Et lukket kapittel?

For arkitekter har ”fleksibilitet” vært en særlig kvalitet som har angått bygningers bruk og forandring. Litt overfladisk har fleksibilitet vært forbundet med fremskritt – det som kunne endres kunne unnslippe tradisjonens konvensjoner og stadig fremtre i nye former. Denne egenskapen passet inn i ideer om modernismens progressive krefter, og det er derfor ikke overraskende at vi finner fleksibilitet i ulike former i store deler av vår nære arkitekturhistorie.  Fra Mendelsohn og Neutras hus med dreiescene (1924) til Rietvelds ”Schröder Huis” med skyvbare vegger (1924 ), le Corbusiers ”Maison Loucheur” (1929) med sammenleggbare møbler til Oscar Hansens ”åpen form” og John Habrakens differensierte byggesystemer. 

Generalitet, fleksibilitet og elastisitet

”Det er boligen som skal tilpasses menneskene, ikke menneskene som skal tilpasse seg boligen”, var et symptomatisk utsagn fra arkitekter som arbeidet med boliger i 1960-årene. Boligproduksjonen etter krigen ble kritisert for standardisering og ensretting og for manglende tilpasningsdyktighet. Det førte til diskusjoner og forsøk med arkitektur som kunne endres og tilpasses ulike bruksmønstre og behov. Tilpasningsdyktighet ble kategorisert på forskjellig vis. I Norge karakteriserte vi tilpasningsdyktighet gjennom tre begreper: generalitet, fleksibilitet og elastisitet.¹

“Det som er karakteristisk for tradisjonelle boliger med lang levetid, er nettopp at de er anvendbare over tid.”

At en bolig er generell, innebærer at rom og romsammenstillinger har en størrelse og form som tillater ulik bruk uten fysiske endringer. Fleksibilitet betegner en bolig som endres gjennom fysiske og/eller tekniske elementer, mens elastisitet karakteriserer en bolig som i planløsning og byggeteknikk er tilrettelagt for utvidelse og vekst. 

I boken Flexible Housing peker forfatterne på at tilpasningsdyktighet har to ulike utspring. Det ene er knyttet til tradisjonell byggeskikk, mens den andre er forbundet med arkitektfaglig virksomhet. ²

Byggeskikkens boliger er utviklet over lang tid i samspill med kulturell og teknologisk utvikling, mens behovet for fleksibilitet og elastisitet oppsto i møte med masseboligen i 1920-årene. Der tradisjonelle boliger overlevde i kraft av sine generiske egenskaper og langsomme justeringer, oppsto begrepet fleksibilitet i boligplanleggingen dels som en reaksjon på minimale og statiske løsninger, og dels som et behov for å manifestere progressive ideer om fremtiden. 

Den fleksible boligen er derimot tilpasset et spesifikt bruksmønster som er entydig og bestemt, men fordi bruksmønstre stadig er i endring er huset organisert og bygget slik at vegger og innredningselementer kan flyttes eller fjernes. Arkitekturen er et redskap som skal tas i bruk. Denne form for tilpasningsdyktighet betegnes også som ”hard flexibility” fordi den baseres på byggetekniske endringer og på at arkitekten har forutsatt fremtidige behov.⁴ Fleksible hus bygges om, mens generelle hus møbleres om. 

Ulike former for tilpasningsdyktighet har ført til ulike kvaliteter og strategier. Ønsket om generalitet innebærer at det arbeides med generelt anvendelige rom og endelig form, mens ønsket om fleksible løsninger tar utgangspunkt i systemer hvor rom og form kan endres og hvor det arkitektoniske uttrykket henviser til endringspotensialet gjennom ”an image of flexibility”. 

Bendik Manum har i sin doktorgradsavhandling undersøkt utforming og bruk av tre generasjoners leiligheter bygget av OBOS i perioden 1930-2005.⁵ Frem til 1955 hadde leilighetene generelle trekk når det gjaldt romstørrelser og rommenes innbyrdes organisering. I boliger bygget mellom årene 1960 og 1980 ble rommene mer differensierte i størrelse og mulig bruk. I etterfølgende periode viser hans materiale at antall rom er redusert, og planene er blitt enklere. Kjøkken er blitt kombinert med stue til et felles oppholdsrom, og soverommene er blitt mindre og kan kun brukes til å sove i. Manums konklusjon er at leiligheter med stor grad av generalitet har beboersammensetninger med størst variasjon og dermed viser de største bruksmulighetene. Første generasjons leiligheter avviker på den måten sterkt fra de som bygges i dag, som er tilpasset spesifikke ”segmenter” av markedet. Dagens leiligheter har sjelden mer enn ett oppholdsrom og er lite egnet for husholdninger hvor dagliglivet innebærer samtidige og ulike aktiviteter som kan være vanskelige å kombinere. 

Episoder i historien om tilpasningsdyktighet og fleksibilitet 

I moderne boligbygging har ideer om tilpasningsdyktighet oppstått til ulike tider og på bakgrunn av ulike utfordringer. Jeg vil her peke på tre perioder som har særlig relevans for vårt tema: oppgavene med masseboliger i 1920-årene, industrialisering og modernismekritikk i 1950-årene og kravet om individualisering og brukermedvirkning på 1960-tallet.

Bolignød og fleksibilitet

Bolignød og massebyggeri førte til ideer om minimumsstandard. Da CIAM proklamerte ”Die Wohnung für das Existensminimum” i Frankfurt i 1929, ble minimumsstandarder et ideal for den nye boligproduksjonen, preget av funksjonell differensiering, rasjonelle bevegelsesmønstre og permanent utstyr. Dette førte til motreaksjoner og diskusjoner om hvordan man best kunne utnytte små boliger. Flere arkitekter tegnet løsninger hvor rominndelingen kunne endres etter husholdningenes størrelser og døgnrytmer – og hvor de dermed introduserte fleksibilitet i boligutforming. Den enkelte bolig var ikke den endelige løsning, men ville og skulle endres over tid. I motsetning til stabiliteten i den tradisjonelle byggeskikken, var fleksibilitet en respons på det moderne livets dynamiske forløp.  

“Because the outside world of today affects us in the most intense and disparate ways, our way of life is changing more rapidly than in previous times. It goes without saying that our surroundings will undergo corresponding changes. This leads us to layouts, spaces, and buildings of which every part can be altered, which are flexible, and which can be combined in different fashions.”⁶ 

Uttalelsen utfordret arkitekter til å revurdere sine verk og sin rolle, temaer som stadig skulle dukke opp igjen.

Fleksibilitet ble et tema ved Bauhaus, og ikoniske skikkelser som le Corbusier, Rietveld og Chareau var blant arkitektene som eksperimenterte både med skyvevegger og innredningselementer som kunne flyttes og slås sammen slik at små arealer kunne utnyttes til skiftende bruk. Fleksibilitetstanken i 1920- og 30-årene var dels en respons på den minimale boligen og dels en eksperimentering med moderne livsformer og nye teknologiske muligheter.

Vi finner spor av denne tenkningen i 1930-årenes boligdebatt i Norge, men det var først etter krigen at tanken om fleksibilitet i utforming av boliger fant fotfeste.Gjennom industrialisering og modulisering ble ideene om standardisering og minimalisering videreført. Boligutformingen var nøktern og bød på enkle og pragmatiske, men like løsninger. 

”De økonomiske problemene har tvunget oss til å rasjonere med boligflaten.  Boligene er blitt presset sammen så det med rette kan sies at rommene er blitt som fyrstikkesker. De konvensjonelle boligtypene med flere adskilte rom beholdes hele tiden (…) Resultatet er at boligen ikke lenger kan tilfredsstille alle vekslende behov”, lød teksten til PAGONs presentasjon av Arne Korsmos ”Hjemmets Mekano” i 1952.⁷

PAGON dannet et lite, men viktig intermesso i norsk arkitekturhistorie. Medlemmene i PAGON så arkitektur som et pedagogisk virkemiddel til større menneskelig utvikling og opplevelse. Hjemmets Mekano besto av funksjonelle innredningsenheter som kunne brukes til å forme individuelle løsninger, og fleksibiliteten i Hjemmets Mekano ville stimulere til deltagelse og aktivitet. Fleksibilitet var nærmest en eksistensiell betingelse. Og det var etter PAGON ikke grenser for fleksibilitetens muligheter: ”Denne frie planen uttrykker viljen til aktivitet, til å ta tidens hjelpemidler i bruk, til å skape et grunnlag for positiv kommunisering med mennesker, til kanskje å oppnå et bedre og ærligere samliv.” ⁸  

PAGON var internasjonalt orientert og brakte sentrale tanker inn i norsk arkitekturdiskurs. Gruppen interesserte seg for de amerikanske Case Study Houses og diskusjonen rundt industrielle systemers muligheter, for Mies van der Rohes modulbaserte prosjekter og for kvaliteter i tradisjonell japansk arkitektur – åpne planer, konstruktiv systematikk og innebygd fleksibilitet. Ideene fikk stor innflytelse både på PAGONs medlemmer og deres arkitekturverk, men påvirket også den allmenne arkitekturdiskursen parallelt med rasjonalisering og industrialisering av byggeindustrien. 

Systemer og ideologi

Modernismens stive og analytiske planleggingsgrunnlag passet dårlig til de raske endringene og veksten i etterkrigstiden. Ideen om en arkitektur som var endelig bestemt og skreddersydd til oppgaven møtte motstand. På CIAMs møte i Otterlo i 1959 introduserte Oskar Hansen ideen om ”åpen form”, og Team Ten argumenterte sterkt for en arkitektur som åpnet for vekst og forandring. Fremmedgjøring skulle motvirkes gjennom deltagelse, gjennomsnittsmennesket skulle erstattes av individer med ulike ønsker og krav. I 1950- og 60-årene, da kritikken av ensformige og ensartede drabantbyer vokste frem, ble ”fleksibilitet” introdusert som en motvekt til deterministisk funksjonalisme. Med fleksibilitet ble boligen sett i sammenheng med ”det ukjente”, med beboeres livsløp, deres medvirkning og preferanser.

Strukturalistisk tankegods og industrialisering fløt sammen og bidro til utvikling av en ny ikke-hierarkisk arkitektur, basert på byggesystemer og variasjonsmuligheter innen ordnede rammer. Systemtenkningen innebar en spesifikk type fleksibilitet som skapte forventninger om demokratiske planleggingsprosesser. For arkitekter innebar dette en ny måte å tenke arkitektur på. Det dreide seg ikke om avsluttede endelige verk, men om systemer som kunne endre seg og vokse. 

“Det dreide seg ikke om avsluttede endelige verk, men om systemer som kunne endre seg og vokse.” 

Der Oskar Hansen ble et ideologisk talerør, ble John Habraken en forkjemper for beboermedvirkning gjennom en teknisk tilnærmingsmåte til fleksible bygningsløsninger. I boken Support beskriver Habraken prinsipper for et differensiert byggesystem hvor det skilles mellom hovedstrukturen ”the support” og  det utfyllende ”the infill”. Hovedstrukturen skulle være uavhengig av ”the infill”, som var beboernes ansvar. Prinsippet skulle kunne tillate endringer over tid og inspirere den enkelte beboer til deltagelse.⁹

Team Tens enkeltmedlemmer fikk stor innflytelse på tenkningen om arkitektens rolle og om forholdet mellom omgivelser, verk og bruker på 1960-tallet. Deres modernismekritikk hadde mange stemmer og ble utmyntet i prosjekter med ulike tilnærmingsmåter fra Giancarlo di Carlos landsbybebyggelse på Torcello, til Candilis, Josic og Woods Freie Universität i Berlin. Fleksibilitetsparadigmet møtte imidlertid også motstand i miljøet. Både Aldo van Eyck og Herman Hertzberger stilte seg kritiske til ”den ubestemte løsning” og hevdet at dette var mislykkede erstatninger. Arkitekten skulle i stedet finne grunnleggende og gyldige løsninger med mange tolknings- og handlingsmuligheter. De hevdet at de optimale løsningene forutsetter minimal fleksibilitet! Argumentet har paralleller til diskusjonen om ulike former for tilpasningsdyktighet. Mens deler av Team Ten arbeidet med fleksibilitet i form av vekst- og endringssystemer, nærmet Van Eyck og Hertzberger seg generelt gyldige og anvendbare endelige løsninger.¹⁰

Fleksibilitetens storhetstid?

Da drabantbykritikken kulminerte i Norden i 1960-årene fikk tanken om fleksible boliger først og fremst nedslag i enebolig- og tett-lav-bevegelsen. Nye tette boformer åpnet muligheten for å forene ideer om fleksibilitet og medvirkning med utvikling av prefabrikasjon og byggesystemer. Man sto foran store utbyggingsoppgaver, og det var politisk opportunt å satse på nye bebyggelsesformer. Et utall av prosjekter med ulike fleksibilitetsstrategier ble lansert, ikke minst gjennom arkitektkonkurranser, som førte til at flere store boligbebyggelser ble realisert.¹¹

Troen på hvorvidt boliger skal utformes etter generelle eller fleksible prinsipper har vært vekslende. Artikkelserien ”Å bo er å bo”, som introduserte diskusjonen om individuelle utfoldelsesmuligheter i nye lave og tette boformer i Norge, tok utgangspunkt i en volumstørrelse som kunne innredes og stables på forskjellige måter. Her var det volumets generelle anvendbarhet som ble utprøvd.¹² Diskusjonen ble ført videre i rekkehusene i Skjettenbyen. Her ble det utviklet et plan- og byggesystem for 1100 rekkehus hvor alle tre typene av tilpasningsdyktighet var representert. Generalitet ble ivaretatt ved at husene var bygget opp av to uspesifiserte romstørrelser med store bruksmuligheter.¹³ Husene var fleksible fordi innvendige vegger kunne flyttes uten at det påvirket husenes konstruktive oppbygging, og de var elastiske fordi det var lagt til rette for bygningsmessige utvidelser ved byggetekniske foranstaltninger. Beboerne ble oppmuntret til å prøve ut endringer ved hjelp av en bruksanvisning, en håndbok, med instruksjoner. Fleksibilitet var et bevisst virkemiddel for å øke beboermedvirkningen. Det var planleggerne som utformet byggesystemet, men det enkelte hus var ”beboernes redskap”.¹⁴

Norges familieråd innbød til arkitektkonkurranse om ”Fleksible boligstrukturer”. Programteksten forteller hvordan fleksibilitet ble sett på som en sosial redningsplanke: 

”Norges Familieråd har i lengre tid vært opptatt av familiens situasjon i det moderne samfunn. Utviklingen har ført til at familien er blitt splittet og generasjonene fremmede for hverandre. En av årsakene til splittelsen er vårt statiske boligmiljø.” ¹⁵  

“Det var planleggerne som utformet byggesystemet, men det enkelte hus var ”beboernes redskap”.”

Både myndigheter og deler av bygningsindustrien så betydningen av større individualisering, og forsøkte å imøtegå konflikter mellom produsenters krav til rasjonalisering og standardisering på den ene siden, og byggherrens behov for valg og individuell tilpasning på den andre.

”Det er viktig at normer og kvalitetskriterier ikke virker konserverende. Forutsetningen for boligbyggingen forandrer seg raskt med samfunnsutviklingen. Hvis det vi bygger i dag ikke skal bli foreldet om kort tid, må det planlegges for utvikling og tilpasning. Det er behov for større valgmulighet, variasjon og tilpasningsdyktighet i typetegningene”.¹⁶

Den Norske Stats Husbank, som i begynnelsen av 1970-årene finansierte 70% av  boligbyggingen, utviklet et eget fleksibelt prosjekteringssystem som var utformet for å kunne oppta en rekke ulike planvarianter, størrelser og imøtekomme rasjonell produksjon.¹⁷

Det fleksible byhus

Da oppmerksomheten på 1970- og 80-tallet ble rettet mot byene og byenes rekonstruksjon, og boligene skulle innpasses i fleretasjes bebyggelser, ble ideen om fleksibilitet tvunget inn i strammere rammer. Hensynet til omgivelsene skulle ivaretas, likeledes ulike leilighetsstørrelser og husholdningssammensetninger. Mangiarottis leilighetskompleks i Milano, med individuelt løste leiligheter, ble vist i Byggekunst og den tyske arkitekten Otto Steidle ble invitert til Oslo arkitektforening for å vise sine fleksible byhus i Berlin. ¹⁸

Både i Norge og Danmark ble det avholdt konkurranser for å finne frem til gode og realistiske løsninger.¹⁹ Konkurransene viste til tidstypiske problemstillinger. De tok utgangspunkt i demografiske endringer og viste bygningsstrukturer og planløsninger som var tilpasset ulike husholdningssammensetninger. Flere løsninger hadde kombinasjoner av generelle rom og fleksible innervegger som kunne kombineres på forskjellige måter og som demonstrerte hvordan overgangen mellom felles og private arealer kunne varieres både innen en husholdning og i kollektive boformer. Senere ble det en tydeligere tendens til nedtoning av fleksibilitet basert på tekniske løsninger til fordel for generalitet, romlige spenninger og bevegelse. 

En god illustrasjon finner vi i arbeider av arkitektene Riegler und Riewe. De har tegnet flere boligbebyggelser hvor planprinsippet er basert på rektangulære enheter som igjen er inndelt i soner som overlapper eller er forbundet med hverandre. Bruksmulighetene ligger i kombinasjoner av rom som er funksjonsbestemte og rom som er generelle. Poenget er å etablere et stort brukspotensial. I boligprosjektet Strassgang i Graz består bygningsstrukturen av parallelle skillevegger mellom leiligheter, en midtsone med installasjonskrevende servicerom som bad, kjøkken og wc, og en serie innvendige romskiller som underdeler sonene langs fasadene. Bruksmønstrene reflekteres i fasadene, hvor åpne vindusfelt kan skjermes etter behov med vertikale skyveelementer. ²⁰

Nye utfordringer, nye strategier

Hensynet til bærekraft, energiøkonomisering og universell tilgjengelighet har gitt nye føringer for boligplanlegging. I Norge var arkitektkontoret GASA tidlig ute og prosjekterte bygg med omfattende økologitiltak, for eksempel i bebyggelsen på Klosterenga, hvor de viste eksempler på hvordan bygningsstruktur og leilighetsplaner kan imøtekomme nye krav.²¹ Den valgte løsningen består av gjennomgående leiligheter med temperatursoning.²² Prinsippet med langsgående temperatursoner ga planleggerne et fleksibelt redskap til å endre leilighetssammensetningen, men leilighetenes indre fleksibilitet ble redusert ved at effektiv temperatursoning innebærer fysiske skiller mellom sonene. Både romstørrelser, plassering, materialer og fasadeutforming inngår i et energiregnskap, og er lite egnet til å imøtekomme beboernes individuelle ønsker om endringer.

Bærekraft har flere dimensjoner og inngår i ulike strategier. Arbeidene til de franske arkitektene Lacaton & Vassal kan sees som en videreutvikling av ideene om fleksibilitet fra 1960- og 70-årene.²³ I sine boliger kombinerer Lacaton & Vassal åpenhet og fleksibilitet med fast utstyrte romløsninger, med kombinasjoner av åpen og lukket form. De arbeider med kostnadsreduksjoner og optimalisering av konstruksjoner og materialer, og med boligenes klimatiske, opplevelsesmessige og bruksmessige differensiering. Dermed har de utviklet en strategi som bygger på å utvide boligenes areal i stedet for å gjøre boligene mindre. Prinsippet, som går under navnet ”double space”, innebærer kombinasjoner av minimaliserte funksjonsspesifikke rom og uspesifiserte tilleggsarealer. Boligene tilføres dermed et stort nytt arkitektonisk potensial og store bruksmuligheter. For Lacaton & Vassal handler imidlertid bærekraft ikke bare om tekniske løsninger, men også om livskvalitet. Deres ambisjon om at både fysiske og sosiale dimensjoner integreres i prosjektene kan studeres nærmere i Lapatie House og i rehabiliteringen av drabantbybebyggelser i ulike områder i Frankrike.²⁴ 

“The criteria we consider to be of utmost importance are the quality of life and of the spaces, the idea of comfort based on sensations, atmosphere, uses, rapport with the context; all those elements that go to form the meaning and interest of the architecture, defined not only as a construction or a technical machine but as a space to be lived in.” ²⁵ 

“Tvert i mot så er knapphet et filter mot vilkårlige ideer, fordi det overflødige fjernes. Man må holde seg til det strengt nødvendige.” 

I det lille rekkehusprosjektet i Mulhouse består bebyggelsen av seks boligenheter, hver i to etasjer. Boligvolumene har kontrasterende, komplementerende og overraskende kvaliteter. Prinsippet med dobbelt areal med en vinterhage lagt til på utsiden av isolerte rom, er en del av klimakonstruksjonen. Her har arkitektene etablert romlige dimensjoner, klimahud, materialer og lysforhold, som et komplekst og fleksibelt rammeverk med særlige atmosfærer, og overlater dette til beboerne som en plattform og bakgrunn for deres bruk og opplevelse. 

Boliger for minimale kostnader er en presserende oppgave som utløser nye kreative tilpasningsstrategier. En praksis som har vakt stor oppmerksomhet er arkitektkontoret ELEMENTAL som arbeider med sosial boligbygging i Chile.²⁶ I Quinta Monroy, nord i landet, har kontoret planlagt 93 rekkehus, hvor hovedkonstruksjon og en halvdel leveres ferdig, mens en halvdel bygges ut ved egeninnsats.²⁷ ”Knapphet eller manglende ressurser er ikke noe å klage over”, sier arkitekten, ”det er ikke en tilstand som hindrer kreativitet. Tvert i mot så er knapphet et filter mot vilkårlige ideer, fordi det overflødige fjernes. Man må holde seg til det strengt nødvendige. Knapphet krever faktisk at man er ytterst kreativ”.²⁸ 

Tilbake til start

Prosjektene viser hvordan tilpasningsmuligheter utvikles under nye omstendigheter og hvordan skjerpede krav fører til nye løsninger. I Norge er boligbyggingen i dag underlagt markedskrefter, selv i den stadig snevrere offentlige sektor. Den enkelte bolig fremstår som en utbyttbar vare. Målet for utbyggere er å selge boliger så fort som mulig, og beboeres fremtidige behov registreres knapt. Dette regimet har forandret synet på fleksibilitet. På 1960-tallet var endringer i en families økonomi og livsløp en måte å legitimere fleksibilitet på. I dag er løsningen å flytte til en annen bolig som passer bedre. Til tross for at våre boliger i gjennomsnitt har fått flere rom, bygges det et stort antall små leiligheter med minimumsløsninger og uforanderlig rominndeling. Etterspørselen etter boliger gjør at utbyggere tar få initiativer til å eksperimentere eller å tilby ekstra kvaliteter utover baderomsutstyr og kjøkkeninnredning. 

Hva er grunnen til at tilpasningsdyktighet ikke har større gjennomslag i dagens boligbyggeri? En årsak kan ligge i boligsøkendes uvitenhet om at det er mulig å stille krav til den boligen de kjøper, en annen årsak kan ligge i utbyggeres motstand mot økte kostnader.²⁹ Fleksibilitet vil som regel innebære at konstruksjoner og installasjoner planlegges for alternative planløsninger, generalitet vil innebære økning av minimumsarealer. Vi vet at det er store forskjeller i kostnader for rom med og uten installasjoner, og vi har mange eksempler som viser at økonomisk optimalisering og differensiering i pris burde kunne utnyttes bedre og gi oss mer tilpasningsdyktige boliger. 

Det er et tankekors at boligbebyggelsen, som utgjør en av landes viktigste verdier, ikke i større grad utformes for å imøtekomme samfunnets diversitet og endringsbehov, og at bygninger ikke sees i et livslangt perspektiv.