Pedersen og Rinnan

Historisk sett er norsk byplanlegging satt sammen av oversettelser. Få fysiske idealer og forbilder for praksis er dyrket fram i dette landet. I tillegg var vi seint ute. Norge lå langt vekk og var på etterskudd og ikke i fase med drivkrefter i byutviklingen i Europa. Fattige var vi også, sjøl om brutto nasjonalprodukt og velferd etter industrialiseringa på slutten av 1800-tallet allerede hadde nådd et gjennomsnittlig europeisk nivå. Norsk byplanlegging ble spesiell og interessant når den ble utfordra av særegne samfunnssituasjoner og steder, og dyrket fram som en egen kultur av dyktige fagfolk. 

“Sammen gir biografiene mulighet til å sette to ulike tradisjoner i norsk byplanlegging opp mot hverandre.”

I forrige århundre skjedde dette noen få ganger: Først gjennom den norske varianten av masterplantradisjonen fra tiåra rett etter år 1900. Deretter i gjenreisinga etter andre verdenskrig og som del av planøkonomien som bygde velferdsstaten. Sverre Pedersen (1882 – 1971) hører faglig hjemme i den første perioden, Frode Rinnan (1905 – 1997) i den andre. Det er ikke mindre enn en begivenhet at grundige og omfattende biografier om begge to er gitt ut i 2015. Ved å se disse to biografiene i faglig sammenheng med hverandre, åpnes byplanhistoriske perspektiver som når ut over innholdet i hver av dem. Sammen gir bøkene mulighet til å sette to ulike tradisjoner i norsk byplanlegging opp mot hverandre: Arkitektur- og profesjonshistorisk belyser biografiene ulike arkitektroller på 1930-tallet, i etterkrigstida, og ikke minst under den andre verdenskrigen.

To tradisjoner i norsk byplanlegging

Pedersen var, som de fleste planleggere av den generasjonen han tilhørte, forankret i ”city-beautiful”-tradisjonen. I hans tilfelle ble denne tradisjonen også farga av tyskinspirert monumentalitet. Rinnan var utdannet i de åra da modernismen slo igjennom i Norden, og ble en av arkitektene som relativt pragmatisk tilpasset ideene om ny saklighet til den trygge norske varianten av folkehjemmet. Rollene de to tok i samfunnet var også ulike. Tvinnereim kaller Pedersen en ”pionér” som først gikk opp stien og utforsket nytt land. Sekne gir boka si undertittelen ”Han forandret Oslo” og beskriver Rinnan som en person som satte ting i verk, gjennom alltid å være på riktig sted når oppgavene skulle fordeles, og ved å koble politiske og faglige kontaktnett. Pedersen var Norges første byplanekspert med både nasjonal og internasjonal legitimitet. Så langt er han den eneste norske byplanleggeren som har fått et internasjonalt navn av særlig format. Fra sitt professorat på NTH utøvet han en majestetisk rolle som han personlig, ifølge Tvinnerems framstilling, nærmest så på som et kall. Hans innflytelse på norsk by- og tettstedsplanlegging var til tider nesten uoverskuelig. Han var professoren i bolig- og byplanlegging på Norges eneste lærested for slikt. Som privatpraktiserende arkitekt deltok han i en mengde konkurranser og tok på seg svært mange byplanoppgaver. De byplanproblemene han ikke hadde fingrene i, uttalte han seg om. Jeg har erfart at arkivet i de fleste by- eller tettstedskommuner inneholder planer eller råd fra Sverre Pedersen. I tillegg ledet han Brente Steders Regulering under hele krigen. Rinnan var en av de opposisjonelle, sosialistiske og svært fagkritiske arkitektene som ble utdannet rundt 1930, og som kom i posisjon ved å bli en del av Det norske Arbeiderparti etter krigen. Rinnan var faglig sett én av mange, men hans posisjon og direkte innflytelse på det som ble planlagt i hovedstaden på 1950- og 1960-tallet, var unik. Sekne forteller at han hadde sett for seg Rinnan i en ledende og innovativ rolle, men tonet ned dette i biografien etter hvert som han studerte kildene; ”Han var mer en rett mann til rett tid og fløt på en bølge av moteriktig byplanlegging og sosial boligbygging som han tilpasset til norske forhold. Det var her hans bidrag til byhistorien og byutviklingen var store og gjennomgripende.”  Slik ble norsk byplanlegging mer enn oversettelse.

Livene til Pedersen og Rinnan overlappet hverandre. Begge var Trondhjemsgutter og falt derfor nærmest inn på NTH, Pedersen som timelærer fra 1913 og professor fra 1920, Rinnan som arkitektstudent fra 1926. Pedersen var Rinnans lærer, og studenten og professoren ble motpoler i konflikten i 1930 om undervisningen på NTHs arkitektavdeling. Også Pedersens undervisning ble angrepet. Hans lett ornamenterte byplaner samsvarte ikke med studentenes ønske om funksjonell rasjonalitet. Motsetningene ble først roet ned etter at OAF grep inn på studentenes side. Etter krigen var Rinnan en del av hva Pedersen ifølge Tvinnereim oppfattet som et miljø av Oslo-arkitekter som hadde motarbeidet han faglig, som ekskluderte han fra NAL fordi de mente at han hadde samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten, og i flere år sørget for å nekte han å undervise studenter ved NTH. Rinnan var sosialist og politisk aktiv. Pedersen var kristen og oppfattet seg først og fremst som upolitisk ekspert.  Rinnan var motstandsmann og havnet på Grini og i Sachsenhausen. Pedersens krigshistorie viser seg i Tvinnerems biografi fortsatt å være omstridt. 

Helga Stave Tvinnereim om Sverre Pedersen

Boka om Sverre Pedersen av Helga Tvinnereim kroner i seg sjøl et livsverk. Hun er professor emerita fra NTNU og har brukt store deler av sitt faglige liv til å studere ”Pedersen-perioden” i norsk arkitektur. Doktorgraden hennes fra 1988 tok for seg gjenreisinga av Molde, sett i sammenheng med europeisk byplantradisjon og med spesiell vekt på Sverre Pedersens bidrag. Tvinnereims biografi bygger i all hovedsak på primærkilder og er et usedvanlig kvalifisert forskningsarbeid.  Pedersen la mange tegninger og mye skriftlig materiale igjen etter seg. Han etterlot seg en blanding av et personlig og faglig nærmest komplett arkiv som nå er samlet i UB NTNU sin avdeling i bunkersen Dora i Trondheim. Vi er mange som har brukt dette arkivet; forskere og ikke minst kommuner som ønsker informasjon om planhistorien, men Tvinnereim er den første som har nærlest det hele. Boka er derfor et arkiv i seg sjøl, og etter min oppfatning aller mest betydningsfull fordi den formidler en detaljert, arkivbasert og reflektert gjennomgang av Pedersens arbeid som arkitekt og byplanlegger. Fra masterplanen for sør- og østområdene i Trondheim fra 1910-1912 (Sverre Pedersen/Fritz W Berger) til planen for intet mindre enn Berlin sentrum i 1957, der kraftige og ornamenterte aksedragninger mer enn indikerer at han sto for de samme faglige idealene gjennom hele livet. 

Helt fra 1950-tallet, da BSR-striden var over, regnet det norske byplan- og arkitekturmiljøet Pedersen som en relativt uinteressant og gammeldags fagmann. Sjøl hadde jeg knapt hørt om han før jeg var ferdig utdannet fra AHO og begynte som planlegger og arkitekt nordpå. Men arbeidene hans ble igjen aktuelle i fagmiljøet på Institutt for by- og regionplanlegging på NTH gjennom 1980-tallet. Jeg oppholdt meg på NTH den gangen da blikket vårt dreide mot det urbane og bymessige.¹ Vi så Pedersen som faglig forankret dels i en tysk tradisjon fra slutten av 1800-tallet, da byplanlegging var en ingeniørvitenskap, og monumentale og perspektiviske grep nesten rutinemessig ble stemplet inn på planene (slik Pedersen også inkluderte voldsom monumental grafikk i for eksempel planene for småbyene Svolvær, Mo i Rana og Tromsø). Men som mange byplanleggere etter århundreskiftet var han også sterkt inspirert både av ambisjonene om storbykontroll og den lett historiserende estetikken som for eksempel kom fram i Unwin og Parkers prosjekter for de to første ”garden cities” og Hampstead Garden Suburb. Pedersens planer er monumentale, men de følger også opp kritikken av den sjablongmessige byplanlegginga som var reist av mange, ikke minst av Camillo Sitte allerede på 1880-tallet. Pedersens unike bidrag var etter vår oppfatning at han alltid tolket det stedlige terrenget og landskapssituasjonen og brukte topografien som grunnlag for å skape ny geometri. Han søkte å bringe landskapet inn i byplanen ved å skape det han kalte ”det nordiske byrommet”,  som i motsetning til de lukkete europeiske byrommene åpnet seg mot omgivelsene og tok landskapet inn i byen. Disse prinsippene ble mesterlig fulgt i for eksempel ”Sommerfuglplanen” for Hamar, Vang og Furnes fra 1922, i vinnerutkastene ”Gyldne skyer” og ”Det forjættede land” til universitets-reguleringa for Blindern fra 1923², og ikke minst i hvordan fjell og hav tas inn i planen for Molde. 

Biografi er en vanskelig sjanger, og blir ikke lettere dersom intensjonen ikke bare er å gjøre oss kjent med personen, men også å presentere livsverket. Skal diskusjonen av verket stå i sentrum, eller er det personen vi først og fremst skal lære å kjenne nærmere? Hvordan forholde seg til verket, skal det bare presenteres eller også diskuteres? Befinner man seg sjangermessig i arkitekturkritikken eller beveger man seg farlig nær hagiografien? Og siden den opplyste allmennhet er såpass lite opplyst om akkurat arkitektur og byplanlegging: hvor mye generelt, tidligere gjennomtygd og nødvendigvis overfladisk presentert fagstoff om internasjonal byplanhistorie skal en ta med? Både Tvinnereim og Sekne forsøker intenst å opplyse allmennheten, men ender i lange partier med å kjede fagfolk.  

Tvinnereim tar merkelig nok ingen kritisk posisjon til Pedersens arbeid. Hennes synspunkt er fra ett arkiv, Pedersenarkivet ved Universitetsbiblioteket i Trondheim. De sporene av arkitekturkritikk vi finner hos Tvinnereim er hentet fra andre, samtidige bedømmelser av Pedersens prosjekter, eller fra Pedersens kritikk av andres verk, sjelden fra andre som har arbeidet med perioden. Hun velger å være kunsthistorisk beskrivende, av og til med bruk av stilbegreper og kategorier som etter min oppfatning ikke helt sitter for å diskutere byplanlegging som fysisk form. Vi finner ingen ”operativ kritikk” i tekstene til Tvinnereim, der hun forsøker å trekke lærdom fra historien eller undersøkende diskuterer planenes kvaliteter. For meg er dette et savn i et slikt ambisiøst verk. Samtidig er boka grafisk sett svak og både teknisk og utvalgsmessig for dårlig illustrert tatt i betraktning den fantastiske bilde- og tegningsskatten som finnes i Pedersenarkivet. Det synes som om Tvinnereims bok er gitt ut på et forlag som ikke har sørget for profesjonell kompetanse i utforming av bøker.

Som biografi er boka relativt detaljert og bygger i stor grad på Pedersens egne tekster og på tekster fra og samtaler med dem som sto han nær. Dette gir et bilde av et liv styrt av tunge strukturer: oppveksten i en ”husklynge i byens utkant”, religionen, den grenseløse kjærligheten til faget og den kontinuerlige konflikten med ”Osloarkitektene”. Tvinnereim tar Pedersens parti. Gjennom 1980- og 1990-tallet på NTH opplevde jeg at ånden etter Pedersen var såpass levende at det stadig ble fortalt historier om ”Pæra” som underskrev selvhøytidelig med tittelen ”Arkitekt, Prof. Dr.ing. H.C – H.M.T.P.  MNAL MNBF”³, men som også brukte tørr trønderhumor og lett forståelig fagspråk i forbilledlig folkeopplysning om byplanlegging. Tvinnereim kommer likevel ikke helt under huden på han, og jeg følger Ingvar Mikkelsen når han i  Arkitektur N 7/2015 indikerer at Tvinnereims beskrivelse av personen Sverre Pedersen er noe grunn. 

Ivar Sekne om Frode Rinnan

Ivar Seknes bok om Frode Rinnan er derimot mer entydig en biografi. Den er ment som folkeopplysning for et bredt publikum og føyer seg også inn i rekken av mange publiserte Oslohistorier. Sekne skriver godt og setter Rinnan inn i en bred politisk og kulturhistorisk sammenheng. Dette er en fagtekst med litterære og dramaturgiske grep som gjør at den lett kan leses som ei sammenhengende fortelling. I motsetning til forskningsarbeidet til Tvinnereim, er Seknes arbeid mer journalistisk og bygd mest på sekundærkilder. En av grunnene til dette er nok også at Rinnan var av de gamle som brenner sine arkiver. Primærkildene til Sekne er først og fremst intervjuer med Rinnan, samtaler med dem som kjente han, og alt det som finnes i Oslo kommunes protokoller og arkiver om planene og prosjektene som Rinnan sto bak. Sekne tegner et beskrivende bilde av Rinnan som handlekraftig, vakker og karismatisk, nærmest et renessansemenneske, som blandet et allsidig kunstnersinn med politisk teft.  Rinnan var visedikter, forfatter og redaktør, revyartist, en gudbenådet bordtaler og seremonimester, en god tegner (ikke minst karikaturtegner), hadde et velutviklet organisasjonstalent, var en dyktig arkitekt og byplanlegger, men framfor alt var han en arkitekturpolitisk leder og entreprenør. Sekne forteller at da Studentersamfunnets runde hus i Elgeseter gate ble åpnet i 1929 med hilsninger fra Regjeringen Mowinkel, var Rinnan selvfølgelig formann i samfunnet (for annen gang). NAL (OAF)  feiret sitt 50-årsjubileum i 1961 med Rinnan som formann, og hvem andre enn Rinnan tok oppgaven som arkitekt for anleggene for OL i Oslo i 1952? 

Rinnan tok roller der han nærmest levde norsk historie. Et stort nettverk  støttet og oppmuntret han til å fylle oppgaven som samfunnsbygger. Det første nettverket knyttet han på NTH,  de neste gjennom de sosialistiske og fagkritiske organisasjonene Clarté og Plan, deretter under krigen i motstandskampen og i fangeleirene, og endelig ved entydig å komme i posisjon med Arbeiderpartiet etter krigen. Sekne forteller at Rinnan var en beskjeden mann. Det inntrykket fikk jeg også de gangene jeg snakket med han, men jeg opplevde at tilbakeholden-heten rant av dersom han sto foran et publikum.

“”Frihet” kan stå som overskrift for det modernistiske bruddet i arkitekturen, ”trygghet” er en bedre karakteristikk for både politikken og arkitekturen i tiåra etter krigen.”

Sekne bringer etter min oppfatning lite nytt om Rinnan på 1930-tallet: han bygger for eksempel på Martens og Mo sin bok om Plan.⁴ Men han situerer Rinnan svært godt i byplanhistorisk sammenheng ved å legge vekten på de tyske forbildene fra 1920-tallet. Ikke Bauhaus, men først og fremst de marxistiske bolig-og byplanleggerne som ønsket seg rollen som kontrollører av byutvikling og som arkitekter for masseproduserte boliger. Sekne formidler mye nytt stoff om Rinnan i Oslopolitikken i etterkrigstida, fram til i 1963 da han brøt med Aps bystyregruppe og trakk seg både fra politikken og landsstyret i NAL. Jeg følger Sekne når han bygger opp om Rune Slagstads karakteristikk ”nasjonale strateger” om noen av fagfolkene som sto bak utviklinga i velferdsstaten etter krigen. Indirekte gjør han også bruk av Slagstads kategori ”ingeniørarkitekter” (under ”samfunnsingeniører”)⁵, men dette er for meg vanskeligere å akseptere. Rinnan var etter min mening ingen ”ingeniørarkitekt”, men en av de arkitektene som så modernismen som et verdigrunnlag som skulle føre til endret arkitekturpraksis, mer rettet mot byen enn mot enkeltbygningen, og mer orientert mot masseproduksjonen enn mot verket.  Etter krigen arbeidet han med arkitektur som skulle være redskap for sosialdemokratisk politikk. ”Frihet” kan stå som overskrift for det modernistiske bruddet i arkitekturen, ”trygghet” er en bedre karakteristikk for både politikken og arkitekturen i tiåra etter krigen. Arkitektursynet til Rinnan brøt ikke med den modernistiske arven, men tilpasset den pragmatisk til svak samfunnsøkonomi, store behov, materialknapphet og folkelig smak. Det er riktig at Frode Rinnan som del av arkitektkontoret Rinnan og Tveten ikke søkte å skape unika og verk. Men Lambertseter, som Sekne har skrevet grundig om, var i ettertid også arkitektonisk sett en åpenbaring. Holmenkollbakken, Jordal Amfi, Njårdhallen og stupetårnet i Frognerparken har lite med begrepet ”ingeniørarkitektur” å gjøre. 

Stupetårnet har rettferdig nok fått ei hel bildeside i biografien. Sekne understreker også at nettopp dette verket er tegnet av Olav Tveten. Rinnan og Tveten var etter måten et stort kontor som noen måtte drive. Det hadde neppe Rinnan tid til. Kontorets ettermæle er belastet med at de holdt på med drabantbyprosjektering  alt for lenge, tilsynelatende uten at arkitektene tok seg tid til å tenke seg skikkelig om. Trosterud i utkanten av Østmarka og Hovseter midt i villastrøkene på Vestkanten kom til først på 1970-tallet. Da burde både alliansen Oslo kommune/Arbeiderpartiet/ OBOS og Rinnan og Tveten etter min oppfatning visst bedre. 

Seierherre og taper

Personen er i begge bøkene et like viktig emne som verket. Rinnan hørte i etterkrigstida så definitivt til seierherrene. Fagsynet hans hadde vunnet fram. Rinnan sto for den nye tradisjonen som kom til å dominere norsk byplanlegging de neste 25 åra. Fra å være i opposisjon hadde de unge sosialistene kommet i posisjon til å forme Norge, partiet hans var statsbærende, han fikk byplanoppgaver mange traktet etter, og han fylte den arkitektrollen som utbyggingsoppgavene i etterkrigstida krevde. Krigshelt var han også, og offer for nazistisk terror på Grini og i Sachsenhausen. 

“Personen er i begge bøkene et like viktig emne som verket. Rinnan hørte i etterkrigstida så definitivt til seierherrene.”

Pedersens liv etter 1945 kom derimot til å bli styrt av begivenheter han ikke hadde kontroll over. Tvinnereim har satt seg som mål å renvaske Pedersen. Det gjelder hans rolle under krigen og hele diskusjonen om krigsinnsatsen som ble satt i scene av Norske Arkitekters Landsforbund etter krigen. Under krigen var Pedersen, slik Tvinnereim beskriver han, en nøytral ekspert som gjorde arbeidet sitt. At han ikke meldte seg ut av NAL etter at organisasjonen ble nazifisert, og den kontakten han hadde med tyske myndigheter, kan ifølge Tvinnereim forsvares med at sønnene til Pedersen var motstandsfolk. Skjebnen til den ene var ukjent under krigen, og den andre satt fra 1941 i tysk fangenskap og risikerte dødsstraff.