Fra hytte til heim

Den etymologiske opprinnelsen til "hytte" finnes i nedertysk, eller platt-tysk. Denne formen for tysk, som i dag kun snakkes i Nord-Tyskland, var det normale handelsspråket under Hansatiden, og over 60 prosent av alle norske ord har en nedertysk opprinnelse. I denne varianten av det tyske språket betyr "Hütte" en sjaber liten bolig, noe falleferdig med tak over. Dagens tyskere bruker ikke ordet "Hütte", de snakker heller om "Häuschen", et lite hus. Der ordet "Hütte" fortsatt brukes, er det om norske hytter, eller som en del av navnet på en rustikk destinasjon i Alpene eller Schwarzwald.

I Norge er det annerledes, folk sier de skal "på hytta" selv om "hytta" er større enn helårsboligen, og selv om de bor "på hytta" mer enn halve året. "Hytta" er i dag et begrep som brukes om det som ikke er den "vanlige boligen", uansett hvor stor eller fantastisk velutstyrt dette bygget måtte være. Kjell Inge Røkke – en av de mest nyrike og rikeste av alle norske statsborgere – har en hytte på Oppdal. Den er på 2500 kvadratmeter, har kostet om lag 100 millioner norske kroner og er utstyrt med 32 toaletter. Dette byggverket har knapt noe annet enn terminologien til felles med en hytte på 42 kvadratmeter på Krokskogen med utedo og uten innlagt vann eller strøm. Imidlertid er verken Røkkes enorme hytte eller de 42 kvadratmeterne på Krokskogen representative for den norske hytta i 2007. 

"Fritidsbolig"

Statistisk sentralbyrå opererer ikke med begrepet hytte, de er derimot tilhengere av "fritidsbolig", som de synes er en bedre betegnelse, og de har regnet seg fram til at det i Norge i dag finnes om lag 410 000 bygninger som faller inn under denne betegnelsen. Og antallet øker; enkelte år har hyttebyggingen ligget helt opp mot 10 000 nye hytter i året.

Den gjennomsnittlige hytta som selges i Norge i dag, er på 97 kvm, mens snittet av det som bygges, er på 120 kvm, med andre ord litt over gjennomsnittlig antall kvadratmeter i en helårsbolig. Hvis teknisk standard legges til grunn, så er dagens hytte en enebolig. Strøm, vann, bredbånd, tv, vaktmestertjenester – alt som ellers finnes i en vanlig enebolig, er på plass. Men ideologisk er den fortsatt noe annet. Hyttas konnotasjoner til fritid, til overskudd, til naturopplevelse og til ensomhet står fjellstøtt. Livet på hytta er hverdagslivets motsetning. Disse kulturelle standardene for hva som forbindes med hyttelivet, er ikke uten forbindelse til det livet vanlige mennesker lever, folk drar faktisk på hytta for å være alene i naturen. Imidlertid er denne siden av hyttelivet svekket, en hyttetilværelse kan også bety at man bor i en "hytteby". De mer moderne hytteprosjektene er preget av planmessige fortetningsgrep, med leilighetskomplekser og andre tettere boformer. Flere av dagens nye prosjekter går ut på å skape såkalte fjellandsbyer etter forbilde fra Alpene, tilknyttet sentrumsfunksjoner som restauranter og andre tjenestetilbud. Både Hemsedal og Rjukan beveger seg i den retningen. 

Veisystemenes kolonialisering

Et element ved denne utviklingen er kravet hytteeierne stiller til framkommelighet. Bilen skal kunne kjøres helt fram. Når dette kriteriet bygges inn i nye prosjekter, blir svaret en form for urbanisering. Veisystemenes kolonialiserende effekt på omgivelsene er nådeløse og skaper en dynamikk som gjør at det blir stadig vanskeligere å planlegge for spredt bebyggelse. Alt som er "spredt", blir etter hvert litt mer tett.

En annen type tilnærming som også endrer betingelsene, er ideen om å lage "ferieboliger" inne i fortettede områder, i byer eller i forlengelsen av disse. I Strömstad – som praktisk talt er å regne som en norsk koloni – er byens grensensnitt mot vannet bygget ut med leilighetsbygg der leilighetene selges både til ferierende og andre som ikke har planer om å sysselsette seg lokalt.

Hytta er ikke hva den var

Det er flere faktorer som gjør at hytta ikke lenger er det den var:

1. Kombinasjonen økt kjøpekraft og moderne teknologi gjør at hytta kan tilfredsstille flere behov enn tidligere.
2. Det blir stadig flere mennesker i Norge.
3. Det blir stadig flere eldre mennesker i Norge, både i relative og absolutte tall.
4. Boplikten faller i stadig flere kommuner.
5. Stadig flere yrker er mulige å praktisere uten daglig fysisk tilstedeværelse på det stedet som kalles «jobben».
6. Infrastrukturen blir bedre.

Moderne teknologi og mer penger

Når den høyteknologiske verden inntar fritidsboligene, forsvinner også den rene fritiden, den slites i kantene. Å "være på nett", å "ha dekning", å "være oppkoblet" betyr at man alltid er innen rekkevidde. Moderniseringen av samfunnet bidrar – på dette nivået – til å bryte ned skillet mellom fritid og arbeid. Hvorvidt dette er godt eller dårlig, kan diskuteres, men det som er mer essensielt, er at den nye tilstanden som oppstår, er noe annet enn arbeid eller fritid. Den digitale nærhet vårt samfunn søker å utbre, endrer derfor eksistensen i fritidsboligen, og tilværelsen her blir preget av mer samtidighet med den omliggende verden. Arbeidet får innpass i den frie tidens hulrom og gjør at en ny type tid etableres, den alltid-tilgjengelige-tiden. Det nye arbeidslivet er oppstått nettopp fordi denne tilstanden er inntrådt. Å arbeide ved hjelp den digitale strukturen er blitt en grunnmodus i samfunnet. 

Denne utviklingen foregår synkront med at velstandsnivået øker. Med mer kjøpekraft blir vi ikke bare alltid tilgjengelige, men hytta blir også alltid tilgjengelig. Den er varm, komfortabel, stor og generøs. Den er strukturert for å være til stede for deg uten at du må gå fire kilometer gjennom snødrevet. Hytta blir et lavterskeltilbud i ruralitet. Slik sett smeltes hytta om til å være eiendom med uklart innhold, og potensialet i denne teknisk fullkomne boligen blir det nå opp til beboerne å realisere. Den kan være atelier, langrennscamp, playstationsentral, meglerbord eller lesestue, retreat eller jaktbu.

Landet eser

Det blir stadig flere mennesker i dette landet. Økt innvandring, økte fødselstall og økt levealder gjør at Norges befolkning i løpet av ganske få år vil øke med om lag 1 million, sannsynligvis vil vi passere 5,5 millioner innen 2030. De aller fleste vil bosette seg langs Oslofjorden, innenfor triangelet Kristiansand – Lillehammer – Halden. De vil bli nødt til å leve et annet liv enn sine foreldre. Bosettingene vil bli tettere, boligblokkene vil spise opp villahagene, og dagliglivet vil være mer urbanisert. Da vil ønsket om å være et annet sted, nærmere en fredelig tilstand, kanskje bli mer påtrengende. Selv om også landsbygda vil urbaniseres, så vil den ha et etterslep i forhold til byen – og kanskje viktigere: Den vil urbaniseres på en annen måte. Den vil få preg av å være autentisk norsk, eller rural. Et sted som Lom trekkes ofte fram fordi det oppleves som ekte og gjennomført. Imidlertid vil alle som ser nøyere etter, kunne avsløre den åpenbare simulasjonen av tradisjonell estetikk, men hva gjør vel det, stedet fungerer! Det svarer til de forventninger som eksisterer om hva den norske landsbygda skal tilby. Slik sett blir den rurale estetiserende urbaniseringen et svar på de fraflyttingsproblemer landsbygda opplever, og selve premisset for å omdanne en rekke dalfører og bygder til produsenter av identitet for byfolk.

Disse prosessene har preg av å være simulasjoner av en tilstand som aldri har eksistert, de er markedsmessig initierte prosjekter for å omskape fortiden til noe mer konsistent, autentisk og klangfullt enn den noensinne har vært. Slik blir den franske filosofens Jean Baudrillards begrep "simulakrum" også en velegnet beskrivelse av den norske rurale tilstanden anno 2007. De stedene i Norge hvor denne prosessen har kommet lengst, er der turismen er mest omfattende. Hemsedal, Geilo og Rjukan er eksempler på hvordan lokale myndigheter jobber systematisk med å skape rene merkevarer forankret i en noe diffus historie, i en flott natur og en gjennomarbeidet forretningsmodell. Og det virker.

De gamle blir flere

Fra 2010 vil antall pensjonister i Norge øke raskt, fordi store etterkrigskull snart går av med pensjon, fordi pensjonsalderen for mange vil bli lavere, og fordi levealderen øker. Det samlede antall mennesker over 60 år vil være om lag 1 million i 2030 mot 600 000 i dag. Denne økningen av eldre gjør at kongeriket endrer karakter på en rekke vesentlige punkter, og ikke minst at rekreasjonstiden ett menneske får til rådighet – i snitt, vokser dramatisk. Den som i dag lever til han eller hun fyller 90 år, kan kanskje oppleve 30 år som mer eller mindre frisk pensjonist. Spørsmålet er selvsagt hvor disse årene skal tilbringes, og et av de mest naturlige stedene å feire denne tilværelsen på, er det stedet som ikke er boligen. Ergo vil det som rubriseres som «det andre hjemmet», bli et viktigere gode for flere. Det er et sted der de kan realisere drømmer det ikke er blitt tid eller ressurser til i årene under lønnsarbeidets åk. For den som hele livet har ønsket å drive med murarbeid, er det alltid et nytt prosjekt å starte på; for den som ivrer etter å gi seg rosedyrkingen i vold, er det bare sesongens lengde som setter begrensninger; og for den som trives best med en fiskestang eller en golfkølle i hånden, er paradisets porter åpnet. En av de virkelige seige mytene i vår kultur er at fritid er tid der man ikke gjør noe, der man daffer og dormer. Min påstand er at fritiden, altså den tiden man selv bestemmer fritt hva man skal fylle med, oftest er svært full. Dette gjelder ikke minst pensjonistene, de arbeider stort sett alle sammen. Men de får ikke betalt, det er der den store forskjellen ligger¹. Flere gamle betyr dermed flere hytter, og kanskje noen færre hus. Aktive eldre har nemlig en tendens til å selge den store eneboligen som er så tungvint å vedlikeholde, for å flytte til en mindre leilighet. At de derimot velger å beholde den lille hytta, kan tyde på at den er forbundet med frihet. Å male hytta er mosjon, å male huset er et slit som ikke egner seg for eldre mennesker.

Plikten og boligen

Ideen om at et hus har en klar oppgave – enten som åsted for fritid eller et dagligliv der lønnsarbeid setter premissen – holdes i hevd i en rekke norske kommuner. Boplikten er manifestasjonen av denne ideologien. Og den er populær fordi den skal sikre at hus i småbyer ikke skal bli ferieboliger for velstående Oslofolk. Tanken er at man dermed unngår døde småsteder, samt sikrer lokalbefolkningen muligheten for å kjøpe bolig til en pris som ikke er bestemt av lønnsnivået i de vestre bydelene i Oslo. Men boplikten er under avvikling. Stadig flere kommuner vurderer den, og stadig flere kommuner finner områder som de unntar fra boplikt. Symptomatisk nok er det vanskelig å finne investorer til prosjekter som skal transformere de industrielle delene av havnene langs sørlandskysten, hvis boplikten skal gjelde. Det er dyrt å bygge, og lokalbefolkningen utgjør ikke et stort nok marked. Mer vesentlig er det imidlertid at boplikten avvikles som realitet. I dag er prisnivået på fritidsboliger og boliger med boplikt blitt tilnærmet likt en rekke steder, selve beviset på at boplikten nå er utmanøvrert av virkelighetens mobilitet. Ingen kan nekte et menneske å kjøpe et hus, melde flytting og oppholde seg der de påkrevde døgn i året (det kan for eksempel være 100 eller 150 døgn). En gruppe som med letthet kan oppfylle kravet, og som kan gjøre det med troverdighet, er pensjonistene. En annen gruppe er alle de som har hjemmekontor noen dager i uka, og det er stadig flere. Boplikten er derfor et hinder som i realiteten har falt de fleste plasser i landet. Bopliktens endelige fall ligger neppe langt fram i tid, og når den en dag er skrevet ut av alle kommuners regelverk, vil også det indre markedet for boliger være 100 prosent fritt. Det vil bidra til at mange flere rent bymessige boliger blir omdannet fra hus til heim. Det vil være nok et bidrag til urbaniseringen av den tiden som ikke er den rene arbeidstiden, og mer avgjørende: Det vil være selve manifestasjonen av at skillet mellom arbeidstidsbolig og fritidsbolig er oppløst.

De nye yrkene

Hvor mange prosent av landets arbeidsstyrke som praktiserer fjernarbeid – eller telependling, som det het på 1990-tallet – er usikkert. Men vi vet at om lag seks prosent av arbeidsstyrken i andre europeiske land er det vi kan kalle rene fjernarbeidere², det vil si at de arbeider hjemmefra, hvor nå enn dette hjemmet måtte være³. I tillegg kommer alle de andre som bare er fysisk på jobben tre dager i uka. Årsaken til veksten er selvsagt ny teknologi, men også det faktum at en rekke nye serviceyrker er av en slik art at de kan utøves overalt der det er dekning. 

Hyttas død, heimens fødsel

I det nye landet, der graset er grønt og snøen sjelden, gror det fram nye måter å leve sitt stadig lengre liv på. Hytta har vært sentral i modernitetens Norge, fordi den har oppfylt så mange ulike behov. Den har vært allment tilgjengelig – ingen andre land har så høy hyttetetetthet. Den har holdt en linje til den rurale historien oppe, den har vært moderniseringens baktrapp, og gitt drømmen om en fortid gode levekår. Den har ritualisert skillet mellom fritid og arbeid, og slik gjort arbeidet enda mer verdifullt og verdibetont. Hytta har også gitt den frie tiden en status som tid-i-naturen. Hytta har som bunnplanke vært en måte å bygge nasjonen på, fritiden har vært fysisk koblet til det norske terrenget og den norske naturen. Det Tiedemand og Gude gjorde for nasjonalromatikken på 1800-tallet, har hytta gjort for den norske patriotismen etter 2. verdenskrig. I det nye landet, der hyttene ligger tettere og tettere, gror det fram nye måter å tenke om hytta på. Hytta transformeres bort fra sitt nasjonale modernitetsparadigme og over til en ny type status. Nå blir den det stedet der ikke bare fritiden skal leves, men også der resten av livet skal få plass. Derfor blir hytta veldig komfortabel, og veldig stor. Men den mister ikke auraen av å være et romantisk autentisitetsprosjekt av den grunn. Kanskje tvert imot. Hytta er drømmenes praksisfelt, og nasjonens dypstruktur lar seg stadig vekk avlese i arkitektoniske preferanser og terrengvalg. Men hytta er død. Fordi den nå er så mye mer. I fremtiden er denne boligen åstedet for den personlige fullstendiggjøringen av individet. Den blir arenaen for det perfekte postmoderne menneskets, der det ikke lenger finnes rene flater mellom rene gjøremål. Alt sklir over i hverandre. Utvekslingen mellom samfunnsmessig tilstand, individets mentalitet og fysisk form blir fullendt i dette nye objektet. Slik blir den "heim", et sted som er mer hjemme enn hjemmet.