Kreolbyen Christiania

Brannen 17. august 1624 var det til da største kontinuitetsbruddet i Oslos historie. Byen hadde brent mange ganger før, men hver gang ble husene gjenreist på omtrent de samme tomtene mellom de samme gatene. Etter forrige storbrann i 1567 ville Fredrik 2. flytte byen tvers over Bjørvika til Akersneset nord for Akershus, for lettere å forsvare den mot angrep.¹ Oslo under Ekeberg var et lett bytte for svensker med kanoner. Borgernes protester stanset denne planen – de hadde eiendomsgrenser, grunnmurer og hvelvkjellere å forsvare. 

Det er sannsynlig at sønnen, Christian 4., hadde skisser til en byplan på Akersneset liggende i skuffen da byen brant i 1624. Kanskje farens etterlatte planer, men like gjerne Christians egne.² Han var besatt av byplanlegging og belest i byplanteori, og ingen norske konger har grunnlagt flere byer. Christianopel, Christianstad, Glückstadt, Christianshavn, Christiania, Kongsberg og Christianssand er alle “hans” byer.

Brannen var påskuddet til å realisere en gammel plan. Kongen nølte ikke, 24. september ankom han Akershus, antagelig med ferdige planer i bagasjen. Nå nyttet det ikke å protestere. Christiania ble offisielt grunnlagt 27. september, og kongen skal selv ha vært med på å stikke ut gatene i terrenget, før han tre dager senere reiste videre til Kongsberg. 

Christiania ble en festningsby etter renessansens idealer, med en omsluttende enceinte av jordvoller, med fem bastioner innenfor vollgraver. Byen måtte ha et citadell som militært støttepunkt, og Akershus festning fantes allerede. Kongens by fikk rektangulære kvartaler avgrenset av snorrette og meget brede gater. Siden bygrunnen tilhørte kronen, kunne kongen stille kvalitetskrav til bebyggelsen som vilkår for skjøte på tomtene som nå skulle tildeles borgerne, hver etter formue og tomteareal i den brente byen. Kongens “reguleringsbestemmelser” ble kunngjort i brev til stattholderen av 4. oktober 1624, skrevet på Sem kongsgård. 

Bortsett fra flytteordren var murtvangen den mest revolusjonerende bestemmelsen: “Adelen, som antager Pladse, skal bygge med Steen af Grund saavidt deres egne Vaaninger anlanger, hvilket Borgerskabet, som Formue haver, og skal gjøre. Den anden Bygning skal bygges paa Dansk Maneer, imellem Stænger muret, med høie Tag, saa at Ilden […] ikke letteligen kunde blive liggendes”. Rikfolk skulle bygge murhus i to etasjer, mens borgere med lite kapital kunne bygge i utmurt bindingsverk. Kongen tillot bindingsverk som kompromiss fordi han visste at murhus var mye dyrere enn laftehus. Sosialt sinnelag ligger bak kravet om at eierne av de “bedste og beleiligste Pladse” også skulle oppføre en utleiebolig “oppe i Byen, hvori Haandverksfolk for Leie kan have deres Værelse”.³ 

Christiania fikk ikke som andre renessansebyer en regelmessig inndeling i like store kvartaler. Langs havnefronten i Dronningens gate ligger store kvartaler med rikelig plass til de mange og store bygningene som rike kjøpmenn trengte. Videre vestover smalner kvartalene, og vest for Kongens gate har de en standard bredde som er beregnet på jevnstore dype og smale tomter rygg mot rygg langs midtlinjen. Det var her de velstående skulle oppføre leiegårder i bindingsverk for småkårsfolk.

Murtvang og lafteforbud

Murtvangen ble dårlig mottatt i en by der byggeskikkene var basert på lafteteknikk. I landet uten teglverk måtte nesten all tegl importeres, og de erfarne murerne var få. Murhus var antagelig tre ganger dyrere enn like store laftehus. Tømrerne var ikke fortrolige med bindingsverk “paa Dansk Maneer”. 

“Murtvangen ble dårlig mottatt i en by der byggeskikkene var basert på lafteteknikk.”

Mange husløse borgere brøt kongens bud og bygget laftehus. Han ble nødt til å fire på kravene i et brev til stattholderen allerede i 1625. Borgere “som det ikke anderledes formaa, [kunne] efter den Norske Maneer med Bolverk bygge”.⁴ Mange forsøkte seg, og i 1635 ble velstående borgerne som hadde trosset murtvangen pålagt å rive laftehusene sine.⁵ Tre år senere påtalte kongen “at mange Træhuse udi Christiania imod vores forrige og alvorlige Anordning og Befaling ere opbygte”, og nå ble stattholderen bedt om å få revet halvparten kommende sommer, og resten sommeren etter. Men i samme brev tillot han at “de Huse til gaden af Bul⁶ opbygt og to Loft høie maa til videre Anordning blive bestaaendes”.⁷ Det ser ut til at han her siktet til enkelte laftehus av utvilsom kvalitet, hus som til tross for “feil materialbruk” tilfredsstilte idealet for “god kjøpstadbygning”. Ett av dem var det praktfulle tømmerhuset i Rådhusgaten 17, revet i 1938.⁸ En byggherre som hadde råd til et så stort og prektig laftehus, ville nok også ha klart å få opp et murhus, men ikke like raskt.

De fleste laftehus fra 1600-tallet må ha ligget i kvartalene vest for Øvre Slottsgate, men de ble tatt av bybrannen i 1686, som spredte seg raskt i trebebyggelsen. Også etter denne brannen ble murtvangen halvhjertet etterlevd, for det ble reist adskillige laftehus på branntomtene. Murtvang – med aksept for bindingsverk – ble ikke gjennomført før kvartalene øst for Dronningens gate strøk med i en ny bybrann i 1708.⁹

Et skattemanntall fra 1680 forteller at byen hadde 344 gårder. 144 (42 %) hadde forhus av laft, mens 187 hadde forhus av mur eller bindingsverk.¹⁰ Fordelingen mellom mur og tre stemmer bra med den første branntaksten fra 1766. På byens 381 matrikulerte eiendommer var da 114 (30%) av byggene laftehus. Nedgangen i mellomtiden skyldtes innskjerpet murtvang etter 1708. Av rene murhus var det bare 20 % i “murbyen” Christiania, mens hus av utmurt bindingsverk utgjorde 50 %.¹¹ Nesten alt dette forsvant i 18- og 1900-årene. Byveksten etter 1814 førte til en altomfattende byfornyelse i kvadraturen. Hus med én og to etasjer måtte vike for stadig høyere forretningsgårder. Murhusene kunne påbygges, men ikke trehusene. 

Mur og bindingsverk – fra fremmed til hjemlig

Før brannen hadde Oslo en håndfull bindingsverkshus, og på Akershus sto noen få til militære formål.12 Byggemåten var kjent, men lite utbredt. Bare enkelte innvandrede håndverkere behersket den, og kanskje noen nordmenn med læretid utenlands.

Christian 4. hadde små tanker om norske tømreres ferdigheter i så måte – han mente i 1620 at ingen kunne hugge bindingsverk “som det sig bør”.¹³ Mangelen på norsk kompetanse bekreftes av regnskapene for bygging av saltverket på Langøya ved Langesund i 1602. Nederlandske tømrere ble innkalt for å lede arbeidet, og deres eksepsjonelt høye betaling ble forsvart med en note i regnskapet: ”... Thet er Skeed aff thend Aarsagh, att ther Ingenn Vaar Vdj Norige Eller andensteds at bekomme som Kunde med Samme arbeide, som dee haffuer giortt …”. Men en annen note forteller at det var fort gjort for en dyktig norsk tømrer å lære den fremmede teknikken: “Meen nu effter samme arbeide er begynt, och Mand Kand See huorledis thet er giort, Kand her effter well bekommis andre som for Ringere Lønn Kand giøre sligtt arbeide”.¹⁴

“Før brannen hadde Oslo en håndfull bindingsverkshus. Byggemåten var kjent, men lite utbredt.”

Dette forklarer hvordan Christiania assimilerte en fremmed byggemåte. Noen fremmede eksperter var allerede der. Andre kan ha strømmet til da nyheten om brannens følger ble kjent i nabolandene – slik arbeidsledige arkitekter i kriserammede Kristiania strømmet til Ålesund etter brannen i 1904. Innfødte tømrere innleid som arbeidshjelp lærte ved å «See huorledis thet er giort” av læremestre som må ha kommet fra Danmark, Nord-Tyskland og Nederlandene, hvor bindingsverk var en vanlig byggemåte.

Min hypotese da jeg skrev om byggeskikken i Christiania i 2001, var at møtet mellom fremmed og hjemlig byggemåte kan ha lignet møter mellom folkegrupper som må snakke sammen, til tross for innbyrdes uforståelige språk. Det lille som nå finnes av bindingsverk i og omkring Oslo, eller som ble avbildet i løpet av de siste 200 årene før det forsvant, ligner lite på det vi kjenner fra nabolandene. Nordeuropeisk bindingsverk i 1600-årene var et strengt systematisk modulbyggeri med stolper i jevn avstand som korresponderte med bjelker og sperrebind på tvers av lengderetningen. Dette “strukturalistiske” byggesystemet kaller bygningshistorikerne “bundet bindingsverk”.¹⁵ Bindingsverket i Christiania hadde derimot stolper med ujevn avstand, som sjelden korresponderte med bjelker og sperrer. I avhandlingen fremsatte jeg teorien om at dette ubundne bindingsverket oppsto gjennom en kreoliseringsprosess som følge av møtet mellom kontinentets bundne bindingsverk og norsk lafteteknikk. Vi fikk et “anarkistisk” bindingsverk som danske og tyske tømrere må ha sett på som kaotisk og rotete.

Et konstruktivt system for hele hus, eller en byggemåte for vegger?

I Danmark og Tyskland har bindingsverket forhistoriske røtter, arkeologisk påvist i form av stolpehull. Langhus med rekker av parstilte stolper fantes over hele Nord-Europa.¹⁶ Men i Norge og det meste av Sverige ble stolpekonstruksjonene fortrengt av lafting i vikingtid og middelalder, med noen viktige unntak: stavkirker, grindbygde uthus på Vestlandet og svalganger utenpå laftehusene. På kontinentet ble de eldgamle stolpekonstruksjonene utviklet videre til bindingsverk. Her er det ikke plass til å gå dypere inn på spørsmålet om hvordan bindingsverkets mange varianter har oppstått. Vi må bare fastslå at dansk og nord-tysk bindingsverk kjennetegnes ved en høy grad av systematikk og lovmessighet. Husene utgjør tredimensjonale byggesystemer, der enheten ikke er ett enkelt stykke tømmer, men rammen, satt sammen av to stolper med tilhørende bjelke og sperrebind på tvers av huset. Dette kalles på dansk et “stolpefag” eller en “binding” – det siste ordet menes å være opphavet til betegnelsen bindingsverk. Bindingsverket blir da et additivt system av slike rammer eller bindinger, flere eller færre etter behov. Bjelkene var opprinnelig uløselig forbundet med stolpene ved “gennemstikning”. Det falt naturlig å plassere bindingene med jevn avstand. Avstanden kaltes “et fag” og ble en nesten fast modul og måleenhet for hus.¹⁷

Stolpefaget i dansk og nord-tysk bindingsverk artet seg litt som en tvangstrøye. Du må lete lenge etter hus uten taktfast oppmarsj av stolper med regelmessig avstand. Fagbredden i dansk landsbybindingsverk kan variere fra ca. to til tre-fire alen, eller fra noe over én til over to meter. Dette gir god plass mellom stolpene til vanlige dører og vinduer, som kan settes inn hvor som helst uten å bryte takten. De fleste steder var faget litt bredere enn det som er rasjonelt for et bjelkelag, uten at det lokket tømrerne til å avvike fra modulen. Det falt dem (nesten) aldri inn å redusere spennvidden ved å legge inn mellombjelker eller på andre måter bryte systemet for å oppnå statisk bedre løsninger. Også etter at man sluttet å tappe bjelkene gjennom stolpene, og i prinsippet sto fritt til å løse opp korrespondansen mellom leddene, fortsatte danske tømrere å tviholde på sitt bundne system. 

“Stolpefaget i dansk og nord-tysk bindingsverk artet seg litt som en tvangstrøye.”

Når man skulle planlegge en vegg, falt det ikke danske tømrere inn å gjøre noe annet enn å sette ut stolper med jevn avstand, så mange som fikk plass mellom hjørnene. Åpningene plasserte man så der ingen stolper sto i veien – på byhus ble det ofte sammenhengende vindusbånd med bare stolpene imellom. Det mest slående trekket ved denne byggemåten er dens karakter av ubrytelig system. Få bygninger fra førmoderne tid viser vesentlige avvik. Dette indikerer mentale forestillinger om systemet som ubrytelig, nesten som en grammatikk.

Christiania-tømrerne oppfattet imidlertid ikke bindingsverket som et tredimensjonalt system. Sammenlignet med de danske og tyske husene som må ha vært forbilder, er Christiania-husene oppsiktsvekkende usystematiske. Tømrerne her må ha tenkt på bindingsverket rett og slett som en byggemåte for vegger, som plane skiver.

“Christiania-tømrerne oppfattet imidlertid ikke bindingsverket som et tredimensjonalt system.”

I Christiania kunne stolpeavstanden variere betydelig, og stolper og bjelker korresponderte sjelden. Ideen om faget ser ut til å ha vært lite fremme i tømrernes bevissthet, og det er vanskelig å spore noen overordnet logikk for huset som helhet. I motsetning til sin danske kollega måtte tømreren i Christiania først beslutte hvor dør og vinduer skulle plasseres, etter å ha veid praktiske og estetiske hensyn mot hverandre. Deretter satte han stolpene der han ikke planla åpninger. Hver åpning ble flankert av et sett stolper, og så ble det satt inn mellomstolper (“bundstendere”) der tverrvegger støtte til, og ellers der avstanden ble for lang. Når ingen andre hensyn gjorde seg gjeldende, ble det også i Christiania brukt jevn stolpeavstand. “Variabel modul” for senteravstand var omkring 1 ½ alen eller 90-100 cm. 

Veggen var uten egentlige moduler eller fag, men i bjelkelaget falt det naturlig å bruke den jevne bjelkeavstanden som fra før var innarbeidet i lokal byggeskikk, både i murhus og laftehus. Også her var den “variable modulen” omkring 1 ½ alen eller 90-100 cm, en veiledende standard som kunne tilpasses rommets og husets dimensjoner. Med dette sammenfallet av moduler skulle vi vente å finne en sammenkobling mellom bjelker og stolper i fasaden, siden begge vises så tydelig. Korrespondansen finnes under ideelle forhold, for eksempel i vindusløse vegger, men er ingen selvfølge. Normalt hersker et “pragmatisk anarki” i Christiania-bindingsverkets ubundne system.¹⁸

På bakgrunn av lovmessigheten i nabolandene er det vanskelig å forstå anarkiet i Christiania som annet enn et utslag av at bindingsverket ble oppfattet som todimensjonalt. Vi må forestille oss at en bindingsverksvegg i prinsippet kunne utskiftes med en i laft eller murverk, uten at det fikk konsekvenser for konstruksjonen som helhet. Det er dermed fristende å tolke bindingsverkshuset i Christiania som en “oversettelse” av det hjemlige laftehuset til et fremmed “språk”. Norske tømrere tok kanskje utgangspunkt i mentale bilder av laftehus som både de selv og alle andre var fortrolige med, for så å realisere dem i en tillært fremmed teknikk?

Hvis vi importerte bindingsverket sørfra, men uten at det bundne systemet fulgte med, er dette vanskelig å forstå uten å ty til kreolisering som årsak. Kreolisering forklarer best de anarkistiske sidene ved Christiania-bindingsverket – et språk med laftehusets grammatikk og bindingsverkets leksikon, og med “laftevegger i bindingsverk”.

Kreolisering

Språkvitenskapene bruker begrepet “kreolisering” for å beskrive resultatet av møter mellom grupper med gjensidig uforståelig språk, når disse er nødt til å kommunisere med hverandre. 

“Kan kreoliseringsbegrepet overføres fra lingvistikken til andre kulturytringer? ... Mange forskere våger å anta at det finnes en parallellitet mellom språk og andre kulturelle ferdigheter.”

De vestindiske slavesamfunnene er typiske for slike prosesser, der møtet mellom afrikanere og europeere førte til at det dannet seg et pidgin-språk. Pidgin defineres vanligvis som et språk uten innfødte brukere, altså talt av folk som ikke har lært det som barn.¹⁹ Barna til de afrikanske slavene vokste opp i et språklig kaos, men på grunn av en medfødt språkevne hos alle mennesker konstruerte de i neste generasjon et kreolspråk. Ved hjelp av “input” fra voksne med et fattig, ustrukturert og uforutsigelig talespråk klarte barna å “finne opp” et rikt, konsekvent og stabilt språk.²⁰Den amerikanske lingvisten Noam Chomsky er opphavsmann til teorien om denne medfødte språkevnen, som han kaller “Universal Grammar”.²¹ Slike blandingsspråk hentet ordtilfang fra begge sider, men mest fra “superstratum”-språk, som regel europeiske. Grammatikken fremsto som et nytt system – men enklere enn i noen av foreldrespråkene. Noen forskere ser afrikanske språk eller “substratum” som den viktigste leverandør av syntaktiske og semantiske egenskaper til kreolspråkene.²²

Kan kreoliseringsbegrepet overføres fra lingvistikken til andre kulturytringer? Thomas Hylland Eriksen mener det, men spør om man heller burde tale om hybridisering (som mange foretrekker) eller synkretisme.²³ 

Andre antropologer bruker kreoliseringsbegrepet for å beskrive blandingskulturer – “the confluence of two or more widely separate historic cultures which interact in what is basically a center/periphery relationship”. Kjennetegnet på en kreolkultur er at den (som kreolspråk) har fått tid til å utvikle seg i retning av koherens, og at dens meningssystemer preger generasjoner av mennesker fra fødselen av. Det handler altså ikke om flyktige kulturmøter, men om historien etterpå. Kulturell kreolisering er ikke bare påvirkning fra sentrum til periferi, men en mer skapende prosess. 

Ser vi på disipliner som sosiobiologi og kognitive vitenskaper, er det mange respekterte forskere som våger å anta at det finnes en parallellitet mellom språk og andre kulturelle ferdigheter, og at menneskers hjerner er strukturert på måter som disponerer for tilegnelsen av dem. Strukturalister som Claude Lévi-Strauss har anvendt lingvistisk strukturanalyse på fenomener som slektskapsforhold og myter.²⁴ 

Påfallende mange bygningshistorikere har syslet med tanker om at vi har en iboende evne til å konstruere bygninger, ikke ulik språkevnen. Allerede i 1955 antydet Harald Langberg noe slikt i innledningen til Danmarks Bygningskultur: “Det er et spørgsmaal, om ikke det at bygge ligger os i blodet … Vi kan ikke se bort fra tilstedeværelsen af et instinkt og af en os iboende uhaandgribelig byggelyst …”.²⁵ Folkloristen Henry Glassie tok Chomsky og Lévi-Strauss på alvor og analyserte bygningsmiljøet i deler av Virginia på 16- og 1700-tallet med utgangspunkt i strukturalistisk teori. Han mener at “culture is a pattern in mind, the ability to make sentences or houses”.²⁶ Spalteplassen her tillater ikke å referere til alle andre som har drøftet analogien mellom språk og bygging – blant dem Finn Werne, Donald Preziosi, Amos Rapoport og Bill Hillier. Her må jeg vise til avhandlingen fra 2001.

Jeg har argumentert for at vi må oppfatte norsk bindingsverk som et “blandingsspråk” mellom hjemlig laft og fremmed bindingsverk. “Grammatikken” ble mye enklere enn den var på steder der bindingsverk hadde vokst frem i en tradisjon. “Fremmedspråket” kunne like lite som et talespråk overføres rent og ublandet til et samfunn som allerede hadde sitt eget språk. 

Erfarne utenlandske tømrere oppførte sannsynligvis de første bindingsverkshusene i Christiania. De måtte rekruttere medhjelpere lokalt, helst folk som kunne svinge øksa, altså laftehoggere. Av dette følger at mange utøvere må ha lært bindingsverk som et slags fremmedspråk eller annetspråk med høyere status, etter at de først hadde tilegnet seg lafting som førstespråk. Utveien for norske tømrere var å operere med “oversettelseslån”. Under planleggingen oversatte de sine mentale bilder av hjemlige laftehus til den tillærte fremmede teknikken. Det var ikke vanskelig hvis man oppfattet bindingsverket som en alternativ måte å bygge en vegg på, ikke vesensforskjellig fra den lafteteknikken man kjente fra før.

“Under planleggingen oversatte de norske tømrerne sine mentale bilder av hjemlige laftehus til den tillærte fremmede teknikken.”

Slik forstått kan vi forklare hvorfor Christiania-bindingsverket bryter så radikalt med forbildene utenlands. Tømrerne i Christiania fortsatte å organisere veggen som om den skulle ha vært laftet, med åpningene plassert hvor som helst, bare ikke for tett inntil hjørnene. De norske “lafteveggene i bindingsverk” var utenkelige for disiplinerte danske tømrere, indoktrinert i et arvet system.

Christiania er “den tapte by”, i hvert fall om vi tenker på allmuens beskjedne bygninger. Men så langt vi kan rekonstruere den tapte bebyggelsen, vitner den om det samme mangfoldet som kjennes fra andre samfunn der kulturer møtes – slik de gjør i Oslo i dag.