Urnes – et monument i våre hjerter

Urnes stavkirke – et beskjedent byggverk etter dagens mål – kneiser på et nes i en fjordarm dypest inne i Sogn. Vi har større og umiddelbart mer imponerende stavkirker. Vi har stavkirker som ligger tett ved hovedveier, og dermed er adskillig lettere tilgjengelig. Likevel var det Urnes som ble valgt til å representere stavkirkene på Verdensarvlisten i 1979. En meget gammel trebygning tok plass blant våre aller fremste monumenter.

Urnes stavkirke ligger på Orneset i Lusterfjorden. Fjordarmen strekker seg fra Sognefjorden nordover til Skjolden. Ved Orneset gjør fjorden en dreining mot nordøst. Her stikker kirken til værs som et lite utropstegn i et mektig landskapsrom. Rett i mot, på den andre siden av Lusterfjorden ligger Solvorn med en naustrekke, hvite hus og noen verdige bygninger under store trær. Midtsommers står solen vest i skaret bakom, stryker over fjorden og langsmed kirkens nordvegg, hvor den gjør det viden kjente Urnes-relieffet magisk. Vinterstid står fjellene om fjorden som hvite vaktposter rundt neset. Landskapet har en statisk kvalitet som krever at besøkende tar seg tid.

Rette måten å ankomme på for dagens turist, er naturligvis med fergen fra Solvorn. Langsomt går ferden over fjorden, og etter hvert trer den tjærebredde kirken med spiret frem fra gårdsbebyggelsen i hvitt og rødt. I dag er kirken beskjeden, men i sin tid må den ha skilt seg ut, der den kneiste over en bebyggelse uten malerfarger og med tak av heller, torv eller bord.

Dersom man ikke kommer over fjorden, så er veien langsmed det som kalles sørsiden, men som faktisk er østsiden av Lusterfjorden, også interessant. Vei fra Skjolden innerst i fjorden og helt ut til Ornes kom først i 1982. Landskapet er vakkert, og synet av fjord og frukttrær, gårdsbebyggelse og stein lagt opp i mur gjør godt. Feigumfossen i strakt fall markerer dimensjonene i fjell og fjord. 

Veien fra Skjolden går forbi Munthehuset i Ytre Kroken og påminner om den kunstneriske oppdagelsen av landet på midten av 1800-tallet. På Kroken residerte Gerhard Munthe og hans familie, og malere som J. C. Dahl og Johannes Flintoe fulgte Kongeveien over fjellene, seilte ut fjorden og tok inn på kapteinsgården. 

Kunstnerne ga oss de første beskrivelsene av stavkirker. Rett nok ble stavkirkene den gang gjerne oppfattet som sterkt alderdommelige og merkverdige, som gotisk-orientalske bygninger oppført i reisverk, i mangel av annen beskrivelse. Men kunstnerne forsto at stavkirkene vitner om en eldre tids byggekunst, og bidro til å redde noen av dem, sammen med fragmenter av de mange som gikk tapt utover i siste halvdel av 1800-tallet.  

Dype spor

Ornesgodset skal ha vært det største på de kanter i middelalderen, og man går ut fra at kirken på Ornes ble bygget av en mann med stor nok makt til å mønstre de betydelige ressurser som skulle til. Ikke minst peker kirkens dekor og deler av dens utstyr mot at det har vært storfolk her, og vi forstår også at de har hatt god kontakt med verden omkring.

De kjente relieffene, som har gitt navn til urnesstilen, er skåret med usedvanlig djervhet. De smykker portalen i nordveggen, en hjørnestav nordøst i den samme veggen og, i svakere relieff, gavlene. Slik som relieffene fremtrer i dag, forstår man at de har vært flyttet på og representerer gjenbruk fra en tidligere kirke på samme sted. Ønsket om å trenge inn i denne tidlige stavkirkens historie ledet til arkeologiske undersøkelser på 1950-tallet og til mange senere studier. Ikke minst er dendrokronologiske undersøkelser, årringsundersøkelser, kommet til som en ny disiplin som bidrar til sikrere svar på dateringer. Studier av sporene etter eldre stolpekirker som har vært reist på stedet, sammen med dendrokronologi, har vist at den kirken vi ser i dag er den fjerde på stedet, og at den kan dateres til rundt 1130. Urnes stavkirke er dermed ikke bare et monument i seg selv, slik den fremtrer, men et monument over en bygningstradisjon med langt dypere røtter.

Lag på lag

Stolpehullene og Urnes-relieffene forteller om stedets betydning og om kirkebyggingens lange tradisjoner. Men også når vi studerer kirken slik den står, blir vi konfrontert med flere historier. 

Kirken, slik den ble oppført i middelalderen, var selvsagt en romersk-katolsk kirkebygning. Skipet var opprinnelig uten innredning, men det kan ha vært benker rundt veggene hvor svake og gamle kunne hvile seg. Døpefonten har stått ved inngangsdøren, slik skikken var. Veggen mellom skip og kor har hatt en forholdsvis liten åpning; den markerte skillet mellom menighetens rom og koret, der prestene vendte seg til Gud. Takstolen var ikke tildekket. Rommet har vært langt mer høyreist og fortapt seg mellom saksesperrenes flettverk. Lyset har kommet fra de små runde gluggene i skipets hevete midtrom. Dessuten har et lite blyglassvindu i vestveggen trolig like fra middelalderen sluppet inn lys i kirkeskipet. 

Gir en øynene tid til å vende seg til slikt dunkelt lys, trer likevel interiørets detaljer vakkert frem. Dessuten har kirken helt siden middelalderen hatt en lysekrone med plass til mange lys. Også det berømte og dekorative Urnes-skipet har rommet mange talglys. Alteret har i tillegg vært beriket med et par Limoges-staker, fransk emaljearbeid fra 1200-tallet av aller fremste kvalitet. En liten bevart figur, også den et arbeid fra Limoges, vitner om at Urnes har eid et krusifiks av samme kunstneriske verdi. Over korbuen henger en vakkert skåret kalvariegruppe fra middelalderen: Kristus på korset, flankert av Maria og apostelen Johannes – et arbeid av ypperste klasse. 

Også selve bygningen var utført med påkostet dekor. De karakteristiske terningkapitelene fremviser i alt 54 figurer. De byr ikke på noen umiddelbar logisk sammenheng eller en historie som kan følges, men de representerer samtidens store, romanske billedverden. Middelalderens kirke er merkbart til stede, og byr på bildet av en rik tid på Urnes.

1600-tallets Urnes

Reformasjonen grep inn i kirkeinteriøret på Urnes, slik den etter hvert kom til uttrykk i alle landets eldre kirker. Men Danmark-Norges overgang til Luthers kirkereform i 1537 slo ikke umiddelbart ut over alt, og det interiøret vi stiger inn i på Urnes i dag er 1600-tallets drakt trukket utenpå middelalderens interiør.

«Mange lag virker sammen i Urnes stavkirke: Urnesstilens ornamenter fra en tidlig periode, middelaldrens stavkirke og 1600-tallets interiør og utstyr fremstår på et forunderlig vis som en helhet.»

Mest slående er benkene og kirkestolene. Benkene med tette vanger fyller skipet fullstendig, sammen med de lukkete kirkestolene. En kirkestol, sammen med den nye liturgiens forutsetning om en åpnere forbindelse mellom skip og kor, medførte et drastisk inngrep i kirkens konstruksjon: avkapping av to staver. Dette er søkt kompensert ved innføring av et kraftig kryss og en ekstra skråstiver, det siste muligens satt opp så sent som på 1700-tallet. Med dagens øyne er dette et besynderlig inngrep, men vi aksepterer det som uttrykk for historiens gang. Innføring av prekestolen, hvorfra presten kunne tale ut over menighetens hoder, utfordrer kirkerommets beskjedne størrelse. Etter hvert kom også tre vinduer til; dagslys gjorde det mulig å lese fra Bibelen og i salmebøker. Ikke minst har ønsket om hvelvede himlinger, etter mønster fra større kirkerom, vært et angrep på stavkirkens logiske, konstruktive sammenheng. Men dette trekket henger nøye sammen med innredningen for øvrig, slik vi ser den i dag, og buehvelvet har fått beholde sin posisjon over det hevete midtrommet.

Mange lag virker sammen i Urnes stavkirke: Urnesstilens ornamenter fra en tidlig periode, middelaldrens stavkirke og 1600-tallets interiør og utstyr fremstår på et forunderlig vis som en helhet. Det kan ikke skyldes form, for her møtes ulike oppfatninger av form. Det kan ikke skyldes oppfatningen av konstruksjonen, for 1600-tallets inngrep har til dels svekket og erstattet konstruksjonen, dels dekket den til. Det enhetlige, som binder sammen, er de beskjedne dimensjonene, tettheten i interiøret, og den gjennomførte bruken av tre. Preget av ubehandlet tre, som får dominere i dag, har ikke alltid vært idealet. Men dekor har falmet eller er blitt vasket vekk. Tiden har virket.

Markant askese

Det interiøret byr på av rikdom, er på et vis fraværende i eksteriøret. Urnes-ornamentene står i sine kraftfulle, dype snitt, men de mange lagene med tjære hyller alt inn i én form. Sviller, hjørnestaver, tiler og ornamenterte ledd blir et hele. Kirken har trolig en gang hatt svalgang omkring alle yttervegger. I dag er det bare svalgang langs vestveggen. Bordkledning har vært den opprinnelige kledningen på taket, men man mener at spontekkingen kom til tidlig. Takrytteren, eller spiret med klokkene, regnes også for å være en senere tilføyelse. Haugen nord-øst for kirken heter Støpulhaugen den dag i dag, og her mener man at det sto en støpul med klokker som kunne lyde vidt og bredt. 

Alt i alt er kirken streng i sin ytre form. Den lille bygningen, med den fremtredende posisjonen på Orneset, får styrke av sin enkelhet.

Fortidsminnet på Ornes

I 1881 ble Solvorn kirkested også for Ornes, og Urnes stavkirke gikk ut av bruk som sognekirke. Til alt hell hadde den da fått oppmerksomhet som et kulturminne, fra J. C. Dahl og andre som hadde beskrevet den. Om det var derfor eller av andre grunner skal ikke sies, men kirken ble i hvert fall ikke revet, og Fortidsminneforeningen overtok den.

Her avsluttes på et vis stavkirkens tid som kirke. Den går over til å bli et kulturminne – eid av en forening opprettet med det formål å bevare vårt lands kulturminner. I 1911 ble riksantikvarembetet opprettet, og på 1920-tallet foretok Riksantikvaren de første fredningene. Urnes ble fredet som følge av en automatisk fredning av alle våre bygninger fra middelalderen, det vil si bygninger oppført før 1537. Automatisk fredning gjelder nå alle bygninger oppført før 1650.

Fortidsminneforeningen utførte ulike vedlikeholdsoppgaver, men dette var ikke tilstrekkelig. Urnes og de andre stavkirkene krever langt større ressurser enn det en frivillig forening kan mønstre. Den bygningsmessige tilstanden vil alltid kreve årvåkenhet. Eksempelvis var en innsats nødvendig for å knekke insekter som herjet i kirken. Men også ny bruk er en trussel mot bygningen, og krever sitt. Urnes var en gang sognekirke for en beskjeden menighet som bebodde gårdene på neset; nå bringer en enkelt sommer 13 000 besøkende som tråkker over dørstokken, går på gulvet, sitter i benkene, stryker over veggflater med hendene og lener seg på stavene. Ikke alle er forstandige og oppfører seg tilstrekkelig ærbødig.

Med avgjørende bistand fra Riksantikvaren har Fortidsminneforeningen satt som mål at stavkirkene skal overvåkes og sikres på betryggende måte. Urnes skal likevel berette mest mulig om middelalderens byggemåte, da kirken ble oppført, og 1600-tallet, da den ble ominnredet. I vår tid er det lagt til avanserte sikringsanlegg og turistfasiliteter. Dette har vi valgt å gjøre så usynlig og beskjedent som mulig. Dermed et det også gjort et viktig valg: Det er beretningen om kirken som kirke som fremheves, ikke beretningen om Urnes som kulturminne og vår tids bestrebelser for å skape et godt turistmål.

Vedlikeholdet er altså ikke lenger så enkelt som da Magnus Lagabøte i loven skrev ned at kirkelyden hadde plikt til å tjære stavkirkene hvert tredje år. Tjære både skal og må vi fortsatt, men ajourhold av brannsikring og andre installasjoner er kommet til som en uomgjengelig oppgave. Også de dedikerte personene som våker over stavkirkene må ha bistand gjennom kontinuerlig oppdatering av kunnskap.

Et kulturminne av i dag 

Et kulturminne i dag er en liten bedrift. Det skal vedlikeholdes, ofte med tanke på ny bruk, for eksempel en stadig mer krevende turisme. Det skal utstyres slik at vi med hånden på hjertet kan si at vi har gjort alt i vår makt for å sikre kulturminnet for dagen og for fremtiden. Ikke bare skal vi sikre det møll og rust kan fortære. Vi skal sikre mot det som ubetenksomme mennesker til enhver tid kan finne på. Kulturminnet skal formidles av omvisere som både forstår god kundebehandling, representerer vårt land på en god måte, snakker flere språk og er kyndige når det gjelder det objektet de skal formidle.

Hva er det så som favnes av begrepet ’kulturminne’? Dette er blitt aktualisert av Kulturminneåret 2009, hvor også helt personlige minner legges inn under dette begrepet. Men når vi står overfor Urnes stavkirke forstår vi umiddelbart at det dreier seg om kultur, ikke bare minner. Stavkirken er et objekt som fellesskapet kan oppfatte som et resultat av kultivering. 

Kirker er skapt for et særlig formål, for den kristne forsamling som skal feire gudstjeneste eller samles for andre kristne handlinger. Slik er de ledd i en kulturkrets som omfatter en betydelig gruppe mennesker. I en norsk sammenheng er kirkene dessuten særlig viktige fordi vi har så få palasser. Kirken var selve møtestedet. Det var på kirkebakken det ble lyst, det var her man spurte nytt, og det var i kirken at ressurser ble lagt ned i utsmykking og andre overskuddspregete uttrykksformer. Byggeoppgaven har i hovedtrekk vært den samme gjennom om lag 1000 år, og gjennom kirkebyggene demonstreres derfor utviklingen i kulturen: skifter i byggemåte, så vel som endringer i samfunnet som helhet. 

Slike betraktninger gjør ikke nødvendigvis Urnes stavkirke til et monument. Selv om vi kan forbløffes av logikken i konstruksjonen og rikdommen i interiørene i middelalderens stavkirker, forteller det bare om betydelig håndverksmessig innsikt og en livligere kontakt med kontinentet enn vi har forestilt oss. Selv ikke på Urnes, hvor Limoges-stakene ytterligere understreker kontakten med omverdenen, blir bygningen i seg selv umiddelbart et monument. Heller ikke 1600-tallets innredning og dekor er monumental. Dimensjonene er små, og utførelsen til dels preget av etterligning av noe man hadde sett ute i verden, som de lukkete kirkestolene det ikke riktig var plass til og den hvelvete himlingen som vitner om fremmede forbilder.

Derimot er Urnes stavkirke, sammen med Domkirken i Trondheim, vårt mest studerte byggverk fra middelalderen. Mens Nidarosdomen i stor grad er gjenoppbygget gjennom de siste 150 år, står Urnes som et genuint middelalderbyggverk. Til like representerer det flere eldre byggverk fra en lang tradisjon og viser oss, i fortettet form, elementene knyttet til stavkirkene, som Leif Anker skriver i bokverket Kirker i Norge. Slik er kirken blitt et kulturminne. 

Men monumentene skapes av oss selv, i våre hjerter, når vi ser og erkjenner kvaliteten i arkitekturen og dens påvirkningskraft – i dette tilfellet som et lite utropstegn i et stort landskapsrom, og som en beretning om levet liv som fyller oss med ettertanke og ærefrykt.