Skogen

Jordklodens skoger absorberer ca. 30% av verdens CO2-utslipp gjennom fotosyntesen og lagrer i tillegg store mengder CO2 i både ny og gammel skog. Samtidig har verdens totale skogareal blitt redusert med ca. 1,2 mill kvm fra 1990-tallet, en reduksjon som i stor grad har foregått i Afrika sør for Sahara, Latin-Amerika og Karibien.¹ Rundt 2/3 av verdens skoger er nå forvaltet, noe som gjør at skogarealet har økt i EU, Nord-Amerika og spesielt i Kina. 

“Balansegangen mellom biodiversitet og karbonlagring er kun mulig gjennom god skogforvaltning.”

Grunnene til avskogingen er sammensatte og varierer fra område til område. I Brasil, som har mest avskoging i verden akkurat nå, er det påvist en sammenheng mellom soyabønnepriser, tømmerpriser og prisene for oksekjøtt, en klar indikasjon på hvordan etablering av soyaplantasjer skjer på bekostning av regnskog. I tillegg bruker de fattige ved til å sterilisere vann og varme mat, noe som påvirker skogen lokalt. I Afrika sør for Sahara dekkes mer enn 80% av de rurale husholdningenes energibehov av trekull, og på Australias østkyst er skogarealene kraftig redusert som følge av bygging, brann og mangel på helhetlig politikk. Avskoging er et lokalt og globalt problem som er estimert til å bidra med 17% av verdens menneskeskapte klimagassutslipp, 50% mer enn sjøfart, luftfart og landtransport til sammen.²

Til tross for at vi har hjelpemidler som CITES-listen og IUCN Red List, er det en stor gråsone innenfor internasjonal hogst. Regnskogfondet anbefaler å styre unna alt regnskogtømmer og tropiske tømmerplantasjer, inklusiv de som er godkjent av FSC, fordi plantasjene blir etablert ved å hogge regnskog. Samtidig melder UNEP og Interpol at i deler av Indonesia foregår opp mot 90% av hogsten ulovlig med sikte på falsk sertifisering og smugling til vestlige markeder. Den ulovlige hogsten har anslagsvis 15-30% av det totale globale markedet.³ Regnskogtømmer blir også brukt i Norge. I 2013 avdekket Regnskogfondet 68 bygninger fra 2005-2013, tegnet av kjente norske arkitektkontorer, som inneholdt regnskogtømmer, nesten halvparten fra det utrydningstruede treslaget Okoume.⁴

Skogforvaltning i Norden

Heldigvis er situasjonen lysere i Skandinavia, med godt forvaltede skoger. Mens Island og Danmark har lite hogst, er Sverige verdens 3. største eksportør av trevirke, etter Canada og USA, med Finland på 5. plass. I Norge har vi hatt en jevn hogst av skogene våre siden 1990-tallet, rundt 10 mill. m3 i året. Samtidig har tilveksten økt til rundt 25 mill m3 per år. Vi har nå ca. 850 mill m3 tømmer stående i norske skoger.⁵ Dette tilsvarer 100 m3 per bygning i Norge i 2015, eller ca. 2600 m3 per bygning bygd i 2015. 

Selv om det er faglig enighet om at det er forsvarlig å øke uttaket i Norge med 6-7 millioner m3 i året, er gjengroing et større problem enn overdreven hogst. En stadig eldre skog tar opp mindre CO2 enn en ny og hurtigvoksende skog. Når trærne blir for gamle dør de, og gjennom forråtnelse slipper det lagrede karbonet ut i atmosfæren igjen. Å la plantet skog råtne på rot er dermed ingen god løsning for å redusere klimaendringene, men den gamle skogen er allikevel viktig for mange av våre arter som krever sammenhengende gammelskog med delvis forråtnelse for å overleve. Denne balansegangen mellom biodiversitet og karbonlagring er kun mulig gjennom god skogforvaltning.

“En ny skogeier merker fort at skog ikke er skog.”

Samtidig er Norges boreale skog en saktevoksende skog sammenlignet med skog i varmere klimaer. Høye lønninger og et kupert terreng som øker kostnadene ved avvirkning, bidrar til at den norske skognæringen har et høyere kostnadsnivå enn mange andre steder i verden. Men kanskje den tydeligste indikasjonen på lønnsomheten i norsk skogdrift er skogeierne selv. 94% av eiendommene, eller 78% av skogarealet i Norge, eies i dag av ca. 120 000 privatpersoner. Av disse hadde ca. 21 400 meldt inn positiv inntekt fra skogen i 2014, i gjennomsnitt 41 000 kroner. Kun de med over 20 000 daa kunne vise til en gjennomsnittlig inntjening på 541 000 kroner. I 2014 gjaldt dette 50 personer. Selv om skogforvaltning og hogst drives med langsiktig perspektiv, er det likevel åpenbart at det ikke er noen enkel sak å bli rik på skog i Norge i dag.

En ny skogeier merker også fort at skog ikke er skog. Rette, fine stammer, lite kvist og en jevn avsmalning gir tømmer som kan bli til bygningsmaterialer, som per i dag gir mest fortjeneste, mens krokete fjellbjørk nær skoggrensa fort ender opp som ved, hvis det i det hele tatt felles. Selv om skogeieren har en fin skog, er det ikke alltid at infrastrukturen gjør det mulig å utnytte den. Kupert og utilgjengelig terreng krever sitt, både i form av timer og diesel i hogstmaskinene. En god forvaltning av skogen og langsiktig planlegging er essensielt for å utnytte ressursene og ende opp med godt trevirke.

Norske treslag

Norge har 34 opprinnelige treslag. De fleste av oss er godt kjent med gran, furu og bjørk, men å skille asaliene fra hverandre er mer for de spesielt interesserte. Selv om vi ser bort fra arter som er importert og plantet, som for eksempel sitkagran, har de norske trærne rikelig variasjon i både tekniske, praktiske og estetiske egenskaper. Hvor godt vi klarer å utnytte disse egenskapene er allikevel avhengig av vår kompetanse. 

“Per i dag kan ca. 48% av treet som felles i Norge utnyttes til byggemateriale.”

Vi vet hvordan seinvokst gran eller kjerneved av furu kan bidra til en varig løsning i bygg, både teknisk og estetisk. Eik, bjørk og osp er alle kjente innslag i norsk arkitektur, men paradoksalt nok kommer dette trevirket sjelden fra Norge. Eik vokser vilt kun i Sør-Norge og tanninene gjør den vrien å tørke industrielt sammen med andre arter. Følgelig kommer mye av eika vi bruker i dag fra Nord-Amerika. Svenskene og finnene har rett, fin bjørk med en forvaltning som gjør den lett tilgjengelig, både som finér og som heltre, på bekostning av hogsten av bjørk i Norge.

De mer sjeldent brukte treslagene, som rogn, selje, hegg, or, lind og bøk, har alle gode egenskaper som med riktig bruk både kan løfte et prosjekt og bidra til en fornuftig ressursforvaltning. Men det krever mer kunnskap, bedre dokumentasjon og en vilje til å tenke helhetlige løsninger. 

Forbruket av skogen

Skog er også mer enn byggemateriale. Per i dag kan ca. 48% av treet som felles i Norge utnyttes til byggemateriale, mens resten blir til ved, flis og stadig mer høyteknologiske produkter.⁶ Markedsutviklingen i skognæringen, der byggematerialer per i dag og i nærmeste framtid er den viktigste verdiskapingen, er i endring. Bruken av flis fra skogen og sagbrukene til nanocellulose, proteinproduksjon til fiskefor og biodrivstoff er i rask utvikling.

Samtidig er det kun bruk i bygninger som per i dag gir en effekt i form av karbonlagring. Ved hogst av skogen reduserer vi karbonlageret vårt, men ved å lagre treverket i størst mulig grad og lengst mulig i bygninger, tar vi vare på deler av karbonlageret i en annen form. Dette gir oss muligheten til å plante skog som er i sin raskeste vekstfase, som har størst opptak av CO2, som erstatning for eldre skog som tar opp mindre CO2. I et miljøregnskapsperspektiv er det med andre ord en klar fordel å bruke gammel skog, hvis vi klarer å gjøre dette uten å ødelegge for biodiversitet eller sjeldne arter. I tillegg vil skog med høy bonitet på flat mark gi en rask vekst og effektiv hogst med mindre utslipp. Det er her vi får størst gevinst i det lange løp, men som forutsetning må vårt arkitektoniske karbonlager være langvarig, gjerne fra 100 år og oppover.

Bygningene

Tre har alltid vært mye brukt i små norske boliger, men i det siste har trebruken også økt i andre byggeoppgaver, som for eksempel i større urbane prosjekter som Moholt 50-50 eller Treet i Bergen. Med økt fokus på energieffektivitet har også miljøbelastningen ifra byggematerialene blitt et mer sentralt tema. Her kan norsk trevirke bidra til en reduksjon av utslipp ved å erstatte andre materialer og delvis ved at man kan bygge lettere bygninger. På grunn av økt bruk har det også oppstått behov for å forske på og dokumentere andre aspekter for å bruke tre for eksempel i høye urbane bygninger. De tre hovedutfordringene brann, akustikk og vibrasjoner er nå godt forstått, og det foregår mye utvikling mot helhetlige byggesystemer i tre som kan brukes i mer komplekse byggeprosjekter med større frihet til utforming. En stadig bedre dokumentasjon minsker risikoen i byggeprosjektene og gjør tre mer tilgjengelig i flere prosjekter. 

I større trebygninger har kostnadsbildet endret seg i takt med bedre utnyttelse av mulighetene i elementproduksjonen. En høy ferdigstillelsesgrad reduserer arbeidsbehovet på byggeplass, og tillater en rask byggeprosess med mindre risiko for feil, men krever også at prosjekteringen er mer detaljert, mer tverrfaglig og at bruk av tre er planlagt fra begynnelsen.

God bruk av tre fra et ressursperspektiv

Ifølge klimagassregnskap.no er norsk tre, enten som råtømmer (3,5 kg CO2ekv/m3), skurlast (19 kg CO2ekv/m3) eller konstruksjonsvirke (29 kg CO2ekv/m3) per idag det byggematerialet som har lavest utslipp.⁷ Til sammenligning gir for eksempel betong 256 kg CO2ekv/m3 og resirkulert stål 4004 kg CO2ekv/m3. Men bildet er hverken statisk eller så enkelt som det fremstår. Vi bruker de ulike materialene forskjellig og kan sjeldent erstatte disse direkte i et prosjekt, samtidig som det for hvert av materialene er store variasjoner. For tre er det flere variabler som gir store utslag på utslippstallene, eksempelvis nyplanting av skog, flatt terreng, kort transportavstand, og utnyttelse av restmateriale.

“Et bygg må være relevant i samfunnet i mye lenger tid enn hva planleggingen per idag tilsier.”

I dagens prosjektering blir miljøbelastningsberegninger for materialer ofte tilgjengeliggjort via en EPD (Environmental Product Declaration). Mot slutten av 2016 er det 34 EPDer tilgjengelig for heltreprodukter, men dette er voksende.⁸ For de generiske beskrivelsene, som for eksempel av konstruksjonsvirke, blir resultatene påvirket av hvilke antagelser og vekting av data som er gjort i beregningene. Hvor miljøvennlig et trebygg på Vestlandet er, avhenger av hvorvidt resten av trærne blir utnyttet til ved, protein til fiskefôr eller bare blir hogstavfall, men dette kan, forståelig nok, ikke beskrives i en generisk EPD. På den positive siden kan de som satser på å utnytte alle delene av hogsten få beskrevet dette i en EPD, noe som kan være et konkurransefortrinn, men foreløpig er det for kostbart for små produsenter å få laget en egen EPD for hvert produkt. Fram til disse kretsløpene er dokumentert og produktene tilgjengelige, er vi i større grad avhengig av gode subjektive vurderinger underveis i prosjekteringen og en byggenæring som aktivt bruker miljøkompetansen i sine tilbud.

En trebygning som karbonlager skal også ha lengst mulig levetid, men det finnes lite dokumentasjon fra Norge av driverne bak transformasjon og riving. I internasjonal litteratur deles driverne inn i tekniske aspekter, økonomiske insentiver og sosiale betraktninger. 

Det er rimelig å anta at en bygning som skal ha lang levetid må ha en god teknisk standard, at den økonomiske konteksten gjør at riving er mindre økonomisk attraktivt enn fortsatt bruk, og at bygget har en arkitektonisk robusthet som bidrar til sosial relevans over lang tid.

Det er kanskje det sistnevnte som kan være arkitektenes største bidrag. Et bygg, uansett hvor miljøvennlig eller teknisk varig det måtte være, må være relevant i samfunnet i mye lenger tid enn hva planleggingen per idag tilsier. Vi får ikke utnyttet bygningene våre som karbonlagre hvis de rives om 50 år fordi arkitekturen ikke lenger er en passende ramme for livet på stedet.

Potensialet for norsk skog i norske bygninger

Et annet uutnyttet potensiale ligger i de delene av skogen som per idag ikke har et marked eller en infrastruktur som gjør dette treet tilgjengelig. I 2015 var løvtre det dårligst betalte treverket i Norge, selv om vedprisen drar dette opp. Av en total hogst på 213 545 m3 løvtre, ble 77% til massevirke og 22% til ved. Ca. 1%, 1413 m3, ble til sagtømmer. Til sammenligning ble det produsert ca. 4,3 mill m3 sagtømmer av gran. Men muligheten er til stede for økt bruk. Mye av massevirket kunne ha blitt til prisgunstig sagtømmer om det var et tilgjengelig marked. Lufttørking av løvtre er både miljømessig gunstig og billig, men krever kanskje flere år mellom hogst og bruk. Samtidig ville økt tilgjengelighet nok gledet mange arkitekter og designere. Neste år kunne en liten hytte ha fått panel i svartor eller et nytt bordkonsept kunne ha vært laget i rogn. Det er beskjedne mengder, men sett i sammenheng med hvor mye en gjennomsnittlig skogeier tjener på skogen sin, er det allikevel et bidrag. Kanskje er bidraget stort nok til at noen flere vil satse på småskalaproduksjon.

Mange, særlig små, bedrifter er i gang med å utvikle nye produkter. Trepanel trenger ikke lenger å være saget plank der valgfriheten ligger i hvor mange lag grunning den er levert med. Klyvd kvistfri spon ferdigmontert på rems, kvadratisk flis i osp og brent furu i japansk shou sugi ban-stil produseres allerede i Norge i dag.

Fremtidens treprodukter må overholde strenge dokumentasjons- og miljøkrav, være innovative og bidra til en helhetlig utnyttelse av ressursene. Samtidig må norsk byggeindustri være bevisst sin rolle i den samme helheten og bidra til at potensialet blir realisert.

Framtidig utvikling

Det er partipolitisk enighet om at skogen i Norge er en ressurs vi må utnytte og at den spiller en viktig rolle i miljøregnskapet framover. Hvordan dette omsettes til insentiver for å nå målene er det derimot uenighet om.Det som er sikkert, er at datatilgangen øker, og vi kan gjøre bedre valg. Det pågår for eksempel et arbeid for å koble EPDer direkte til Bygningsinformasjonsmodellering (BIM).⁹ Det er da også naturlig at databasene vi henter informasjon fra kan være mer komplekse enn dagens løsninger, med mulighet til flere beregninger og parametere underveis. Digitalisering av stående skog og sammenkobling av databaser gir nye muligheter til både effektiv hogst og ikke minst bedre langsiktig planlegging. Dette gjør det mulig å bidra med bedre data til både EPDer og byggeprosjekter generelt, om vi klarer å koble de nødvendige dataene. I framtiden kan vi tenke oss at når vi velger en kledning, så vet vi også hvor mange prosent av skogen som ble til kledningen, hvilken mengde karbon vi lagrer, og ikke minst hvor det ble av resten.

“Hvordan kan så arkitektene bidra til at Norges skoger blir utnyttet som en ressurs for å nå forpliktelsene i Paris-avtalen.”

Samtidig må ikke fremtidens krav til informasjon bli hemmende for innovasjon og utvikling i dag. I en norsk treindustri der 78% av bedriftene i 2014 var enkeltmannsforetak, er utviklingen helt avhengig av mulighetene for små bedrifter til å lage nye produkter som kan brukes i norske bygninger. En omfattende dokumentasjonsprosess kan bli et hinder og en forsinkelse, mens et smidig system kan bidra til økt innovasjon og ressursutnyttelse.

Arkitektens rolle 

Hvordan kan så arkitektene bidra til at Norges skoger blir utnyttet som en ressurs for å nå forpliktelsene i Paris-avtalen og samtidig skape god, varig arkitektur? Svaret er langt fra enkelt, men det finnes allerede i dag prosesser der arkitektene kan bidra.

Det mest åpenbare er å arbeide for at byggematerialer blir inkludert i miljøregnskapet for nybygg via forskrift. Trebruk kan bidra til betydelig reduksjon i utslipp, spesielt ved større prosjekter. En mer holistisk tilnærming, som tar for seg hele byggets levetid, vil i mange tilfeller også bidra til at de nærliggende skogene blir mer aktuelle som ressurs.

Samtidig med en holistisk tilnærming til utslipp, må også levetiden til hver bygning økes, både teknisk, økonomisk og arkitektonisk. For bygninger som forventes å vare i 300 år blir kvalitetskriteriene betraktelig høyere enn dagens standarder. Ikke bare betyr dette at arkitektene må ha kunnskap om den langsiktige samfunnsutviklingen rundt oss, vi må også være bevisste på hvordan vårt arbeid kan påvirke byene, stedene og menneskene i flere generasjoner. Til dette kreves det en bedre forståelse av hvorfor bygninger blir revet i Norge og hvordan vi kan utforme arkitektur som har lengre levetid.

For første gang i historien kan vi behandle de enorme mengdene informasjon som finnes rundt oss og se sammenhengene som hittil har vært skjult. Arkitektene kan være pionerer i forståelsen av hvordan ressursene brukes til å skape våre fysiske omgivelser. Vi har i dag kompetansen på utforming av objektene, men vi må jobbe mer for å forstå prosessene de inngår i.

I hverdagen er det små avgjørelser som drar i riktig retning – valget står kanskje mellom å bidra til avskoging i Amazonas eller til familieøkonomien til en bonde på Nordmøre. Men i det små skaper vi en felles kultur og en fagforståelse som gir grunnlag for gode valg. Kanskje vi kan få tre-fire sagbruk i hvert fylke som leverer spesialvirke av løvtre med lave klimafotavtrykk? Kanskje vi kan overtale noen flere kunder til å satse på en bygning som lages for å vare i 200 år? Kanskje kan én politiker til bli inspirert til å skrive inn trearkitektur i en reguleringsplan? 

I det store og det hele handler all endring om holdninger. Arkitektene i Norge var i forsetet for å kjempe for energieffektive bygninger. Tiden er inne for å kjempe videre for en langsiktig ressursforvaltning, for god langvarig arkitektur, et prosjekteringsmøte om gangen.