I 1945 ble NIL dannet

I mai 1945 var krigen over. Norge stod overfor store gjenreisningsoppgaver, både for å skaffe boliger til befolkningen og for å få i gang næringsliv og industri. Arkitekter og møbeltegnere og interiørarkitekter som skulle bidra til å bygge landet hadde brukt tiden under krigen godt, i studiesirkler og med boligundersøkelser, og var klare til arbeidet. 

Samme år stiftes da også Interiørarkitektforeningen (IAF), som senere skulle hete -Norske interiørarkitekters landsforening (NIL), av nyutdannede interiørarkitekter og erfarne interiørarkitekter som hadde funnet sammen under krigen. For da museer, skoler og andre institusjoner ikke fungerte som vanlig på grunn av krigen, måtte elever og utøvere selv -organisere seg for å få kunnskap på andre måter. Studiesirkelen til elevene ved Treklassen på -Statens Håndverk- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo viste seg å være så vellykket at den la grunnlaget for det som ble en forening for interiørarkitekter. Ifølge jubileumsboken Rom og møbler gjennom 50 år ble Interiørarkitektens forening (IAF) stiftet 29. mai 1945 med 19 personer tilstede. Mange av dem ble senere sentrale i faget, enten som møbeldesignere, interiør-arkitekter, formidlere eller lærere.¹

Birger Dahl (1916–1998) ble valgt som den første formannen i IAF. Dahl var nyutdannet fra Statens håndverk og kunstindustriskole (1942), og ble senere en ledende kapasitet innen formundervisningen, for kommende interiørarkitekter og andre formgivere, ved SHKS, først som overlærer fra 1947, og i 1985 ble han utnevnt til professor.² Åse Lørup (Jørgensen) (1921-2018) var også nyutdannet fra SHKS. Hun kan stå som en typisk representant for hvordan mange interiørarkitekter praktiserte faget etter 1945, med eget enmannskontor og med innredning av hjem for private oppdragsgivere som hovedoppgave.³

En annen av stifterne var Åge Schou (1901-1983), som var utdannet ved SHKS under arkitekt Henrik Bull og som så gikk i snekkerlære i Oslo. Han studerte også ett år ved Kunstakademiet i København med studieopphold i München. I 1945 var han en erfaren interiørarkitekt, som hadde hatt eget tegnekontor fra 1928.⁴ Et annet profilert medlem var Arne Remlov (1914-1998), stifter og redaktør av Bonytt i 1940. Remlov fikk sin interiørarkitektutdanning ved Kunstgewerbeschule i Wien. Han studerte også i München og England før han startet eget kontor i Oslo i 1939.⁵ 

Rolf Rastad (1916–1995), Roald Aasheim (1912–1994) og Alf Sture (1915–2000) var møbeldesignere som gjorde seg sterkt bemerket etter krigen. Både Rastad og Sture etablerte profilerte møbel- og interiørbutikker med tegnestue, som Rastad og Relling, og Chr. Knag, mens Aasheim var tilknyttet tegnekontoret på Steen & Strøm AS til han startet egen praksis i 1946. 

Andre medlemmer var Nils Eggen, Inger Halvorsen, Inger Marie Lenschow,⁶ Hartvig Norheim, Sverre Rane og Torleiv Hellkås, som senere ble rektor ved Bergen kunsthåndverkskole. Det er ti menn og tre kvinner som er nevnt med navn i forbindelsen med stiftelsen av IAF i Jubileumsboken, kjønn og navn på de resterende seks er ikke oppgitt. En av grunnene til at ikke flere av de første medlemmene i IAF er allment kjente i dag, kan skyldes at mange, spesielt kvinnene, ble underordnende assistenter på arkitektkontorer etter 1945, og at det var krevende å få aksept for interiørarkitektkompetansen og interiørarkitekttittelen, ifølge jubileumsboken.

Etableringen av NIL.

I Bonytt nr. 7 1945 står det om bakgrunnen for hvorfor Interiørarkitektforeningen ble dannet, i en artikkel av Arnulf Bjørshol, som kom fra Metall-klassen på Statens håndverks- og kunstindustriskole.⁷ Tidsskriftet Bonytt ble etablert i 1941 og hadde klart å gi ut flere nummer hvert år under krigen, med stoff om innredning av boligen og valg av møbler, rettet mot allmenheten. Artiklene var skrevet av arkitekter, interiørarkitekter og andre formgivere knyttet til den såkalte ”Brukskunstbevegelsen”.

Bjørshol skriver om studiesirklene som ble igangsatt på skolen under krigen (først kom Treklassen i gang, senere Metall- og Keramikk-gruppen og til slutt Tekstil-gruppen):

En rekke av de unge brukskunstnerne som fikk sin utdannelse under krigen, gikk på eget initiativ i gang med å skape en erstatning for det som før hadde vært tilgjengelig, (dvs. utstillinger av ny og gammel brukskunst ved utstillinger, samlinger og museer, gjennom omvisninger, demonstrasjoner og foredrag.) Man satte seg inn i de aktuelle spørsmål selv, og hentet sine foredragsholdere fra det mest kompetente hold av aktive kunstnere og brukskunstnere, og nådde virkelig å gjenskape meget av den kontakt med tidens strømninger, som krigen hadde brutt. Den første av studiesirklene ble startet av Treklassen. Denne klassen tar i første rekke sikte på å utdanne møbeltegnere, men har i realiteten en meget videre oppgave. Det kreves meget ofte at de som uteksamineres herfra ikke bare kan tegne møbler, men at de også bør ha kjennskap til alle områder av den moderne brukskunst. 

(…)

Planene ble fremsatt allerede høsten 1940 og kom meget snart over i faste former. Sirkelen skulle ha sitt styre med formann og to styremedlemmer. Det skulle ha ansvaret for følgende semesters studieplan. En forsøkte etterhånden å utarbeide hvert semesters planer så de stemte overens med det foregående og det som kunne tenkes utført seinere, slik at flest mulig av de aktuelle studieområder ble tilgodesett på de 3 år man hadde til rådighet. Mange av lærerne var begeistret for studiearbeidet, holdt foredrag og deltok i diskusjoner og fikk det hele til å gli i den første vanskelige tiden.

(…)

“De unge interiørarkitektene tok initiativet til å opprette en studiesirkel for dem som var kommet ut i praksis.”

De unge interiørarkitektene tok initiativet til å opprette en studiesirkel for dem som var kommet ut i praksis, og det var meningen at denne sirkelen skulle være interiørarkitektenes forening på samme tid. Noen offentlig konstitusjon av en forening var ennå ikke mulig så man valgte denne løsning og arbeidet imens med planer for fremtiden. I samråd med representanter for N.A.L. utarbeidet man nøyaktige honorarnormer som skulle tre i kraft ved krigens opphør og lovforslag ble utarbeidet. I midten av juni i år (1945) kunne man så holde endelig konstituerende generalforsamling og foreningen kunne tre frem i lyset.⁸

I jubileumsboken står det at Arne Remlov var formann i lovkomiteen for IAF og at det var han som hadde lagt grunnlaget for lovene for foreningen, mens Nils Eggen la fram forslag til kontrakter.

Det å fastsette retningslinjer for medlemskap i IAF var en viktig oppgave for foreningen. Alle søknader om medlemskap måtte følges av anbefalinger av to medlemmer, og det ble stilt strenge krav til utdanning, tegninger og referanser. 

Organisatoriske forløpere.

Den første organisasjonen for interiørarkitekter var Interiørkonsulentenes Tegneforbund, stiftet i 1935, med Åge Schou som viseformann. Medlemmene i denne foreningen meldte seg kollektivt inn i Interiørarkitektforeningen i 1945.

Interiørarkitektene som dannet IAF var del av «Brukskunstbevegelsen», som den gang var en stor og kraftig bevegelse, hvor både utøvere, organisatorer og bedrifter deltok for å fremme god design. Det var i brukskunstbevegelsen de første IAF-medlemmene hadde fått sin opplæring og sine idealer. Foreningen for Brukskunst ble stiftet i 1918, det året Tegneskolen var 100 år, av ledende formgivere og aktører, som gullsmed Jacob Prytz og interiørarkitekt Marie Karsten. 

“Foreningen var inspirert av Deutsche Werkbund og Svenska Slöjdforeningen.”

Foreningen var inspirert av Deutsche werkbund og Svenska Slöjdföreningen, sistnevnte hadde mottoet ”Vackra hvardagsvaror för alla”. Det var et stort behov for varer knyttet til boligen, som kunne produseres på håndverksbedrifter eller industrielt. Foreningen for Brukskunst bisto med å koble formgivere til håndverks- og industribedrifter, og arrangerte konkurranser for å utvikle gode møbler og andre innredningskomponenter. 

Foreningen hadde også sine utbrytere, som dannet Prydkunstnernes forening, som la mer vekt på inspirasjon fra norsk tradisjon enn internasjonale strømninger. Prydkunstnerne var mer opptatt av håndverk og design for de mindre verkstedene/hjemmeindustrien enn standardisering og masseproduksjon av varer. Det ble til og med etablert en egen skole for Prydkunstnere i 1926, av lærere som underviste på SHKS og som bygget videre på utdanningen ved SHKS, med større vekt på verkstedpraksis enn det skolen kunne tilby. Dette kan sees på som et forvarsel om de endringene som skjedde på SHKS på slutten av 1930-tallet, hvor det ble innført mer verkstedundervisning og det siste året i utdanningen ble kalt «Skolen for Brukskunst». Prydkunstnerne slo seg sammen med brukskunstnerne etter kort tid, og utdanningen utenfor SHKS ble nedlagt.⁹

Foreningen Brukskunst var raske med å invitere den nystiftet Interiørarkitektforeningen til et samarbeid. De ble invitert til møte allerede i 1945, og IAFs medlemmer kunne søke medlemskap i foreningen, noe som blant annet gav rett til å stille ut på Foreningen Brukskunsts utstillinger. Foreningen hadde både individuelle utøvere, bedrifter og interesserte fagpersoner fra andre felt som medlemmer. På slutten av 1940-tallet samordnet IAF og Foreningen Brukskunst seg, slik at medlemskap i IAF kvalifiserte for medlemskap i Foreningen Brukskunst. Dette var til hjelp for at IAF kunne håndheve kravet om 4 ½ års utdanning med diplomeksamen for opptak.

Et annet viktig felleskap for dem som stiftet IAF i 1945, var Oslo Byes Vels boligundersøkelse som ble gjennomført under krigen. Både arkitekter, interiørarkitekter og psykologer bistod i kartleggingen av boliger i Oslo, og studerte planløsning og møblering og i hvilken grad beboerne var tilfredse med løsningene. Dette var et formidabelt arbeid, som la et godt grunnlag for arbeidet med «boligsaken», planløsninger og møbler, under gjenreisningsarbeidet etter krigen. 

Resultatet av undersøkelsen ble publisert i 1948, og redaktøren Odd Brochmann skrev at det var nedslående å registrere at all innsats som Brukskunstbevegelsen hadde gjort før krigen, med rådgivning av effektiv møblering for små leiligheter og valg av hensiktsmessige møbler, ikke så ut til å ha nådd frem til allmennheten. Det var spesielt trangen til å velge spisestue som stod på stas, fremfor gode sengeplasser, som var nedslående, mente Brochmann: «har propagandaen (..) ikke vært effektiv nok, eller har arkitektene bedømt situasjonen ut fra sin egen forestillingskrets uten hensyn til innstillingen hos det klientel som de ville hjelpe?».¹⁰ Det var bra at Brochmann mante til ydmykhet og nysgjerrighet i møte med brukere og oppdragsgivere, fordi den modernistiske ideologien kunne oppfattes som moralistisk og autoritær, med et ønske om å lære opp brukerne til å bo på en ny måte. 

Utdanningen. 

Birger Dahl skrev allerede i Bonytt i 1945 (nr. 1-2-3) en artikkel om ”Interiørarkitektens utdannelse”, som veiledning for dem som eventuelt hadde tenkt å utdanne seg til interiørarkitekter.

Her skriver han at ”Interiørarkitektenes fagområde kan samles i ett ord – et meget forpliktende ord – romkunst. (..) Det er derfor innlysende at folk som velger romkunst som fag, må ha ganske spesielle forutsetninger”. Han nevner samme sans for flate, linje og farger som maleren, og praktiske evner og sans for maskinenes muligheter, gode språkkunnskaper, også fremmedspråk for utenlandsstudier, og praksis fra verksted. Han oppfordrer elever i snekkerlære til å bruke den lange læretiden til å studere språk. Opplysninger om utdanning i utlandet kan fås på ambassadene:

Her hjemme gis teoretisk sett ingen interiørarkitektutdannelse, men det går allikevel i praksis an å oppnå denne i treklassen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, selv om elevene i skolens plan bare kalles møbeltegnere. Undervisningen i tre-klassen, ja hele klasseplanens struktur, tar nemlig sikte på å gi elevene en viten langt utover det rent teknisk estetiske i forbindelse med møbler. Særlig kan et sikkert grunnlag for utdannelsen sies å være lagt i og med utvidelsen av undervisningen i den såkalte skole for brukskunst. (..) 

“Det hadde vært naturlig om interiørarkitektens utdannelse var foregått ved samme undervisningsanstalt som arkitektenes.”

Det hadde vært naturlig om interiørarkitektens utdannelse var foregått ved samme undervisningsanstalt som arkitektenes. Den mulighet til rik og fruktbringende gjensidig påvirkning som her foreligger, burde snart utnyttes.

Dahl nevner at skolen også har andre fagavdelinger, som man bør følge undervisningen i. «Først og fremst bygningsklassen, i alle fall 1ste avdeling. Hvor man lærer å tegne dører, vinduer, trapper og bygningskonstruksjoner. ” Han nevner også Malerklassen og Tekstilklassen, da «Det er denne mulighet til vekselvirkning og samarbeid mellom klassene, som i alle fall for interiørfagets vedkommende gir skolen dens store verdi».

Hvis vi går tilbake og ser på utdanningen på 1930-tallet, så var den ikke i takt med tiden. «Alle» arkitekter og interiørarkitekter/møbeldesignere var opptatt av «boligsaken». Så det var ikke så uventet at det skjedde endringer på utdanningsfronten når praksisen endret seg. Henrik Bull hadde i sin tid vært den selvskrevne lederen av skolen, på grunnlag av viktige bygg som Nationaltheatret, Historisk museum og Regjeringsbygget, som var gjennomført etter dens tids idealer som et gesamtkunstwerk, hvor alle deler, innredningskomponenter og dekorasjoner spilte sammen til en helhet.  

Men hans tid var over i 1934, både i praktisk og overført betydning. Jacob Prytz ble rektor på skolen i 1934, og samme år ble arkitekt Arne Korsmo tilknyttet Håndverksklasse 1 på skolen.¹¹ I årsmeldingen for 1936 er Korsmo blitt overlærer for Møbelklassen, dvs. klassen har fått nytt navn. I 1937 ble arkitekt Knut Knutsen ansatt i Form-klassen, og maler og arkitekt Arne Holm ble også ansatt i formundervisningen. På grunnlag av studieturer i Europa og samarbeid med lærere som var aktive i Brukskunstbevegelsen, utarbeidet Prytz nye lærerplaner for skolen i 1939, som førte til at fagutdanningen SHKS ble lagt om til en Brukskunstskole, med vekt på en kombinasjon av tegneundervisning og verkstedpraksis. Utdanningen var organisert med ett år i begynnerklassen, så to år i fagklassen og så ett år, diplomåret, i «Skolen for brukskunst» som hadde åtte fagavdelinger, deriblant Bygg – for murere, tømrere, bygningstegnere, og Tre – for møbelsnekkere, tapetserere, møbel- og interiørtegnere. Dermed var Kosmo lærer for Treklassen. Det viktigste var at utdanningen ble forlenget til en fireårig utdannelse med etterfølgende diplomoppgave.

En interessant problemstilling er hvordan forholdet var mellom Bygg-klassen og Tre-klassen før 1945, og hvordan klassene utviklet seg til dagens arkitektur- og interiørarkitektutdanning. I årsberetningene fra SHKS fra slutten av 1930-årene står det navn på mange som senere er kjent som arkitekter, som er uteksaminerte kandidater fra Bygg-klassen. Det kan tolkes som om den utdanningen gav grunnlag for medlemskap i Norske arkitekters landsforbund (NAL), men de måtte imidlertid supplere med mer. Elever som hadde tatt den treårige utdanningen på bygningslinjen, pleide å videreutdanne seg ved utenlandske høgskoler eller ved NTH. Krigen gjorde det vanskelig, og NTH hadde ikke kapasitet. Det ble derfor etablert et kurs for «krigsrammede arkitektstuderende», senere kalt Statens arkitektkurs (SAK) i 1945, som et 1,5 års påbyggingskurs til bygningslinjen.¹² Et eksempel er utdanningsforløpet til arkitekt Are Vesterlid, senere rektor på Arkitekthøgskolen i Oslo, slik det blir omtalt i Store Norske Leksikon. Han startet på SHKS i 1939 og tok eksamen på bygningslinjen i 1944. Høsten 1945 ble han tatt opp ved «arkitektkurset for kriserammede arkitekter». Bakgrunnen for kurset var ønsket om å øke antall arkitekter, som en viktig hjelp i gjenreisning av landet. I årsmeldingen til SHKS for 1943-1944 omtales utdanningen som at Are Vesterlid tok diplom på Skolen for Brukskunst, fra Bygningsklassen. Både betegnelsene «Skolen for Brukskunst» og «Diplom fra SHKS» ser ut til å ha vært mindre relevante eller attraktive å bruke for de uteksaminerte kandidatene fra SHKS i ettertid.

“I årene etter krigen er det ikke spor av Statens arkitektkurs i skolens årsberetninger.”

I årene etter krigen er det ikke spor av Statens arkitektkurs i skolens årsberetninger, selv om arkitektutdanningen bygger videre på Bygg-klassen/bygningslinjen ved SHKS. Både kommende arkitekter og interiørarkitekter hadde mye felles undervisning de første årene på SHKS etter krigen, i begynnerkassen og fagklassene. Slik ble det skapt faglige og personlige bånd for livet, og mange av arkitektene giftet seg med studenter fra alle skolens fagklasser. 

Men utviklingen gikk ikke i retning av en felles utdanningsinstitusjon for arkitekter og interiørarkitekter. I et forslag til en studieplan for SHKS, stilet til departementet i 1952, som ikke ble tatt til følge, er det skissert to løp for arkitektfagene, med et institutt for arkitekter, et institutt for romkunstnere og så et institutt for hvert av de andre fagene, som tekstil, metall+ keramikk + glass og grafikk.¹³ Arne Korsmo utviklet også en plan for utdanning av arkitekter og romkunstnere/interiørarkitekter, i tilknytning til Universitetet i Oslo, som heller ikke ble tatt til følge.  

I 1953 overtok Oslo lærlingeskole ansvaret for tegneundervisningen for håndverksfagene, og fagavdelingen Bygg ble slått sammen med Statens arkitektkurs til en egen institusjon under navnet Statens arkitekthøgskole i Oslo, senere Arkitekthøgskolen i Oslo. Da arkitektutdanningen flyttet ut i 1962, ble kontakten mellom arkitektene og interiørarkitektene svekket, både faglig og personlig.

Industridesignutdanningen ble først etablert som en del av Metall-klassen, senere som en egen fagavdeling ved SHKS på 1980-tallet, og tilslutt som en selvstendig utdanningsinstitusjon, før den ble lagt til Arkitekthøgskolen i 1996. Industridesignutdanningen rekrutterte mange studenter fra møbel- og interiøravdelingen ved SHKS. I 1996 ble også SHKS nedlagt og utdanningene slått sammen med andre høgskoler til Kunsthøgskolen i Oslo.

“Fordi interiørutdanningen ble ’liggende igjen’ på SHKS, behøvde den ikke å kjempe for sin berettigelse.”

Opprettelsen av selvstendige utdanninger for både arkitekter og industridesignere bidro høyst sannsynlig til en svekkelse av interiørarkitektutdanningen når det gjelder byggfaglig- og produktutviklingskompetanse. Og fordi interiørutdanningen ble «liggende igjen» på SHKS, behøvde den ikke å kjempe for sin berettigelse, og ikke arbeide så offensivt med fagplaner og begrunnelser for behovet for en egen interiørarkitektutdannelse overfor departement, skoleledelse, kommende studenter og allmenheten, slik som disse to andre utdanningene hadde gjort. Det førte antageligvis til en svekkelse av den teoretiske begrunnelsen for en interiørarkitektprofesjonsutdannelse.

Veien mot en profesjonsutdanning, tilsvarende arkitektenes, ble ytterligere svekket ved at KHiOs utdanningstilbud er bygget opp etter Bologna-modellen, med treårig bachelor og toårig mastertilbud. En treårig bachelorutdanning som interiørarkitekt er ikke tilstrekkelig for opptak i fagorganisasjonen for interiørarkitektene, NIL.

Praksisfeltet.

I Bonytt nr. 1-2-3 1945 skriver redaktør Arne Remlov at interiørarkitektur som selvstendig fag er ”av relativ ny dato her i landet, og derfor lite kjent for det store publikum. Siden begynnelsen av 30-årene har det imidlertid dukket frem flere og flere folk med utdannelse i romkunst, som interiørarkitekturen også blir benevnt. I dag er standen her hjemme etter forholdene blitt ganske fulltallig.” Han viser til Birger Dahls artikkel om utdanningen av interiørarkitekter og de store krav som stilles til elevene, og at da ”vil man lett forstå at de krav som stilles, for vesentlig del er for store for det svake kjønn. Særlig når det gjelder den rent tekniske innsikt er det kvinnen lider nederlaget, dessverre. Hennes smak er ofte mer levende og sjarmerende enn den det solide tekniske talent kan fremvise. Det heldigste ved utøvelsen av faget er sannsynligvis et samarbeid mellom mannlige og kvinnelige romkunstnere. I praksis viser det seg også at arkitektene ikke kan unnvære den kvinnelige praktikant og inspirator”.

Så går han over til å beskrive typiske arbeidsoppgaver for interiørarkitekter. Den hyppigst forekommende oppgaven er innredning av boligen. Han beskriver hvor krevende slike oppdrag er. Det krever en gjensidig forståelse mellom partene, som bør stå på venneskaplig fot med hverandre. Interiørarkitektens arbeid er av konsultativ art, derfor henviser Remlov til arkitektnormen til arkitektene, hvor det står at ”konsultasjon i form av bistand ved kjøp av inventar eller utstyr av enhver art i alminnelighet honoreres med 5 % av anskaffelsessummen. Interiørarkitekten har ikke adgang til å skaffe seg noen fortjeneste fra forhandlere, leverandører eller håndverkere i form av rabatt, provisjon eller på annen måte”.

Remlov viser til vellykkede eksempler på samarbeid mellom arkitekter, interiørarkitekter og brukskunstnere, spesielt i Danmark. Han skriver at når det gjelder møbelproduksjon, så er det interiørarkitektene som gi retningslinjene for formprinsippene, men det har vært vanskelig å få til i Norge. Men nå er det bedring på dette, ved at møbelfabrikantene søker samarbeid med interiørarkitektene eller ansetter dem fast på fabrikken. Remlov agiterer også for at interiørarkitektene bør benyttes av tekstilprodusentene på tilsvarende måte. 

Hvorfor etablere en profesjon? 

På grunnlag av erfaringene fra studiearbeidet under krigen forstod interiørarkitektene at de sto sterkere hvis de etablerte en forening som kunne styrke deres faglige kompetanse. De visste at de hadde relevant kompetanse som ville få stor verdi i gjenreisningsarbeidet, og derfor søkte de hjelp hos NAL for å få på plass en honorarnorm. Det de så var med andre ord en historisk mulighet for profesjonsbygging for interiørarkitekter i 1945, uten at det ble tydelig uttalt i artikkelen til Bjørshol i Bonytt. Det å etablere en fagorganisasjon med faglige opptakskrav til medlemmer er et viktig virkemiddel for å etablere en profesjon.¹⁴ Det bidrar til å monopolisere arbeidsoppgaver for dem som har rett kompetanse, og det sikrer høyere lønnsomhet for de godkjente aktørene. Samtidig er profesjonalisering et virkemiddel for kvalitetssikring av kunnskaper, slik at markedet kan være trygge på at utøveren har tilstrekkelig kunnskap. For ”arkitekt” og ”interiørarkitekt” er ikke en beskyttet tittel, men «arkitekt MNAL» og «interiørarkitekt MNIL» har blitt det. Medlemskap i en fagorganisasjon borger for faglig kvalitet. 

Etableringen av en forening for norske interiørarkitekter i 1945 var et viktig trinn på veien for å etablere en profesjon. Andre viktige grep for å bygge en profesjon er å sikre en utdanning som gir rett kompetanse og få tilslutning til at ulike typer oppdrag krever interiørarkitektkompetanse, dvs. reserveres for denne profesjonen.

Da IAF ble dannet i 1945 var det egentlig ikke etablert en tilstrekkelig tung nok utdanning for interiørarkitekter, ifølge lederen Birger Dahl, men man kunne kvalifisere seg gjennom utdanningen på SHKS. Ifølge Dahl burde utdanningen av interiørarkitekter skje i nær sammenheng med arkitektutdanningen, men det motsatte skjedde. Arkitektutdanningen og senere Industridesignerutdanningen flyttet ut av SHKS, slik at kontakten med disse profesjonene har blitt svekket. Interiørarkitektutdanningen ble igjen på en høgskole som organiserer utdanningsforløpet i en treårig bachelor og en toårig master, noe som er uheldig fordi NIL har masterutdanning som opptakskrav. Det er derfor foreløpig ikke etablert en profesjonsutdanning for interiørarkitekter i Norge, hverken i Oslo eller Bergen, selv om Bergen klarer å få til et bedre samspill mellom den treårige og den toårige delen. Den første og foreløpig eneste type oppdrag hvor det eksklusivt kreves interiørakitektkompetanse er innredning av norske ambassader for Utenriksdepartementet/Statsbygg. Også innen innredning av skoler og andre offentlige bygg lyses det oftere ut oppdrag for interiørarkitekter. 

Andre artikler i dette nummeret av Arkitektur N viser at interiørarkitektene i dag er en attraktiv faggruppe som overbeviser med gode kunnskaper om brukere og inne- og uterom. «Boligsaken», som var sentral for de interiørarkitektene som stiftet IAF i 1945, lever videre i et like sterkt engasjement hos dagens utøvere, for hvordan vi bør bo og leve, og forvalte ressursene på en bærekraftig måte. Det er fortsatt behov for en forening som Norske interiørarkitekters og møbeldesignere landsforening, for å samle aktørene og bidra til fortsatt profesjonsbygging, og til å sikre at utøverne har tilstrekkelig og relevant kompetanse for dagens og morgendagens utfordringer.