Historiens rolle

Marc J. Neveu: En av forutsetningene for å diskutere historiens rolle for dagens arkitekturpraksis er behovet for å få aktivert forholdet mellom historie og design.¹ I dette ligger det at man enten fullstendig snur ryggen til historien, eller en mistillit til den historietilnærmingen som fokuserer på en kanon som i grunnen ikke inneholder noe mer enn en forbildesamling organisert etter typologier eller stilarter. Hvordan vil du karakterisere forholdet mellom historie og praksis?

Alberto Pérez-Gómez: Dette er svært alvorlige spørsmål!

Den mistilliten du snakker om har noen helt reelle årsaker. Den springer ut av en generell misforståelse av hva historie kan gi dagens eller fremtidens arkitekter. Opprinnelsen til dette problemet kan tidfestes ganske nøyaktig i historien. Dette er nyttig, fordi det betyr at den situasjonen vi er i nå ikke alltid har vært den samme, og at den også kan komme til å endre seg. 

Det er flere aspekter ved dette. For det første stammer vår forståelse av historien som en rekke stiler eller typologier fra begynnelsen av 1800-tallet. Ser man på forløperne til en bestemt forståelsesform, finner man ofte fram til hvordan tanker har oppstått. Og når vi vet det, så er vi ikke lenger dømt til å forstå historien bare på den ene måten. På akkurat dét tidspunktet ble arkitekturhistoriefeltet redusert til en bygningshistorie som var organisert etter formelle klassifikasjoner eller stilkarakteristikker. Dette var svært uheldig, men det satte seg i det store og hele fast i arkitekturundervisningen og i praksis. Når man forstår historien på en slik måte blir det veldig lett å avfeie den, fordi man faktisk aldri forfølger den særlig langt.

Og så er det et annet aspekt ved dette, nemlig at før begynnelsen av 1700-tallet hadde arkitekter et relativt lite behov for historien, ettersom den vestlige kulturen generelt (andre kulturer også, men spesielt den vestlige) trodde på at arkitekturens meningsinnhold lå i at den nesten direkte gjenga eller speilet en kosmisk orden som i seg selv lå hinsides det historiske. En arkitekt som Palladio, eller andre fra tiden før ham, hadde derfor bare begrenset nytte av historien. De hadde selvfølgelig krøniker, myter og eventyr, fortellinger som modulerte erfaringen og ansporet til bestemte handlinger, men deres praksis var ikke ”historisk” på den måten at den bygget på fortiden og beveget seg mot en forestilt fremtid, og dermed ble preskriptiv eller instrumentell. Det er her problemet ligger. På en måte har historikernes historieforståelse vært problematisk helt fra første stund. Dette er en av de virkelig store oppgavene for oss å ta fatt på.

“Historien sier ikke så mye om hvilke former vi bør bruke. Den handler mye mer om hvordan vi skal handle riktig.”

Så hvordan kan man finne bedre måter å knytte historie og formgivning sammen på? Man må begynne med å forstå historiens egentlige natur: som hermeneutikk, som fortolkning.² Det er mer enn bare form som står på spill. Arkitekturprogrammer har politiske konsekvenser. Det man lærer av historiske forbilder, eller fra de historiene vi forteller om det ved fortiden som vi beundrer, er at de lar seg oversette til vår egne spørsmål, og gjør oss i stand til å handle etisk. Historien sier ikke så mye om hvilke former vi bør bruke. Den handler mye mer om hvordan vi skal handle riktig, noe som antakelig også er mye viktigere enn de spesifikt formale problemene vi kan møte som arkitekter.

Saundra Weddle: Hvorfor tror du at 1700- og 1800-tallets måte å gripe an fortiden på fremdeles dominerer? Har det å gjøre med hvordan kulturen generelt gjør bruk av historien, eller er det spesielt for hvordan historien brukes av arkitekter?

APG: Helt siden begynnelsen av 1800-tallet har forholdet mellom de tankene vi har som arkitekter, og det vi gjør, vært oppfattet som instrumentelt, altså at tankens hensikt er å styre handlingen. Men det har ikke alltid vært slik. Selv om man kan se hvordan muligheten for denne måten å tenke på ble forberedt gjennom den vestlige filosofihistorien helt fra Platon, så når den bare frem til praktiske fag som arkitektur, ingeniørkunst og medisin på begynnelsen av 1800-tallet. En instrumentell tenkemåte tvinger oss til også å finne instrumentelle måter å forholde oss til de historiske forbildene på. Dermed blir alle de teknologiske fagene mer effektive, men de mister også forbindelsen til sine utspring i relevante menneskelige spørsmål, og risikerer å ikke kunne løse sine opprinnelige oppgaver – som medisin som kurerer sykdom, men ikke klarer å helbrede, eller arkitektur som gir tak over hodet, men ikke klarer å gi folk steder å bo. Til syvende og sist er en instrumentalisert historie nytteløs, fordi den når sitt mål i en teknologi, og det finnes som regel mer hensiktsmessige måter å løse teknologiske oppgaver på enn gjennom historiefortelling.

MJN: Hvordan tror du disse problemstillingene kan formidles på best mulig måte, for eksempel i arkitektutdanningen?

“Et av de største problemene er at selv arkitekturhistorikerne har en forestilling om at de har den ”rette” metodologien.”

APG: Vel, først må den som underviser finne frem til disse spørsmålene for seg selv. Det er avgjørende at man kan identifisere spørsmålene; dette handler ikke om å dekke et emneområde eller bare å formidle informasjon. En måte å nærme seg disse spørsmålene på er ved å filtrere dem gjennom det lærerne selv er fascinert av, gjennom spørsmålene som de virkelig brenner for selv, og så formidle det historiske stoffet gjennom dem, heller enn på den mer anonyme måten der man bare presenterer ”fakta”.

Men for å gjøre dette effektivt må man erkjenne at de faglige skillene mellom arkitekturhistorien og andre aspekter ved historiske fenomener som vitenskapshistorie, filosofihistorie, mentalitetshistorie og materialhistorie, ikke er faste. Et av de største problemene er at selv arkitekturhistorikerne har en forestilling om at de har den ”rette” metodologien; at denne måten å se ting på antakelig er den eneste gyldige og at den på en eller annen måte ekskluderer alt det andre. Jeg er en heftig tilhenger av å bryte ned disse skillene.

For meg har det vært avgjørende å knytte arkitekturtenkningen og de tankene arkitekter har hatt gjennom historien til den religiøse idéhistorien, vitenskapshistorien og filosofihistorien. Bare på den måten kan man artikulere de av våre forgjengeres spørsmål som finner resonans i våre egne spørsmål og dermed gjør historien relevant. Ellers vil historien alltid høre fortiden til. Metodologisk er det for eksempel ikke noen dum idé å strukturere forelesningene i historisk materiale slik at man forbinder det, eller til og med tvinger det til å forbinde seg, med dagens spørsmål og dermed åpner for en debatt der den historiske bakgrunnen gir retningslinjer og forbilder for en forståelse av at ting ikke er så enestående nye som de kan synes. Det er dette som er det store problemet: Vi tror vi må finne opp hjulet på nytt, men det må vi jo ikke. Det er både tematiske sammenhenger og ikke minst spørsmål som viser hvordan ting resonnerer gjennom tiden og hvordan man kan lære fra historiske eksempler. Å finne en slik ”resonans”, for eksempel mellom Hans Scharouns overveldende oppfinnsomme konserthus i Berlin og et gresk amfiteater oppe fjellene, kan få uvurderlig betydning for en ung student som har trodd på nyhetens udiskutable overlegenhet.

Jeg tror imidlertid at kronologi har en viss betydning, at man må vite at det gotiske kommer etter det romanske. Jeg husker selv som student hvor lett det var å gå seg vill uten en slik grunnleggende kunnskap. Men det er et spørsmål om forhandling. Lærerne må kunne finne disse resonansene, selv om vi ikke er helt sikre på sammenhengen. Bare det å åpne for spørsmålene kan være et utmerket pedagogisk verktøy.

SW: Mener du at det finnes grunnleggende, udiskutable prinsipper i arkitekturhistorien som forankrer faget og skiller det fra andre fag?

APG: Ja, det mener jeg, men det må være tema for en annen og lengere samtale. Arkitekturen kan tilby noe helt spesifikt. Det har å gjøre med å finne et sted som er ordnet, som svarer oss, som gir oss rom til å drømme, som gir oss retning, som jeg ofte sier, en metafysikk som er materialisert og som gir beboeren eller brukeren mulighet til å finne sin plass i verden i forhold til en institusjonell ramme, hvor vi nå enn er i tid og rom. Det er viktig å huske på det Merleau-Ponty antydet og som nå bekreftes av nytenkende hjerneforskere som Alva Noë, at ”vi er ikke hjernene våre”. Vår bevissthet utspiller seg bokstavelig talt gjennom våre kroppslige handlinger i en gitt verden. Dermed blir våre naturlige og bygde omgivelser enormt viktige. Arkitekturen kan tilby noe veldig grunnleggende, fordi de spørsmålene arkitekturen skal svare på gir en gjenklang av menneskehetens Store Spørsmål. De klinger av religion, av vitenskap og spesielt av filosofi. Arkitekturen forholder seg til disse spørsmålene, og gir svar i forhold til bestemte steder og tider som gir menneskene mulighet ikke bare til å leve, men til å gi sin savoir vivre, sin livserfaring, videre til andre – vi er arvtakere til disse tradisjonene som vi ofte fullstendig har oversett, særlig i moderne tid. Dette er det selvfølgelig all grunn til å stille spørsmål ved.

Som moderne individer er vi alle sammen svært arrogante; vi føler at vi kan leve i vårt eget univers og at vi er nesten upåvirket av våre fysiske omgivelser. Vi tror vi kan leve i og gjennom dataskjermene våre. Men til syvende og sist er det de fysiske stedene vi lager oss som gjelder. De påvirker vår velvære eller våre sykdommer. Det er derfor historien er viktig. Hvis vi ikke lærer av det som allerede er gjort har vi ikke noe annet å se etter, fordi det ikke er noe annet vi deler i dag. Vi har alle hver vår tro eller halvtro. Vi deler ikke noen kosmologi, vi deler ikke noen religion, og dermed lever vi i en fragmentert og kosmopolitisk verden. Den eneste måten vi kan finne riktige måter å handle på er ved å se nøye på hvordan tidligere tiders arkitektur har lagt til rette for det potensialet menneskene har til å bo, til å befinne seg i verden.

SW: Du nevnte at arkitekturhistorien har krav på seg til å gi oss et slags rammeverk eller en retning som gjør oss i stand til å sammenligne våre erfaringer og forstå dem bedre. Når det gjelder historikerens praksis – mener du at det finnes noen udiskutable retningslinjer for en historiker?

 “Arkitekturen kan tilby noe veldig grunnleggende, fordi de spørsmålene arkitekturen skal svare på gir en gjenklang av menneskehetens Store Spørsmål.”

APG: Naturligvis mener jeg at noe historie er bedre enn annen historie. Historien er jo til syvende og sist en fortelling. Den historien som forsøker å være objektiv og faktaorientert kan være nyttig, men jeg savner alltid den fortolkende dimensjonen. Jeg vet ikke om jeg ville kalle dette ”udiskutabelt”, men jeg foretrekker arkitekturhistorie som forholder seg til en hermeneutisk ramme. En måte å se historien på som trekker på det 20de århundrets filosofiske tradisjoner, særlig på Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer og Paul Ricoeur, som hjelper den profesjonelle historikeren til å skrive en nyttigere historie. Hvorfor? Fordi innenfor en slik ramme er det om å gjøre at fortolkningen blir tydelig. Det er gjennom fortolkningen vi får tak i sannhetene. Og fortolkningen gjør at spørsmålene får en verdi.

Først finner vi de spørsmålene som betyr noe for hver og en av oss, og så forstår vi hvilken kulturell betydning de har. Andre typer historier, spesielt de man finner i litteraturen, er veldig nyttige i dette perspektivet, særlig etter begynnelsen av 1800-tallet (Gadamer går så langt som til å si at litteraturen i den moderne periode er den tradisjonelle filosofiens arvtaker). Så ser vi på materialet og fortolker det gjennom disse spørsmålene, slik at det kan tale til oss. Det er dette Gadamer kaller en ”sammensmelting av horisonter”, der det som er langt borte blir nært, samtidig som du forstår at du aldri kan bli en romer, en greker eller en lærd munk. Det vil alltid være en avstand, men vi må sette pris på denne avstanden og bruke den til å bringe frem våre egne spørsmål slik at materialet kan få nytte for oss. Dette er naturligvis på kollisjonskurs med ideen om en historiker som en slags vitenskapelig forsker som finner frem til objektive fakta om det ene eller det andre. Faktasamlinger og arkivarbeid kan være nyttig. Men for undervisningen av arkitekter og for praksis er den fortolkende rammen rundt det historiske materialet, som setter det i dialog med dagens spørsmål, det viktigste.

SW: Vi synes det er interessant at arkitektur ikke er et autonomt fag. Du har pekt på at det er avhengig av, og låner fra, andre fags ressurser og metoder. Hva mener du at arkitekturhistorikerne tar med seg fra andre fagområder?

APG: For meg er det dette som er arkitekturhistorie, fordi hvis arkitektur er et uttrykk for kultur, så kan man ikke pakke inn deler av den og si at arkitekturen bare er bygningshistorien og ikke ta med hager, eller scenografi, eller idéhistorie. Dette er jo selvsagt, men det er ganske krevende å forholde seg til. De arkitekturhistorikerne som har kunsthistoriske preferanser, for eksempel, ser ut til å ha en motstand mot å åpne feltet på denne måten. Selvsagt er det vanskelig, men vi har ikke noe annet valg. Ellers er vi dømt til uvesentlighet.

MJN: Selv om mye av historikernes arbeid kan se ut til å ha lite å gjøre med dagsaktuelle saker, er det jo denne sterke muligheten for at historien er viktig, at den er relevant. Så heller enn å være operativ, og heller enn å forsvinne inn i historien, hvordan kan historien gjøres relevant?

“Og historikeren må ikke glemme at det er i dialogen at historien ”skjer”.”

APG: Jeg ser problemet slik at det gjelder å beholde en rasjonalitet eller objektivitet i den historiske fortellingen, og dette har alltid gjort at hermeneutikken, eller en fortolkning som fremtvinger sammenhenger mellom historien og nåtiden, er blitt mistenkeliggjort.

Dette må løses ved at man forkaster forestillingen om at det ligger noen rasjonalitet eller noen dialektikk bak historiske prosesser, og i stedet forstå at i den store mengden materiale, spor og berøringspunkter som ligger igjen til oss etter fortiden, så finnes det forbindelser som er åpenbare for hver og en av oss, som vi må lære oss å kultivere og som gir et mulig opphav til spørsmål som er viktige i dag. Det er en tett forbindelse mellom hermeneutikk og fenomenologi.³ Vi må lære oss å kjenne igjen de spørsmålene som er viktige for hver og en av oss, og stille spørsmålstegn ved den ”alminnelige” skepsis som gjør at man heller underkaster seg andres meninger eller andres objektive fakta. Man må ha tro på sin egen erfarings vitnesbyrd. Dette er svært vesentlig for meg. Det er også på kollisjonskurs med en homogenisering som fant sted i etterdønningene av dekonstruksjonen, da de historiske fortellingene og verdivurderingene ble redusert til en minste felles nevner. Det er et faktum at enkelte gjenstander rører deg, og vekker spørsmål og assosiasjoner som ikke har noe med historien å gjøre. Dette er noe alle kan ta del i. Det er et spørsmål om å utsettes for det, og det er en del av det en god lærer i arkitektur skal gjøre for studentene sine. Det er viktig å forstå at disse øyeblikkene av innsikt er viktige, og å utvikle dem, og å gi dem verdi. Da kan vi lage historier som er utrolig verdifulle. Denne forbindelsen mellom fenomenologi og hermeneutikk er svært viktig.

SW: Tradisjonelt sett har resultatet av historikerens arbeid vært en publikasjon eller en konferansepresentasjon, kanskje en bokanmeldelse; i dag finner historikeren også et publikum gjennom blogger, som er i ferd med å bli en viktig komponent i arkitekturdiskursen. Selv om de gjør bruk av bilder eller tegninger, er det først og fremst teksten som er historikerens verk. Hvilke andre former kunne dette arbeidet få? Og på hvilket grunnlag skal disse formene evalueres?

APG: Historien består av fortellinger; ellers er vi inne i andre former for uttrykk. Enkelte historikere vil kanskje lage dokumentarfilm, eller bruke andre media, men historien handler grunnleggende sett om å fortelle historier. Det viktigste er imidlertid dialogen. En del av problemet med det mediet du nevner er at man av og til glemmer at det kommuniserende øyeblikket i sitt vesen er dialogisk. Dette er helt avgjørende.

I mitt akademiske arbeid har jeg prøvd hardt å få med meg studenter og kolleger på en muntlig form for kommunikasjon. Her på McGill skriver vi litt, men ikke så mye som studentene gjør på andre undervisningssteder. Vi snakker bestandig, presenterer, diskuterer. Platon er svært viktig for meg her. Med sine dialoger er han en pionér i forhold til å anvende skriveteknologi innenfor filosofien, samtidig er de dialoger. Han sa mer enn én gang at man må være forsiktig med det skrevne ord, fordi det er glemselens instrument, og at det skrevne ord dermed ikke er virkelig kunnskap. Virkelig kunnskap finner sted i det dialogiske øyeblikket, i det øyeblikket vi samtykker i å møtes og kommunisere ansikt til ansikt. Og historikeren må ikke glemme at det er i dialogen at historien ”skjer”. Enten vi forteller historier eller skriver og leser historie, så er det den dialogiske avsløringen i det vi sier som kommer først, det er der det som er viktig her og nå kommer frem. Eller for å si det på en annen måte: den som skal studere historie må være forberedt på å motta det skrevne ordet dialogisk, ikke passivt.