Byen er ikke et postkort: Problemet med Genius Loci

Et sentralt spørsmål for en etisk samtidsarkitektur er hvordan arkitektur og byforming kan ta opp i seg de kulturelle særtrekkene vi forbinder med et steds identitet. Dette er ikke noe enkelt spørsmål å utrede – etter mitt skjønn er det grunnleggende sett flertydig. I motsetning til det mange arkitekter og kritiske teoretikere kanskje tror, er ikke kontekstualisme noen opplagt operasjon, spesielt ikke når det gjelder det vi kan kalle en poetisk praksis. Kunstneriske produkter fra svært ulike kulturer berører oss på grunn av sin paradoksale universalitet; de tilhører en tid og et sted samtidig som de overskrider dem, de bidrar til vår selvforståelse uansett hvilken kultur vi selv tilhører.

De vanskelighetene som omgir dette spørsmålet er resultatet av et typisk moderne kulturelt dilemma, nemlig den utfordringen som ligger i å forestille seg og realisere en meningsfull menneskelig orden i en verden som fremdeles befinner seg i den kartesiske dualismens grep. Denne verdenen gjorde den globale landsbyen mulig – en verden der realitetsbegreper og forestillinger om fremskritt næres av teknologiens tilsynelatende suksess når det gjelder å kontrollere og dominere omgivelsene. I denne vitenskapsdominerte verdenen gjenspeiler de aller fleste bygninger ikke stort annet enn inngrodde, antatt objektive og nytelsessyke verdier som økonomi og effektivitet, eller de fremstår som bilder på finansiell eller politisk makt.

Et miljø er ikke et bilde

For å kunne formgi og bygge en poetisk verden, der mennesker kan delta på en meningsfull måte uten a redusere bygninger til bokstavelige tegn, en verden som både er grunnet på en kultur og som overgår den, må vi sette spørsmålstegn ved en del fastsatte forestillinger. For det første er arkitekturen ikke bare en manipulasjon av form eller rom, den er ikke en kunstart, men heller ikke en vitenskap, i den snevre betydningen av de to begrepene. Hvis vi forstår vår profesjon på en slik måte kommer vi aldri til å begripe hva som hører hjemme på en tomt, eller hva som er en fornuftig visjon for et byggeprogram. Verdienes relativitet er uomgjengelig dersom arkitekturen reduseres til et spørsmål om estetikk. Å ta stilling for eller imot viktigheten av, eller fortrinnene til, et gitt kulturmiljø er like feilslått dersom man forstår dette miljøet som et bilde, eller som en materiell, død samling fysiske trekk, objekter eller bygninger. En slik «kontekst» kan aldri gi opphav til meningsfulle arkitektoniske idéer eller bygde verk.

Ønsket om å relatere den nye byarkitekturen enten til landskapet, til en bestemt historisk tradisjon, eller begge deler, som en reaksjon på en banal teknologisk modernisme, er et edelt mål. Men en forståelse av kontekst som en tingliggjort bildeaktig livløs form, som skissert ovenfor, er langt fra synonymt med natur eller kulturarv, og kan ikke gi utgangspunkt for sterkere røtter i arkitekturen.

Fortellingenes betydning

For å forstå betydningen av både den naturgitte verden og våre historier som grunnlag for en tydelig arkitektur, må vi se disse fenomenene som sammenvevde, som noe som bare kan forstås gjennom fortellinger som fører frem til en arkitektonisk selvforståelse. Dette er det eneste sikre grunnlaget for en arkitekt som vil artikulere sitt prosjekt som en politisk posisjon, basert på en forståelse av hva som er fornuftig her og nå. Nøkkelen til dette problemet ligger i språket. I motsetning til hva de fleste arkitekter tror, er språket avgjørende for en poetisk og etisk praksis. Språket er forestillingenes substans, og det avgjørende grunnlaget for å bygge det alminnelige. Språket er utgangspunktet for phronesis, på engelsk prudence, tilbakeholdenhet, Aristoteles praktiske filosofi, det kulturgrunnlaget som også er grunnen for de betydningsfulle menneskelige sannheter, inkludert det gode og det skjønne. Moderne arkitekter har en tendens til å hoppe bukk over språket, de drømmer om at fantasien, skaperevnen og prosjektet kan leve i en slags universell verden som skal gjøre det allment tilgjengelig. Slik er det at vi tenker oss i stand til å sitte i New York og tegne en skole for Uganda, ettersom det hele ser ut til å dreie seg om et internasjonalt formspråk, muliggjort av en universell teknologi. Men det er fortellingene som er det avgjørende for en etisk praxis. Historien og «konteksten» er aldri noe gitt, de er ikke faste objekter; vi må skape dem igjen og igjen i hvert enkelt øyeblikk. Vi vever dem inn i nåtiden gjennom våre egne ønsker, i en stadig utveksling med den kulturen vi skal bygge i. Bare når vi stiger ut av det dypt rotfestede språket i en bestemt kultur kan vi artikulere en fornuftig posisjon, en stillingtaken som kan resultere i et byggeprogram og til slutt et fornuftig arkitekturprosjekt. Fordi historien er autentisk kunnskap (og ikke vitenskapsfiksert pseudo-kunnskap eller informasjon), krever den at vi tar stilling. Historien er vår fulle arv, både sammensetningen av det mentale rammeverket som har sine røtter i vestlig tradisjon (for dagens teknologiske verden har sitt utspring i denne tradisjonen), og de lokale arkitekturgjenstandene som er de virkelige kultursymbolene, fordi vi har laget dem, og som kan gi oss hint om en orden som gjør at vi kan orientere oss i samtiden. De grunnleggende strategiene for et poetisk liv finner vi i gjenstandene, i historien og i de fiksjonene som ligger bak den. Og dette er naturligvis noe langt mer enn en oppfordring til å gå tilbake til tradisjonene.

Verket eksisterer ikke utenfor sin kontekst

La meg forfølge en annen av de feilslåtte antakelsene om kontekst for å understreke mitt poeng. Virkelige daglige erfaringer (til forskjell fra våre allestedsnærværende logiske tankemønstre) viser at oppfattelsen av bestemte farger eller dimensjoner i den empiriske verden er bundet til spesifikke kulturer gjennom språket. Inuittfolket i polarørkenen oppfatter mange farger der vi bare ser hvitt. Men oppfattelsen, persepsjonen av disse bestemte fargene, hvordan den nå oppstår, er et sekundært fenomen, mens det primære er selve opplevelsesstrømmen. Ren rødfarge eller rent hvitt er aldri empiriske fakta i vår opplevde oppfattelse, på samme måte som en vertikal dimensjon alltid oppfattes som større enn den samme kvantitative dimensjonen i horisontal utstrekning. Vi overvurderer alltid hvor langt et fallende tårn vil rekke, fordi vertikal avstand oppleves som lenger enn horisontal avstand. Det vi oppfatter som det primære er alltid en elastisk tid eller elastiske avstander, avhengig av for eksempel om vi kjører hjem fra jobben på sykkel eller i en rask bil, avhengig av om vi er sultne eller kjeder oss. Avstanden som måles på kilometertelleren er i den forstand en sekundær abstraksjon.

Hvis vi forestiller oss Peterskirken i Roma, kan vi velge å objektifisere den, slik historikerne ofte gjør, og si at proporsjonene faktisk er ganske klønete og flattrykte, hadde det ikke vært for at Berninis store forplass gjør at det hele ser riktig ut. Denne typen intellektualiserende objektifisering av arkitekturen er et farlig feilgrep. Legg merke til at det er den objektifiserte, kontekstløse bygningen som tas for å være den virkelige bygningen, og det er dette som gir kritikeren anledning til å felle slike knusende dommer. Peterskirken er det den er på det stedet den er. Verket eksisterer ikke utenfor sin kontekst, selv om vi ønsker å forestille oss det som et atskilt geometrisk objekt i vår egen kartesiske tankeverden. Videre er det heller ikke en objektifisert ”tomt” som utgjør bygningens kontekst og som er så viktig for dens identitet. Vi må konkludere med at konteksten er avgjørende for arkitekturens mening, men den må oppfattes i en videre forstand, som ”verkets verden”. Derav følger også at utviklingen av fornuftige arkitektoniske idéer på en bytomt eller på et annet felt i den moderne verden er et komplekst problem som er avhengig av en god forestillingsevne, som kan forsone det gitte med det mulige, og dermed åpne for muligheten av poetisk væren. Dette er dermed et metaforisk problem, som må løses med retorisk og politisk tankegang og ikke instrumentelle eller stilistiske slutninger. Bare en arkitekt med bred kulturell forståelse og røtter i humanistisk vitenskap har en sjanse til å få dette til. Og som vi vet er ikke dette forutsetninger som har spesielt høy prioritet i dagens arkitektskoler eller profesjonelle organisasjoner.

Verden er et viljesfenomen

Den moderne verden har en spesifikk realitet som ikke eksisterer uavhengig av våre tanker. Verden er i seg selv et viljesfenomen, og vår verden fordrer at våre gjerninger ikke hemmes av en reaksjonær aksept av tradisjonenes slaveri, når disse tradisjonene ikke lenger har noe innhold. Martin Heidegger – som var med på å vekke den fenomenologiske bevisstheten som ligger til grunn for mine tidligere bemerkninger om viktigheten av å forstå en tomt som et sted – skriver også: «Flukten inn i tradisjonen, som skyldes en kombinasjon av ydmykhet og fordring, kan ikke i seg selv gi noe annet enn selvbedrag og blindhet i forhold til det historiske øyeblikk.»¹

Arkitekturhistorikere har bidratt til en vrangforestiling når de feilaktig har forsøkt å forklare arkitekturens utvikling som en gradvis, organisk endringsprosess. Den store arkitekturen som vi nå betrakter som vår tradisjon, er blitt til gjennom arbeidet til opplyste individer, som i sine svært personlige og fantasifulle synteser aldri forholdt seg til noen «kontekst» i vår smale, moderne forståelse av ordet. Disse verkene var ledende i kulturen den gangen de ble skapt. De er en del av kulturen og de naturlige omgivelsene, ikke fordi de er «underdesignet» eller har en «formal sammenheng», men fordi deres identitet – den som verkene representerte, og den som gav bygningsarbeiderneog beboerne en dyp følelse av gjenkjennelse – er resultatet av den individuelle arkitektens vide og dype kulturelle røtter i sin egen tid og sitt eget rom. Dette er selve kjernen i arkitektonisk mening: arkitekturens deltakende rolle, som i sine mangfoldige historiske uttrykk har gjort det mulig for mennesker på ulike steder i historien og i alle kulturer å være en del av en institusjonell helhet, og å forstå livet som et sammenfall av motsetninger; et liv som får mening i den poetiske glød som viser livet (mangfoldet) og døden (helheten) ikke som motsatte poler (orden og kaos) men som en potensiell enhet.

Å gjenerobre stedet er et kritisk prosjekt

Jeg har ofte skrevet at vår tradisjonelle forståelse av et sted eller locus er blitt avbrutt av vår tro på det teknologiske, isotropiske, geometriske rom som det reelle virkefeltet for våre handlinger i verden. Vår tid har en nesten blind tro på anvendt vitenskap, en tro som i økende grad er internasjonal og transkulturell, og som næres av mer og mer effektive systemer for kommunikasjon og informasjon. Tradisjonelle grenser viskes ut, og med dem de kvalitetene som finnes i spesifikke steder og som fremdeles kunne være tilstede i det moderne dagligliv. Dette er en realitet som arkitekter og byplanleggere må ta inn over seg. Å gjenerobre stedet er et kritisk prosjekt. Det er ikke nok å se ut på en verden eller et område som er omgjort til et bilde, den vakre solnedgangen over fjellene i Oaxaca: kulturelle verdier og et forhold til stedet kommer inn i arkitekturen gjennom personlig søken, ved en etisk forestillingsevne som arbeider, ikke gjennom pastisj eller statistikk. Det er naivt å forvente at man kan isolere regionale eller kulturelle særtrekk og gjenspeile dem i arkitekturen gjennom en bevisst, eksternalisert operasjon. Ønsket om å gjenskape et nostalgisk «offentlig byrom» er like nytteløst: Et parallellogram med fire små trær er ikke en plass, og postmoderne simuleringer gir ikke noen moderne utgave av det locus der den tradisjonelle arkitekturen oppfylte sitt intersubjektive kulturelle løfte om å bli et kosmisk rom, som ved en opplevelsens undring ga grunn og retning til våre korte liv. Denne formen for kontekstualisme, regionalisme eller gjenopplivningsforsøk har ikke klart å produsere virkelig meningsfull arkitektur, selv når den kappes med de surrogatene for kulturell deltakelse som vi finner i media, i cyberspace eller på TV.

Så hvilke alternativer har vi? Fra modernismens historiske bane har vi også arvet en reell evne til reaksjon og til personlig forsoning. Denne alternative poetiske epistemologiens historie begynte med romantikkens fødsel og fortsatte inn i det 20. århundre, i hovedsak gjennom surrealisme og fenomenologi. Dersom man vil skape en arkitektur ut fra ønsket om å erkjenne lokal identitet, må man prioritere kroppsliggjøring og våre forbindelser til den naturlige verden. Allikevel er verken verden eller kroppen gitte, uforanderlige størrelser eller essenser. I sine meditasjoner over en kunstig innsjø som byplanleggerne har plassert midt i Dallas, demonstrerer Ivan Illich  hvor vanskelig det er for H2O , et moderne flytende stoff som siden slutten av 1700-tallet har hatt «sirkulasjonen» som sin hovedoppgave, å fremstå som vann i en slik situasjon, som den mytiske væsken som ikke bare er grunnlaget for liv, men som lar oss både huske og glemme. For eksempel i tørre områder, der det er lite vann, er dette en avgjørende innsikt. For mens det er avgjørende å spare på H2O og å skaffe seg de mengdene av det som man trenger av praktiske grunner, så er det enda viktigere å huske på at vannets symbolske verdi bare kan gjenerobres gjennom forestillingsarbeid, gjennom forskyvninger og metaforer. Man må unngå å sløse, men problemet løses ikke ved å skru av noen få fontener, og livet blir verre dersom potensialet for virkelig poesi blir borte.

Etter at det «klassiske» bildet av verden og kroppen tok slutt tidlig på 1800-tallet, kan man ikke løse en konkret, kvalitativ stedsarkitektur gjennom en enkel ekstrapolering fra historiske eller lokale tradisjonelle bygninger. Funksjonalistisk teori var åpenbart et feilslag, og ble offer for sine egne reduksjonistiske besettelser. Allikevel, til tross for hva arkitektene selv har sagt eller skrevet om sine arbeider, er eksempler på en sann moderne arkitektur blitt produsert, en arkitektur som ikke er identisk med teknologisk byggeri. Enkelte moderne arkitekturverk har en enorm symbolkraft, og de er svært forskjellige – fra Gaudìs Casa Mila til Aaltos Paimio sanatorium eller Villa Mairea, fra Mies Barcelona-paviljong til La Corbusiers La Tourette eller Ronchamp. Uavhengig av «stil» eller mer eller mindre figurative eller abstrakte kvaliteter, åpner denne arkitekturen for kulturell gjenkjennelse; den åpner for våre drømmer, den representerer våre verdier på en måte som til syvende og sist ikke lar seg redusere til en parafrase. I motsetning til det vi vanligvis antar, er denne arkitekturen så dypt meningsfull nettopp fordi den ikke har én betydning, som en firmalogo eller en annen avgud, og den motsetter seg alle dogmatiske eller ideologiske reduksjoner. Kanskje vi skulle legge ennå sterkere vekt på dette: Luis Barragans arkitektur representerer ikke nasjonalstaten «Mexico». Det samme kan sies om Aalto og Finland, eller Le Corbusier og Frankrike. Denne sammenkoblingen er en av de mest problematiske misforståelsene av regionalismen. Nasjonalstatene er moderne påfunn, et produkt av unntakstilstander og politimakt. Sann arkitektur overvelder alltid slike enkle signalfunksjoner og leker med makt; nettopp derfor er den så avgjørende for at menneskene skal overleve.

Stedet kan ikke oppdages, det må oppfinnes, på nytt og på nytt

Vi forventer å føle oss hjemme i byene våre, å dele en følelse av ikke bare fysisk, men eksistensiell trygghet. Allikevel må vårt kollektive hjem ha en utopisk dimensjon som følger med modernitetens sanne verdier: muligheten for virkelig historisk utvikling og for vår selvhevdelse som individer, for å legge bak oss fortidens avskyelige fordommer og heve oss over både diktatur og anarkisme. Derfor må vi ta imot utopienes positive aspekter, samtidig som vi er åpne for det våre kulturelle regioner har å gi, særlig i form av de mange gjenstander kulturen manifesterer seg i, både litterære og kunstneriske. Jeg vil hevde at vi blant disse poetiske gjenstandene, utført i ulike media, kan finne fornuftige strategier som kan internaliseres og testes av arkitekten. Abstrakte arkitektoniske ideer står i fare for alt for lett å bli assimilert inn i de dominerende teknologiske mål. Den moderne arkitektens fremstillingsmakt i produksjonen av gjenstander, derimot, skal ikke undervurderes. De store verkene i moderne arkitektur er i verden og tilhører kulturen på samme måte som gester, eller mat, men de er likevel relativt frie fra de tradisjonelle begrensningene og assosiasjonene ved en bestemt tomt. Dette betyr ikke at disse verkene ignorerer tomtene sine; tvert imot, den vellykket arkitekturen avdekker en stedsfølelse og presenterer den for oss som noe som alltid har vært gitt, som selve gaven. Bare ved å akseptere at dette er vår virkelighet og møte den rett på, kan vi heve oss over de farene den har i seg.

La meg gjenta: man kan naturligvis ikke skape noe ex nihilo. En fenomenologisk forståelse av mening viser helt klart at verden kommer før oss. I den forstand avdekker kunstneren den som ikke er navngitt gjennom et poetisk bilde, i vår menneskelige verdens usynlige og skjulte dype virkelighet. Men for oss moderne mennesker kommer denne virkeligheten bare til syne i den villede verden: vi skaper den. Den inngrodde dualistiske distinksjonen mellom natur og kultur er ambivalent. Den strukturen som består av «jord, himmel og horisont», som poeten og arkitekten må hentyde til, er alltid tilstede, men i vår moderne verden kan ikke stedet lenger bare oppdages, det må oppfinnes på nytt og på nytt. Denne operasjonen er først og fremst språklig, heller enn bare et spørsmål om bilder.

Å antyde at vi kan kjenne igjen rent materielle kvaliteter – typologiske, topologiske eller morfologiske – i en av de mange målestokkene en arkitekt eller planlegger arbeider i, og dermed bygge en figurativ bygning eller by på et antatt identifiserbart «sted» med sin særegne genius loci, er en illusjon. Å bo i begynnelsen av det tredje årtusen krever at man på nytt finner frem til en grunn for arkitekturen ved å identifisere et fornyet, ikke-kartesisk kroppsbilde, og dette bildets særegne og nødvendigvis fragmenterte erindring av det å være. Ved en innadrettet søken i form av den selverkjennelse man oppnår gjennom å lage noe, kan arkitekten forvente å kunne skape en orden som er fornuftig for en bestemt oppgave og tomt, uten å måtte gi opp ønsket om figurasjon. Dette er en personlig søken, og på den måten intimt forbundet med hvordan en maler, forfatter eller musiker arbeider: alltid orientert ut fra en følelse for historien, ved å identifisere en grunnleggende tradisjon. Som i Rothkos mørke lerreter i Houston, er kroppsliggjøringen av det arketypiske landskapet i dag kanskje nærmere det universelle enn arbeidene til en maler på 1700-tallet, men den er likevel unikt konkret, umiddelbart transformerende, og like umulig å parafrasere.

La meg avslutningsvis vende tilbake til språkets avgjørende rolle i alt dette, til poesiens språk, naturligvis, som en «motvekt» til prosaens konvensjonelle konnotasjonskraft, et språk som kan uttrykke den virkelige essensen i et sted, en by eller en region, men også fortellingenes språk, det språket som kan artikulere ulike livsformer, menneskelige forhold, ulike former for samhandling og ikke minst, etiske spørsmål. Dette er historiene vi finner i de tradisjonelle, historiske boformer, men også i fremtidens boformer, de som finner form i de programmene som arkitekter og byplanleggere legger frem, som gir mulighet for nye former for kollektiv deltakelse i fremtidens by. Denne siste formen for språkbruk er en del av det arkitektoniske og urbane prosjekt, like viktig, vil jeg hevde, som de tegningene som gir prosjektet form; en språkbruk som har røtter tilbake til de tidlige arbeidene til Ledoux og Lequeu. Dette språket er overhodet ikke algoritmisk, det handler ikke om funksjoner men om en visjon for et poetisk liv, for en idealisert byggherre, som dermed er relatert til sin kontekst. Det er de humanistiske vitenskapenes språk, ikke den harde vitenskapens. Og det er med fullt overlegg et narrativt, et fortellende språk, med tanke på Merleau-Pontys påminnelse om at vår fiksering på kalkulasjon og på et universelt språk er en sikker måte å drepe det sanne menneskelige uttrykk på. Programmet for den nye byen som respekterer kulturell identitet er et løfte; det må være et løfte om skjønnhet og rettferd, begreper som Elaine Scarry har vist oss ikke er motsetninger, men peker i retning av de samme verdier. Det bæres ut av arkitektens ansvarlige, personlige forestillingsevne, gjennom medfølelsen for den andre, som et prosjekt for et felles gode.