Veien til nasjonens ende

Du sitter i bilen, og fortærer landskapet. Den som går eller sykler ser noe annet; den lave farten gir syklisten et sammenhengende panorama, mens den vandrende opplever at alle utsikter blitt punkter, i noen tilfeller steder. For bilisten er det annerledes. Den høye farten gjør at landskapet blir en flom, noe som kommer mot deg, som strømmer gjennom deg, men som du også legger bak deg, og du snur deg ikke tilbake. Spist er spist. 

Men noen ganger, ofte motivert av sult eller fylte urinblærer, stopper du opp og skifter modus. Når maten er fortært eller blærene tømt, har du tilegnet deg en fred og ro som du nyter. Du blir sittende og stirre inn i naturen, eller ut i den, og du gjør det med selvsagthetens ro. Du ser ut over noe – utover bildet av Norge, i form av naturen eller kulturlandskapet – og du lar dette noe synke inn i deg, og du spør deg selv: er jeg lykkelig nå? Og jo, du er lykkelig, for hvis dette ikke er lykke, hva er da lykke? Lykken er å se sitt eget land fra et gjennomdesignet utkikkspunkt, utformet av en etter forholdene ung arkitekt, finansiert av Vegvesenet, markedsført av Visit Norway, og lovprist av alle. 

Det finnes andre former for lykke, den mer private, og den mer åndelige, men i det rike landet i denne verdensdelen der de fattige bare blir fattigere, er Nasjonale Turistveger velegnet som ideologisk rammefortelling. 

Mye fint

Nå kan det innvendes: det er mange andre fortellinger man kan framføre om Nasjonale Turistveger. Én handler om de enkelte bestanddeler. Fortellingen om Stegastein, om suget i magen når man går ut på utstikkeren og tenker at dette er slik basehopperne har det, og at Saunders og Wilhelmsen har skapt et sted som er like interessant som den naturen det er laget for å fasilitere betraktningen av. Eller fortellingen om 70 grader Nords utsøkte rasteplass ved Torvdalshalsen i Lofoten, og om mange andre – kanskje alle prosjektene – som i all sin eleganse oppfyller lange lister med krav man sjelden får stille til dagens arkitektur. 

Like fullt er det nettopp denne stadig voksende rekken av bygninger og installasjoner i landskapet som etter hvert påkaller kravet om en annen og bredere analyse. Nasjonale Turistveger er så usedvanlig vellykket at det nå inngår i en makrostruktur. Prosjektet er blitt et fenomen, et forbilde i kraft av sin egen suksess, og det kommer til å bli reprodusert i andre sammenhenger. Den store vide verden liker prosjektet. Flere land ønsker seg det samme, med sine arkitekter og sine rasteplasser. Nasjonale Turistveger er et prosjekt av usedvanlig konsekvent format, det kan sammenlignes med ”Skal vi danse” – et tv-konsept som nesten alle europeiske land har sin versjon av. Det illustrerer hvilket potensial Nasjonale Turistveger har. 

Den internasjonale suksessen gjør det enda viktigere å vurdere Nasjonale Turistveger som et uttrykk for dyptliggende agendaer i det norske samfunnet, slik det stiger fram ved begynnelsen av det 21. århundret.

Det vi vil ha

Du ser det i det du åpner Bo Bedre, Bonytt eller A-magasinet. Den populære omfavnelsen av turistvegprosjektet er total. Ikke minst vil du kunne lese at dette er det turistene nå ”vil ha”. Jensen og Skodvins utforsking av vestlandsnaturens minst populistiske aspekter, elvejuvet i all sin intensitet, har for eksempel blitt adoptert inn i samlingen. Det som startet som – og fremdeles er – et radikalt hotelltilbud, har nå fått innta en av rollene i stykket. Statens Vegvesen er blitt regissør, helt i tråd med det siste fra business-akademia, som nettopp anbefaler å se til kunstsfæren for å forstå hvordan penger og oppmerksomhet kan skapes.

“Regi er løsningen, og i dette nye business-paradigmet må man finne sine idealer hos teater- og filmregissøren.”

I en klassiker på feltet, The Experience Economy av Joseph Pine and James H. Gilmore, postuleres det at den postmoderne forbrukeren higer etter opplevelser, og at de som produserer de beste opplevelsene derfor blir vinnerne. Dette resonnementet ender logisk nok i postulatet om at regi er løsningen, og at man i dette nye business-paradigmet må finne sine idealer hos teater- og filmregissøren. Når Nasjonale Turistveger skriver om seg selv at de står for ” the experience of a unique landscape”, plasserer de seg trygt innenfor det dagens reiselivssjargong krever. Og nasjonalismens potensial for økonomisk gevinst er åpenbar.

The Experience Economy er imidlertid bare én referanse. Turistvegprosjektet vet at opplevelsene skal vare ved i hodet til turistene; de skal bli minner. Dette perspektivet står også sterkt hos det offisielle Norges turistinformasjon, Visit Norway. De har selvsagt brukt mye tid og mange ord på Nasjonale Turistveger, og fremmer instrumentaliseringen som arkitekturens egentlige essens. Bildene fra og av utsiktspunktene gjør at turistene går rett inn i det offisielle fotoalbummet. Hele retorikken hentes fra én bestemt måte å se verden på, nemlig den neoliberale ideen om at land konkurrerer, og da ikke bare om investeringer eller arbeidsplasser, men mer generelt om å være attraktive. I denne fortellingen blir turisten agenten for den perfekte globaliserte smak, og kroppsliggjør en ny middelklasse som har gitt seg i kast med å fusjonere modernismens formspråk med den økonomiske liberalismens idégrunnlag.

Denne måten å tenke på tar stadig større plass som selvsagtheter i tale og skrift. Det finnes et arsenal av akademisk og halvakademisk litteratur som setter fram påstander om at man i den postmoderne verden må konkurrere om de beste hodene, og siden disse hodene er eleverte globaliserte konsumenter, må også landene være lettfordøyelige i ett og alt.

World travellers

Det finnes en populærkulturell versjon av et slikt narrativ, som magasiner som Monocle, Wallpaper, Condé Nast Traveler og How to Spend It fremmer: nemlig at det er mulig å lage en perfekt by, et perfekt land, et perfekt liv bare man har de rette tingene (objekter designet etter 1928), ser på de rette sakene (moderne bygninger og moderne kunst, stort sett) og besøker de riktige stedene. De Nasjonale Turistveg-stedene er nettopp slike perfekte steder; de er objekter ved en vei, regissert under en neoliberal himmel, der de estetiske preferansene har blitt allmenne for dem som tilhører det globaliserte sjiktet.

“Alt er like fantastisk. Det er ingen forskjell på det nye konserthuset i Kristiansand, den siste Audi A2 og en natt på Opposite House i Beijing. Eller et stopp ved de Nasjonale Turistvegene.”

I denne konteksten blir alt konsum, og det som måtte finnes av egenart, motstand og autentisitet i de stedene og tingene som anbefales svinner bort. Alt er like fantastisk, og alt nivelleres til det samme nivået. Det er ingen essensiell forskjell på det nye konserthuset i Kristiansand (Kilden), på den siste Audi A2, på et besøk i Toscana, på et kunstverk av Christian Boltanski og på en natt på Opposite House i Beijing. Eller et stopp ved de Nasjonale Turistvegene. Slik blir dette prosjektet et materielt uttrykk for ideen om at vi lever i et opplevelsessamfunn. Mens veien tidligere var til for å kjøre på, er dens oppgave nå å gi turisten, som konsumerer verden med øynene, noe å se på. Stoppestedene gjør veien til middelet for opplevelsen. 

Nasjonalromantikken lever

Det er imidlertid ikke hele sagaen. Selv om Nasjonale Turistveier kan leses som en del av den neoliberale orden, så finnes det også noe annet som ligger latent i prosjektet. Du merker det egentlig ganske raskt. I det du stanser foran Carl-Viggo Hølmebakks rasteplass med sin ikke spesielt kompliserte referanse til Harald Solbergs ”Vinternatt i Rondane”, så spoler hodet tilbake og blar opp i hukommelsen og bevissthetens mange lag. 

Det er mulig at ”det norske landskapet” ikke er én ting, det er mulig at det er en stor og variert masse av natur og kultur. Objektivt er det selvfølgelig slik, men dette landskapet er eltet sammen til en av de lange og mange fortellingene som skapte nasjonen som en kulturell helhet. Det er nasjonalismens oppskrift som ble benyttet også her, som skrev alle tilfeldigheter inn i en saga der alt har en mening. Fjellene, uansett hvor ulike de er, er deler av ett hele. Folkenes enhet er større i fortellingen enn i virkeligheten, og når historikeren Benedict Anderson beskriver hva nasjonalismens kjerne er, gjør han det i en bok med den talende tittelen: ”Forestilte fellesskap”.  

Ok, men det var da – på det sene 1800-tallet. Selv om det fortsatte med svakere kraft, så tok det jo slutt en eller annen gang mot slutten av det 20. århundret. OL på Lillehammer i 1994 var bare et blaff, eller hva? Men det stemmer ikke. Det er fremdeles nasjonalismen, i ett av sine mange gevanter, som orkestrerer et prosjekt som Nasjonale Turistveger. Den finnes ikke bare som ekstrapolert estetisk praksis, rammet inn av fine fortellinger om alt man kan se, men også som direkte arvtaker etter Tidemand og Gude. Det de nasjonalromantiske kunstnerne i gullalderen representerte sees i dag på samme vis i dette prosjektet, men i all sin perfeksjon trer det fram som et nesten orwellsk tiltak. Det binder historien til masta, slik alle platte fortellinger alltid gjør. Ikke i kraft av å ville konservere fortiden, men i kraft av nok en gang å definere hva som er ”det nasjonale”; denne gang som en estetisk praksis der modernismens repertoar møter naturen og kulturlandskapets kompleksitet, med en implisitt forståelse av at dette er det egentlige norske. Nasjonalromantikken slik vi kjente den er utdatert, men de Nasjonale Turistveger er den postmoderne utgaven av denne ideen.

“Nasjonale Turistveger viser ikke minst sin tomhet gjennom å være like gravalvorlig og fri for ironi som en julesalme.”

Nasjonale Turistveger viser ikke minst sin tomhet gjennom å være like gravalvorlig og fri for ironi som en julesalme. Det hadde vært befriende om Statens Vegvesen hadde dempet sine ambisjoner om totalregi av disse landskapene og heller inkludert en del forferdelig skrotete bygninger i sin forestilling. Hvor ble det av bygningene som bare er prosa, som er satt opp av det lokale tømrerfirmaet og tegnet av en teknisk tegner i kommunen? Hvor ble det av de ambisiøse, men i arkitektonisk forstand mislykkede lokale forsøkene på å lage fine veikroer midt på 1980-tallet, de som serverer middels gode hamburgere i et lokale med vinyl på gulvet og DDE på radioen? 

Det er noe som går tapt når alt blir gjennomdesignet og alvorlig. Det som virker forførende og befriende første gang blir ganske raskt noe helt annet: et ryddig horrorkabinett av perfekt form, under en glasur av brautende selvbilder signert de offisielle turistpusherne.

Nasjonale Turistveger er slik sett et symptom på vår egen tilstand, og konstrueres som en presis sammenføyning av den globale kapitalismens nye form, og den norske nasjonalismens oppdaterte uttrykk. Det er oss i 2012. Det kunne vært verre. Kanskje.