konstruksjoner og kombinasjoner når spesielle arkitektoniske karakterer skal defineres. Gleden i et faglig fellesskap er å være med på å realisere arkitektur på nivå over det en selv kan få til, og samtidig erfare betydningen av egen delaktighet i den kreative prosessen.

Å prosjektere sakrale rom er en særlig utfordring til ærlighet og objektivitet gjennom identifisering med religiøse postulater. 

Da jeg i 1958 fikk oppdraget med Fransiskanerklosteret på Enerhaugen, drømte jeg en natt etter et positivt prosjektmøte at de katolske prestene vennlig ville overrekke meg en brun kutte, som uttrykk for å ville inkludere meg i deres eget fellesskap og følge dem i en prosesjon. 

I drømmen takket jeg høflig nei til deres invitasjon. Min underbevissthet markerte faglig profesjonell distanse som basis for fri kreativitet. Under en senere drøftelse med Pater Castricum vedrørende hovedalteret i St. Hallvard uttrykte han seg slik: «I henhold til vår tro er det ... osv.» Rasjonelle funksjonelle premisser ble lagt til grunn for de arkitektoniske konklusjonene. Som arkitekt for sakrale oppdrag må en være påpasselig overfor egen forstillelse vedrørende fortolkninger av religiøse realiteters funksjonskrav. Det gjelder selvfølgelig ethvert oppdrag hvor vi søker arkitekturens spesifikke esprit d’être. Lund & Slaattos arkitektur har alltid vært en syntese av kollegers inspirasjon og deltagelse. Dialogene mellom Nils og meg var vel så mye kritiske som konstruktive, og brakte oss ut av egne fikseringer. 

Bokførsel av inntekter og utgifter den første tiden i 1958 besto i at vi slo en 12» spiker inn i veggen på loftet i Munkedamsveien 59 og tredde våre bilag på den, som hadde det dekkende navnet «Felles­en», og som symboliserte både intensjoner og identitet.

Etter 45 år i Lund & Slaatto følte jeg i 2003 at både firmaet og jeg selv hadde godt av å møte utfordringene ved å stå på egne ben igjen. Hallgeir Kårstein og jeg var så heldige å vinne utbyggingen av et sentrumskvartal på Lillehammer, og etablerte et arbeidsfellesskap for å realisere dette.

Håkon Christie begynte på NTH i 1945 og jeg selv i 1946. Høyskolens vilje til optimal undervisning var større enn dens evne. Det førte til initiativ blant studentene til å oppsøke inspirasjon og kompetanse eksternt. Vi misunte dem som ble opptatt på Arkitektkurset i Oslo i regi av NAL. Grosch ble omtalt i arkitekturhistorien av professor Erling Gjone, men sto ikke i fokus for våre egne intensjoner.

Dette har kollega og mangeårig medarbeider arkitekt Elisabeth Seip dyktig kompensert, da hun for 8-10 år siden redigerte boken om Grosch og hans livsverk. Bedømmelseskomiteen har selvfølgelig etablert trådløs hot-line opp til ham, der han har sin evige bolig i Kreativitetens Paradis, og memorerer den gang han tolket det Unge Norges institusjonelle identitet mens han skisserte på Domus Medias klassiske søyleorden. Eller fordypet seg i et av sine utallige kirkeprosjekter med buer og hvelv, som positive bekreftelser av de offisielle sakrale dogmer. Han etablerte en 100-årig tradisjon i norsk kirkearkitektur, som ikke ble brutt før i 1950-årene, og dokumenterte at han som vi alle beundrer Sverre Fehns arkitektur, som kvalitativt forener profan- og sakralarkitekturens karakterer på høyt nivå.

Grosch har også følt seg befriende utfordret av Jensen & Skodvins kirkeanlegg på Mortensrud i kraft av dets distansering fra sakralarkitekturens konvensjoner. At han nå også har reflektert over St. Hallvards skulpturale imperativ, bueskallene i St. Magnus, midnattssolens nærvær i Karmelittklosterets korparti i Tromsø og glassets hyperbolske spenn over ruinens søyler på Domkirkeodden, er for meg og alle Lund & Slaattos medarbeidere gjennom snart femti år en stor glede.