Til dekket bord?
Det sies at tiden leger alle sår. For dem som ikke kjenner bygningens historie, byr et besøk på Ekebergrestauranten i dag kun på de gode opplevelsene. Hvem som skal takkes for dette, er uklart. Kanskje flere? Lars Backer, Christian Ringnes, eller Morten Møller Warmedal og Tor Karlsen, som 12. mai 2003 kringkastet sin avslørende dokumentar på NRK1 om byggets groteske forfall i kjølvannet av lang tids vanskjøtsel? Hvem har ansvaret for at det ble slik? Hvordan kunne et landemerke i Oslo by, et av Nord-Europas beste eksempler på funksjonalistisk arkitektur, på «folkearkitektur» fra 1920-tallet, forfalle på en slik måte? Hvorfor tok det fem år fra Fortidsminneforeningen foreslo fredning til Riksantikvaren fattet sitt vedtak i 2002?
Ekebergrestauranten ble reist i regi av Oslo folkerestauranter i 1929 og skulle gi byens befolkning et serveringstilbud med nærhet til fri natur. Frognerseteren, Grefsenkollen, Holmenkollen, Ingerstrand og Hvalstrand bad er eksempler på tilsvarende forbilledlige tiltak initiert av datidens styrende og forvaltende organer i Oslo by. Det må derfor ha vært med tungt hjerte og en flau smak i munnen at Oslo kommune 40 år etter så seg nødt til å gi avkall på et av byens viktige kulturminner og en kulturhistorisk perle. Bygningen ble i 1979 solgt til familien Mathisen, som hadde drevet restauranten siden 1963, for 1 750 000 kroner. Kommunen ble samtidig kvitt forpliktelsen til å holde den i god stand til glede for byens befolkning og kommende generasjoner. I 1997 ble restauranten nedlagt. Tomten ble solgt i 1998, til samme familie, helt uten forpliktelser!
Lars Backers perspektivtegning fra konkurransen i 1925.
Lars Backer‘s perspective drawing from the 1925 competition.
Grotesk forfall
På dette tidspunktet hang Ekebergrestaurantens fremtid i en tynn tråd. Familien Mathisen solgte eiendommen videre til eiendomsselskapet Norex Group for 30 millioner kroner bare noen få måneder senere. Forfallet lot ikke vente på seg. Verken Oslo kommune, Byantikvaren eller Riksantikvaren viste noen synderlig interesse for bygningen, som ble rasert innvendig, og interiøret fra 1930-tallet gikk tapt. Mangelen på omsorg for stedet medførte også stor slitasje på utomhusområdene. Uheldig trafikk i området ble svært sjenerende for beboerne i nærmiljøet og ferdselen i tilstøtende friområder i restauranten ble nå brukt av uteliggere og prostituerte. Restaurantgründer Sonja Lee viste imidlertid sterk interesse for stedet. Hun tok initiativ til flere møter med myndighetene, med ønske om å få restauranten på bena igjen. Hun sørget for å lukke dører og vinduer og plukke søppel.
«Ekebergrestauranten. Facade mot nordvest.» Oppriss fra det ene av Lars Backers to konkurranseforslag, 1925.
The Ekeberg Restauranten. North-west-facing elevation from one of Lars Backer‘s two competition entries, 1925.
Det er i ettertid svært vanskelig å forstå hvorfor den rike oljenasjonen Norge ikke tok de nødvendige grep for å sikre Ekebergrestauranten, et av de eldste og på alle måter beste eksempler på funkisarkitektur vi har i landet. Det er også uforståelig at restauranten ble solgt uten vilkår om bevaring. Det som en gang var initiert som et tilbud til beste for byens befolkning, ble altså i løpet av få år omgjort til et lokalt mareritt og en kulturhistorisk skandale.
Rehabiliteringsbehovet var formidabelt da de nye eierne i Eiendomsspar overtok restauranten i 2003. På mange måter gjorde nok de store ødeleggelsene på stedet oppgaven «lettere» for Mellbye Arkitekter, som i samarbeid med Radius design har vært ansvarlige for ombyggingen.
På bakgrunn av restaurantens traurige historie i årene før rehabiliteringen tok fatt, må man takke Eiendomsspar og Christian Ringnes for de reparasjonene som nå er foretatt. Uvitende om den kommende suksessen ble Ringnes den reddende engel både for bygningen og for myndighetene.
Ekebergrestauranten ble gjenåpnet den 19. mars 2005, og arbeidene som er utført, har løftet restauranten tilbake til der den hører hjemme, som et sosialt møtested i verdensklasse. De store flotte rommene, både ute og inne, er igjen blitt en arena for å nyte den formidable utsikten over Oslo og fjorden, og rehabiliteringen må sies å ha vært vellykket. Arkitektene ønsket ikke å «retusjere historien» ved å tilbakeføre bygningen til dens originale form. Samtidig ønsket de klare linjer tilbake til funksjonalismen. «Nye elementer er satt inn som kontrast til eksisterende konstruksjoner og flater for å signalisere hva som er nytt og hva som er gammelt,» heter det i beskrivelsen. Det kan selvfølgelig stilles spørsmålstegn ved om restauranten igjen har blitt «allemannseie», og om den er tilgjengelig slik det var tenkt da Oslo Folkerestauranter startet servering på den store solterassen i 1927. Det sosiale engasjementet fra byens myndigheter forsvant ved det endelige salget av eiendommen i 1998, og siden har det frie markedets konsepter rådet grunnen i Ekebergåsen.
«Pavilion for Ekebergparken.» Oppriss og snitt fra det andre av Lars Backers to konkurranseforslag, 1925.
«Pavilion for the Ekeberg Park». Elevations and section from the other of Lars Backer‘s two competition entries, 1925.
«Pavilion for Ekebergparken.» Oppriss og snitt fra det andre av Lars Backers to konkurranseforslag, 1925.
«Pavilion for the Ekeberg Park». Elevations and section from the other of Lars Backer‘s two competition entries, 1925.
«Pavilion for Ekebergparken.» Oppriss og snitt fra det andre av Lars Backers to konkurranseforslag, 1925.
«Pavilion for the Ekeberg Park». Elevations and section from the other of Lars Backer‘s two competition entries, 1925.
Arkitekturdebatt er et sjeldent fenomen i norske massemedier. Fra tid til annen oppstår diskusjonen om stygt og pent, og gjerne eksemplifisert ved moderne arkitektur kontra den klassiske byggekunsten. Funkisarkitekturen var moderne på 1920- og 1930-tallet, og representerte på mange måter et veiskille i vestlig arkitekturhistorie. Funksjonalismen brakte med seg et nesten nytt formspråk, men bar også med seg noe mer enn bare en stil. Den introduserte samtidig et sosialt og politisk program, med en visjon for framtiden og de nye mulighetene knyttet til teknologisk og industriell utvikling, og til organiseringen av samfunnet.
Lars Backer uttalte på denne tiden:
«Vi vil skape en arkitektur i kontakt med tiden vi lever i, naturlig for det materialet vi bygger av. Vi vil bort fra maskeringen og alt det utenpåhengte, det formaalstjenelige skal bestemme formen. Plan og facade skal være ett. De enkle bygninger skal underordne seg helheten, kort og godt. Arkitekturens logikk er vårt mål.»
Lars Backer deltok i den nye tids tankeverden, og hans utforming av Ekebergrestauranten må regnes som et hovedverk fra denne epoken, en tid med store sosiale omveltninger. Arbeiderklassen fikk «fritid», og datidens myndigheter tok klare samfunnssosiale grep ved å etablere sosiale arenaer i randsonen av byen, nær områder for rekreasjon og opphold i fri natur. Det er disse forholdene som samlet sett gjør hele stedet Ekebergrestauranten interessant som kulturminne, i tillegg til bygningens synlighet og den identitetskapende virkningen den har for Oslos silhuett mot Østmarka. Med arkitektens ord: «Ekebergrestaurantens store attraksjon er utsikten ut over fjorden og ned paa byen, ingensteds fra virker Oslo saa imponerende og saa malerisk som nettop fra Ekebergrestaurantens tomt.»
Terrassen med utsikt over byen.
Terrace with a view of the city.
«Et fredet kulturminne får liv igjen», Miljøverndepartementet, http://odin.dep.no/odinarkiv/n...
«Vakker og vanskjøttet», en dokumentarfilm av Morten Møller Warmedal og Tor Karlsen, NRK, 2003.
Forhåndsomtale «Vakker og vanskjøttet» NRK1, 12. mai 2003 http://www.nrk.no/nyheter/kult...
Tidsskriftet Byggekunst nr. 10, 1929
«Ekebergrestaurantens historie», Eikaberg, www.eikaberg.org
«Ekebergrestauranten – den gamle og den nye» av Anette Walmann, Byarkivet Oslo Kommune,
http://www.byarkivet.oslo.komm...
«To place ones trust in a building» av Staffan Schmidt, http://www.uks.no/uksforum/ark...
1929
Den nye restauranten står ferdig. Bygningen leies av Oslo Folkerestauranter, som skal drive den til konsesjonens utløp. Stjernebildet Karlsvogna ble valgt som logo for restauranten, og ble plassert i relieff på vestveggen. Samme logo, med striper i blått, ble brukt i blå farge på serviset.
1930
Arkitekt Lars Backer dør, bare 38 år gammel. Lars Backer er gravlagt på Vestre Gravlund. På gravstøtten ser man relieff av tre av hans viktigste byggverk - Ekebergrestauranten er et av disse.
1934
Det blir satt opp stort skilt til Ekebergrestauranten ved Sjømannskolen trikkeholdeplass.
1938
Tilbygg til Ekebergrestauranten mot sydøst godkjennes. Dette dreier seg om nødvendige rom for personale og for oppvask. AS Ekebergrestauranten protesterer på kommunens vedtak om utvidelse av kafébygningen Talén, som ses på som en uønsket konkurrent.
1941
Tyske okkupasjonsmyndigheter beslaglegger restauranten. Inventar og servise lagres i Schous Bryggerier. Tyske militære sprenger tunnel under restauranten. Denne blir etter krigen benyttet av Sivilforsvaret fram til 1952, forsvaret overtar så tunnelen. Restauranten selger de lagrede gjenstandene på Schous Bryggerier til Oslo Folkerestauranter for 65 000 kroner.
1945
Restauranten repareres etter skader påført av tyske okkupasjonsmyndigheter. Arkitekt Finn Hegle tegner interiør i den utvidede spisesalen. Restauranten har nå 800 sitteplasser ute og inne.
1952
Forsvarets Våpentekniske korps overtar tunnelen under Ekebergrestauranten. Restauranten søker om utvidet konsesjon, men får avslag. Området reguleres til «beplantning offentlig plass», som i nyere tid tolkes som friområde.
1953
Vinkjeller og lagerrom forsvinner på grunn av ras i forbindelse med bygging av ny tunnel for forsvaret. Kraftig regnvær fører til ytterligere ras, og 200 kbm masse raser ned i tunnelen. Gulvet i vinkjelleren blir bygget på nytt.
1956
Ekebergrestauranten drives på konsesjon, og har svært dårlig økonomi. Restauranten søker om forlengelse av konsesjonen med 10 år. Diverse ombygginger, kompensasjon for utgifter under krigen, samt nye spisesalmøbler bekostes av Oslo Folkerestauranter.
1963
Kåre Ivar Mathisen overtar driften av Ekebergrestauranten. Han får kontrakt fram til 1969. Sønnen overtar driften etter noen år.
1979
Kåre Ragnar Mathisen (sønn av Kåre Ivar Mathisen) får festekontrakt for drift av restaurant. Festekontrakten er på 50 år. 30. mars 1979 selges Ekebergrestauranten til Kåre Ragnar Mathisen for 1 750 000 kroner med klausul om at stedet skulle drives som restaurant av bra standard.
1982
Planer om stort hotell på baksiden av restauranten tegnet av Thorbjørn Rodals arkitektkontor. Restauranten, som i mange år har vært en populær danserestaurant, går dårlig denne vinteren. På folkemunne kalles den «Åreknuten» etter det voksne klientellet.
1985
Ekebergrestauranten søker kommunen om å få kjøpe 1,5 mål tomt i skogen til parkering. Søknaden avslås, da området er regulert til friområde.
1997
Ekebergrestauranten nedlegges. Fortidsminneforeningen foreslår fredning.
1998
Tidligere eier Kåre Ragnar Mathisen selger Ekebergrestauranten til Norex Group for 30 millioner kroner bare måneder etter at han har kjøpt tomten av Oslo kommune. Det påbegynnes ulovlig riving inne i bygningen. Dette blir stanset av Oslo kommune etter en del avisskriverier. Bygningen forfaller sterkt, og det foregår tvilsom trafikk i området.
2000
Midlertidig fredning av bygningen.
2001
Staffan Schmidt, som foreleser i kunsthistorie ved Kunstakademiene i Trondheim og Oslo, bruker Ekebergrestauranten som skrekkeksempel i flere internasjonale foredrag, og setter bygningens historie inn i et samfunnssosiologisk perspektiv. Han mener myndighetenes manglende engasjement mangler sidestykke i europeisk kulturhistorie.
2002
Eieren Norex Group går konkurs, og pantehaver Fokus Bank legger eiendommen ut for salg. Riksantikvaren freder Ekebergrestauranten, 5 år etter Fortidsminneforeningens forslag om fredning. Tidligere samme år hadde Norex Group arrangert folkemøte i Sjømannskolens lokaler, og lagt fram planer om restaurantdrift, planetarium og forskerfabrikk for barn. Planene var avhengig av kommunal støtte på omlag 20 millioner kroner.
Sterkt lokalt engasjement pga. forfall og vanskjøtsel fører til dugnadsarbeid med rydding av søppel. Byråd Anne Kathrine Tornås deltar på dugnaden. Tornås uttaler at kommunen hadde vært nødt til å selge restauranten for å få penger til viktigere byggeprosjekter som skoler, barnehager og gamlehjem.
Det vurderes etablering av en venneforening for Ekebergrestauranten. Beboere i nærmiljøet tar initiativ til å flombelyse Ekebergrestauranten som en påminnelse om dens prominente plass.
2003
Dokumentaren «Vakker og Vanskjøttet» sendes på NRK1 noen uker etter at Eiendomsspar AS ved Christian Ringnes har kjøpt Ekebergrestauranten for 15 millioner kroner. På dette tidspunktet er Christian Ringnes uvitende om suksessen han er i ferd med å skape. Dokumentaren setter søkelys på myndighetenes og tidligere eieres ansvarsfraskrivelser, og beskriver det groteske forfallet. Morten Møller Warmedal og Tor Karlsens dokumentarfilm viser til eksempler i Estland, hvor man til tross for landets fattigdom har greid å ta vare på flere hundre funksjonalistiske bygg i toppklasse, i sterk kontrast til Norges og Oslo bys behandling av sine funkisperler.
2004
Rehabiliteringen pågår. Bygningen males utvendig i en lys farge. Fargevalget har kjennetegnet Ekebergrestauranten i flere år, men restauranten var opprinnelig malt gyllenbrun for å gi et dempet og nøytralt uttrykk mot omgivelsene. Funkisarkitekturen assosieres ofte med hvite malte flater, noe som bare kjennetegner deler av den originale arkitekturen fra 1920- og 30-tallet. Sterk fargebruk var også vanlig.
2005
Restauranten gjenåpnes. Tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide uttaler at kulturminner trenger entusiaster som Christian Ringnes. Han sier også at det er et stort potensial for verdiskapning rundt kulturminner, og at det er derfor kulturminnemeldingen er kalt «Leve med kulturminner»...
Table all set?
Commentary by Niels Marius Askim
People say time heals everything. For anyone not familiar with the history of the Ekeberg restaurant, it seems today to offer only good experiences. But throughout the past half century this building, one of the best examples of popular functionalist architecture from the 1920’s, went through a long period of neglect and grotesque decay. Who was to blame?
The restaurant was built by Oslo folkerestauranter in 1929 to offer the populace of Oslo a catering facility in proximity to the natural surroundings. Forty years later the municipality sold it to the restaurateurs, the Mathisen family, thereby relinquishing all responsibility for the upkeep of this important piece of cultural heritage. The restaurant was closed in 1997. The following year the Mathisens sold it on to the property holding company Norex Group, with phenomenal profit. The building was soon completely dilapidated. A few private enthusiasts managed to board up the windows and clear the site of rubbish from time to time, but much to the shame of a wealthy nation, the state of the building remained an object of cultural shame.
The new owners, Eiendomsspar, who bought the property in 2003, faced a formidable renovation, and deserve great credit for undertaking the necessary repairs. The restaurant opened again in 2005 and has become a success, the renovation lifting the building back where it belongs, as a world-class social meeting place. The restoration has also been successful, even if the original social and political intentions have fallen to the concepts of the free market.
Niels Marius Askim
Niels Marius Askim (født 10. juli 1964) Sivilarkitekt MNAL og forfatter. Eier av Askim/Lantto Arkitekter AS sammen med Lars Lantto.