Ikke bare bare: om arkitektur og varighet

Arkitektur er en treig materie. På tross av de siste tiåras fascinasjon for transformasjon og flyktighet – for «blur-buildings» og «event cities» – driver arkitekter stort sett med ting som skal vare, i kortere eller lengre tid. Denne varigheten kan være besværlig, som når etterkrigstidens byggeboom etterlater oss en bygningsmasse det er like vanskelig å bli kvitt som å bruke. Varighet kan dessuten være en teoretisk prøvestein, for ikke å si en prøvelse, særlig for den permanens-skeptiske 1990-tallsgenerasjonen av arkitekter og akademikere, som for lengst har gjort Marx’ modernitetsdiagnose, «all that is solid melts into air», til sin. På tross av at samtidsarkitekturen flørter med det flyktige, gjør de enorme økonomiske, urbanistiske, politiske og materielle investeringene som skal til for å skape bygninger og byer, at varighet er og blir en av arkitekturens grunnbetingelser. Kanskje er det også en eksistensiell betingelse. De bygde omgivelsene fastholder våre liv, og skal helst vare ihvertfall litt lengre enn de hendelsene de huser.

Kulturminneåret

2009 er utropt til kulturminneår; en god anledning, skulle man tro, til å tematisere det variges betydning. Som ministerparet Giske/Solheim eksklamerer fra en fargeglad trykksak, er kulturminner «kilder til kunnskap om vår fortid», som ikke bare «gir mening til vår nåtid og er viktige kompass mot fremtiden», men som også er med på å «styrke fellesskap og identitet.»¹ Det er dagliglivets kulturminner som er det særlige fokus for året. I forlengelsen av mangfoldsåret 2008 ville man lage et kulturminneår som engasjerte og involverte alle grupper i samfunnet, både barn og eldre, nordmenn og innvandrere, kvinner og menn. Som kulturminneårets hjemmesider sier det: «Begrepet [dagliglivets kulturminner] omfatter alle sosiale grupper og yrkesgrupper, og avgrenser seg mer mot det som inntreffer sjeldent eller er ment å avvike fra det daglige. Temaet favner dermed vidt, både sosialt og i tid, og omfatter videre både materiell og immateriell kulturarv. Med en så bred og inkluderende inngang håper vi også å holde tråden fra mangfoldsåret. De nasjonale minoritetenes og den nye innvandringens kulturminner er en del av kulturarven i Norge som har blitt lite dokumentert, det håper vi kulturminneåret kan bøte på.»² Med en så inkluderende definisjon skulle man tro at de bygde omgivelsene ville spille en helt sentral rolle. For hva er vel mer allment og dagligdags enn de gatene vi tråkker omkring eller de husene vi bor i? Og hva kunne være mer mangfoldig eller mangfoldsfremmende enn byene våre, med alle sine muséer og moskéer, kirker og konsertsaler, gater og torg, der mennesker møtes?

Ikke bare…

Nå er det er ikke slik at de bygde omgivelsene er glemt i kulturminneåret 2009. Neida – arkitektur figurerer relativt hyppig i de offisielle programerklæringene. Arkitekturen har imidlertid blitt henvist til en helt bestemt rolle, en slags «ikke bare»-rolle. «Kulturminner er ikke bare 1000 år gamle kirker», kan vi lese – de omfatter også «mormors første vaskemaskin og reklamen for den.»³ «Kulturbegrepet rommer ikke bare det som er gammelt og fint» sies det; det tar opp i seg «det hverdagslige like mye som det høytidsstemte, det private like mye som det offisielle».⁴ Så langt er det jo ganske greit – jeg har ingenting imot verken vaskemaskiner eller reklame. Begge deler er da også forlengst innlemmet i muséenes samlinger, nettopp i egenskap av å være kulturminner. Dagliglivets praksis utgjør utvilsomt viktige og verdifulle kulturelle ytringer, og ære være et kulturminneår som setter fokus på det. Spørsmålet er imidlertid hva som skjer med det andre – det som her parkeres med et «ikke bare». Kulturminner er ikke bare 1000 år gamle kirker, nei vel, men det omfatter vel dem også? Om man leser kulturminneårets publikasjoner blir man usikker, og om man følger kulturministerens håndtering av Nasjonalgallerisaken blir man styrket i sin tvil. Mens plastpakkede høyballer og pølse i lompe (ukens kulturminne i henholdsvis uke 24 og uke 20) utropes til kulturminner, blir sentrale norske kulturinstitusjoner nedlagt og omregulert. Mens man bevilger millioner til feiring av «immateriell kultur» blir miljødepartementet refset for ikke å ta vare på den bygningsmassen de har ansvaret for. ⁵ Varighet er besværlig, selv i et kulturminneår.

Minner vs. minnesmerker

Kulturminneåret martres av noen tankevekkende paradokser. Disse kommer til syne ikke minst i det åpenbare misforholdet mellom årets navn og dets målsetting. Mens året formodentlig er viet kulturminner, vitner fokuset på dagliglivets flyktige frambringelser om en utpreget skepsis til alle forsøk på å fastholde disse minnene i form av minnesmerker. Denne skepsisen er typisk for norsk offentlig debatt i nyere tid, der minnesmerker og monumenter blir sett på som elitistiske og ekskluderende fenomener, assosiert med østeuropeisk totalitarisme og vestlig imperialisme, diktatur og finkultur – de to siste er jo i norsk sammenheng omtrent like ille. I stedet fokuseres på det på privatsfæren – en tryggere arena der risikoen for å støte noen tilsynelatende er mindre. Ministerparet oppfordrer hver og en til å «finne ditt personlige kulturminne og dele din fortelling med andre. Vi har alle noe å bidra med.»⁶ 

«Jevnføringen av mormors vaskemaskin og det historiske minnesmerket er dermed mer enn en populistisk gest og et ubehjelpelig forsøk på å gjøre alle til lags.»

Minnesmerket er imidlertid en rikere og mer kompleks kategori enn det den intimitetstyranniske norske debatten tar høyde for. I motsetning til mormors vaskemaskin er minnesmerket skapt for å vare lenger enn oss. Det er laget for å minne oss om noe, og å fortsette å gjøre det selv etter at de som skapte det er døde. Som den østerrikske kulturminneteoretikeren Alois Riegl definerte det: «Under minnesmerke i ordets eldste og mest opprinnelige betydning forstår man et verk av menneskehånd, reist i en bestemt hensikt for å holde enkelte menneskelige handlinger eller tilskikkelser (eller komplekser av flere slike) nærværende og levende i senere generasjoners bevissthet.»⁷ Riegl skyndte seg å føye til at ikke alle minnesmerker er skapt med en slik funksjon for øyet. Tvert imot, sier han, har de fleste moderne minnesmerker kun gradvis blitt forlenet med historisk eller kunstnerisk verdi. De kan således betraktes som «ufrivillige» eller uintenderte minnesmerker, men ikke desto mindre genuine eller viktige.⁸ Den bemerkelsesverdige måten Eiffeltårnet gikk fra å være en forhatt utstillingspaviljong til å bli et universelt kjent og elsket ikon for Paris, er et godt eksempel på en slik prosess; hvordan ting får mening i en spesifikk historisk kontekst, og hvordan de i sin tur påvirker og endrer denne konteksten. Minnesmerket er et særdeles virksomt element i kulturhistoriens hermeneutiske sirkel. Det er noe vi kjenner og har del i, enten vi er innbyggere eller tilreisende, noe som utgjør rammen for myriader av individuelle fortellinger og fortolkninger. Minnesmerket ivaretar en hukommelse som går ut over private minner og som – tenk bare på Louis Aragons surrealistiske meditasjoner over Paris’ monumenter – på merkelig vis vever seg inn i vår personlige erindring.⁹ 

Filosofen Hannah Arendt har reflektert omkring den særegne varighetslengselen som karakteriserer menneskelig kultur. Gjennom å etablere noe – bygninger, tekster, kunstverk eller ting – som varer lenger enn oss selv, bygger vi en verden, skriver Arendt.¹⁰ Minnesmerket, enten det er intendert eller har oppstått over tid, gir kropp til denne tilkjempede varigheten. Det er ikke absolutt eller evig – selv pyramidene forsvinner til slutt. Men det er ikke desto mindre betydningsfullt, som et stykke bokstavelig talt iverksatt historie. I kulturminneårets politisk korrekte feiring av det flyktige har Arendts poeng gått tapt. Ved å jevnføre hverdagens flyktighet med det som nettopp er ment å sette seg ut over det hverdagslige, har en viktig distinksjon forsvunnet. Om man i fullt alvor mener at kulturminner er «det hverdagslige like mye som det høytidsstemte, det private like mye som det offisielle», blir det vanskelig å snakke om historisk verdi, og tilnærmet umulig å forvalte slike verdier i form av prioriterte budsjetter.  Jevnføringen av mormors vaskemaskin og det historiske minnesmerket er dermed mer enn en populistisk gest og et ubehjelpelig forsøk på å gjøre alle til lags. Det er en gest som er aktivt ødeleggende for våre historiske omgivelser, fordi man fraskriver seg ansvaret for å velge. I stedet overlates verdivalgene til tilfeldigheter og lokale budsjettforhandlinger, med forutsigbare følger.

Meningstap og tidsdybde

7. mai 2009 – midt i kulturminneåret – overleverte Riksrevisjonen «Dokument nr 3:9 (2008-2009)» til Stortinget. I oppsummeringen kan vi lese følgende: «Undersøkinga viser at Miljøverndepartementet ikkje følger godt nok opp sitt overordna ansvar for verneverdige og freda bygningar. Svakheitene som kjem fram i undersøkinga inneber at desse bygningane kan gå tapt».¹¹ Mens miljøvernministeren og vi andre er travelt opptatt med å feire fastelavensriset (ukens kulturminne i uke 8), faller altså uerstattelig bygningsarv fra hverandre som følge av manglende vedlikehold. Kulturminner er ikke bare det som er gammelt og fint, har vi lest. Men hva med det som faktisk er gammelt og fint – burde vi ikke ta bedre vare på det? Ikke fordi vi vil ha omgivelser fulle av døde minnesmerker, men fordi de bygde omgivelsene våre representerer en konkret, historisk dimensjon som er meningsfull og viktig. Et historisk miljø er som en resonanskasse; det gir dybde og sammenheng til selv spinkle individuelle anslag. Det er en dybde vi ikke har råd til å miste. 

«Kulturminner er ikke bare 1000 år gamle kirker, nei vel, men det omfatter vel dem også? »

Ministerparets glade hverdagsmimring om hermetikkbokser og pissoarer overskygger et meningstap som er i ferd med å skje i Norge – et meningstap som gjør at man uten å blunke kan utrope 1970-talls frysere som verneverdige, men legge ned landets viktigste kulturinstitusjon, Nasjonalgalleriet. Det er en mentalitet som gjør at man kan feire Henrik Bulls sjokoladedesign for Lohengrin, samtidig som den samme arkitektens jugend-mesterverk, Historisk museum, forfaller uten omtale. Dette er ikke bare et utslag av postmoderne nivellering av kvalitets- og verdiforskjeller – skjønt det er kanskje det også. Mest av alt bunner dette allikevel i en mangel på forståelse for omgivelsenes historisitet og betydning. Arkitektur som minnesmerke er noe som setter seg ut over det hverdagslige, både i tid og i rom. Og det er ikke bare bare.