Landskap og erindring – Fangeleirhistorien i Norge

Minnesteder har mange oppgaver. Fangeleirer fra annen verdenskrig kan være et utgangspunkt for å fortelle hvordan samfunnet bearbeider historie og hvordan man vedlikeholder minnene. Slike steder er av stor betydningbrei for både ofrene og samfunnet, og leder blikket mot en historisk erfaring; de appellerer til våre forestillinger om menneskeverd, medmenneskelighet og håp.¹ En virksom kollektiv erindring krever reaksjoner fra publikum, og nærhet og deltakelse i minneprosessen. Minnesteder inviterer oss til konfrontasjon med våre egne verdier og hvordan vi ser oss selv og vårt samfunn uttrykt.²

De dramatiske hendelsene under annen verdenskrig har satt spor etter seg i det fysiske landskapet i Norge. Fangeleirhistorien er en del av dette, til tross for at de fleste fangeleirene var provisorier som bestod av piggtrådgjerde, brakker og vakttårn laget av treverk. Arealene som leirene disponerte er i dag ofte blitt en del av jordbruks-, kultur- eller bylandskapet. Anleggene ble revet eller fikk nye funksjoner. Delvis overtok forsvaret krigsinfrastrukturen, og mange krigsminner er ikke kartlagt. Det fysiske landskapet har gradvis endret seg, og det er først nå, snart 70 år etter okkupasjonen, at samfunnet interesserer seg for levninger fra denne tiden.

Bakgrunn

Fangeleirhistorien i Norge er uvanlig, ikke bare i nordisk, men også i internasjonal sammenheng. Landet hadde en viktig strategisk betydning i krigføringen, noe som førte til etablering av mange fangeleirer. Fangene skulle utnyttes til organisasjon Todts anleggsvirksomhet, i arbeidet med å utvide den såkalte Atlanterhavsvollen³ som strakk seg fra Pyreneene til Øst-Finnmark.⁴ Den tyske krigsmakten manglet arbeidskraft, og fanger fra hele Europa, men særlig fra Sovjetunionen, Jugoslavia og Polen, ble benyttet i byggingen av forsvarsinstallasjoner og infrastruktur i Norge.

Det første fangeskipet fra Stettin ankom Bergen i 1941 med 800 sovjetiske krigsfanger ombord. I juni 1942 begynte den tyske okkupasjonsmakten å sende også jugoslaviske krigsfanger til landet. Frem til 1945 ble ca. 500 leirer opprettet i hele Norge. Det fantes noen få hovedleirer, mens de øvrige var underleirer ved byggeplasser for vei og jernbane. Totalt var det ca. 150 000 fanger på norsk jord. 17 000 av dem døde i løpet av fangenskapet. 

Det foreligger få studier i Norge av hvordan det fysiske landskapet ble formet og utviklet gjennom fangeleirenes aktivitet. Først de siste 10 årene er det blitt større aktivitet knyttet til krigsminnene i Norge. Falstadsenteret i Ekne ble etablert i 2006, samme år åpnet Holocaustsenteret i Oslo, og Narvik Fredssenter fikk ny status i 2010 med sammenslåing og ny stiftelse. Dessuten har det blitt organisert en rekke temautstillinger som har fått stor oppmerksomhet,⁵ og det foregår både lokalt og regionalt registreringsarbeid som også har ført til noen fredninger.⁶ Allikevel har de fleste studiene begrenset seg til undersøkelser av ofrenes identitet, livet i leirene eller forholdet mellom vaktene og fangene. Det fysiske landskapet blir gjerne en arena for nesten ukontrollert oppføring av minnestøtter. I mange tilfeller har myndighetene regulert områdene eller brukt dem til andre formål, nærmest som en måte å lege sårene på. Men så og si alle fangeleirer vi har undersøkt preges av kontrasten mellom fraværet av levninger eller fysiske elementer, og den fortellingen som knytter seg til landskapet. 

Beisfjord – Fangeleir langt utover piggtråden

Beisfjord ligger ca. 13 km sør for Narvik sentrum i Nordland. Før krigen var området et typisk norsk kulturlandskap med ca. 25 gårder og hytter. Bygde- og hyttefolk kom til bygda med robåt eller til fots. Opprettingen av leiren og etableringen av en ny vei fra Narvik til Beisfjord endret landskapet fundamentalt – fysisk, men også mentalt. Leiren ble etablert i 1942, med 900 jugoslaviske fanger plassert i syv brakker.⁷ Den er åsted for Beisfjordmassakeren, der det i juli 1942 ble drept 287 fanger bare i løpet av en natt. Fra 1943 rommet Beisfjord opptil 1500 russiske fanger.⁸

Beisfjord representerer en leirtype hvor hendelsene knyttet til leiren ble spredd ut i et større landskapsrom. En såkalt ”karanteneleir” med 588 fanger ble opprettet på Bjørnefjell, ca. 35 km nord for Narvik. Bare 346 av dem kom tilbake. Flyttingen skjedde med tre lasteprammer fra Narvik, først til Rombakfjorden nord for Narvik og deretter tvers over fjorden og til Storvik i Trældal.⁹ Leirområdet på Bjørnefjell lå noen hundre meter fra den nordvestlige strandkanten av innsjøen Øvre Jernvatn, og like ved veien som da var under bygging. En overlevende fange skriver: ”Det øde landskapet fikk med en gang navnet ”Golo brdo” (Det nakne fjellet). (…) Jorda under dem var våtmark, torvmyr, mose. … Bare karrig natur. Rundt dem fantes det ikke noen vekster som var høyere enn en meter eller to. Øde landskap. De harde naturforholdene her gjorde at bjerkene var bøyd, forvridde, knudrete og små. De så stusselige ut. Her skulle de sove. Og vandre rundt i dette terrenget. Det fantes verken brakker eller telt.” ¹⁰ 

Liv og død i leiren var knyttet til landskapet. Fangene bygde leiren, senere fikk de oppdrag som planering av vei og bygging av en bro over elven til leirkommandantens hus på andre siden. Noen arbeidet med losse- og lastearbeid på kaiene i Narvik og Fagernes. Massegravene etter massakren i 1942 ble plassert utenfor piggtrådgjerdet. Det er ikke kjent hvor de døde fangene fra Bjørne-fjell ble gravlagt. Vaktmannskapene brukte kløftene i naturen som gravplass og mange fanger ble dumpet langs veien Narvik – Kiruna.¹¹ 

I dag er det sentrale leirområdet markert med tre enkeltmonumenter. Den første minnestøtten i Beisfjord ble laget av sovjetiske fanger allerede under leirtiden og restaurert av lokalbefolkningen i 1945. I tillegg satt man opp et ortodokst kors i 1949 og en jugoslavisk minnestøtte. På området der Beisfjordleiren tidligere lå, er det nå en fotballbane. Mot øst og nord finner man boligbebyggelse og hytter, mot vest et massetak for sand. Elven går forbi på sør- og østsiden av området. I nyere tid ble de bratte skråningene beplantet og en natursteinmur med materiale fra elven anlagt. Mellom muren og de bratte skråningene står de tre minnestøttene med noe avstand fra hverandre. 

Flere tidligere leirer eller krigsskueplasser har en utfordring i å vise utstrekningen i arealbruk. I dag leses ikke det fysiske landskapet på samme måten som under leirtiden. Både vegetasjonens tetthet, men også hvordan man ferdes gjennom landskapet har endret seg. Flyttingen av fangene til Bjørnefjell tok for eksempel tre dager med båt. Med bil bruker man i dag ca. en time mellom Beisfjord og Bjørnefjell. Det er heller ikke mulig å formidle levevilkårene i dette klimaet. Leirlandskapets opprinnelige dimensjoner kan bare formidles ved å kombinere de autentiske sporene med en fortelling. For det eksisterer fortsatt autentiske spor i Beisfjord. Påler fra det tidligere gjerdet ligger i bakken, og grunnmuren til en peis fra den tidligere offisersmessen utenfor leiren står fortsatt.¹² I Beisfjord skal Narviksenteret nå ta vare på disse elementene og inkludere dem i nye minneprosjekter.

Tromsø – Fangeleir uten nærvær 

I Troms fylke, like ved Tromsø by, ligger to tidligere leirer hvor til sammen 2488 fanger oppholdt seg gjennom hele krigen: Sydspissen og Krøkebærsletta.¹³ Helt sør på Tromsøya ble fangeleiren Sydspissen opprettet i juni 1941. De første fangene var norske jøder og kommunister, som ble arrestert i en større razzia i Troms og Finnmark. I november 1942 ble disse flyttet til Krøkebærsletta, og Sydspissen fikk utelukkende sovjetiske krigsfanger. 

Etter krigen ble begge leirer brukt til NS-folk og kvinner som hadde vært sammen med okkupasjonsmaktens menn. Krøkebærsletta fikk navnet ”Sletta tvangsarbeidsleir”, men den ble nedlagt allerede i 1947. Fra høsten 1947 benyttet man leiren som framhaldsskole med internat. Brakkene ble revet mot slutten av 1960-tallet. I dag ligger Tromstun skole her. Det eneste som er igjen fra leirtiden er grunnmuren etter en vaktbrakke. 

Sydspissen leir ble revet allerede kort tid etter frigjøringen, og arealet tilbakeført til grunneierne. Like i nærheten lå den tyske marinens sambandssenter, opprettet i 1942/43, etterfulgt av en rekruttskole for det norske forsvaret fra 1946 og et permsenter som åpnet i 1951/52.¹⁴

Der leiren var plassert ligger det i dag et privat hus. Den sentrale delen av leiren er markert med en liten steinlagt plass, og en mur langs sjøen viser hvor leirens ene ytre grense gikk. Plassen og muren ble bygd av fangene selv, og er nå en del av den private eiendommen. I tilknytning finner man friluftsområder, en park, boliger og strand. Kommunen har planer om å lage en kultursti som skal gå rett forbi det tidligere leirområdet. 

Begge leirene er i dag eksempler på minnesteder uten nærvær. Bare lokalkjente og spesielt interesserte kjenner og forteller historien. Informasjon er samlet på Narvik fredssenter, Falstadsenteret og Holocaustsenteret i Oslo, altså på andre steder enn der selve leiren lå. I et slikt tilfelle er det vanskelig å vedlikeholde minnene. Oppgaven ligger hos fagfolk, inkludert arkitekter og landskapsarkitekter, som med nye prosjekter skal fortolke stedet på en ny måte. Ved å kjenne historien kan man gi rom for å inkludere de få levningene i nye sammenhenger. Det handler ikke alltid om å ”lage” et nytt minnested, det handler mer om å vise respekt og forståelse for en historisk utvikling som er innbundet i landskapets dynamikk.

Falstad – Landskapet som monument

Et minnelandskap med indre og ytre leir kan utvikles som et monument i seg selv. En slik tilnærming vises på Falstad i Ekne kommune ca. 80 km nordøst for Trondheim. Falstad er et resultat av både okkupasjonstiden og av stedets forhistorie som skolehjem, og skiller seg noe ut fra fangeleirhistorien ellers. 

Falstad ble bygd i 1921 som et oppdragelseshjem for gutter. Hovedbygningen, tegnet av arkitekten Claus Johannesen Hjelte (1884-1969) fra Trondheim, dominerer i landskapet. Anlegget skulle kombineres med et hageanlegg – ideene om at estetiske omgivelser og hagearbeid bidrar til en bedre oppdragelse av barn hadde nådd frem til Norge.¹⁵ En plan fra 1925 illustrerer en liten park med nyttehage, fotballbane og et prydanlegg med sitteplasser. ”Plan for hageanlegg ved Falstad skolehjem” ble imidlertid aldri gjennomført. Nasjonalsosialistene opprettet en fangeleir her i 1941, hvor ca. 5000 fanger oppholdt seg frem til mai 1945. Minst 224 fanger ble drept.¹⁶ 

I likhet med de fleste tidligere leirene kan dagens Falstadlandskap ikke relateres til historien før, under eller etter okkupasjonstiden. Selv om hovedbygningen fortsatt eksisterer, gir den mer et inntrykk av skolehjemhistorien enn av fangeleiren. Alle brakker, gjerder og vakttårn er borte. Også andre anlegg fra fangeleirtiden, for eksempel steinbruddet, er gjengrodd. Først med nye undersøkelser, dokumentasjon og en fornyet diskusjon om Falstads historie, kan man relatere minnene til det fysiske landskapet. 

I arbeidet med et minnelandskap bør man definere de vesentlige elementene som leirlandskapet relaterer seg til. ”Inne” og ”ute”, altså det indre og det ytre leirlandskapet, er et sentralt tema. Først da får leiren en relasjon til omgivelsene. Videre er det sentralt å forstå vesentlige siktforbindelser fra den indre leiren til punkter i landskapet som for eksempel henrettelsessteder, steinbrudd, grustak, kommandantboliger/vaktbrakker eller fjorden. 

På Falstad har man mulighet til å oppleve dette fra utsiktspunktet Middagsåsen. Tilgang til og utsikt fra Middagsåsen gir mulighet til å oppleve både den indre og ytre leiren samt det omliggende landskapet. Her ble det tatt bilder fra de ulike epokene Falstad har gjennomgått. Dette unike materialet bidrar til å kombinere autentiske spor, historien og dagens funksjon. 

Minner og det fysiske landskapet

Minner har en direkte relasjon til det landskapet hvor en hendelse har funnet sted. Det skilles imidlertid mellom selve historien og hvordan mennesker relaterer minner til denne historien. Fangeleirene har preget det fysiske landskapet i stort omfang. Selve leiren med piggtråd og vakttårn var bare en indre del. I den ytre leiren jobbet fangene i steinbrudd, skog eller på anleggsområder. Her var det også henrettelsessteder og gravplasser, med en direkte relasjon til den indre leiren. Det fysiske landskapets bruk var dermed uten klar grense mot omgivelsene. 

Det virker innlysende å integrere et slikt utvidet landskap i en monumenttenkning når leirens hovedbygning fortsatt eksisterer. Falstadsenteret trekker da også besøkende. Det samme er ikke tilfelle for de mer temporære fangeleirene. På det tidligere leirområdet Beisfjord gir tre minnestøtter og autentiske rester i bakken en relasjon til stedets historie, som åpner muligheten for å videreføre minnekulturen på stedet. I Tromsø, derimot, er nærmest alle spor fjernet. Verken landskapsrommet hvor leiren lå eller rester av selve anlegget kan oppfattes. Stedets historiske betydning er glemt. Det mangler også et kontinuerlig vedlikehold av minnene, noe som er en forutsetning for å videreføre minnearbeid i dag. Man må både forstå minnene og se på hvordan den første generasjonen etter krigshendelsen har uttrykt seg.¹⁷ 

Påfallende nok har det startet en fornying av minnearbeidet på alle disse tre stedene. Dette arbeidet begynte nesten samtidig med tiden da krigs- og den nærmeste etterkrigsgenerasjon ikke lenger har direkte innflytelse på historiefortellingen. Kanskje har avstanden til historien skapt en viktig distanse.¹⁸ 

Minnekulturen rett etter krigen har vært påvirket av ideologi og av den kalde krigens retorikk. Minnestøttene har så langt inkludert sterke symboler som markerer fangenes tilhørighet, for -eksempel hammer og sigd. Erfaringene har vist at en slik sterk symbolbruk kan føre til misforståelser. I Nord-Norge ødela man for eksempel sovjetiske minnestøtter på 1950-tallet.¹⁹ I dag virker denne kalde krigens symbolikk frastøtende. Den opprinnelige betydningen av monumentene, nemlig som et minnested for krigsfangene fra okkupasjonstiden i Norge, kommer i bakgrunnen. Minnesteder trenger avstand fra ideologiske (makt-)demonstrasjoner. 

Minnesteder for ofrene fra annen verdenskrig er omfattet av en intensitet i minnekulturen som gjør dem særlig egnet som arena for ettertanke over noen av vår sivilisasjons viktigste verdier. Samtidig oppstår det en utfordring: Det å fokusere på okkupasjonshistorien kan lett forstyrre det generelle og tidløse i minnestedene.²⁰ Et minnested formidler ofte bare et utsnitt fra en tid. For å forankre stedet i den respektive generasjon er en fornyelse nødvendig. Et fangeleirlandskap skal minne om tiden mellom 1941-45, men skal også tilby et tidløst minne over menneskeverd og humanitet.

I dag gir de fleste tidligere fangeleirene et inntrykk av et idyllisk norsk kulturlandskap. Minnene fra leirtiden står i sterk kontrast til omgivelsene. Landskapet relateres dermed til en meningssammenheng der leging av sår og bevisst glemsel har vært viktig og nødvendig. Naturen har tatt over, og de fysiske levningene av historien ligger skjult under gjengrodd vegetasjon. 

Det landskapet som oppleves i dag på Beisfjord, Falstad, og i Tromsø er en arena for rekreasjon og steder for å oppleve skjønnhet. Minner og kunnskap om hva som skjedde kompliserer idyllen. All form for markering av historien vil antakelig automatisk føre til en form for skyldfølelse, og gi en assosiasjon til et ”guilty” ²¹ eller ”painful landcape”.²² 

For et fungerende minnelandskap virker det avgjørende å finne en balanse mellom selve historiefortellingen (informasjon om hendelsen) og minnene. Minnelandskapet skal tilby en form for offentlig minne, men samtidig henvende seg til enkeltmennesker.²³ Dette betyr at det må finnes ulike svar, og ulike former for minnearbeid i hvert minnelandskap. 

Arbeid og utveksling på stedet, slik det skjer på Falstad med en veiledende diskusjon, kan fornye et sted og fortolke og forankre minneprosessen i dagens samfunn. Det gir mulighet til en debatt om historien og dermed en følsom og respektfull tilnærming til stedet og menneskene. Minnearbeid er en prosess. Et minnelandskap som svarer på en prosessuell tilnærming i minnearbeidet gjenspeiler denne dynamikken sterkere enn for eksempel bygget arkitektur eller faste utstillinger. Det er ikke alltid selve hendelsene man refererer til i formidlingen. Kunstverk og temporære installasjoner kan være gode virkemidler for å tilnærme seg det usette.²⁴ Det er allikevel behov for elementer som setter denne prosessen i gang. Siktakser, autentiske spor og fortidens materielle tilstedeværelse²⁵ er helt avgjørende for å forankre historiske hendelser. En tilbakeføring eller gjenskapelse av historien, derimot, vil ofte virke frastøtende og bidrar mer til å gjøre stedene om til en slags historisk forbruksvare.²⁶ Men med dagens teknologi og lyd- og lysplaner er det mulig å formidle usynlig elementer uten å gjenskape dem fysisk.²⁷

Formidling av fangeleirhistorien skjer ikke bare ved å synliggjøre tidligere leiranlegg, men også ved å formidle stedenes kontinuitet. Ofte er det bare enkelte elementer som er igjen fra historien: et tre, en mur, en gjerdestolpe. Løsningen er ikke alltid å skape et kunstig minnested, men heller å ta vare på historien ved å inkludere disse levningene i nye sammenhenger. Synliggjøringen og fortellingen vil sammen skape en større forståelse av og bevisstgjøring rundt historien. Landskapets dynamikk binder dermed sammen minneprosessen som sådan og historien om selve hendelsen.