Den økologiske arkitekturens lukkede verden

«Menneskeheten befinner seg på randen av en katastrofesituasjon, kanskje befinner vi oss allerede i den,» hevdet studenter ved Arkitekthøgskolen i Oslo våren 1969. Anledningen var en stor utstilling som de laget på Universitetsplassen ved Karl Johans gate om den nært forestående økokatastrofen. Den ble besøkt av i overkant sytti tusen Oslobeboere, før den ble pakket sammen og sendt på turné rundt i landet. Det studentene ønsket å si var at man trengte en ny måte å forstå verden på: Jorden burde forstås som et romskip. «Romskipet ’Tellus’,» forklarte de, var et «lukket system» med et «mannskap» bestående av diverse mikroorganismer, plantearter, dyrearter og mennesker, med en begrenset mengde vann, luft, jord, og hav å leve av.²

Utstillingen var et viktig utrykk for den radikale motkulturen ved Arkitekthøgskolen, og representerte for studentene et brudd med den industrielle vekstkulturen de mente lærerne støttet ved ikke å omfavne økologisk arkitektur. Det arkitektene burde gjøre, mente studentene, var å tegne bygg som imiterte energistrømmen og resirkuleringen av ressursene i et romskip. Ideen for utstillingen var i sin helhet hentet fra økologiske debatter i USA. Det er derfor nødvendig å forstå, helt kort, hvordan økologene jobbet og tenkte der, og hvordan deres arbeid inspirerte ulike designere.

Økologisk romforskning i USA

Etter oppsendelsen av Sovjets Sputnik-satellitt i 1957 åpnet den amerikans-ke kongressen for alvor slusene for romforskning, og alle forskningsdisipliner søkte å finne sin nisje i det som ble et gedigent forskningsprogram for å muliggjøre en månelanding. Ethvert fag med respekt for seg selv kastet seg over mulighetene, inkludert jordnære økologer, som ikke tidligere hadde tenkt at forskning på botanikk i verdensrommet var noe for dem. I løpet av noen ganske få år ble flere hundre av dem involvert i spørsmål knyttet til hvordan man kunne bygge lukkede økologiske romkapsler for astronauter. Et av mange tekniske problemer som måtte løses var resirkulering av luft og kloakk inne i kapselen, slik at astronautene fikk rent vann, fersk mat, og frisk luft til månereisen. Økologenes løsning var å konstruere et lukket økologisk system, der alle romskipets ressurser skulle være i konstant resirkulering, drevet av solenergi. Siden en slik løsning med enkle modifikasjoner kunne overføres til utvikling av undervannsbåter og lukkede atomsikre bomberom, fikk økologene rikelig med forskningsmidler også fra militære kilder.

Utover 1960-tallet ble det klart at den enkleste løsningen for astronautene var å ta med seg mat, og basere seg på resirkulering av luft og vann i romskipet. I permanente romstasjoner på månen, og i en mulig ferd til Mars, måtte man derimot dyrke egen mat, noe som ga økologene store utfordringer med hensyn til bygging av lukkede økosystemer. De hevdet at innenfor et slikt system ville astronauten måtte fungere i harmoni med sine teknologiske og økologiske omgivelser for å overleve. Alle planter, insekter, fisker og dyr som ble tatt med i romkapselen, var tiltenkt helt spesifikke roller for at økosystemet skulle være i balanse, og alle arter var derfor biologisk sett like viktige. Denne forestillingen om artenes gjensidige avhengighet innen romkapselen dannet grunnlag for visjonære debatter om fremtidens astronauters etiske, juridiske og teknologiske liv utenfor jordkloden.

Romfergen som modell

Astronautene var den kalde krigens store helter, og deres liv ble derfor av mange satt opp som et ideal for hvordan man også burde leve på jorden. Progressive arkitekter var blant de første til å sette frem romskipet som modell for en riktig livsstil. Først ute var Serge Chermayeff og Christopher Alexander, som i boken Community and Privacy (1963) viste til hvordan undervannsbåter og romferger ble laget slik at deres beboere kunne overleve i lang tid uten å være en miljøbelastning for omgivelsene. Arkitekter burde også bygge autonome økologiske bygg, mente de, og kom med flere forslag til hvordan dette kunne organiseres.

En av de mange som leste Community and Privacy med begeistring, var Richard Buckminster Fuller, som også lot seg inspirere av økologisk romforskning. Fuller hadde så tidlig som i 1938 argumentert for at arkitekter burde følge økologiske designprinsipper, og kunne derfor med en viss rett fremheve seg selv som en nestor i det som raskt utviklet seg til en egen arkitektonisk faggren. Fuller designet flere mindre boliger med naturlig ventilasjon og avkjøling, men ble mest berømt for sine mange kuppelhaller. Den amerikanske marine bestilte flere tusen «domes» for militært bruk, og ble slik hans viktigste klient. Dette gjorde Fuller finansielt rustet til å forske på det som interesserte ham aller mest, nemlig strategier for global økologisk forvaltning. Han så for seg at økologer kunne styre de økologiske prosessene på jordkloden fra et vitenskapelig kontrollsenter, slik NASA styrte romskipene fra sitt kontrollsenter i Houston, Texas. Dette var hovedbudskapet i hans kanskje mest berømte bok, Operating Manual for Space-ship Earth (1969). Forestillingen om jorden som et romskip var en analogi til den økologiske romkapselen, og den impliserte, som Fuller skrev, at «vi alle er astronauter.»³

Inspirert av militære strategispill utviklet Fuller flere «World Games» der han ba sine studenter og andre om å utvikle scenarier for hvordan det ville gå med Romskipet Jorden gitt ulike industrielle eller økologiske handlingsalternativer. Han fikk også bygget et kontrollrom ved Southern Illinois University i form av en kuppelhall der jordklodens land og kontinenter ble malt opp på innsiden, som i et planetarium. Her ble det installert avanserte datamaskiner som genererte ulike sosiale og materielle scenarier for jorden. Ideen var at økologene skulle plotte informasjonen utover kartene for så å komme med forslag til hvordan jordkloden burde administreres. Selv om Fuller var visjonær og fremtidsrettet, så var han også tidstypisk for den kalde krigen, han hentet sine ideer for global økologisk styring fra eksisterende militære kontrollrom for global krigføring.

Spaceship earth

Fullers forslag om å betrakte jorden som et stort romskip ble varmt mottatt i mange miljøer langt utenfor designernes rekker. Ideen ble sentral for økonomer, sosiologer, politikere og filosofer, i tillegg til en voksende miljøbevegelse. En norsk lærebok i geografi for ungdomsskolen er helt tidstypisk for hvordan økologi ble diskutert også internasjonalt i begynnelsen av 1970-årene: «Det golde månelandskapet, som fullstendig mangler liv, forteller kanskje bedre enn noe annet hva som kan hende med vår egen klode hvis miljøødeleggelsene skal få lov til å forsette i fremtiden. Romferdene har gitt oss nye ideer om den verden vi lever i. Selve romskipet kan vi se på som en miniatyrmodell av jorda. […] Romskipet er et lukket system og må derfor inneholde alt som passasjerene trenger for å leve. Det samme gjelder vårt livsmiljø her på kloden. […] Kloden vår kan beskrives som et overbemannet romskip med begrensede ressurser. Det vi nå vet om forholdene på jorda, viser at skipet befinner seg i farlig farvann.»⁴ 

Bilder tatt av astronauter på månen av «jordoppgangen» ble av mange miljøvernere sett på som en radikal ny verdensanskuelse. Arkitektstudentene som laget «Og etter …» – utstillingen plasserte bildet sentralt i sine montasjer. Like viktig ble det i miljøkampen mot EF i 1972, der det europeiske fellesmarkedets åpne økonomi ble satt opp mot verdien av en lukket norsk selvbergingsøkonomi etter modell av det idealiserte økologiske romskipet. I den kapitalistiske «cowboy-økonomien,» ble det argumentert, «er forbruket selve målet», mens i den lukkede «romskipsøkonomien er forbruk vurdert som en nødvendig kostnad.»⁵ 

Det å analysere landskap på jorden som lukkede økologiske system i analogi til romskip var selve kongstanken i John MacHargs berømte bok Design with Nature fra 1969. Den solgte i fenomenale tre hundre og femti tusen eksemplarer, og ble, uten sidestykke, den viktigste boken om landskapsarkitektur under den kalde krigen. Det var bruken av romskipet som modell for et mer harmonisk forhold til miljøet som fanget oppmerksomheten. Menneskets relasjon til landskapet, argumenterte MacHarg, burde analyseres på samme måte som astronautens lukkede liv i økosystemet i romkapselen: «Vi kan bruke astronauten som vår instruktør, for han søker etter de samme svar. Han strever med å overleve – akkurat slik som oss.»⁶ Alle deler av romskipets økologi var like viktige for å opprettholde systemet, et perspektiv som burde overføres til landskapsarkitektens analyse av de ulike delene av miljøet på romskipet Jorden. Landskapsarkitekter burde kunne se seg selv som astronauter i arbeidet med å analysere og ivareta jordmiljøets ulike deler, for så å bruke denne kunnskapen i planleggingen av menneskelig aktivitet.

Overføring av romfartsteknologi

Siden romstasjoner og farkoster ble brukt som modell for hvordan jorden burde organiseres, ble disse gjenstand for intens arkitektonisk debatt med mange utopiske forslag for fremtidens design i verdensrommet. Menn fattet en spesiell interesse, med viktige bidrag publisert i blader som Playboy og Penthouse. Her presenterte Buckminster Fuller visjonære ideer til nye byer i verdensrommet konstruert som lukkede økologiske systemer. Han inspirerte mange designere, slik som Ulrich Franzen og Paul Rudolph, til å tegne opp futuristiske byer på jorden inspirert av romstasjonene.7 Dette kom samtidig som en serie med tekniske løsninger fra romferdene ble lansert både i alternativ designlitteratur og mer etablerte arkitekttidsskrifter. 

Romfartsindustrien hadde en kraftig økonomisk nedtur etter den siste månelandingen i 1972, og forsøkte derfor å overføre sin teknologi og kunnskap til et mer jordisk marked. Et eksempel er «Grumman’s Integrated Household System», lansert i Architectural Design.⁸ The Grumman Corporation hadde utviklet månelandingsfartøyet for NASA, og deres system for resirkulering av vann i en bygning var hentet fra dette fartøyet. Lignende romfartsteknologier for resirkulering av avfall, mat og energi ble utviklet av Lockheed Missiles and Space Company i California. Lanseringen av bio-toalettet er et eksempel. Viktigst i denne teknologioverføringen fra romskipene var nok solcellepanelene, som raskt ble et symbol på økologisk korrekt design på jorden.

Både i universitetsmiljøer og i mer alternativt orienterte forskningsmiljøer ble det utover 1970-tallet forsket på hvordan man kunne bygge integrerte økologiske bygg inspirert av romfartøyer. Ved Cambridge University satte Alexander Pike og John Frazer i gang et større prosjekt for å se hvordan man kunne konstruere autonome hus. I slike bygg skulle alt resirkuleres, slik Pike viser i sin plansje av hvordan luft, vann, mat, og kloakk ideelt sett burde bevege seg i et bygg (se illustrasjon).⁹ På denne måten ville ikke arkitekturen være en belastning for miljøet. Pike og Frazer hadde en rekke viktige studenter, deriblant Brenda og Robert Vale, som startet Soft Technology Research Community i Wales, der mange økologisk orienterte arkitekter har hentet inspirasjon. En annen av deres studenter var Kenneth Yeang som slo seg opp som økologisk arkitekt under byggeboomen i Malaysia på slutten av 1980-tallet.

Biosphere 2-prosjektet

Noen av de første til å overføre romfartsteknologi til bygg i USA var arkitektmiljøet ved Berkeley i California, der The Integral Urban House ble bygget i 1972. Huset var konstruert som et lukket «integrert» system der beboerne, ideelt sett, skulle kunne leve uten å gå ut og dermed komme til å skade miljøet. Tilsvarende forsøkte Sean Wellesley-Miller og Day Chahroudi, som ledet solenergilaboratoriet ved MIT, å bygge et «Bio-Shelter» som skulle fungere som et økologisk autonomt og dermed selvforsynt tilfluktsrom fra den kommende økokatastrofen. Slike ideer ble også utviklet av The New Alchemists, som bygget en eksperimentell bondegård ved Cape Cod i Massachusetts, drevet av vind og solenergi, som resirkulerte alle materialer. Lederne av prosjektet, John og Nancy Todd, produserte en rekke bøker om økologisk arkitektur og teknologi som fungerte som standardintroduksjoner til feltet til langt ut på 1980-tallet. Alle disse prosjektene var konseptuelt basert på overføring av teknologi og kunnskap fra romskipsøkologien.

Den arkitekten som har gått lengst i å konstruere et bygg som et lukket økologisk system, har vært Phil Hawes, som tegnet Biosphere 2-prosjektet i Arizona. Prosjektet sto ferdig i 1991. Det ble bygget som et mikrokosmos av Biosphere 1 (jordkloden), i den hensikt å utforske hvordan en romstasjon på månen eller Mars burde konstrueres. Hawes fikk vitenskapelig støtte av en serie av verdens fremste økologer, som argumenterte for at vi står overfør en global økokatastrofe som kan gjøre jorden til en død planet. Det var derfor rasjonelt å bygge en økologisk romstasjon, eller en Noas Ark for verdens biologiske mangfold, for å overleve det nært forestående sammenbruddet. Det var oljemagnaten Edward P. Bass som finansierte bygget, i den tro at det ville kunne generere en serie med patenter for fremtidens nøkkelteknologi. Selv om Bass endte med å tape penger på prosjektet, fikk han rett i at økologisk designteknologi ville bli en milliardindustri.

Et teknokratisk menneskesyn

Minst like viktig som overføringen av romfartsteknologi til økologisk arkitektur var det menneskesynet som fulgte med. Astronautene var på 1960- og 70-tallet gjenstand for betydelig offentlig oppmerksomhet, der deres mot og knappe livsstil ble satt opp som et etisk ideal for hvordan man burde leve. Det at de var nødt til å leve i harmoni med romskipet for å overleve, ble overført til hvordan man burde takle økologiske problemer også på jorden. Den ikke-antroposentriske miljøetikken ble utviklet i lys av astronautens idealiserte evne til å se alle levende og døde ting i romskipet som like viktige for at det lukkede økologiske systemet ikke skulle klappe sammen. Energisparing og resirkulering sto sentralt, men like viktig var det rasjonalistiske idealet om å handle etter strenge teknologiske og vitenskapelige parametere. Når disse forbildene ble overført til jorden som et romskip, ble i praksis emosjonelle og kunstneriske forestillinger lagt til side til fordel for bygg bestemt av teknologiske og vitenskaplige prinsipper. Mennesket skulle leve i harmoni med det autonome bygget, mens byggets kulturelle, sosiale og naturmessige relasjoner til omverdenen ble kuttet. Paradoksalt nok kom økologisk arkitektur dermed til å mangle sensitivitet til sitt miljø, siden den var tenkt som lukkede autonome romskip. Tilsvarende fordret denne arkitekturen at menneskene som levde i den, skulle underkaste seg et sett av teknologiske og vitenskapelige systemer, der deres lokale kulturelle, sosiale og miljømessige forankring arkitektonisk sett var irrelevant.

I Norge har romfartsmodellen for en slik lukket økologisk arkitektur også hatt sine tilhengere, som i den unge arkitekten Hallstein Guthus diplomoppgave «Mobile eco-home for the contemporary techno-nomad» fra 2005.¹⁰ I fremtiden, mener han, kommer vi til å leve i båter konstruert som lukkede økosystemer, frigjort fra seilerens kulturelle, sosiale og naturmessige miljø. En slik overføring av romfartsindustriens instrumentelle menneskesyn og økologiske teknologi til jordisk design var imidlertid først og fremst viktig for studenter under den kalde krigen. Et eksempel kan være et eksperimentelt økologisk bygg konstruert av studenter ved University of Minnesota i 1976: De kalte det «Ouroboros» etter en mytisk drage som overlevde ved å spise sin egen hale. Dette kan stå som et bilde også på økologiske arkitekters intellektuelle situasjon i en verden dominert av den kalde krigens dramatiske ideologiske landskap.

Den lukkede arkitekturen åpnes opp

Oppgjøret med den lukkede romfartsøkologiske arkitekturen tok flere former utover 1990-tallet, som et resultat av at økologi ble et mer stuerent begrep i arkitektmiljøer som tidligere ikke hadde vist interesse for dette. Prestisjetunge Architectural Association i London, for eksempel, satte opp sitt første kurs i økologisk arkitektur i 1995. I denne perioden ble økologisk inspi-rerte designere som ikke fant sin inspirasjon i romfartsøkologien, trukket frem som viktige inspirasjonskilder, slik som så ulike arkitekter som Richard Neutra, Moshe Safdie og Malcolm Wells. Miljøarkitektene William McDonough og Michael Braungart oppsummerte kritikken av sine forgjengere i boken Cradle to Cradle fra 2002. Der skriver de at kravet til «[miljø]effektivitet ikke er særlig moro. I en verden dominert av effektivitet vil ethvert byggeprosjekt bli drevet frem av snevre praktiske formål. Skjønnhet, kreativitet, fantasi, velbehag, inspirasjon og poesi vil bli satt til side, og dermed i virkeligheten skape en lite tiltrekkende verden.»¹¹ 

Kravet om at økologisk arkitektur må følge mer enn bare teknologiske muligheter og vitenskapelige prinsipper ved også å inkorporere en estetisk, sosial, og naturmessig forankring, har drevet frem denne fagdebatten på 1990-tallet. Den mangfoldige og imponerende websiden til Ecobox (tidligere Norske Arkitekter for en Bærekraftig Utvikling) viser med all tydelighet at denne arkitekturen i Norge i dag dreier seg om langt mer enn å forsøke å bygge lukkede økologiske systemer, noe som ikke minst skyldes det kreative miljøet ved arkitektskolen i Bergen.¹² Arkitekter i dag kan ikke ignorere kravet om miljøvennlighet, selv om det ikke er noen grunn til å repetere historien om de som først fremmet idene om romskipet Jorden. Dagens utvikling bør finne nye forankringspunkter.