Sommeren med Italiesin

Christian Norberg-Schulz var på begynnelsen av 60-tallet tilknyttet Norges Tekniske Høgskole, Arkitektavdelingen, i faget Byggekunst II (form/funksjon/konstruksjon) under professor Arne Korsmo. Han deltok ved gjennomgang av studentarbeider, var sensor i BK II og hadde ansvar for studieturer til Italia. Våren 1960, -61 og -62 holdt han en serie forelesninger for studentene, gjerne på kveldstid. Fremmøtet var stort  vi var ikke bortskjemt med gode arkitekturteoretikere som også hadde kunnskap om antikkens mysterier. I april 1964 forsvarte CNS sin doktoravhandling “Intentions in architecture” ved NTH. (I 1965 ble han professor ved Yale University i USA.)

Funksjonalismen stod sentralt ved Arkitektlinjen i 1960-årene. Men det var CNS som tydeligst formulerte mantraet Form follows function, som grunnleggende for all god arkitektur. Han var også tydelig på at det var to hovedgrep i bygningsforming, nemlig det luftige søyle-drager-prinsippet og det massive hull-i-vegg-prinsippet. Ikke underlig, da det var på denne tiden han skrev “Intentions in architecture”, og brukte både funksjonsbegrepet og de to formingsprinsippene i sitt sommerhus Italiesin i Toscana – som i følge ham var selve virkeliggjøringen av “Intentions”. I forelesningene kom CNS også inn på stedsbegrepet – som han mange år senere skulle utdype ytterligere i diskusjonen om genius loci. 

Vi unge jenter som begynte på NTH høsten 1959 var ingen enhetlig gruppe med typisk kunstner- eller arkitektbakgrunn. Vi kom fra ulike miljøer, dog med overvekt av akademikere. Overgangen fra vanlig skole var stor. Etter første klasse ønsket flere å slutte – vi strevde fælt, var usikre, og gjorde det ikke spesielt bra. Gutter med sikker “arkitektstrek” greide seg bedre. Men dette endret seg heldigvis. Vi var åtte jenter i klassen (ni etter 1. avd.), og ble etter hvert sterke. Vi hevdet oss godt både faglig, på ulike felt, og sosialt. Alle har gjort en bra innsats i yrkeslivet etterpå – hvilket ikke var en selvfølge på den tiden.

Studietur og sommerjobb i Italia

Etter tredje år dro klassen på studietur til Italia, fra 25. mai til 16. juni, med CNS som guide. Det ble en utrolig flott tur, hvor også andre lærere deltok. Vi så Romas berømte bygninger og vakre plasser – med Piazza Navona som et høydepunkt – alt grundig analysert og forklart av CNS. Deretter fulgte en tur sørover til Napoli og Amalfi-kysten, før vi tok fatt på selve studiearbeidet, hvor vi i mindre grupper analyserte ulike palasser. Min gruppe tok for seg Palazzo Farnese: plan, fasader, konstruksjon og detaljer ble målt, tegnet og analysert – alt under veiledning av CNS.

“I løpet av det siste året har jeg bygget et rommelig og ganske spennende sommerhus ved kysten 2 timers biltur nord for Roma.”

Tidlig i 1962 skrev jeg til CNS for å høre om det var mulig å få en sommerjobb i Roma etter studieturen. Han bodde i Roma mesteparten av året, med sin italienske kone, litteraturforskeren Anna Maria, og deres to barn Erik på seks og Elizabeth på tre år. CNS svarte at det ikke var så lett, Roma var full av unge arbeidsløse arkitekter. Derimot hadde han et annet forslag, som burde være vel så fristende:

“I løpet av det siste året har jeg bygget et rommelig og ganske spennende sommerhus ved kysten 2 timers biltur nord for Roma.” Familien skulle flytte dit 20. juni, og CNS håpet at “en av arkitektpikene som kommer nedover kunne tenke seg å tilbringe de to første månedene sammen med oss (…) en som kan se etter barna (særlig på badestranden) og hjelpe litt i huset. Det er selvsagt ikke snakk om “hushjelp”, men om å være med som familiemedlem og for øvrig nyte godt av solen og sjøen (...) Huset ligger like ved en malerisk fiskerlandsby, så jeg tror du (...) får bedre kontakt med italiensk levemåte på denne måten enn ved et arkitektkontor i sommerheten i Roma.” ¹ 

Han nevnte også ekskursjoner, og besøk av arkitektkolleger – og “adskillig arkitekturprat”.

Jeg takket selvfølgelig øyeblikkelig ja til dette spennende og hyggelige tilbudet.

Anna Maria skrev at hun gledet seg til jeg skulle komme. “I am sure that you will enjoy this Italian experience and you will find it very interesting to see how people live here (…). I can promise you lots of sun and a beautiful sea-landscape.” Hun håpet at barna kunne lære norsk mens jeg var hos dem, og at “(…) being almost an architect, you will enjoy living in such a modern house.”

Dagligliv – arbeid, barnepass og sosialt samvær

Lørdag 16. juni flyttet jeg til CNS` leilighet i Roma. Vi pakket servise og annet som skulle til sommerhuset; jeg sydde på Anna Marias badekåpe. Onsdag 20. juni kl. 15 reiste vi på kortbesøk til Porto Ercole. Jeg var spent! Huset var spennende, merkelig – men: “Huset langt fra ferdig. Litt skuffet”, skrev jeg i dagboken den kvelden. Etter noen dager i Roma var vi tilbake til sommerhuset: “Huset fullt av rødt støv.”

Min hovedoppgave den første måneden var å feie, vaske, olje og bone gulvene – røde uglasserte fliser på alle gulv, i begge etasjer. Det var et ganske slitsomt arbeid – som aldri tok slutt: stort oppholdsrom, kjøkken, sju soverom, to bad, WC, gang, trapp og bod. Vi startet med gulvene i soverommene, og flyttet frem og tilbake ettersom rommene ble ferdige. Videre sydde jeg sengetepper og gardiner sammen med Anna Maria, og badekåper til henne og barna. Det var grei jobb – jeg var flink til å sy. Innimellom tusjet jeg en skoleoppgave for NTH – oppmåling av Jærhuset på Folkemuseet.

På ettermiddagen kunne jeg gå på stranda, som oftest med barna. CNS jobbet med sluttføringen av “Intentions” – samtidig med at Italiesin måtte bli ferdig – og var forståelig nok ganske irritabel. Han hadde hastverk! Sommerhuset var jo selve virkeliggjøringen av “Intentions”. CNS ønsket at jeg skulle bone gulv i stedet for å gå på stranda med barna. Anna Maria ble også irritabel av den spente situasjonen – den smittet over på alle.

Anna Marias bror Romolo de Dominici med familie (kone + fire barn) bodde også i huset i perioder – de eide jo halvparten. Selv om det ble mange folk var det alltid hyggelig, nervene roet seg. De hadde med seg en tysk barnepike, Alexandra, også kalt Ali – og hushjelper – når det var mange gjester. Våre to familier delte på matlagingen, en uke hver. Det gikk i flere språk samtidig. Når Anna Maria var nervøs og oppskjørtet gikk det på fykende italiensk, på engelsk var hun nøytral, på norsk var hun elskverdig. Ali og jeg snakket engelsk sammen, ellers var det rikelig anledning til å praktisere italiensken. Jeg snakket dels norsk, dels italiensk med barna, og hadde leksjoner i norsk med Erik.

Selvsagt var det mye hygge og glede med barna, men også frustrasjoner. For de ble også påvirket av uroen i familien – og som barn flest hadde de egen, sterk vilje. Dagbok fra en fin dag: “Dro på stranden kl. 11. Badet masse, deilig, svømmer langt, Erik svømmer med meg. Spiste medbrakt, hjem kl. ½ 5. Lagde pil og bue til Erik og Tomaso. Så ”Cinderella” på TV. Spiste tidligere med barna.” Elizabeth var tre år og farens øyensten. Var det uro i familien hendte det hun sov hos meg. Jeg vil ikke påstå at jeg lærte henne å synge, men når vi lekte var det nok jeg som praktiserte språket.

Svogerfamilien de Dominicis var oppmerksomme og inkluderende. Jeg hadde også mye hygge og glede av Ali. Vi gikk og badet sammen om ettermiddagen, shoppet i landsbyen, og utvekslet erfaringer med våre to ulike familier. Deilig med litt venninnetid på rommet, om kvelden. Det var for øvrig ikke helt trygt å gå alene til stranda for å bade. En dag ble jeg overfalt av to menn på hjemveien. Jeg ble veldig redd, men så så jeg plutselig Italiesin oppe i skråningen og ropte “Habito la!” – det reddet meg. Svoger Romolo tok affære overfor oss jenter, og foreslo at vi begge fikk en revolver! 

Av og til var det utflukter til Porto Ercole, Orbetello eller Isola de Giglio, med CNS eller de Dominicis. Vi fikk også besøk av CNS’ venn fra Norge, arkitekt Jan Inge Hovig, med bråkete barn. Jeg fikk tilbud om jobb hos ham når jeg ble ferdig om halvannet år – det var morsomt og litt smigrende. (Begynte for øvrig hos ham 01. februar 1964.)

CNS’ beskrivelse av huset 

Hva ønsket CNS å oppnå med sitt sommerhus i Toscana? Fra hans egen beskrivelse i Byggekunst 1962:

“Formalt sett består løsningen av tre deler:

1. En bastion der massiviteten er betonet ved skrå ytterflater og ved små og relativt uregelmessig fordelte åpninger. I bastionen dannes det lukkede, intime rom der åpningene sitter som hull i en kontinuerlig veggflate. Utblikkene er begrensede og billedmessige.
2. En kvadratisk baldakin som hviler på bastionen. Baldakinen er utformet som et regelmessig skjelett fylt ut av store, hele glassfelter. Den definerer et rom som uten å flyte ut gir full kontakt med omgivelsene. Den samler og åpner på samme tid. Samlingen understrekes av en sittebenk som er ført omkring rommet. Åpningen betones ved store skyvevinduer som lar hjørnene fri. 
3. Frittstående murer som definerer flere uterom. Tre kvalitativt forskjellige soner dannes: parkering, have og terrasse. Terrassen er forbundet med baldakinrommet ved “ledende” elementer (gulv, brystning, sittebenk).

Geometriske relasjoner knytter de tre hoveddelene fastere sammen.”

Bastionen kontrollerer varme og sollys, knytter huset til terrenget, gir intimitet og ro. Baldakinen gir lys, luft og panorama, uttrykker samvær og fellesskap. Murene beskytter mot vind og danner soner for lek og uteliv.

Bastionen er murt av porøse tuffblokker, som har gode isolerende egenskaper; baldakinen er støpt i armert betong og har form som et bord på fire ben. Forbindelsen er utført “etter prinsippet om ”klar konstruksjon” med baldakinens “sterke Gestalt” som det primære, samlende ledd”, sier CNS.²

Er Italiesin prosjektert i samsvar med arkitekturteorien i “Intentions”?

Arkitekt Pauline Gjøsteen forsvarte sin doktoravhandling “Italiesin” som utprøvende teori? i Genève i 2014. En kortversjon av avhandlingen er publisert i Brytninger. Norsk Arkitektur 1945-65.³ Gjøsteen undersøker om Italiesin er prosjektert i samsvar med CNS’ arkitekturteorier slik de er fremlagt i “Intentions”. Hun vurderer begrepene tektonikk, romlighet og beboelighet mot henholdsvis konstruksjon, form og funksjon (Bruno Reichlins metode). Gjøsteen konkluderer med at sommerhuset er en virkeliggjøring av “Intentions”, det er “et praktisk eksperiment på anvending av en innovativ arkitekturteori”. Hovedmålet for CNS var å “presentere en metode for utarbeidelse av forskjellige arkitekturløsninger.” Sommerhuset har “pedagogisk verdi som et eksempel på prosjektering som ikke er basert på intuisjon, men på kunnskap”, sier Gjøsteen. “Dette viser hvor betydningsfylt sommerhuset i Porto Ercole var for Christian Norberg-Schulz som teoretiker.”

Opplevelse av sted, form og funksjon

Italiesin ligger på en ås, men lavere enn åsens høyeste punkt. Ifølge CNS spiller huset opp mot Forte Filippo og de andre middelalderborgene på åsene omkring, ved bastionens tyngde og skrå murer.⁴ Dette synes naturlig når man ser huset med åsene som bakteppe. Står man imidlertid på stranda, og ser opp mot huset med åsene og borgene som kontrast, blir denne sammenlikningen noe pompøs, nærmest litt komisk. Fra litt avstand blir huset bare en fluelort i det store, mektige landskapet.

Bastionen fungerte godt som soveavdeling. Rommene var kjølige, innbruddssikre og tilnærmet fri for insekter. CNS og Anna Maria hadde det største soverommet ned trappen til høyre, hvor CNS gjennom et lavt, kvadratisk vindu kunne skue mot Forte Filippo mens han satt og skrev ferdig “Intentions”. Jeg hadde rommet ved siden av, også et flott rom – rett ned trappen (raskt å fly opp og ned), barna det neste rommet, så Ali, og de to innerste rommene tilhørte familien de Dominicis. De to familiene hadde hvert sitt baderom. Men kunne soveavdelingen virke noe klaustrofobisk på sarte sjeler? Det var kronglete å komme ut og opp fra de innerste rommene. Jeg ønsket meg en utgang til terreng fra soveavdelingen: en grei snarvei inn og ut, for å kunne sitte ute, lufte sengetøy, tømme bøss osv. Det måtte være mulig å lage en slisse/utgang i veggen, uten å “sprenge” bastionformen? I etterkant mener jeg at denne kunne vært lagt i vestveggen, mellom CNS’ rom og badene. Så konkret var jeg nok ikke der og da – jeg hadde annet å tenke på.

Baldakinen fungerte greit som spise- og oppholdsavdeling for mange mennesker. Lørdag 14. juli fikk vi nytt langbord, 3,20 m langt! Alle måltider ble inntatt inne – ute var det for varmt, eller det blåste for mye. Inne ble det også ofte svært varmt, så skoddene eller persiennene ble trukket for. Rommet ble skumt midt på dagen. Langbordet fungerte godt til å klippe og sy gardiner, sengetepper og badekåper. Iblant så jeg på TV med barna i stuekroken. Jeg husker ellers ikke mye av livet i stuen – jeg jobbet, var på stranden eller annet sted. Kjøkkenet var greit, der ble det laget mye god mat for mange gjester, av de to husfruene og hushjelpen.

“Terrassen ble lite brukt. Den var smellvarm, uten noen form for overdekking eller skygge.”

Bak kjøkkenet lå et lite rom benyttet som soverom for hushjelpen, samt lagerplass. Det var innredet med en seng og et klesskap laget av et slags voksaktig materiale – før plastens tid – som var klisset og luktet harskt. Rommet var vestvendt, med store vinduer, og ble selvfølgelig smellvarmt. Jeg husker den tykke, italienske hushjelpen komme ut fra rommet sitt, vifte seg og stønne “Que calda...” 

Terrassen ble lite brukt. Den var smellvarm, uten noen form for overdekking eller skygge. Italiensk sol i juli-august er ganske nådeløs, en enkel parasoll hjelper ikke mye. En solskjerm eller overdekning ut fra baldakinen ville hjulpet godt, men ville ha kommet i konflikt med arkitekturen: baldakinens strenge form og klare avgrensning mot bastion og parapet.

Hagen var lite opparbeidet og ble derfor lite brukt, det tar jo også tid før plantet vegetasjon gir noe skygge. Parkeringsplassen ble brukt som tiltenkt.

Italiesin var ikke egnet for endring 

CNS tegnet og bygget sitt sommerhus som et monumentalbygg, en ferdig form, antakelig uten tanke på at huset noen gang skulle endres. Det fremkommer heller ikke noe om dette i hans beskrivelse av funksjon og bruk eller i Pauline Gjøsteens artikkel. Slik sett likner Italiesin middelalderborgene CNS var inspirert av.

Det er naturlig at bygninger endres ved bruk – særlig bolighus – og når nye generasjoner overtar. Det er da også skjedd med Italiesin. Det mest i øyenfallende er alle utgangene fra soverommene i underetasjen. Familien de Dominicis, som overtok hele Italiesin etter CNS, valgte å lage utganger fra alle soverommene. Det er blitt ganske voldsomme inngrep: dype vertikale kutt med brede forsterkninger over dører og vinduer, ytterligere fremhevet ved at nisjene og bjelkene er hvitkalkede. Den solide bastionen er ikke lenger et massivt byggverk – en bastion. 

Også ute er det skjedd store forandringer. På parkeringsplassen er det oppført to anneks med sove- og oppholdsrom. Ytterveggene er hvitkalkede eller flislagte, det er nye lave hvitkalkede murer med blomsterpotter og eføy – i tråd med italiensk tradisjon – men neppe i tråd med arkitektens ønsker. Baldakinens overflater er blitt glatte, den er ikke lenger så luftig og gjennomsiktig, virker “kledd inn” av persienner. Men treet har vokst seg stort og flott, og gir skygge i hagen.

Italiesin vurdert mot CNS’ lære om sted og bygningsform

Jeg kan ikke vurdere om CNS` sommerhus er en virkeliggjøring av “Intentions”, det er heller ikke min oppgave. I sin artikkel konkluderer Gjøsteen med at sommerhuset er en virkeliggjøring av “Intentions”. (For meg synes det imidlertid noe uklart hva som kom først: høna eller egget.⁵)

Jeg ønsker derimot å vurdere Italiesin mot CNS´ forelesninger i studietiden (søyle-drager-prinsippet, hull-i-vegg-prinsippet, Form follows function), hans beskrivelse av huset i Byggekunst 1962 samt egne opplevelser.

Det er forståelig at CNS har latt seg inspirere av stedet – Forte Filippo og de andre borgene – ved plassering og utforming av Italiesin. På den annen side: Bygger man en underetasje med tykke vegger i et skrånende, karrig terreng er det ikke unaturlig at veggene gis en skrå form. Både middelalderborgene og bastionen er utført med skrå vegger – her er samsvar mellom henholdsvis tektonikk og romlighet, konstruksjon og form.

CNS anfører at bastionen knytter huset til terrenget. Den er murt opp av porøse tuffblokker, som har gode isolerende egenskaper. Ja, bastionen er et godt eksempel på hull-i-vegg-prinsippet. Vinduene er små og ligger langt inne i dype nisjer. Baldakinen over er støpt i armert betong og har form som et bord på fire ben. Baldakinen kan også oppfattes som en søyle-drager-konstruksjon, selv om formen er streng og sluttet. Taket bæres av fire ben, ytterrommet mellom bena kan utformes i glass og ikke-bærende elementer. Man får lys, luft og panorama.

Form follows function?

I følge CNS’ beskrivelse og Gjøsteens avhandling er Italiesin gitt en form som følger den ønskede funksjon. Når det gjelder husets hovedgrep kan jeg være enig i dette. Men slik jeg opplevde huset – ved daglig bruk: i arbeid, hvile, samvær og fritid – mener jeg CNS på flere viktige punkter prioriterer form foran funksjon. 

Bastionen fungerte bra som soveavdeling, med gode, kjølige soverom – tykke vegger med små vinduer gir intimitet og ro. Utgang til terreng hadde imidlertid vært ønskelig, både praktisk og følelsesmessig. Endringer foretatt senere av nye eiere bekrefter dette. Baldakinen inviterer til samvær og fellesskap. Et raust langbord og en sittebenk som går rundt hele oppholdsrommet gir mange uformelle sitteplasser. Gjennom store glassfelt har man nydelig utsikt både til sjø og middelalderborger. Men baldakinens strenge form og store glassflater gjorde oppholdsrommet også svært varmt, og skumt med persiennene trukket for. Hushjelpens soverom var helt uegnet til formålet. Hvordan kunne en norsk arkitekt tegne et sommerhus hvor hushjelpen skulle bo slik? Og med en kjøkkeninngang for smal og skrå for en tykk hushjelp, ettersom baldakin-bena har samme skråning som bastionen – 15 grader.

Terrassen var ubrukelig store deler av dagen på grunn av manglende solbeskyttelse. CNS har ønsket en klar, presis overgang mellom to sterke formuttrykk. Det har han oppnådd. Da blir det ikke plass til noen overgangssone mellom inne og ute. Litt underlig at en nordisk arkitekt ikke har viet dette punktet mer oppmerksomhet. Innebenken som fortsetter ute blir mer en visuell opplevelse. CNS har kanskje tenkt at ved å åpne glassfeltene mot terrassen vil man få en opplevelse av å være ute, at baldakinen i seg selv kan oppleves som et uterom, på varme dager. Men slik fungerte det ikke.

“CNS prosjekterte sitt sommerhus basert på analytisk tilnærming, ikke intuisjon.”

CNS prosjekterte sitt sommerhus basert på analytisk tilnærming, ikke intuisjon. Er huset derved godt å bo i? Og er funksjon eller brukelighet et objektivt begrep? Kanskje CNS opplevde at huset var godt å bo i, og at det helt stemte med hans oppfatning av form og funksjon. Men andre, irrasjonelle momenter spiller også inn. Et rom kan oppfattes vakkert og være godt å oppholde seg i, selv om det ikke er særlig funksjonelt. Og et funksjonelt rom er ikke automatisk et godt rom. Derfor går det ikke an å “bevise” at god arkitektur kan skapes utelukkende basert på analytisk tilnærming og kunnskap.

Analytiker mer enn praktiker

Denne fortellingen og analysen av CNS’ sommerhus i Toscana er skrevet over 50 år etter at jeg bodde der, snaut 22 år gammel. Da var det lite rom for arkitekturteori og estetikk, dagene gikk med til arbeid, barnepass, bading og annet. Huset var merkelig – og spennende! Det jeg likevel husker best fra oppholdet er CNS som sitter og arbeider på rommet nede med sin store doktoravhandling – og likevel følger med på alt, den italienske hushjelpen som står i kjøkkendøren og stønner over varmen, og solen som steker på terrassen. Og at dette berømte huset – med middelalderborgene som referanse – likevel bare blir en prikk i landskapet når man ser det fra stranden. Og selvfølgelig husker jeg kveldene når begge familier var samlet til middag rundt langbordet – i tråd med god, italiensk tradisjon.

På slutten av 1990-tallet holdt CNS en glitrende avskjedsforelesning i Oslo Arkitektforening, for fullsatt sal og galleri. Temaet var byggeskikk i de fire nordiske landene: det danske søyle-drager-prinsippet, det svenske hull-i-vegg-prinsippet, den norske kombinasjonen av disse og det finske rom-på-rom-prinsippet (som de finske innsjøer) – ikke ukjente begreper fra studietiden. Forfatteren av Intentions in architecture ga en klar, elegant og godt forberedt fremstilling av temaet, slik at også legfolk kunne følge med. Ingen liten bragd for en arkitekturteoretiker av hans format. Så fikk han da også stående applaus etter foredraget. 

Det er denne forelesningen for snart 20 år siden jeg alltid vil huske Christian Norberg-Schulz for. En glitrende analyse av gjenkjennelige temaer – formidlet i et enkelt og tydelig språk.

Så kan Italiesin stå som et interessant prøveprosjekt for “Intentions”.