Nasjonale turistveger – en ny norsk nasjonalromantikk

Statens vegvesen er et statlig organ med ansvar for å bygge, drifte og vedlikeholde en infrastruktur med veger for biler i hele landet med sine fjell, daler og fjorder.

Bilbruken har lagt føringer for utviklingen i vårt samfunn i lang tid og fortsetter å være bestemmende. Myndigheter og politikere viser ingen tegn verken å ville evaluere eller endre denne utviklingen. Utbygging av kollektiv transport, som alternativ, er det vanskelig å få gjennomslag for da slike løsninger ikke ligger innenfor målsettingen for Statens vegvesen. 

Bilen med sin individuell frihet for persontransport og godstransport, får ukritisk og med minimale restriksjoner okkupere mer og mer areal i vår natur til motorveger, trafikkmaskiner, parkeringsplasser og garasjer. I tillegg gir den økende bilbruken et betydelig tilskudd til CO2-utslippet og forurensningen av luften, som selvfølgelig også må betraktes som en del av naturen.

«Nasjonale turistveger» er et landsdekkende prosjekt som Statens vegvesen har ansvar for å gjennomføre. Prosjektet har som overordnet mål å sikre at enkelte vegstrekninger blir spesielle turistattraksjoner. Jonas Gahr Støre og Liv Signe Navarsete skriver i Statens vegvesens utstillingsbok OMVEG. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar: «Statens vegvesen sine ambisjoner gjennom Nasjonale turistveger er å forsterke, foredle og gi særpreg til kjøreopplevelsen. ... det er allerede oppnådd internasjonal arkitektfaglig anerkjennelse.» Vegfarende turister skal gjennom merkevaren Nasjonale turistveger tilbys det «ypperste av norsk natur sett fra bilvinduet» (Nasjonale Turistvegers nyhetsbrev mai 2005), samtidig som en skal kunne gå ut av bilene på spesielt tilrettelagte steder med vidt utsyn over landskapet eller på nifse steder med bratte stup, hvor en kan besøke toalett, legge fra seg søppel, fotografere, få informasjon, parkere bobilen om natten eller spise medbrakt mat.

At Nasjonale turistveger er et svært viktig prosjekt, ser man av omfanget. Det er snakk om å bruke 800 millioner kroner frem til 2015, og hele 100 millioner kroner bare i 2009, i tillegg til lokal kommunal innsats. Prosjektet har med sin størrelse nærmest uten diskusjon fått tillatelse til å bygge i uberørt natur på fine og spesielle steder over hele landet.

På denne måten har Statens vegvesen gjennom Nasjonale turistveger fått en myndighet til å definere den offentlige holdningen til norsk natur. Slik naturen fremstår i turistvegprosjektene, skal vi se på den, men ikke røre ved den. Naturen er blitt en slags antikvarisk gjenstand som vi skal betrakte på avstand. Vi skal ikke gå inn i den, og antakelig heller ikke være en del av den.

I OMVEG skriver prosjektleder Jan Andersen: «... det er nødvendig å vera dristig og spenstig når det gjeld kvalitet, ikkje minst i det arkitektoniske uttrykket.» Karl Otto Ellefsen antyder i samme bok at prosjektene har varierende kvalitet, og at det fysiske uttrykket er en blanding av arkitektur, kunst og designhåndverk, en slags hybrid arkitektur. Noen prosjekter er så opptatt av å vise seg som «hybrid arkitektur» av ypperste klasse at de stjeler all oppmerksomhet fra omgivelsene de står i. Prosjektene er så sterke i seg selv at de besøkende mister fokus på stedets natur. Arkitekturen «produserer» seg selv mer enn den presenterer landskapet. 

Disse prosjektene er en del av en form for «design»arkitektur som representerer en spesiell holdning til faget, en holdning som har utviklet seg på Østlandet helt siden Lillehammer-OL 1994 og Gardemoenutbyggingen, med Norsk Forms engasjement i ryggen og referanser til en misforstått Sverre Fehn.

Arkitekturhistorisk snakker noen om en «særnorsk poetisk modernisme» som har vokst frem i den senere tid. Gjemt bak dette begrepet har Nasjonale turistveger utviklet seg til «en ny norsk nasjonalromantikk» som er blitt en slags lekestue for norske arkitekter. All positiv oppmerksomhet prosjektet har fått, er med på å legitimisere mer bruk av uberørt natur og tilrettelegge for ytterligere vekst i bilbruken. Dette får åpenbart skje uten diskusjon. 

Målsettingen er nådd for Nasjonale turistveger: Prosjektene får stor, nærmest sensasjonell oppmerksomhet og går sin seiersgang i tidsskrifter verden over som reklame for arkitektene og for å lokke å flere turister til billandet Norge.

Det er synd at et så stort prosjekt som Nasjonale turistveger ikke i større grad tar fatt i dagens utfordringer, og setter vårt forhold til norsk natur i sammenheng med de globale miljøproblemene, men i stedet lager vakre «vegsmykker» som skaper avstand til naturen snarere enn kontakt med den. 

Andre prosjekter derimot, f.eks. vindmøller på land, som produserer fornybar ren energi, og som inngår i en økologisk og global sammenheng, er uønsket og er blitt direkte motarbeidet av Nasjonale turistveger, da de ødelegger turistenes opplevelse av «den norske naturen». 

Det virker som om dette turistvegsynet på norsk natur har bredt seg helt inn i den norske regjering, som har problemer med å løse miljømessige og økologiske utfordringer i eget land og i stedet kjøper seg fri med «miljøkvoter» andre steder.

Hvorfor er det «bilinstitusjonen» Statens vegvesen, og ikke Miljøverndepartementet, som har ansvaret for å administrere et så stort og viktig prosjekt, en av dagens hovedfortellinger om norsk natur? Hvorfor har ikke de unge arkitektene som Statens vegvesen har plukket ut, engasjert seg mer for å gi fysiske «formsvar» på de økologiske og landskapsmessige sammenhengene som setter norsk natur inn i en større sammenheng?

I Sverige har man utviklet en form for «turistvegprosjekter» med et helt annet fokus på naturen og den globale miljøsituasjonen enn man har i Norge. Det er bygget over 32 mindre besøkssentre, naturum, som de heter, rundt om i hele Sverige. Flere er under planlegging og bygging.

Det er så mange av dem (i forhold til de 13 store norske nasjonalparksentrene) at det går an å betrakte de svenske naturum som en slags turistvegprosjekter, steder som det er naturlig å oppsøke på en rundtur i landet. Spesielt de nyeste naturum er spenstige formsvar på den spesielle natursituasjon de er en del av. 

Naturum skal gi besøkende kunnskap om verden og inspirasjon til å se og utforske naturen selv. På hvert av stedene legges de økologiske sammenhengene pedagogisk frem med informasjon om insekter, dyr, vegetasjon, blomster, geologi, klima osv. på stedet. Det vises også hvilke miljømessige endringer som er i gang, og hvilke endringer som sannsynligvis vil komme til å skje i fremtiden ved en global oppvarming. 

Naturum er idag bemannet med velutdannet personale og har generøse åpningstider og gratis entré. Bygningene skal være estetisk tiltalende, og byggene skal være miljøtilpasset. Naturum er også en del av og et utstillingsvindu for den svenske regjeringens satsingsområder i miljøpolitikken gjennom utstillinger, lokale møter, brosjyrer osv. Og bruk av f.eks. vindmøller ser ikke ut til å forstyrre svenskenes syn på naturen.

Svenskene viser med sine naturum en åpen og fremtidsrettet holdning til sin natur, mens vi i Norge satser på en «ny norsk nasjonalromantikk» med et snevert og spesielt syn på vår natur, at det som skjer utenfor vegenes asfaltkanter, som gjengroing av kulturlandskapet og nedlegging av gårdsbruk og grendeskoler, er uinteressante temaer. De faller utenfor Statens vegkontors ansvarsområde, og dagens miljøproblemer og utviklingen av visjoner fremover faller dermed også utenfor dette store nasjonale prosjektet.

Nasjonale turistveger i sin nåværende «overspektakulære» form må stoppes. Ressursene bør i stedet brukes på funksjoner og tiltak langs vegene som viser turistene mer av levedyktige lokalsamfunn, i både nye og gamle kulturlandskap.