Gode boliger, en av arkitektfagets store utfordringer?

Boligprosjektering har vært en av hjørnesteinene i den moderne arkitekturen. Fremdeles er tyske «Siedlungen», Arne Jacobsens «Bellevue» i Strandvejen utenfor København og «Reppen-blokkene» i Professor Dahls gate i Oslo sentrale som ikoner for den tidlige modernismen. Fokus i mellomkrigstidens faglige diskusjoner, i hvert fall slik disse er nedfelt i skrift, var imidlertid mer på arealutnyttelse, romløsninger og dagslysforhold enn på bygninger som fotogene objekter. Et eksempel på dette er Bruno Taut, som i Bauen Der Neuen Wohnbau (1927, s. 68) fastslår at «(...) wir wissen deshalb, dass auf dem Gebiet des Wohnungsbaues hierin allein, d.h. im Suchen nach dem besseren Wohnungsgrundriss die Aufgabe des wirklichen Architekten liegt».¹ Figur (c) viser et eksempel på en utstudert boligplan fra denne tiden, nærmere bestemt en leilighet fra Siemensstadt, Berlin, 1930-1931, tegnet av Hans Scharoun. På bakgrunn av at boliger generelt, og leilighetenes planløsninger spesielt, var så grunnleggende elementer i den tidlige modernismen, er det interessant å se nærmere på hvordan norske boligplaner har utviklet seg, og på hva som nå vektlegges i boligprosjekteringen. 

Boligplanens utvikling 

Planløsningene av norske byleiligheter viser noen klare kronologiske endringer i løpet av de siste 75 år. Disse endringene kan grovt skilles i to kategorier. Den ene er en historisk utvikling, en utvikling som er gradvis, men hvor det likevel kan identifiseres noen karakteristiske generasjoner av leiligheter, mens den andre er noen markante endringer som har skjedd de siste 3–4 år, nærmere bestemt framveksten av helt nye typer småleiligheter. (Romstørrelser og andre data som angis i etterfølgende tekst, er hentet fra det nevnte doktorgradsarbeidets studie av OBOS-leiligheter² dersom ikke annet er angitt.)

Noen tydelige trekk ved planløsningenes historiske utvikling framkommer dersom vi ser nærmere på romstørrelser og på hvordan de enkelte rom innen samme leilighet er plassert i forhold til hverandre. Dette er forhold av stor betydning for folks daglige liv i boligen. Til forskjell fra farger, innredning og møbler, som beboerne enkelt kan forandre i samsvar med egen økonomi og egne preferanser, er boligens rom knyttet til bygningens konstruksjon og tekniske installasjoner på måter som gjør dem langt vanskeligere å endre. Planløsningens egenskaper, gode eller dårlige, avgjør dermed folks boligforhold i lang tid. 

Når det gjelder romstørrelser, viser boligens forskjellige rom ulike utviklingstrekk. Fig. (d) og fig. (e) illustrerer utviklingen i perioden 1930 til 2005. Et av de mest interessante trekk er hvordan soverom og stue har endret seg i forhold til hverandre. På 1930-tallet var største soverom og stuen nesten jevnstore, soverommet var i gjennomsnitt 15 kvm, mens stua vanligvis var mellom 18 og 20 kvm. Dette forhold er nå helt annerledes; i boligene bygget siden 1990 er stua, som nå inkluderer kjøkken, over 30 kvm, mens største soverom i gjennomsnitt er 11 kvm. I mange nye boliger er soverommet enda mindre.³ Dette betyr i praksis at nye soverom i beste fall har plass for seng og skap, mens stua er det ene rommet i boligen hvor all «våkentid» i hjemmet tilbringes.

Når det gjelder andre roms størrelser, er våtrommenes utvikling verdt en kommentar. Våtromsarealet, her regnet som totalareal av WC, bad og vaskerom, økte fram til rundt 1980, en periode da det ble bygget mange familieleiligheter hvor WC, bad og vaskerom var tre separate rom. Siden da har arealet for disse rommene gått markant ned. I dag er badene på størrelse med hva de var på 1950-tallet, med den viktige forskjell at de små badene i nye boliger må brukes til vasking og tørking av klær, mens nesten alle leiligheter bygd på 1950-tallet disponerte velutstyrte fellesvaskerier.  

Fig. (d) viser den interessante detalj at stuearealet har økt siden slutten av 1990-tallet. Dette representerer imidlertid ikke noen endring i retning av mer romslige boliger, men skyldes at kjøkkenet nå er i stua i stedet for å være et separat rom. Dette illustreres i fig. (e) som viser hvordan samlet areal av oppholdsrom (stue, spisestue og kjøkken) følger utviklingen av leilighetens totalareal med nedgang siden midt på 1980-tallet. 

Tre generasjoner leiligheter

Utviklingen mot færre generelle rom, i betydningen færre rom som kan brukes til mye, er et resultat av endrede romstørrelser, men forsterkes av endringer i rommenes innbyrdes plassering. Fram til midt på 1950-tallet var den vanlige planløsning at alle rom hadde atkomst fra en «nøytral» gang. Soverom, stue og kjøkken hadde dermed den samme prinsipielle innbyrdes plassering, bruken av et bestemt rom var i liten grad avhengig av de øvrige rom. Leilighetene bygd i perioden fra 1930 til midt på 1950-tallet kan altså regnes som generelle både med hensyn til romstørrelser og med hensyn til rommenes innbyrdes plassering. Rombetegnelsene bekrefter denne generaliteten ved at plantegningene fra denne tiden ofte angir enkeltrommene med betegnelsene «rom» eller «værelse» i stedet for de funksjonsspesifikke betegnelsene «soverom» og «stue». Det faktum at disse leilighetene har flere rom som er velegnet som oppholdsrom, har betydning for hvem som i dag bor i dem. Denne generasjon leiligheter, altså den som var vanlig til midt på 1950-tallet, huser i dag et større spekter av husholdninger enn de leilighetene som er bygget siden.⁴ En toroms leilighet fra denne perioden, slik som vist i figur (i), kan for eksempel deles av to studenter, ved at soverom og stue kan være likeverdige «hybler», mens kjøkkenet er et felles oppholdsrom.

På 1960-tallet utviklet planløsningene seg mot funksjonell spesialisering i den forstand at de enkelte rom både ved størrelse og innbyrdes plassering ble tilpasset bestemte funksjoner, leilighetene ble større, rommene ble flere, og romstørrelsene ble mer differensierte. Leiligheten hadde ofte en «privat sone», bestående av bad og soverom, atskilt fra en «oppholdssone» med kjøkken, spiseplass og stue. 1970-tallets typiske leilighet var tre- eller fireroms familieleiligheter, de fleste oppført i de nye drabantbyene (se fig. f). Denne generasjon leiligheter er den hvor beboerne oftest har utført ombygginger som riving av eksisterende vegger og bygging av nye. Fig. (f-3) viser et eksempel på slik ombygging. Disse leilighetene lar seg noenlunde enkelt bygge om fordi veggene innen hver boenhet sjelden er bærevegger.

Utover på 1990-tallet ble leilighetene igjen mindre og antall rom færre. Planløsningene fikk fellestrekk med planene fra 1950-tallet i det at ett rom forbinder de øvrige, men dette rommet er nå stua i stedet for gangen. Til forskjell fra de store 1970-talls leilighetene, hvor stuene nesten uten unntak var dimensjonert med tanke på forventet møblering⁵, framstår stuene i de nyere boligene ofte som «restarealer» etter at minimumsversjoner av øvrige rom er plassert. De virker sjelden å være utformet med omtanke for de daglige liv som må forventes å finne sted i dem. I mange stuer stikker tilliggende rom fram som tilfeldige hjørner inn i stuerommet samtidig som store deler av rommet er bundet opp som nødvendige gangsoner for atkomst til andre rom. Prosjektet «Badebakken», vist i fig. (g), er et eksempel på dette. Figurens markering av nødvendig gangareal viser hvordan det her er vrient å få plass til den minimumsmøbleringen som nesten alle husholdninger ønsker, nemlig et godt spisebord og en sofamøblering som inkluderer fjernsyn, skap/hyller og musikkanlegg. Fig. (h), fra prosjektet Pilestredet Park viser en annen leilighet hvor stua er lite egnet for vanlige sosiale aktiviteter og elementære praktiske gjøremål. I tillegg til å være vanskelig møblerbar har denne leiligheten den nå vanlige, men tidligere meget sjeldne løsning med stuen som gjennomgangsrom mellom hovedsoverom og bad. Dette planløsningsprinsipp binder opp mulig bruk av både stue og soverom, det blir for eksempel omstendelig for mor å ta en dusj før hun legger seg mens tenåringssønnen har kveldsbesøk i stua. I denne boligtype blir stua et meget «aktivt rom» på bekostning av mulighetene for å være en rolig sone, for eksempel som hjemmearbeidplass eller som gjesterom. 

Fig. (i) illustrerer tre generasjoner av leiligheter: den generelle leilighet med jevnstore rom, som var vanlig fra 1930-tallet til midt på 1950-tallet; de store funksjonsspesifikke familieleilighetene fra sent på 1960-tallet til tidlig på 1980-tallet; og den siste generasjon leiligheter som igjen er mindre og som oftest bare har ett mulig oppholdsrom. 

En hyppig forekommende variant av siste generasjon leiligheter er små toroms leiligheter. Fig. (j) viser boligene som Ramstad og Riebe (2006) presenter som tidstypiske leiligheter. Disse leilighetene består av stue med kjøkken, et lite soverom og bad. For å maksimere antall boliger innen et gitt bygningsareal, ønsker utbyggerne å minimere den enkelte leilighets fasadelengde. Dette gir boligene meget begrensede bruksmuligheter sammenliknet med de bredere toroms leilighetene som var vanlige på 1960- og 1970-tallet. I nye toromsleiligheter er soverommene oftest så små at man må ut av rommet for å gå rundt senga. (Sammenlikn for eksempel leiligheten fra Tveita (1969) vist i fig. (k), med dagens toromsleilighet fra Ringnes Park vist i fig. (j)). 

De nye småboligene, «nullromsleilighetene»

I tillegg til den gradvise utviklingen som ovenfor er beskrevet ved tre generasjoner leiligheter, synes en ny boligtype å ha blitt vanlig nå i det helt siste. Denne boligtypen er minimale småleiligheter, boliger som er langt mindre enn det som tidligere har vært regnet som akseptabelt for en selvstendig boenhet. Under betegnelsen «åpen planløsning» er badet det eneste rom i disse boligene som er atskilt fra boligens øvrige areal. I en situasjon hvor lover eller forskrifter ikke setter noen minimumsgrense på boligens størrelse, og hvor små boliger gir utbygger størst fortjeneste, er dette en logisk utvikling. Både i teori og i praksis er det nemlig grenser for hvor små boligens enkelte rom kan gjøres. Når toromsboligen er presset så langt ned i areal som vist i fig. (j), er det vanskelig å oppnå ytterligere reduksjoner av boligstørrelse gjennom å gå ned på enkeltrommenes arealer. En videre reduksjon av boligenes størrelse er da bare mulig ved reduksjon av antall rom. Det minimale antall rom, forutsatt at boligene skal ha toalett, er boliger uten andre romskiller enn mot bad. Fig. (l) viser to eksempler på leiligheter av denne typen, begge utvalgt til Oslo Arkitektforenings boligekskursjon høsten 2005. Mens de fleste nye leiligheter består av flere rom, men oftest bare ett rom som er velegnet som oppholdsrom, består disse nye minimumsboligene av kun ett rom i tillegg til bad, som et hotellrom med tekjøkken. I tradisjonell terminologi, hvor «antall rom» er antall oppholdsrom eksklusive kjøkken, ville disse nye småboligene måtte betegnes som «nullromsleiligheter». Om disse minimale boligene representer en ny dominerende boligtype, eller om de kun vil utgjøre en parentes i boligens historie, er ennå for tidlig å si. Det som er sikkert, er at det nå bygges et stort antall boliger som i størrelse og tradisjonell brukbarhet er langt unna hva som inntil ganske nylig har vært regnet som akseptabelt. Etter «Ammerudrapporten» hvor Gulbrandsen (1973) etter intervjuundersøkelser konkluderte at leiligheter som vist i fig. (m) var uegnede som permanent bolig for noen, har det i Norge knapt vært bygget så små boenheter som dem som nå oppføres.

Langsiktig boligkvalitet, nye boligers kritiske punkt

I større boligprosjekter er arkitektrollen annerledes enn i tradisjonell eneboligprosjektering. I stedet for å arbeide direkte for de framtidige beboere arbeider arkitektene for profesjonelle eiendomsutviklere eller utbyggere. Prosjekteringen består da ikke i å tolke og respondere på framtidige beboeres ønsker, men i å gi utbygger et salgbart prosjekt. Utbygger kan imidlertid bare forventes å ivareta framtidige beboeres interesser så lenge dette er profitabelt ved førstegangs salg. En faktor som vil være avgjørende for den langsiktige kvalitetsvurdering, og som sjelden tillegges vekt av utbyggere, er i hvilken grad boligene vil være egnet for framtidige og i dag ukjente boligpreferanser. 

Slike mulige motstridende interesser mellom utbygger, hvis motiv er fortjeneste ved første gangs salg, og preferansene til de mange og ennå ukjente framtidige beboere, er et utslag av hva Brand (1994) beskriver som en iboende motsetning i arkitektfaget, nemlig motsetningen mellom tidsspesifikk prosjektering og kvalitet gjennom byggets hele levetid. Arkitekturprosjektering består normalt i å «besvare» et definert byggeprogram. Slike tidsspesifikke byggeprogram avviker ofte mye fra de reelle krav til bygget gjennom dets levetid. Dette har den enkle forklaring at de fleste bygningers levetid langt overskrider den tidsramme hvor bruk og preferanser kan forutsies noenlunde presist. Brand hevder at den programmering som normalt ligger til grunn for arkitekturprosjektering, består i å forfordele samtidens byggherre og brukere på bekostning av de langt flere framtidige brukere. 

Siden boligen er et grunnleggende menneskelig behov, samtidig som behov og etterspørsel etter bolig er så innvevd i økonomiske, demografiske og sosiale forhold at de vanskelig lar seg forutsi langt fram i tid, er motsetninger mellom tidsspesifikke byggeprogram og langsiktig behov en spesielt viktig utfordring når det gjelder boliger. 

Delvis av «lykke», delvis av «forstand» har imidlertid mange norske boliger kommet godt fra slike motsetninger mellom opprinnelige byggeprogram og boligenes bruk på lang sikt. Dette gjelder spesielt de mange toromsleiligheter som ble bygget i Oslo før og etter andre verdenskrig. Disse boligene ble opprinnelig tegnet som minimum akseptabel boligstandard for barnefamilier. «Lykken» besto i heldige sammenfall mellom velferdsutvikling og husholdningssammensetninger: Parallelt med etterkrigstidens velstandsøkning, som gjorde toromsboliger mindre attraktive for barnefamilier, økte antall en- og topersonshusholdninger sterkt. «Forstanden» besto i leilighetenes generelle utforming. På grunn av etterkrigstidens boligmangel og begrensede ressurser måtte disse boligene bestå av rom som kunne brukes til mye. Det er denne generaliteten som har gjort dem så velegnet for andre typer husholdninger enn dem de opprinnelig var tiltenkt. Ved bevisst «generell utforming» og heldige sammenfall av demografiske og økonomiske endringer er disse boligene fremdeles meget ettertraktet. De boligene som nå bygges, har derimot ikke slik generalitet med tanke på mulige framtidige beboere. De er bygget for å være akseptable for små husholdninger og kan vanskelig tenkes å bli god bolig for mange andre. Det faktum at vi i dag oppfører store antall boliger uegnet for andre enn små husholdninger, utgjør en stor begrensning i boligmassens framtidige brukbarhet.

Boligprosjektering som utfordring og mulighet 

De endringer i boligutforming som har skjedd de seneste par år, reiser et vidt spekter av utfordrende problemstillinger. Et forhold, som kan få stor betydning for mange nybakte boligeiere, er hva prisutviklingen vil bli for de nye leilighetene som er omsatt til kvadratmeterpriser langt over eldre boliger uten å ha den samme kvalitet på tradisjonelt verdsatte egenskaper som romstørrelser, lysforhold og generell brukbarhet. Et annet viktig spørsmål er hvordan utviklingen vil bli i bygninger og bymiljøer med store andeler leiligheter som få vurderer som gode permanente boliger. Slike overordede tema er interessante men ligger i utkant av virkefeltet til den enkelte prosjekterende arkitekt. Et sted å begynne kan derfor være å avdekke motsetninger mellom utbyggeres konkrete byggeplaner og det som vil være gode boliger og bomiljø på lengre sikt. Det er fullt mulig at langsiktige investorer,  framtidige beboere og arkitektstanden her kan ha noen felles interesser. For at arkitektfaget skal opprettholde en allmenn legitimitet, er det avgjørende at vi som arkitekter evner å innvirke positivt på grunnleggende samfunnsforhold og på menneskers daglige liv. På bakgrunn av dagens boligbygging kan det å tegne bedre boliger være et viktig bidrag i så måte.