Vår plass ved bordet

Hva er biosfæren?

«Biosfæren» er betegnelsen for de lagene i jordklodens ytre lag som påvirkes av liv; begrepet omfatter atmosfæren, hydrosfæren og litosfæren (dvs. lagene av henholdsvis luft, vann og stein).¹ Den nåværende biosfæren er blitt til gjennom ca. 3,7 milliarder år med biologisk utvikling. 

De fysiokjemiske forholdene på jordoverflaten er langt fra i noen termodynamisk likevekt; dette er tilfelle for både atmosfæren, for verdenshavene og for jordmassene. Både atmosfæren og havet innholder kjemiske stoffer som reagerer spontant med andre stoffer, i en prosess som innebærer at blandingsforholdet mellom disse stoffene er i stadig endring.

Det kreves en rekke aktivt virkende krefter for å opprettholde disse dynamiske forholdene; biosfæren produserer de nødvendige kreftene. Det frie oksygenet, som utgjør ca. 21% av atmosfæren, er et godt eksempel: nytt oksygen produseres hele tiden av fotosyntetiserende organismer som grønne planter. Men for å opprettholde et slikt grunnleggende ustabilt system, kreves det også en konstant tilførsel av ekstern energi. Som vi vet er det solen som er jordklodens viktigste eksterne energikilde, og biosfæren utgjør den energiske motoren som omgjør solenergien til kjemisk energi. Fotosyntesen, dvs. produksjonen av karbohydrater (sukker) fra karbondioksid og vann, er nøkkelprosessen i denne transformasjonen, og produktene fra fotosyntesen omdannes til alle de organiske stoffene som er nødvendige for livet på kloden.

Kvantitativ og kvalitativ energi

Det finnes mange ulike former for energi, og den endrer seg spontant fra mer intensive til mindre intensive former. Det er det komplekse nettverket av sammenvevde energitransformasjoner som gir grunnlaget for livet på jorden. Disse mekanismene kan forstås som energiske koblinger. Energien kan lagres midlertidig som potensiell energi, for senere å frigjøres som ulike former for bevegelses- eller kinetisk energi. I organismer kan energi for eksempel lagres i energirike fettmolekyler, og denne lagrede energien kan frigjøres ved senere behov. En slik midlertidig lagring og senere kontrollert frigjøring av energi driver de vitale funksjonene i levende organismer. Den kanadisk-tsjekkiske professoren Vaclav Smil gir følgende kortfattede oppsummering: «Jordens biosfære er en intrikat, interaktiv samling av energilagring og energistrømmer.»² 

Vi trenger ikke å bry oss med en mer presis definisjon av energi her. Det er uansett svært vanskelig å gi noen presis definisjon av energi; som Vaclav Smil bemerker: «Energi er et abstrakt konsept frembrakt av attenhundretallets fysikere for å beskrive en rekke svært varierende naturlige fenomener.» Det vesentlige her er at i biologiske prosesser kommer energi alltid til uttrykk i kvalitativt spesifikke former. Det er naturligvis mulig å fastslå det kvantitative energiinnholdet i en organisk gjenstand ved å brenne opp gjenstanden i et såkalt «bombekalorimeter», som måler varmeenergien i forbrenningen. Vi kunne for eksempel sette en skjære i et bombekalorimeter og lese av fuglens energiinnhold. Men dette tallet forteller oss ingenting om hva skjærene gjør i verden: hvor de bor, hva de spiser, hva som spiser dem osv.

Mikroorganismenes globale rolle

Grunnen til at livet på jorden er i stand til å regulere biosfæren i en planetær målestokk, er først og fremst mikroorganismenes utrolige effektivitet. Mikroorganismene er overalt, i et antall og i fysiologiske variasjoner det er umulig å forestille seg, og de reagerer hele tiden på endringer i omgivelsene. Alle steder der det er stoffer de kan nyttegjøre seg griper de tak i dem, forbruker stoffene og omdanner dem, med en overveldende effektivitet. Ulike mikroorganismer er metabolsk forbundet med hverandre: den enes avfallsstoffer blir den andres næring. Mikroorganismenes store potensial bunner i to egenskaper: deres utrolige formeringsevne, og den enorme kontaktflaten, den totale aktive biologiske membranen de har til rådighet for sine biologiske prosesser.³

To konklusjoner for en ny agenda

Det er to viktige konklusjoner som kan trekkes av denne korte gjennomgangen. For det første: Livet er et planetært fenomen. Selv om de første formene for liv nødvendigvis oppsto lokalt, hvor det nå kan ha vært, så kunne ikke den videre evolusjonen og økende kompleksiteten i ulike livsformer funnet sted i en ellers ikke-levende verden. Generelt kan man si at et tilstrekkelig stabilt astrofysisk miljø på jorden var en forutsetning for at biosfæren kunne utvikle seg i retning av sin nåværende kompleksitet.⁴

“Det er to viktige konklusjoner som kan trekkes av denne korte gjennomgangen. For det første: Livet er et planetært fenomen. For det andre er alt som lever på jorden avhengig av den globale metabolismen som hele biosfæren utgjør.”

For det andre er alt som lever på jorden avhengig av den globale metabolismen som hele biosfæren utgjør. Dette er i særlig grad tilfelle for de store heterotropene, altså organismer som lever av å spise andre organismer heller enn direkte av energi; som for eksempel mennesker. Mangecellede organismer er nykommere på jorden, sett i forhold til livets historie. Det måtte tre milliarder år med encellede organismer til før de flercellede organismene kunne ta form.

En måte å forstå dette tidsspennet på er å tenke seg at mikroorganismene dekket bordet for andre livsformer. En betingelse for utviklingen av flercellet liv var antakelig en tilstrekkelig høy konsentrasjon av oksygen i atmosfæren. Det må til for at metabolismen i hver enkelt celle i en flercellet organisme skal bli effektiv nok. Nyere funn tyder på at tidlige former for flercellede planter og sopper koloniserte jordens tørrlagte kontinenter for 850 millioner år siden. Det er trolig at den påfølgende økningen i fotosyntesen ga den nødvendige økningen i atmosfærens oksygenkonsentrasjon, som steg omtrent til dagens nivå.⁵

Menneskets omstendigheter

Biosfærens grunnleggende trekk er viktige for oss mennesker fordi vi, på samme måte som andre flercellede organismer, dukket opp i en allerede eksisterende biosfære. Det bordet vi spiser ved ble dekket gjennom nesten fire milliarder år med biologisk evolusjon. Menneskets liv og livsbetingelser er en del av biosfæren, og vi klarer oss bare hvis vi kan koble oss på de energiske prosessene i våre omgivelser på kvalitativt spesifikke måter, og uten at disse prosessene avbrytes.

Det viktige her er det kvalitativt spesifikke. Som vi allerede har bemerket, er alle økologiske sammenhenger, som for eksempel hvordan skjærene lever, kvalitativt spesifikke. Det samme gjelder selvfølgelig for mennesker, og reflekteres i vår spesifikke fysiologi. Det er for eksempel en forsvinnende liten del av det som omgir oss i biosfæren av organisk materiale som er spiselig for oss. Det vi spiser er selvfølgelig viktig i seg selv, men maten spiller en helt vesentlig rolle i menneskets evolusjon. De endringene som skjedde i menneskenes næringstilførsel etter at vi lærte oss å tilberede maten med ild, forbedret menneskekroppens energieffektivitet og muliggjorde videreutviklingen av sentralnervesystemet, og av hjernen, som består av svært energiintensivt vev.⁶

Menneskeskapte endringer og grensene for dem

I tillegg, og kanskje enda viktigere: Menneskene har selv forårsaket enorme forandringer i de økologiske forholdene som er grunnlaget for vår eksistens. Dette er noe alle organismer gjør: Essensen i det å være en organisme er et aktivt avhengighetsforhold til det miljøet man har vært med på å modifisere. Meitemarken er det klassiske eksemplet på det man i dag ofte kaller «økologisk tilrettelegging»: De frakter organisk materiale ned til bolene sine dypt nede i jorden, og er på den måten med på å opprettholde jordsmonnets fruktbarhet. Meitemarkene forbedrer i første rekke jorden for sin egen skyld, men bieffekten av dette kommer andre organismer til gode, og noen organismer tar antakelig også skade av det. Men jordsmonnet ville vært veldig annerledes uten meitemark.

“Menneskene har selv forårsaket enorme forandringer i de økologiske forholdene som er grunnlaget for vår eksistens. Dette er noe alle organismer gjør: Essensen i det å være en organisme er et aktivt avhengighetsforhold til det miljøet man har vært med på å modifisere.”

Det samme gjelder menneskene: en verdensøkologi som inkluderer mennesker er nødvendigvis svært annerledes enn en verdensøkologi uten mennesker. For menneskeheten betyr det å være en del av biosfæren at vi er en del av en verdensøkologi modifisert av mennesker.

Mot en slik bakgrunn blir hovedutfordringen for menneskene i dag å finne ut hvor grensene for slike menneskelige modifikasjoner går. Det første skrittet må være å merke seg hvor enorme de menneskeskapte endringene i det globale miljøet allerede er. Menneskene har endret biosfæren i en geologisk målestokk. Denne konklusjonen trakk filologen og forskeren George Perkins Marsh allerede for halvannet århundre siden på bakgrunn av omfattende data han hadde samlet fra ulike historiske kilder, spesielt om den ødeleggelsen som utbytting av biologiske ressurser hadde ført til. Marsh, som er anerkjent som en pioner innen menneskesamfunnenes økologiske historie, var spesielt interessert i konsekvensene av jorderosjon i Middelhavslandene og ødeleggelsen av skog både i New England der han hadde vokst opp og i Sentral-Europa. I sine historiske studier kom han også over overraskende paralleller i blant annet asiatiske kulturer.⁷

Menneskenes store suksess

Menneskenes materielle suksess så langt har vært spektakulær, uansett hvilke kvantitative mål man setter på den: antallet mennesker på jorden, størrelsen på økonomien og spredningen og variasjonen i den materielle produksjonen er alle nærliggende kriterier.⁸ Den globale befolkningsveksten de siste par hundre årene, fra 790 millioner (1750) til nesten syv milliarder (2009) kan ikke ses på som noe annet enn en eksplosjon.

En viktig bivirkning av denne materielle suksessen har vært en hardnakket tendens til å benekte enhver realistisk vurdering av menneskesamfunnets materielle begrensninger. En klokkertro på evigvarende menneskelig fremskritt har vært en grunnleggende kulturell forestilling i den vestlige verden siden modernitetens tidligste perioder. Helt frem til vår tid ble dette understøttet av troen på et guddommelig forsyn – og blir det fremdeles i mange deler av verden.⁹

Tilgang og avfall

Tiden er kommet til å forlate en slik tro. Samtiden er preget av bekymringsvekkende utviklingstrender og det er ingen mangel på kompetente oversikter over dagens miljøproblemer. Men heller enn å forsøke å oppsummere disse trendene, er mitt poeng at det er hensiktsmessig å skille klart mellom tilgangsproblemer – de bivirkningene som oppstår der man skaffer seg ressurser, og tilgangen og kvaliteten på disse ressursene – og avfallsproblemer – hvor vi gjør av avfallet.¹⁰

Tegnene på ressursutarming er mange og alvorlige. Dagens problemer reflekterer det presset biosfæren utsettes for rett og slett på grunn av målestokken i menneskelig aktivitet – for eksempel erosjonen av dyrkbar jord, utarmingen av fiskeressursene, mangelen på drikkevann. Men i et lengre tidsperspektiv er det avfallsproblemene som kommer til å dominere. Produksjonens grunnleggende mekanisme har vært: ta høykvalitetsenergi og materialer fra det omkringliggende miljøet, modifiser materialene ved hjelp av energien, og dytt de utarmede avfallsproduktene tilbake i miljøet. At dette fortynnede avfallet kan få store konsekvenser i et langtidsperspektiv manifesterer seg for eksempel i akkumuleringen av drivhusgasser i atmosfæren og i den globale oppvarmingen.

Man tenker ofte at menneskenes materielle suksess har gjort oss mindre avhengige av våre naturlige omgivelser. På et personlig, hverdagslig nivå er dette stort sett riktig – det vil si, generelt sett og i den utviklede verden. I dagens vestlige samfunn er vi mindre utsatt for umiddelbare miljømessige trusler enn det tidligere generasjoner har vært. På den annen side har vår materielle suksess ført til en større avhengighet på et samfunnsmessig og globalt nivå. Globaliseringen av verdensøkonomien har hjulpet til å dekke over denne avhengigheten, men vi er like avhengige av biosfæren som vi alltid har vært.

Hvordan vi endte opp der vi er nå

Den årsakssammenhengen som har gitt menneskeheten den enorme materielle rikdommen vi har i dag kan ikke sies å stamme fra én bestemt hendelse eller å ha ett bestemt opphav. Suksessen er et resultat av en lang historie, en lang utvikling av menneskenes evne til å modifisere sine omgivelser. Det er likevel verdt å vie litt oppmerksomhet til nøkkelstadiene i menneskets modifisering av naturen. Tidligere erfaringer er det eneste empiriske materialet vi har tilgjengelig for å danne oss bilder av fremtidens muligheter. Vi må lære av vår erfaring, og vi må lære raskt.

Å finne sin plass: Konstruering og kultivering

Grunnleggende sett er ikke menneskenes omstendigheter så forskjellige fra andre organismers. Alle organismer som lever i biosfæren må finne sin plass.¹¹ Å finne en plass betyr å oppdage de relevante mulighetene som ligger i omgivelsene, både i positiv og negativ forstand, og gjøre bruk av det første og unngå det siste. Våre hus- og kjæledyr gir oss mange eksempler på hvordan dette foregår. Det velkjente og det trygge er hovedbegreper i prosessen. Hunden vår, en åtte år gammel Cavalier King Charles Spaniel, er for eksempel helt trygg i hagen ved sommerhuset vårt, der han har vært siden han var valp. Men da jeg for noen somre siden bestemte meg for å grave en brønn, ble han helt skrekkslagen: Han kunne ikke forstå hvorfor noen skulle grave et hull i verden, og til og med klatre ned i det. Det endte med at han måtte holdes innendørs mens gravingen pågikk.

“Alle organismer som lever i biosfæren må finne sin plass. Å finne en plass betyr å oppdage de relevante mulighetene som ligger i omgivelsene, både i positiv og negativ forstand, og gjøre bruk av det første og unngå det siste. Det velkjente og det trygge er hovedbegreper i prosessen.”

Det er to hovedbilder som beskriver hva det å finne sin plass har betydd for oss mennesker: konstruksjon og kultivering. En dominerende trend i menneskenes historie har vært å konstruere og produsere materielle gjenstander i stadig større målestokk – verktøy, hus, byer, maskiner – i en konstruerende prosess som har medført en forestilling om det historiske fremskrittet som en lineær utvikling, som med nødvendighet fortsetter å bevege seg fremover.

Men ingenting i vår historie – inkludert menneskenes materielle suksess – var «forutbestemt». Historien har beveget seg trinnvis. Det blir for omfattende å beskrive detaljene i denne prosessen her, men jeg vil trekke frem to oppsummerende aspekter ved vår dypere historie. For det første bør vi være klar over de store materielle omveltningene og de endringene i menneskenes ferdigheter og tilbøyeligheter som ledsaget dem, for eksempel [1] bruken av verktøy og utviklingen av øye-hånd koordinasjon¹²; [2] permanente bosteder og utviklingen av huset som en ”domestiseringsmekanisme”¹³; og [3] utviklingen av en politisk orden i byer og andre fastboende samfunn.¹⁴ For det andre bør vi innse at sosial stabilitet er noe som bygges opp parallelt med en materiell utvikling. Det er dette den greske filosofen, økonomen og psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis karakteriserte som «samfunnets opphav».¹⁵

Kultivering

Så langt har en overflod av tilgjengelig energi gitt menneskene mulighet til å spille en betydelig rolle i biosfæren. Men den plassen man har tatt, må opprettholdes. Det er gjennom denne opprettholdelsen at menneskene har fått en så viktig funksjon – vår rolle er hele tiden å modifisere ulike forhold i omgivelsene. Men dette gir også en gjensidig avhengighet mellom mennesker og resten av naturen.

Kultivering er nøkkelordet for denne gjensidige avhengigheten. Kultiveringens grunnleggende logikk skiller seg fra den konstruerende logikken som et lineært fremskrittsbilde er basert på. For det første er all kultivering syklisk. Kultivering vil si å forholde seg først til årstidenes syklus, men etter hvert også til andre, lengre sykluser som vekselbruk. Kultivering er også nøye forbundet med omgivelsene. Gjennom kultiveringen finner mennesket sin plass i verden – helt konkret for eksempel innenfor en hageflekk – men skillet mellom det kultiverte området og omgivelsene forblir åpen eller gjennomtrengelig for utvalgte kvaliteter eller prosesser: Regnet som faller og pollinerende insekter slipper inn, for eksempel, mens ugress og skadedyr holdes ute.

En metabolsk grense er et passende uttrykk for dette, og veggen i en levende celle er en god modell. En metabolsk grense både isolerer og forbinder, på kvalitativt spesifikke måter – som i celleveggen. I kjøkkenhagen er det flere lag med slike grenser, som er gjennomtrengelige på helt spesifikke måter. Den ytterste grensen er mellom hagen og skogen omkring, og den innerste er mellom innsiden og utsiden av et drivhus som står inne i hagen. Mellom disse er noen av grønnsakbedene gjerdet inn for å holde harene ute, og nede i jorda ligger en spesialduk mot ugressrøttene rundt.

Konstrueringen har dominert

For å oppsummere: Et historisk tilbakeblikk gir oss to perspektiver på hvordan menneskene har forholdt seg til kloden de bor på: på den ene siden konstruksjonens lineære framskritt, og på den andre kultiveringens sykliske repetisjoner. Disse to perspektivene er ulike i sin grunnleggende logikk: lineær ekspansjon og vekst versus syklisk reproduksjon. Med andre ord: Menneskeheten har to ulike, til og med motsatte oppfatninger av den grunnleggende dynamikken i samfunnsutviklingen.

Disse alternative perspektivene er ikke først og fremst ideologiske posisjoner. De er snarere syntetiske konklusjoner som trekker på en materiell erfaring med menneskelivets opprettholdelse på jorden. Ingen av dem er rendyrkede – den lineære utviklingen kan bli syklisk, hvis reproduksjon av de grunnleggende forutsetningene, heller enn å stimulere vekst, er det viktigste – slik det for eksempel har skjedd gjennom den siste tidens økonomiske nedgang. Og sykliske prosesser kan utvide seg og få en slik intensitet at de kan virke som en form for lineær vekst: Nybyggermentaliteten ved koloniseringen av Nord-Amerika, for eksempel, hadde et veldig sterkt fremskrittsperspektiv, selv om nybyggernes aktiviteter i utgangspunktet var basert på jordbrukets sykliske prosesser.

Som en konsekvens av menneskenes utrolige materielle suksess, er det konstruerende fremskrittsperspektivet blitt helt dominerende. Den beste indikasjonen på dette er kanskje den strømmen av utopiske prosjekter som vår kontinuerlige søken etter nye energikilder fører med seg. Her kan vi si oss enige med Vaclav Smil: «Det meste av vår oppfinnsomhet burde brukes på å redusere det endelige forbruket, heller enn å øke primærtilgangen.»¹⁶

Hva som må gjøres

Den første utfordringen er å ta menneskehetens nåværende situasjon på alvor. Det er på tide å våkne fra drømmen om det evigvarende lineære fremskrittet. Selv om vi har hatt en eventyrlig materiell suksess så langt, er det ingen garantier for at dette kommer til å fortsette. Spesielt er det ingen garantier for at den sosiale stabiliteten som har vært en forutsetning for den materielle suksessen vil tåle de alvorlige miljømessige sammenbruddene vi står overfor flere steder i verden. Vi vet allerede at vestlige aktørers overfiske har gitt opphav til piratvirksomhet, for eksempel i Somalia. En annen umiddelbar trussel er smeltingen av isbreene i Himalaya og den påfølgende muligheten for vannmangel i deler av Kina og India.

Kulturell transformasjon

Vi står i en situasjon der det er behov for en dyp kulturell transformasjon. I den politiske sfæren betyr dette blant annet at vi må innse det selvmotsigende i vår forestilling om historiens fremskritt, der menneskenes tilsynelatende økende uavhengighet og fantasien om «rasjonalitetens» ubegrensede ekspansjon har gått hånd i hånd. At noe er «rasjonelt» har blitt ensbetydende med at det er økonomisk lønnsomt i et kortsiktig perspektiv. Disse forestillingene må løses fra hverandre.

For å kunne sette i gang en slik kulturell transformasjon, er den viktigste oppgaven å bygge opp en kritisk evne til å vurdere de mulige forholdene for ordnede menneskesamfunn. I og med at de viktigste forholdene vi må se kritisk på ligger i vår egen historie, må vi gjøre oss godt kjent med våre tidligere prestasjoner og feilslag.¹⁷

Vi må lære av fortiden for å kunne gjøre realistiske avveininger av hvilke endringer som er nødvendige og hvor lang tid det tar før ulike former for endring finner sted: Fortiden kan gi en indikasjon på hvordan man når de kritiske grensene der kulturelle endringer kan finne sted. Og for å parafrasere Cornelius Castoriadis, dette er noe menneskeheten har oppnådd flere ganger tidligere: «What is it that you want, then? To change humanity? –No, something infinitely more modest: simply that humanity change, as it has already done two or three times.»¹⁸

I veldig konkret forstand møter vi endringsutfordringen i hvordan vi strukturerer de delene av våre omgivelser som både er funksjonelt og symbolsk viktige for oss. Den materielle menneskeskapte verden har gitt form til menneskenes samfunn slik vi kjenner dem, og fremtidens samfunn vil få sin form på samme måte. Her vil arkitektur, og hvordan vi tenker når vi planlegger og bygger, spille en kritisk rolle.

“We cannot solve our problems with the same thinking we used when we created them.” - Albert Einstein

Vanlige mennesker må styrkes i troen på at de kan ta vare på sine egne omgivelser, sitt eget miljø. Forestillingen om hva som er mulig vs. hva som er umulig for menneskeheten i fremtiden hindres for øyeblikket av den enorme byrden av fortidens tekno-økonomiske suksess. Arkitekter og planleggere har ansvar for å finne fram til løsninger som både har en symbolsk kraft, og som gir folk en tydelig praktisk innflytelse over sin egen situasjon. 
Våre hverdagslige omgivelser er viktige. De velkjente miljøene kan styrke eller hindre folks tro på at de selv kan bestemme hvordan de vil leve. De kan bekrefte bestående holdninger, men de kan også gi oss nye bilder av hvilken fremtid som er mulig. Det er utfordringen dagens arkitekter står overfor.