Pripyat, der tiden stanset

«Forsiktig, ikke tråkk på strekene mellom brosteinene,» sier Dennis, vår noe rufsete ukrainske guide. «Radioaktiviteten samler seg i organisk materiale, forstår dere.» Med et fandenivoldsk smil setter han seg på huk og fører geigertelleren over mosen som stikker opp mellom hellene. Telleren, som tidligere på dagen viste 70, tikker i hissig tempo opp mot 1700. Pulsen vår øker samtidig, og det går kaldt nedover ryggen. Ut fra sprekker, knuste vinduer og ødelagte fasader presser busker, mose og trær seg frem. Marerittet er plutselig blitt høyst reelt. Vi begynner å bevege oss formålsløst, men med matematisk presisjon fra helle til helle rundt på det store torget. 

«Det knyter seg i magen. Spørsmålet som jeg i forveien hadde skjøvet fra meg med abstrakte diskusjoner om arkitektur og dystopi, blir plutselig åpenbart: Hvorfor er vi her?»

«Vi møtes her om nøyaktig 30 minutter,» informerer Dennis oss tørt, før han kaster seg inn i den rustne kassebilen og skrangler ut av det som engang var ansett som en av sosialistarkitekturens mest fullkomne byer. Når motorduren forsvinner, er det ikke annet å høre enn vinden som blåser gjennom de langstrakte gatene. Følelsen av å være alene og malplassert er mildt sagt påtrengende. Med knitringen fra geigertelleren i bakgrunnen blir stillheten urovekkende. Det knyter seg i magen. Spørsmålet som jeg i forveien hadde skjøvet fra meg med abstrakte diskusjoner om arkitektur og dystopi, blir plutselig åpenbart: Hvorfor er vi her?

Snø og rabarbra

Ved soloppgang 29. april 1986 skulle Pripyat bli forvandlet fra en renskåren og gjennomplanlagt sosialistby og hjemstedet for atomkraftverket Tsjernobyl til vår tids Pompeii. I løpet av tre hektiske timer ble 50 000 innbyggere evakuert i 1100 busser. Samtlige av brannmennene som forsøkte å få kontroll over katastrofeområdet, døde i løpet av de neste to ukene. Til sammen ble over 350 000 mennesker ble evakuert fra regionene sør for Pripyat, og de umiddelbare dødstallene knyttet til ulykken ble estimert til rundt 4000. Etter Tsjernobyl-katastrofen var store deler av verden preget av frykt og usikkerhet. Sur nedbør og overhengende fare for nye katastrofer fortsatte å dominere nyhetsbildet utover slutten av 80-tallet. De fleste som vokste opp i Norge i denne perioden, husker ubehaget og foreldrenes formaninger om å la være å spise rabarbra og snø. 

De lærde strides om de fysiske ettervirkningene av ulykken, men det er hevet over enhver tvil at de psykiske ettervirkningene for beboerne i Pripyat var enorme. De som bodde i Pripyat, mistet ikke bare familie, venner og tilhørighet, men måtte også leve i frykt for alvorlig sykdom og tidlig død. I et intervju med National Geografic reflekterer Lesya Shovokoshitnaya over hvordan innbyggerne i Tsjernobyl ble diskriminert som avvikere og sykdomsspredere etter ulykken. Men hun forteller også om de gode minnene fra oppveksten i byen, før katastrofen inntraff: «Det var fantastisk. Det var en varm by med mange trær og roser. Vi hadde sportstimer, spilte håndball, svømte. Jeg sang i kor. Vi hadde musikk.» 

«Forlatt og stille fremstår Pripyat i dag som et mausoleum for det gjennomplanlagte, sosialistiske samfunnet.»

Forlatt og stille fremstår Pripyat i dag som et mausoleum for det gjennomplanlagte, sosialistiske samfunnet. Byen rakk aldri å bli påvirket av kommersialismens inntog, og ligger igjen som en relikvie fra det sovjetiske imperiet. Som en skjebnens ironi er det nå de ukontrollerbare naturprosessene som bryter ned byen og erstatter de strenge modernistiske strukturene med villmark og kaos. I de langstrakte gatene, som for et par tiår siden var fylt med menneskemylder, folkemøter, korps og biler, vandrer det i dag ulver, villsvin og elg. 

Katastrofeområdet («eksklusjonssonen»), som er dobbelt så stort som Luxembourg, er definert som ubeboelig og vil fortsette å være det i flere hundre år frem i tid. Sonen er tungt bevoktet av den ukrainske hæren, men barrieren er på langt nær vanntett ettersom korrupsjon og bestikkelse er velkjente fenomener i regionen. Det verserer rykter om smugling av narkotika, mennesker og våpen gjennom området, fra Russland i nord til Ukrania i sør. Samfunnsbyggerne som planla Pripyat og de andre sosialistbyene, kunne ikke i sin villeste fantasti ha forestilt seg hvilken dystopi utopien deres skulle forvandle seg til. 

Sammen med to gode venner bestemte jeg meg for å reise til denne forlatte byen, som ligger et par timers biltur nord for Kiev. 

Et sted for myter

Det første som bryter stillheten, er raslingen i buskene. Vel vitende om at det ikke er mennesker i byen, stopper vi opp og skotter mot krattet som skjuler det som en gang var byens stolte kulturhus. Ut fra buskene kommer det plutselig springende noe som ser ut som ulver. Midt ute på den storslagne plassen blir vi stående stive av skrekk, mens det som viser seg å være store løshunder, nærmer seg. De er byens voktere: De kontrollerer oss nøye før de trekker seg tilbake og lar oss fortsette. Situasjonen er som hentet ut av en mytisk fortelling.

Myter har spilt en viktig rolle i alle kulturer og samfunn. De var ofte motivert av ønsket om å forklare det uforklarlige og ble slik til viktige og meningsfylte felles referanser. Områdene utenfor den kjente verden (Ultima Thule) var tradisjonelt sett steder hvor demoner, engler og guder bodde. De utilgjengelige områdene ble hjemsted for fabler og fantasier. 

Utopiske fortellinger kan også beskrives som myter. I litteraturen er Utopia et utilgjengelig sted, en fiktiv verden konstruert for å diskutere meninger og ideer. Begrepet utopi (et ord kan tolkes både som «et godt sted» og «ingensteds») dukket første gang opp som tittelen på Thomas Mores fiksjon fra 1516, Utopia. Mores bok beskriver et idealsamfunn, en flytende øy i Atlanterhavet, kun bundet til fastlandet med en tangslynge. Utopia er et høyrasjonelt, uniformt og forutsigbart samfunn, det løsrives til slutt fra fastlandet og blir dermed utilgjengelig for den historiske verden. 

I likhet med renessansens Utopia er Pripyat i dag, på sin egen måte, utilgjengelig og fullkommen. I motsetning til virkelighetens byer, fulle av motsetninger, uforutsigbarhet og idealer i endring, er Pripyat uforanderlig i sin tilstand. Forfallet er konstant, og den tidligere så gjennomplanlagte byen er i dag løsrevet fra sivilisasjonens historiske gang. 

Å kalle Pripyat en utopi er å strekke begrepet for langt. Men byen har om ikke annet blitt et av de få stedene på kloden som man kan kalle et «ikke-sted». Da den modernistiske arkitekturen endret seg fra å huse et samfunn til å bli en skulptur, ble den et symbol for en moderne myte om menneskelig overmot og samfunnets forgjengelighet. 

En globalisert og homogen verden, uten svarte flekker på kartet, er en fattig verden. I en samtid som preges av massive mengder informasjon, budskap, tilgjengelige steder og produkter, kan kanskje «ikke-stedene» representere et pusterom? Kanskje de forlatte byenes funksjon er å være en arena for drømmer, refleksjon og undring? «People would rather have meaning in the void than a void of meaning,» for å si det med Nietzsche.

Tivoli og kulisser

Famlende finner vi frem hvert vårt kamera. Gjennom kameralinsen skiftes fokus. I jakten på motiver løsner ubehaget, og fascinasjonen tar overhånd. Å ta bilder her er som å fiske i et oppdrettsanlegg. Det enorme veggmaleriet i kulturhusets foajé, skoler fylt med halvferdige barnetegninger og sløydarbeid, et overgrodd piano, atomkraftverkets hovedkvarter, forfalne lekeplasser og gulnede propagandaplakater med bilde av Lenin. Ekskursjonen når sitt høydepunkt når vi finner det som var tenkt som byens arena for lek og glede, et lite tivoli. Åpningsdagen for tivoliet var satt til 1. mai 1986, to dager etter katastrofen. I dag står pariserhjulet, radiobilene og karusellene urørte og gjengrodde som overtydelige metaforer. Scenografien er mesterlig.

Etter at vi har tilbragt en halv time på jordas mest forurensede sted, vil hver celle i kroppen bort, raskest mulig. Vi puster lettet ut når vi plutselig hører den skranglete bilen til Dennis. På veien stopper vi opp ved reaktor fire, katastrofens origo, i to minutter. Geigertelleren blir hissig, og vi får kun korte bruddstykker av informasjon fra vår fåmælte guide. Arbeidet med å dekke reaktoren med en diger betongsarkofag pågår fremdeles, men i et langsomt tempo. De som arbeider nærmest reaktoren, jobber i to minuttersskift på grunn av den enorme strålingen. 

Ikke langt fra reaktoren stopper vi opp ved det som ser ut som en oppdemmet kanal. Det er reaktorens kjølevann, verdens mest forurensede vann. Faller man uti, er det ikke noen vits i å svømme opp til overflaten. Dennis fisker frem noen kneippbrød fra de store lommene i militærjakka og gir dem til oss. Med et skjevt smil ber han oss kaste brødet ut i reaktorvannet. Idet brødet treffer overflaten, kryr det plutselig av enorme fisker. Brødet er borte i løpet av sekunder, og de forvokste fiskene forsvinner ned i det sorte reaktorvannet igjen. Naturopplevelsen er alt annet enn vakker.

På vei bort fra den avskyelige fiskedammen blir jeg slått av at naturen som omgir denne byen, er noe av det mest skremmende med hele opplevelsen. Følelsen av villmarken som noe fiendtlig og destruktivt er en uvant følelse for en nordmann. Den temmelig abstrakte ideen om at naturen i seg selv er noe ekte og vakkert, mens byen er falsk og stygg, har vært en allment akseptert holdning i Norge siden nasjonsbyggingen startet etter unionsoppløsningen. Jeg må nesten smile når jeg ser ut av vinduet fra baksetet. Herfra fremstår villmarken som alt annet enn vakker der den bryter ned byen og tvinger alt tilbake til jord. Om arkitektur representerer det humane og siviliserte, så representerer naturen det motsatte. Den er ikke først og fremst ekte og vakker, men snarere kaotisk og nådeløs.

Gjennomlysning

Etter et stopp ved havna, hvor et titalls store båter ligger halvt nedsunket i den radioaktive elva, er vi endelig på vei bort. Ved randen av eksklusjonssonen blir vi ført inn i et rom av væpnede vakter. Her må vi stille oss inne i en stor maskin som skanner kroppene våre for radioaktivitet. Om alt er OK, får man grønt lys. Om konsentrasjonen av radioaktivitet er for høy, signaliseres dette med et rødt lys. 

I noen nervepirrende sekunder står Ola, Arne Michal og jeg i hver vår maskin og venter. Hvorfor bestemte vi oss egentlig for å dra hit? Hva var det med den utilgjengelige byen som hadde vært så forlokkende? Var turen egentlig bare et ønske om å oppleve et pusterom, et sted hvor tiden hadde stoppet opp? Var den et ønske om å oppleve noe historisk og ekte? Spørsmålene blir hengende ubesvarte når tankerekken endelig brytes av et grønt lys.

Geigertelleren tikker roligere for hver mil vi legger bak oss. At kassebilen holder 130 km/t på de elendige veiene samtidig som sjåføren drikker øl, bekymrer oss lite. Utmattet sovner vi i baksetet én etter én, mens misformede trær og et avmagret landskap suser forbi.

Det menneskelige i arkitekturen

Noe av det mest fascinerende med «ikke-steder» er at de ikke er noe annet enn det man selv legger i dem. For min del ble nysgjerrigheten og fascinasjonen for den forlatte byen raskt erstattet med en følelse av ubehag. Turen ga ingen umiddelbar erkjennelse eller følelse av innsikt, bortsett fra en påminnelse om at «flyktighet er tilværelsens grunnbetingelse». Ingenting er absolutt. Påminnelsen etterlater en følelse av tomhet og uro, ikke ulikt det jeg følte da vi vandret rundt i de gjengrodde gatene. 

Arkitektur kan beskrives som et nesten håpløst forsøk på å fastholde nåtiden som noe nærværende, meningsfylt og permanent. Det paradoksale er at i det øyblikket man definerer nåtiden som noe varig, er den allerede gått tapt. Goethes beskrivelse av arkitektur som «frossen musikk» er i den sammenhengen treffende. Men uten tid er musikk bare stillhet. 

Begjæret etter å fange det flyktige er et eksistensielt paradoks som særlig har kommet til uttrykk i modernistisk kunst og litteratur. I diktet «Stenen» (1909) beskriver poeten Olaf Bull denne uroen som «en sten som alltid faller». Modernismens runddans gir også assosiasjoner til Albert Camus’ fortelling om Sisyphos, en gresk konge som av gudene blir dømt til å tilbringe evigheten med å rulle en stor stein opp en lang bakke. Hver gang han nærmer seg toppen mister han taket og blir nødt til å se steinen rulle helt ned igjen. 

«Arkitekturen i seg selv er verken meningsløs eller meningsfull.»

Spørsmålet som enhver arkitekt stiller seg fra tid til annen, er hvorvidt arkitektur i det hele tatt er meningsfullt og viktig. Noen dager har man lyst til å svare et sikkert «ja», mens andre dager får tvilen mer spillerom. Spørsmålet er kanskje i seg selv nettopp en Sisyphosøvelse? Kanskje spørsmålet rett og slett ikke lar seg besvare? Etter å ha besøkt et sted som Pripyat, opplever jeg tydelig at arkitekturen i seg selv verken er meningsløs eller meningsfull. Arkitektur er kanskje først og fremst et svar på et ønske om å fange tiden og fylle den med mening. 

For meg fremstår arkitekturen i Pripyat verken som kulisser fra en politisk epoke eller som scenografi fra et mytisk sted, men først og fremst som et bilde på noe grunnleggende menneskelig. Etter møtet med Pripyat er jeg fristet til å hevde at arkitektur ikke hovedsakelig skal forstås som en refleksjon av samfunnsidealer og maktstrukturer, men først og fremst som et speil for menneskets eksistensielle uro.