Mellom barken og veden

Selv om arkitektrollen har endret seg betydelig over tid, befinner arkitekten seg generelt i en uavklart posisjon mellom den som betaler for og den som bruker et bygg. Spesielt påtakelig er dette i boligsektoren, hvor hensynet til beboerne har hatt en tendens til å komme i bakgrunnen. I plan- og prosjekteringsprosesser figurerer beboerne mest som statistikk og kjøpekveg.

Det er nesten bare i eneboligprosjektering at arkitektens profesjonelle rolle fremdeles er entydig, og det relativt enkle og nære forholdet mellom bruker og arkitekt, sammen med en tilsynelatende høy grad av frihet for arkitekten, er kanskje en av grunnene til at eneboligen, og særlig arkitektens egen enebolig, har blitt en tidsskriftgjenganger.

Samtidig som stadig flere initiativtakere og prosjektgjennomførere omtales som ”arkitekten bak” ulike tiltak, reduseres den prosjekterende arkitektens muligheter til å påvirke boligkvaliteten i massebyggeriet. Men i enkelte andre roller har arkitekter en viss påvirkningskraft overfor oppdragsgivere, myndigheter og politikere, og dette er roller som kan utnyttes vesentlig bedre enn i dag.

Prosjekterende arkitekter under press

Det er vårt bestemte inntrykk at arbeidsforholdene for boligprosjekterende arkitekter i de største byene gradvis har blitt mer presset i løpet av siste tjueårsperiode.¹ For det første har honorarstørrelsen regnet i prosent av anslåtte byggekostnader gått ned², samtidig som oppgavens volum har gått opp: Boligprosjekterende arkitekter klager over de kommunale dokumentasjonskravene som medfører mye tid til papirarbeid på bekostning av utvikling og nyskaping. I tillegg kommer byggeforskriftenes nye bestemmelser om miljøvennlige løsninger og universell utforming, noe mange arkitekter opplever som kompliserende faktorer, blant annet fordi flere fag involveres i prosessene. 

For det andre har tidspresset økt: Vanlig kontraktsfestet prosjekteringstid er blitt uforsvarlig kort.³ Dessuten skjer det ofte at delanalyser og beslutninger som tidligere etterfulgte hverandre, nå går parallelt, for eksempel ved at målkjeder og planløsninger avklares allerede i reguleringsfasen. Hvis ingen nye momenter eller komplikasjoner kommer inn på et senere stadium, kan dette føre til en mer kompakt og smidig gjennomføring av hele byggesaken. Men det kan like gjerne oppstå problemer hvis vesentlige endringer legges inn i et prosjekt der leilighetene allerede er solgt. Hos mindre profesjonelle utbyggere vil slike problemer opptre hyppigere enn hos de mer profesjonelle. Riktignok har datateknologien gjort en rekke prosjekteringsprosesser enklere og smidigere. Men med pressede tidsmarginer kan den nye teknologien lett føre til at en lar seg friste til ukritisk å resirkulere gamle løsninger.

For det tredje fortoner prosjekteringsprosessene seg som mer oppstykket enn tidligere: Lokale markedsforhold som endrer seg underveis kan føre til at leilighetssammensetningen kastes om i ellevte time. Med totalentrepriser kan arkitektene oppleve at honoraret blir presset i detaljprosjektfasen, og at andre arkitekter overtar oppdraget for et lavere honorar.

His master’s voice?

I et større boligprosjekt kan det være vanskelig å bedømme om årsakene til styrker og svakheter først og fremst ligger hos de involverte arkitektene eller i premissene hos oppdragsgivere og myndigheter. Men begge sider påvirker hverandre gjensidig, innenfor overordnede rammer som makroøkonomi, demografi, rentenivå, større politiske og ideologiske bevegelser osv. Også arkitekter er barn av sin tid og dens ideologi og forretningsbetingelser, og kan lett bli for nærsynte i samtaler om boligkvalitet. 

“... i de lukkede rom der arkitektene diskuterte med sine oppdragsgivere  – opptrådte de faktisk som arkitekter eller som nikkedukker?”

Det skjer dessverre for ofte at arkitekter setter sitt navn under boligprosjekter med knappe og mørke utearealer, med lange altanganger, med en stor andel ensidig nordvendte leiligheter, med planløsninger uten påtakelige bruksmuligheter eller med gudsjammerlig triste fasader. I slike tilfeller skulle man gjerne ha vært flue på veggen i de lukkede rom der arkitektene diskuterte med sine oppdragsgivere – opptrådte de faktisk som arkitekter eller som nikkedukker?

Kommentarer fra arkitekter som har opplevd at prosjektet er blitt fratatt grunnleggende kvaliteter underveis, kan grovt sagt deles i to kategorier: I det ene tilfellet beskriver arkitekten selve prosessen fra et godt utgangspunkt til et sørgelig resultat. I dette kan det både ligge en selvkritikk og en kritikk av oppdragsgiverens premisser. I det andre tilfellet går arkitekten god for resultatet og dermed for oppdragsgivers premisser. Tilsynelatende går det her et skille mellom arkitekter med høy kontra lav faglig integritet. Men én og samme arkitekt kan komme med begge typer kommentar, avhengig av om vedkommende snakker til innforståtte personer eller i et forum der uttalelsene kan lekke videre til kommende oppdragsgivere.

Hos prosjekterende arkitekter vil både evne og vilje til å skape kvalitet i prosjektene, samt å argumentere for kvaliteter innad i en prosjektgruppe, nødvendigvis variere sterkt. Men arkitekter som har jobbet tett med samme oppdragsgivere i en årrekke står i fare for én dag å innse at deres egne kvalitetsoppfatninger har sklidd av gårde parallelt med oppdragsgivernes markedstaktikk. Om du på den annen side nekter å gå på akkord med bedre vitende eller jobbe for småpenger, finnes det alltid minst én kollega der ute som gjør det – med glede eller av nødvendighet.   

Samarbeid eller konkurranse?

Det er begrenset hvor mye de enkelte arkitekter eller firmaer kan påvirke de grunnleggende kvalitetene i boligprosjektene gjennom selve oppdragssituasjonen. Skal vi kunne påvirke premissene for vår egen yrkesutøvelse på dette feltet, må et flertall av boligprosjekterende arkitekter opptre samlet. 

“I kommunal planlegging og forvaltning virker bildet vesentlig lysere enn innenfor byggebransjen.” 

NAL hadde tidligere en avtalenorm for arkitektoppdrag som anga en felles beregningsmetodikk for honorarstørrelser og andre avgjørende premisser. Gjennom anstendige honorarstørrelser sikret normen arkitektene tid til å gjennomarbeide prosjektene. På tross av enkelte logiske brister i normen sto de fleste arkitektene samlet bak den, og oppdragsgiverne respekterte den vanligvis. Men i 1988 gjorde nye konkurranselover avtalenormen til historie. Senere har Konkurransetilsynet også pålagt NAL å endre formuleringer i de etiske reglene som antydet at arkitekter hadde krav på et forsvarlig honorar og burde vente med å overta et prosjekt etter en kollega dersom forrige oppdrag ikke var formelt avsluttet.⁴ Så lenge den nyliberalistiske tankegang rår, ser det ut til at lovverket vil regulere privatpraktiserende arkitekter mer som innbyrdes konkurrenter enn som samarbeidende fagfeller. 

Arkitekter i offentlig sektor

I kommunal planlegging og forvaltning virker bildet vesentlig lysere enn innenfor byggebransjen. Arkitekter i de større byenes plan- og bygningsetater har gjennomgående sterke påvirkningsmuligheter på boligkvaliteten gjennom daglig skjønnsutøvelse i byggesaksbehandlingen, gjennom arbeid med reguleringsbestemmelser og mer generelle planer og retningslinjer.⁵ Eksempelvis har arkitekter hatt sentrale posisjoner i utarbeidelsen av Plan- og bygningsetatens banebrytende forslag til normer for leilighetsfordeling og uteromsutforming i nye boligprosjekter i Oslo indre by. 

I Husbanken har arkitekter og planleggere også spilt en spesielt strategisk rolle. Da de kom til Husbanken som et resultat av at boligdirektoratet ble flyttet dit i 1965, brakte de med seg kvalitetskrav til boliger som skulle Husbank-finansieres. Arkitektene brakte trolig også med seg en annen kultur, som til tider kunne utfordre den interne husbankkulturen – det ble for eksempel stilt spørsmålstegn ved hvorvidt arkitektene skulle drive fullverdig saksbehandling i stedet for ren arkitektvirksomhet. Etter hvert ble bankens arkitektkontor nedlagt og arkitektene fordelt på lånekontorene. Arkitektene i Husbanken betraktet seg selv som forsvarere av boligkvaliteten og fikk i 1992 kjempet igjennom et nytt lånesystem basert på kvalitetskrav. Etter at minstestandarden ble fjernet for godt i 2005, skal de få gjenværende arkitektene i Husbanken primært beskjeftige seg med statlig prioriterte kvalitetsområder som utsatte grupper, miljø og universell utforming. 

Dersom stat og kommuner skal ta et sterkere ansvar for boligkvaliteten, vil arkitektene være nøkkelfigurer. Det bør ansettes flere kvalifiserte arkitekter i strategiske posisjoner både i stat og større kommuner, og dermed kreves det trolig flere midler til stillinger i planapparatet.

Arkitekter i forskning 

Norsk forskning er for det meste avhengig av brukerfinansiering, men i boligsektoren – som har svært mange brukere – finnes det nesten ikke midler, og det produseres derfor langt fra nok systematisert kunnskap. Med mangel på etterprøving og analyser av boliger og byområder i bruk, vet fagfolk også for lite om konsekvensene av det de sitter og planlegger. 

“Norsk forskning er for det meste avhengig av brukerfinansiering, men i boligsektoren – som har svært mange brukere – finnes det nesten ikke midler.”

Så lenge det har eksistert boligforskning i dette landet, har arkitekter spilt en sentral rolle i utformingen av det rent vitenskapelige grunnlaget for boligkvalitetstenking, -normer og -krav, men omfanget er spinkelt. Det finnes midler til finansiering av kunstnerisk utsmykking av offentlige bygg; en tilsvarende ordning for boligprosjekter i en viss størrelsesorden kunne innføres for å sikre nødvendig empiri og evaluering. Et slikt kunnskapstilfang vil både kunne gi myndigheter og bransje et bedre grunnlag for å fatte beslutninger i planlegging og prosjektering av nye by- og boligområder og i omformingen av de eksisterende.

Kritikk og debatt 

Boligutforming og byutvikling har lav politisk prioritet, og i en markedsstyrt bransje med relativt kortsiktige interesser har mer langsiktige brukerkrav, og større omtanke for en mer ressurs- og miljøvennlig utvikling, vanskelig for å få gjennomslag. Det vil konstant være behov for både å ta opp de interessemotsetningene i sektoren som alltid har eksistert – og kanskje viktigere – på et yrkesmessig grunnlag utfordre forutsetningene for faglig virksomhet.

Arkitekter i praksis – de som sitter på primærerfaringene – er så godt som helt fraværende i den boligpolitiske debatten. På den måten har man stilltiende også fraskrevet seg innflytelse og påvirkningsmuligheter, og satt seg selv på sidelinjen i samfunnsdebatten.

Men det har ikke alltid vært slik. Boligreformbevegelsen fra siste del av 1800-tallet representerer starten på en tradisjon hvor fagfolk med sine erfaringer – riktignok med ulike motiver – deltar i en aktuell politisk debatt. Denne blandingen av samfunnsmessig innsats og profesjonell virksomhet ble ført videre i mellomkrigstiden, først i den hovedsakelig kommunale satsingen og senere med oppstarten av boligkooperasjonen. Tidsskriftet PLAN – som forøvrig var delfinansiert av Kristian Rivertz og utgått fra Socialistiske Arkitekters Forening – er et eksempel fra 30-årene på fagfolk som politiske agitatorer. 

Dette var også et framtredende trekk i den første etterkrigstiden, og dukket opp igjen med KANAL i begynnelsen av 70-årene. KANAL var en løs sammenslutning som på et faglig grunnlag propaganderte for en alternativ og mer brukervennlig planlegging, og bestod for det meste av arkitekter i praksis og av forskere.

KANALs etterfølger, Forum for Sosial Boligbygging, levde i noen år en anonym, men i og for seg interessant tilværelse i OAFs kjeller, hovedsakelig med presentasjoner og diskusjoner av prosjekter på tegnebrettet. Aktivitetene der forble interne og det var ikke særlige ambisjoner om å nå ut av kjellerlokalene, og det var få tilløp til offentlig debatt. 

Selvsensur

I Byboligaksjonen som ble startet i 2008 og som hadde som formål å sette de nye byboligene – og spesielt høye utnyttelser og mangelfull utforming av uterom – på dagsorden, er det meget påfallende at ingen yngre fagfolk eller arkitekter i praksis deltok; riktignok viste en del offentlige ansatte interesse for tiltaket, men de trakk seg av ulike grunner ut da det ble klart at man ønsket mer enn en intern debatt.

Byboligaksjonen delte også ut den såkalte Gråbeinprisen for dårlige uterom i Oslo. Hensikten med utdelingen av Gråbeinprisen var å framprovosere debatt. Og Plan- og bygningsetaten gikk heftig ut i pressen og forsvarte sine egne vedtak. Enkelte beboere forsvarte sine boligkjøp. Flere utbyggere og arkitekter angrep juryen, men bare via e-post, ikke i dagspressen eller fagpressen. Da aktivistgruppen – som hovedsakelig besto av statlig ansatte og pensjonerte arkitekter – forsøkte å rekruttere privatpraktiserende eller privatansatte fagfeller, fikk den mange sympatierklæringer, men ingen våget å gå ut med slike meninger offentlig av frykt for å miste oppdrag og jobbmuligheter. 

En sterkere markedsstyring av boligsektoren har tydeligvis lagt en demper på et slikt tosidig engasjement både for folk i praksis og i byråkratiet. Dessuten virker det som om arkitekter i forskning og høyere utdanning i varierende grad må ta hensyn til både oppdragsgivere og ledelse før de tar i bruk mer aksjonspregede arbeidsformer. I praksis opplever kanskje de fleste kommunalt og statlig ansatte arkitekter et forbud mot å hevde egne meninger om ens eget arbeidsområde i det offentlige rom. Dermed forsvinner mye nyttig informasjon, og utveksling av erfaringsbasert kunnskap mellom ulike typer fagfolk vanskeliggjøres.

Utdanningen 

På lang sikt ligger det også et håp om at utdanningen av arkitekter, landskapsarkitekter og planleggere klarer å frambringe dyktigere og mer bevisste boligplanleggere. Her ligger det imidlertid en klar pedagogisk utfordring for de fleste arkitektskoler, og den vil ha flere fasetter. For eksempel bør det være plass til andre arkitekttyper enn de raffinerte, kompromissløse og individuelle arkitekthelter i forbildegalleriet. Det går med andre ord an å hevde at Frode Rinnans skikkelse ruver like tungt i norsk etterkrigsarkitektur som Sverre Fehns. De står for hvert sitt svært forskjellige sett av kvaliteter, og komplementerer hverandre. 

Samtidig med en mer nyansert undervisning må studentene også realitetsorienteres mot planleggingens samfunnsmessige premisser, inkludert arkitektenes barske vilkår. Med tanke på en mer strategisk posisjonering burde arkitektskolene dessuten styrke boligundervisningen, men dessverre svekkes den faktisk fra år til år de fleste steder. I konkurranse med nye fag som forberedende prøve i filosofi og innføring i datahåndtering har noe i studieplanene måttet vike; mange steder har det vært boligplanlegging, med den begrunnelsen at boligen egentlig ikke er en mer spesiell bygningstype enn de fleste andre og derfor ikke trenger ”særskilt” behandling i undervisningen. Det er bare press fra bransjen som kan oppjustere status og omfang på boligen i arkitektutdanningen. 

Norske Arkitekters Landsforbund

Boligplanlegging griper direkte inn i hverdagen til folk flest, og med urbaniseringen dreier det seg stadig mer om byboliger. Men de to siste tiårenes kvalitetssenking på byboligprosjektene kan ikke fortsette. Vi må konstatere at boligkvalitet fortsetter å være et ikke-tema blant politikerne, både på stortings- og lokalnivå, riktignok med noen få hederlige unntak.⁶ Hverken myndigheter eller byggebransje har brukt de siste årenes krise med byggestopp til å ta en tenkepause, og typisk nok tar regjeringens boligutvalg ikke opp fysisk boligkvalitet. arkitektur.nå inneholder heller ingen prosjekter med dette som eksplisitt tema. 

“Om spørsmålet omkring synkende boligkvalitet ikke løftes fram tydeligere, har NAL i beste fall akseptert dagens situasjon, i verste fall faktisk valgt å opprettholde den.” 

Som interesseorganisasjon for potensielle premissgivere har NAL vært påfallende tilbakeholden med å fore kunnskap og kompetanse fra praksis inn i både den faglige og den offentlige diskusjonen. Det er vel slik at medlemmene deler seg i dem som betrakter en markedstilpasset bransje som en fordel fordi det betyr mindre regelverk og offentlig innblanding – og dem som ønsker sterkere offentlig kontroll med markedskreftene som et forsvar av boligkvaliteten. Etter vår mening bør NAL forsøke å takle denne ideologiske og kommersielle motsetningen i egne rekker, framfor å grave den ned. Når NAL unnlater å ta opp den synkende kvaliteten i boligprosjektene, og spesielt på byboligfeltet, vil mye av grunnlaget for faglig debatt og utvikling smuldre bort.

Selv om dagens nyliberale konkurranselovgiving klart og entydig forbyr arkitektene enhver koordinert oppførsel i oppdragsmarkedet, kan ingen forby oss å snakke med hverandre. Og vi har et landsforbund som skal arbeide for å “fremme god arkitektur og arkitekters felles interesser”.⁷ Det hviler et tungt ansvar på landsstyret, lokalforeningene, Akademiet og tidsskriftene. Om spørsmålet omkring synkende boligkvalitet ikke løftes fram tydeligere, har NAL i beste fall akseptert dagens situasjon, i verste fall faktisk valgt å opprettholde den – og dermed unndratt seg et viktig samfunnsmessige ansvar.