Bjørvika satt i perspektiv

Leser vi Bjørvikakonkurransens resultat med dette for øye, så er den et interessant uttrykk for en splittet tid, en tid hvor vi er nødt til å foreta noen dramatiske nye veivalg. Skal vi fortsette å grave hodet ned i sanden med «business as usual», eller skal vi begynne å ta vår tids utfordringer på alvor? Skal vi som arkitekter bruke våre evner til virkelig å løse problemer for samtiden, eller skal vi skape nye problemer som framtidige generasjoner må løse? Bjørvikakonkurransen viser en slags Ole Brumm-holdning: Ja takk, vi vil gjerne fortsette som før, men vi skal også «gjøre noe annerledes». Som et forsøk på å «gjøre noe annerledes» har ikke konkurransen tatt skrittet fullt ut. For meg representerer den derfor en for enkel tilnærming til bærekraft. Ikke desto mindre har konkurransen reist en fagdebatt som er spennende og utfordrende.

Ifølge en liten notis fra NTB med overskriften «Arkitekter kan få hakeslepp» fortelles det at norske kontorbygg satt opp etter 1997 krever 43 % mer energi enn bygg fra 1931. Årsaken er den utstrakte bruken av glass. Dette er kanskje ikke overraskende i lys av en teknologisk utvikling (vi bruker flere elektroniske hjelpemidler), men overraskende i lys av byggtekniske krav og løsninger. I tillegg har norske arkitekter liten interesse for bærekraft og energi, kanskje heller ikke overraskende i en oljenasjon som flommer over av energi og penger, og hvor oppdragsgiverne sjelden eller aldri etterspør den type kunnskap. Bjørvikakonkurransen har satt et sterkt fokus på begge disse forholdene. Den viser at det er godt mulig å redusere energibruken betraktelig – og den har engasjert mange profilerte arkitekter til å begynne å tenke energi og bærekraft. Slik sett har konkurransen lykkes i hvert fall i med noen av sine mål.

Men hvorfor provoserer Bjørvikakonkurransen de som har mye kunnskap om bærekraft og lavenergi-bygg? Det enkle svaret er at det er et håpløst signal å premiere et glassbygg med en sannsynlig energibruk på over det dobbelte av konkurransens mål. Her ønsker jeg ikke å gå inn på de konkurransetekniske aspektene – juryen fattet sin avgjørelse på et kompetent grunnlag; jeg respekterer den, selv om jeg er faglig uenig i deres vurdering. Mitt anliggende her er å problematisere deres avgjørelse, fordi den på en interessant måte belyser hvor vi befinner oss. Vi får den arkitektur vi fortjener, og på den måten illustrerer konkurransens resultat akkurat hvor vi står i Norge i dag.

Bjørvika i et internasjonalt perspektiv

Bjørvikakonkurransen hadde et mål om et energiforbruk på maks. 80 kWh/kvm. Dette var, for et land som overhodet ikke tenker energi i sine kontorbygg, antakelig ambisiøst nok. Men i et internasjonalt perspektiv, hvor innovative prosjekter allerede befatter seg med null-energikonsepter og til og med plussenergihus (bygg som produserer et overskudd av energi) så er denne ambisjonen et minimum av hva man kan forvente. Internasjonalt er det mange miljøer som etter hvert betrakter helheten i bærekraftbegrepet som noe langt mer enn bare det å oppnå energimål. De tar i tillegg for seg materialbruk, livssyklusperspektiver, naturlig ventilasjon, effektiv arealbruk, vannsystemer og så videre.

Teknokratiske modeller

Bjørvikakonkurransens to 2.-premier – det er viktig å poengtere at det ikke ble utpekt noen vinner – er tildelt for å vise ytterpunktene i konkurransesvarenes løsninger for energieffektiv arkitektur. Den ene, «Urban Energy», begynner med et glassbygg-konsept som signaliserer for alle som kan noe om energiprosjektering, at dette er et bygg med høyt energiforbruk, sannsynligvis ca. det tredobbelte av et fullisolert bygg. For å bøte på dette må det så settes inn andre tiltak for i det hele tatt nærme seg utgangspunktet for tilsvarende godt isolert bygg. Enkelt sagt betyr det at man gjennom valg av konsept skaper et problem, for deretter å innkalle ekspertene for å løse det. Det kan godt hende at de klarer det, verden er full av denne type bygg. Dette er hva økofilosofen Sigmund Kvaløy Sætereng kaller en teknokratisk modell: Først skaper vi et problem, deretter må vi bruke en masse energi og ressurser på å løse det. I et virkelig bærekraft perspektiv er dette en helt uinteressant tilnærmingsmåte. Poenget her er å begynne med et miljøriktig konsept som faktisk løser flere problemer enn det skaper. 

Faktum er at ethvert bygg påvirker miljøet på godt og vondt. Helheten i måten man tenker og utvikler et konsept på, er med på å påvirke hvordan bygget vil fungere i en økologisk sammenheng. For å ta noen enkle problemstillinger: Valg av vindusplassering vil påvirke om bygget kan utnytte solenergi og dagslys passivt, eller om det vil få et overopphetingsproblem som så – selv i vårt nordiske klima – innebærer at vi må bruke mye energi på kjøling eller naturlig ventilasjon. Hvis ikke arkitekter engasjerer seg i hvordan man kan utnytte naturlige drivkrefter til lufting allerede under utformingen av et bygg, skaper de en situasjon hvor ingeniørene og ventilasjonskonsulentene må gå inn og «reparere» den manglende omtenksomheten i utformingen. Så vanlig er dette i dag at SINTEF/Byggforsk påstår at du må ha et balansert mekanisk ventilasjonsanlegg for å klare å lage et virkelig lavenergibygg (såkalt passivhus-standard). Dette er ikke tilfellet, det er fullt mulig å klare det uten, så lenge arkitektene arbeider med andre konsepter helt fra grunnen av. Bare det faktum at norske arkitekter sjelden utfører en klimaanalyse før de begynner å prosjektere, forteller om en grenseløs sløvhet i forhold til det naturgrunnlaget som gir betingelser for arkitekter.

Keiserens nye klær

På hvilken måte påvirker så ønsket om lavest mulig energiforbruk det estetiske miljøet og bygningens utforming? De fleste av oss vil si at det helt klart påvirker utformingen, og det på en svært konkret måte. Må det ikke da også påvirke vår forståelse av hva som er god ar-kitektur? Min påstand er at en bærekraftig arkitektur har mulighet for et mangfold av forskjellige uttrykk, og mange av dem vil utfordre vår tids idé om hva»god» arkitektur er.

Bjørvikakonkurransens uttalte mål var også å vise at god arkitektur kan forsterkes gjennom en energiriktig tilnærming. Her brukes begrepet «god arkitektur» som om det er et evigvarende og universelt begrep, helt uavhengig av samtiden og de rådende verdinormer. Sim van der Rijn, en amerikansk arkitekt som i mange år har jobbet med økologisk design, snakker om designepistemologi – at den form for design vi utøver, sier noe om hva vi mener er sant om verden; at den forteller noe om hvilke grunnleggende verdier vi setter i høysetet. Slik sett illustrerer Bjørvikakonkurransens valg på en god måte hva vår tids verdier er. 

De som eier og som skal utvikle eiendom, vet at fornuftige løsninger ikke nødvendigvis selger. For dem er det vel så intere-ssant – kanskje mer interessant – med et flashy, kontroversielt bygg som kan fungere som et markedsføringsredskap for dem selv og deres leietakere. Arkitekturen har for lengst tatt skrittet over i markedsføringstjenesten, og bygg er blitt en av de dyreste logoer du kan kjøpe deg. Hvordan skal den sofistikerte bærekraftige løsningen hevde seg i en slik konkurranse? Verdigrunnlaget er så forskjellig at den aldri en gang vil bli vurdert som interessant.

Forrige energifokuseringsepoke – 1970/80 tallet – produserte en del arkitektur som dagens eiere sier er noe av det dyreste og driftsmessig vanskeligste å vedlikeholde. Skal vi gå i samme fella igjen? Etter min mening er vår utfordring som arkitekter å skape designintegrerte løsninger hvor arkitekturen i seg selv bærer kunnskapen om løsningene på menneskenes og stedets behov. Moderne bærekraftig design har lekt med slagordet «Doing more with less». Mitt håp er at Bjørvikakonkurransen kan være et skritt på veien til at arkitektene og samfunnet vårt får øynene opp for mer sofistikerte bærekraftige løsninger – virkelige løsninger, hvor en helhetlig forståelse av hva bærekraft betyr, er integrert i konseptet.