Diskusjonen rundt gjenoppbyggingen av Utøya og jobben med minnesmerkene etter 22. juli startet allerede høsten 2011, og mens Utøya har fått oppført både bygninger og minnested, har kontroversene og utsettelsene forfulgt arbeidet både på Sørbråten og i Regjeringskvartalet. Det er på én side naturlig. Vi snakker om kunst, bygninger og landskapsgrep som skal utarbeides som tilsvar til den største tragedien i nyere norsk historie. Følelsene knyttet til 22. juli er fortsatt ferske, og for de direkte berørte blir det som bygges et uttrykk for noe dypt personlig som må tas hensyn til av kunstnere og arkitekter.
På den andre siden skulle man ikke tro at det å bygge noe for å minnes en tragedie som berørte hele det norske samfunnet skulle være så komplisert at naboene på Sørbråten valgte å saksøke Staten for å stanse det minnestedet som var valgt ut. Skulle ikke sorgbearbeidelsen i form av bygde elementer kunne foregå kollektivt og intuitivt, på samme måte som rosetogene og Ole Paus’ Mitt lille land ble symboler alle omfavnet og ingen stilte spørsmål ved?
Jeg har feiret 17. mai en del steder i landet, og jeg tror alle feiringene har hatt det til felles at toget har gått til en bauta hvor det ble lagt ned en krans. Jeg vet jo ikke om det i sin tid var store kontroverser rundt oppføringen av disse steinene med navn over falne etter 2. verdenskrig. Men siden det finnes så mange og de er såpass like, tenker jeg at det må ha vært en ganske bred konsensus om at det var slik man gjorde det. Alle bar med seg sine individuelle traumer fra krigen. Symbolene var kollektive og samlende.
Slik har det ikke vært etter 22. juli. Tilfeldighetene ville det til at det kunstneriske arbeidet med AUFs minnested på Utøya ble ledet av min daværende nabo og gode venn Marianne Heier. Dermed fikk jeg høre mye om prosessen som ledet opp til det som skulle bli 3RW arkitekters “Lysningen”. Og nettopp prosessen var det Marianne holdt frem som det viktigste med sin jobb som kunstnerisk ansvarlig, egentlig mye viktigere enn selve resultatet. Det at alle skulle bli hørt og tatt på alvor.
Verdighet. Det er egentlig vanskelig å snakke om verdighet når det kommer til arkitektur. Men det går an å si noe om hvordan man behandler mennesker med verdighet. Og det handler om å lytte og inkludere, slik tilfellet var i arbeidet med 3RWs Lysning på Utøya.
Da vi intervjuet Erlend Haffner fra Blakstad Haffner arkitekter, som har arbeidet med bygninger på Utøya, understreket han også viktigheten av dette, at de menneskelige møtene med etterlatte og overlevende er det som er førende for hvordan de har arbeidet. På Sørbråten ble ikke dette gjort. Og slik jeg har forstått det, har naboenes sentrale punkt i forbindelse med søksmålet vært at de ikke har blitt lyttet til og tatt med på samråd. Man kan si at det har vært en dårlig håndtering av en enkeltsak.
Men om vi ser på de underliggende mekanismene her, viser det seg at vi på de snaue 70 årene som skiller krigen og Utøya har kvittet oss med en felles forestilling om hvordan vi utrykker oss kollektivt. I alle fall når det kommer ting som skal bli stående og som ikke kan velges bort på samme måte som en sang på radioen. Og jeg tror ikke det har noe å gjøre med at Utøya er så nær oss i tid, at den representerer en ny type hendelse som krever en ny type prosesser. Det er vi som har endret oss.
Da Osvald-monumentet over motstandskampen under 2. verdenskrig ble avduket på Jernbanetorget i mai 2015, ble det møtt med skuldertrekk, rynkede øyenbryn og ren latterliggjøring. En gigantisk, forkrummet hybrid mellom slegge og hammer, som helt konkret knuser et hakekors, ble av mange sett som et temmelig plumpt minnesmerke. Og monumentet har blitt behørig kritisert for alt fra historieforfalskning til å være elendig som kunst. Men hva skulle man gjort i stedet? Reist enda en bauta? Eller valgt et mer sofistikert og abstrakt uttrykk, slik juryen ønsket seg på Sørbråten?
Det finnes ikke et menneske i Norge som kan svare på de spørsmålene. Fordi det ikke finnes et entydig svar. Det å utarbeide et minnesmerke er det samme som å bearbeide alle de involvertes individuelle sorgprosesser. Og det er ingen som kan lastes for dette, det er bare slik det er, det er slik vi har blitt. Og det er derfor et minnesmerke for Regjeringskvartalet fremstår som en nesten umulig oppgave.
Her er jo på mange måter alle nordmenn berørte. Noe Jonas Dahlbergs vinnerforslag tematiserte på en interessant måte, ved at minnesmerket hans skulle involvere navnet på alle nordmenn som bodde i Norge 22. juli 2011.
Det forslaget ble plutselig vraket i sommer for å erstattes med noe “verdig og lavmælt”. Men hva er det? I den påfølgende diskusjonen var Arbeiderpartiets byrådsleder Raymond Johansen ute og spurte om hele Norges minnested i det nye regjeringskvartalet skulle reduseres til “en benk”. Han fikk aldri noe svar fra regjeringen på dette. Og beslutningen er ikke ventet å komme før i 2021, som del av tiårs-markeringen for terroren.
Alvoret som preger alt tilknyttet 22. juli, gjør at ingen, hverken arkitekter eller andre, kan gå høyt ut og kreve gehør for arkitektfaglige, kunstneriske eller aller minst personlige synspunkter i denne diskusjonen. Og jeg skal være den siste som sier at enkeltstemmer ikke fortjener å bli hørt når vi bygger ting som berører alle. Det jeg vil poengtere er at det finnes en grunnleggende utfordring ved hvordan vi utrykker oss kollektivt gjennom arkitektur som går langt utover terroren 22. juli. Og jeg mener at vi, én og én og sammen som samfunn, fortjener bedre enn at “mer demokrati” her blir synonymt med “minste felles multiplum”.
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann (f. 1980) er arkitekt MNAL og redaktør for Arkitektur N (fra desember 2017).