Tålegrenser

Hvis man forventer at noe kommer til å gjøre vondt, så gjør det det. Jeg har ikke hatt hull i tennene på 30 år, men ikke desto mindre er jeg gjennomsvett av negative forventninger de sjeldne gangene jeg setter meg i tannlegestolen. Hvis vi er vant til at det kommer noen og henter søpla vår hver onsdag, blir vi irriterte hvis de ikke dukker opp før torsdag eller fredag; eller, hvis de ikke dukker opp i det hele tatt, finner vi fort ut at vi ikke har den ringeste anelse om hva vi skal gjøre med den voksende søppelhaugen – våre forventninger har gjort oss hjelpeløse.

Når det gjelder det å skulle løse klimautfordringene er vi i vesten bare så vidt i gang med å diskutere forventninger. Å svare på de globale klimaendringene krever en sivilisasjonsendring, eller kanskje rettere en endring av vårt sivilisasjonsbegrep. Dette gjelder uansett om vi forestiller oss at endringene fremdeles går an å rette opp, eller om vi har resignert til bare å tilpasse oss det uunngåelige. Første skritt i å endre måten vi gjør ting på, å endre vaner, må være å endre forventningene vi har til hvordan livet skal være.

Veldig mange av oss jobber på kontor. Der sitter vi på en stol det meste av dagen, på en mer eller mindre fast plass. Arbeidet er det hodet og fingrene som utfører – på tastaturet og i samtaler med andre i samme situasjon. Dette er jo ikke noe arbeide man blir noe særlig varm av, og dermed er det miljøet rundt som må tilpasse seg våre fysiske behov, og ikke minst de forventingene vi har til hva som er komfortable forhold, for eksempel på arbeidsplassen. Spørsmålet er: hva er rimelige forventninger? Og hvor stor avstand er det mellom det vi er vant til å anse som rimelige forventninger, og hva vi faktisk godt kan tåle?

I dette nummeret presenterer vi to nye kontorbygg – det vil si, Powerhouse Kjørbo er jo en rehabilitering, men med en 90% reduksjon i energiforbruket kan man jo anse bygget som fullstendig fornyet, i hvert fall energimessig. Byggene har det til felles, grovt sett, at de ikke bruker energi. De oppnår dette på ulike måter, og definisjonene er forskjellige – plusshuset Kjørbo skal i løpet av byggets levetid ha et energiregnskap som går i pluss, iberegnet den energien som er bundet i husets materialer, mens Baumschlager Eberles egne kontorer i Lustenau overhodet ikke bruker energi til oppvarming eller kjøling. Ingen varmeovner, ingen kjølepaneler.

“Hvor stor avstand er det mellom det vi er vant til å anse som rimelige forventninger, og hva vi faktisk godt kan tåle?”

Byggets navn, ”2226”, gir et hint om hvilke variabler arkitektene og ingeniørene har måttet ta med i beregningen for å få til dette: det akseptable spennet i innetemperaturen er fra 22 til 26 grader Celsius; de som jobber der må med andre ord akseptere at det kan bli ganske varmt inne om sommeren. Det er mulig dette er mer akseptabelt fordi arkitektene har tegnet et bygg til seg selv. De vet hvorfor det er sånn, de har moro av å følge med på dataskjermene som viser temperatursvingninger og CO2-målinger, og ikke minst: deres forventninger er formet av den kunnskapen de har om hvordan bygget fungerer. 

I så måte er Powerhouse Kjørbo i Sandvika mer konvensjonelt – prosjektet er beregnet for et klima langt kaldere enn det tempererte Lustenau, og de rehabiliterte bygningene har lagt føringer som har gjort det nødvendig med både oppvarming og kjøling. De viktigste forventningsendringene har skjedd i andre deler av Kjørbo-prosjektet: i innsatsen hos deltakerne i planleggingen, for eksempel. Prosjektleder Camilla Moneta forteller at prosjekteringen ikke nødvendigvis tok noe lenger tid totalt sett, men den krevde en mye større innsats og et mye tettere samarbeid tidlig i prosessen. 

De som var med på disse prosjektene har selvsagt fått noen andre forventninger til hva som skal til for å få til det samme i andre situasjoner. Men pilotprosjekter som disse to er også med på å flytte forventningene litt hos oss andre også – hvis de får det til, så kunne vi kanskje få det til her, vi også? Men spørsmålet er jo, i forhold til målestokken på utfordringene vi står overfor i møte med klimaendringene, om vi klarer å justere forventningene våre langt nok, og raskt nok? Hvis de får det til på Kjørbo, hva har du tenkt å gjøre annerledes når du kommer på jobb mandag morgen?