Vern gjennom bruk

Mine Sår. Mine Arr. Mine År.

Midt mot det værbitte Barents-havet, der Norge er på sitt nordøstligste, lyser øya Vardø opp med sin fargerike bebyggelse. Mange av byggene har tydelige arr etter nedgangstider. Ved innseilingen, på et av de mange forfalne fiskerianleggene, kan man lese med store bokstaver: “Mine Sår. Mine arr. Mine år”. Teksten oppsummerer de fire siste tiårene av et kystsamfunn i tilbakegang. Årsaken til nedgangen har vært sammensatt. Endringer i fiskeriet og tap av kvoter førte til konkurser. Befolkningen kunne ikke lenger selv høste rikdommen fra Barents-havets fiskefelt, selve eksistensgrunnlaget for Vardø. Den langvarige befolkningsnedgangen resulterte i at byens innbyggertall ble halvert over en førtiårsperiode.¹ Resignasjonen kom snikende. Både bebyggelsen og byens kollektive selvbilde ble satt på prøve, og det lokale næringslivet kjempet for å overleve. Å arbeide med byutvikling og kulturminner i en by som er så tydelig merket av nedgang og forfall krever en utvidet faglig tilnærming. Det krever en innlevelse i og forståelse av historiens arr, og av styrken og stoltheten hos de som har valgt å bli boende.

Hvordan bidra som arkitekt i en by preget av fraflytting og nedgang?

Denne problemstillingen var utgangspunktet for Mats Kemppe Johansen og undertegnedes diplomoppgave ved Institutt for urbanisme og landskap ved AHO.² Vi ønsket å belyse kystsamfunn langs Finnmarkskysten som opplevde utfordringer knyttet til befolkningsnedgang. Oppgaven satt oss på en arkitekturfaglig prøve i planleggingsfagets blindsone. 

Vekstregionene og byene er naturlig nok vanligvis arkitekters og planleggeres boltreplass. Tilrettelegging for økt befolkningsvekst og gjeldende idealer om strategisk og bærekraftig byfortetting er hovedfokus i planfaget. De største byene, der tilflytningen er stor og behovet for boliger er markant økende, er vekstvinnerne. Folk trenger hus, og hus trenger arkitekter. Men hvordan bidra i en situasjon der et nytt bygg ikke nødvendigvis er svaret på utfordringene? Diplomarbeidet førte oss til arbeidet med Vardø Restored.

Små plasser, rå folk. 

I løpet av diplomarbeidet besøkte vi flere kystsamfunn i Finnmark og snakket med en mengde folk som selv hadde tatt tak i det lokale utviklingspotensialet. Vi erkjente det åpenbare: På fraflyttede steder, der hus er det man har mest av, er det folk i husene som er verdien. Hver innbygger blir ekstra verdifull, et lys i et av husene. I kompakte og sårbare bysamfunn, som Vardø, blir de lokale initiativene lettere synlige. Hver og en er ikke bare en innbygger, men en lokal støttespiller med mulighet til å påvirke det sosiale og kulturelle livet direkte gjennom sine initiativer. Ildsjelene brenner sterkere. En av ildsjelene vi møtte, lokal stedsutvikler Svein Harald Holmen, ble særlig viktig.

Vardøværingen Svein Harald hadde som prosjektleder i Riksantikvarens verdiskapningsprogram i Hamningberg god erfaring med kulturminnebasert stedsutvikling. I Hamningberg hadde møter mellom mennesker og gjensidig respekt vært en nøkkel for gjennomføringen. Flere ulike grupper måtte samles for å få en forståelse av hverandres verdi, og unngå fallgruver og utfordringer. “Vi arrangerte felles møter i en lavvo der alle, både byråkrater, bygdefolket, saksbehandlere og håndverkere, satt sammen. Alle fikk mulighet til å si sine meninger, og lytte til det andre hadde å si. Det var en høring i ordets rette forstand, der man faktisk lyttet til hverandre”, forteller Holmen. I Vardø var målet å videreføre disse erfaringene til et nytt bymessig nivå: et kollektivt løft for Nord-Norges eldste by. 

Vardø er unik i Finnmarkssammenheng. 

Det er den eneste byen i Finnmark der man kan oppleve en sammenhengende førkrigsbebyggelse i en tydelig historisk bystruktur. Etter den tyske tilbaketrekningen, med den brente jords taktikk, var så godt som alt av bebyggelse i Finnmark ellers jevnet med jorden. Også i Vardø hadde krigen satt sine tydelige spor etter flere bombeangrep. Men i motsetning til resten av fylkets nedbrente tabula rasa hadde flere hundre bygg på den kompakte øya overlevd krigens brutalitet. Disse byggene vitner i dag om nordområdenes rike kulturhistorie. Om handelsforbindelser mot Russland, fiskerivelstand og modernitet, og om krigens spor og gjenreisning. Vardø Restoreds kartlegging av førkrigsbebyggelsen ble en øyeåpner i en by som sto i fare for å lukke øynene for sin historiske betydning. 

“Vardø er den eneste byen i Finnmark der man kan oppleve en sammenhengende førkrigsbebyggelse i en tydelig historisk bystruktur.”

Mangfoldet av kulturminner sto i grell kontrast til de siste årenes forfall, og byens mangel på reguleringsplaner og vernestrategier.³ Både blant folk flest og lokale myndigheter var holdningen “riv mannskiten”. Utfordrende nedgangsår hadde tåkelagt byens særpreg og historiske mangfold. Den siste reguleringsplanen for Vardø var datert 1947. Ett resultat av dette har vært at byen har beholdt sin opprinnelige karakter fra før og under gjenreisningsperioden. Men en aldrende reguleringsplan og manglede retningslinjer for vern har også gjort det vanskelig å tilrettelegge for nåværende og fremtidige behov. Med det totale fraværet av en kommunal vernestrategi og byutviklingsplan, har byggenes skjebner i stor grad vært overlatt til en håndfull ildsjeler. De vardøværingene som ble igjen på øya mot alle odds, representerte den største lokale ressursen for historisk kontinuitet og utvikling. 

Tettere på folk. Vardø forteller.

Byutviklingsprosjektet Vardø Restored startet derfor med holdningen “folk først”. Utgangspunktet for oss, som nyutdannede arkitekter, ble å komme tettere på folkene i husene. I stedet for å betrakte byggene som en samling kulturhistoriske forfalne fasader, konstruksjoner og bygningsdetaljer, måtte vi helt inn. Inn til folkene, til virksomheten og aktiviteten innenfor veggene. Å forstå byggene innebar å forstå historiene til initiativrike vardøværinger som hadde tatt tak i egen utvikling, den sterkeste drivkraften for å stake ut veien videre. 

“Å forstå byggene innebar å forstå historiene til initiativrike vardøværinger som hadde tatt tak i egen utvikling.”

Forstudien vi gjennomførte våren 2012 løftet fram ti konkrete kulturhistoriske bygg som var under restaurering, med ti ulike historier fortalt av husets eiere.⁴ Prosjektet skulle være aktør- og aksjonsrettet, med fokus på lokale utviklingsprosjekter med høy gjennomføringsmulighet og gode sjanser for å lykkes. De ti prosjektene hadde alle huseiere med en tydelig vilje til å kombinere revitalisering av kulturhistoriske bygg med lokal næringsutvikling. Hvert enkelt bygg i forstudien belyste i tillegg et viktig stykke historie, også sett i nasjonal målestokk. Samlet representerte prosjektene et felles, og sårt tiltrengt, byutviklingsløft og en kollektiv oppvåkning av byens historie.⁵

Innovasjonskraften i folkene selv.

Historien om byens vekst og tilbakegang, krigens brutale spor og gjenreisning, sitter bokstavelig talt i veggene. Tre av byggene i forstudien kan stå som eksempler på prosjektets metode – tre ulike fortellinger. Alle folkene i forstudien er lokale pionerer i Vardøsamfunnet, som gjennom sine restaureringsprosjekter har bevist at prosjekter lar seg gjennomføre. De tre eksemplene er historiske nøkkelbygg med stor overføringsverdi og smitteeffekt, foregangsprosjekter som vitner om stahet, stolthet og utholdenhet. 

Husegården 1865.

I 2009 ble Heidi Kvernevik forelsket. Lidenskapelig, men ikke uproblematisk, falt hun for Vardø og bygningsanlegget Husegården, som da var på randen av komplett forfall. Men bak forfallet skjultes Finnmarks aller siste komplette handelsgård fra Pomortiden, årene der handelsforbindelsen mellom Russland og kysten av Nordnorge var på sitt rikeste.⁶ I nasjonal sammenheng er bygningen unik som vitne om gullalderen i nord. Husegården var datidens yrende lokale flerbrukshus, som kombinerte handelsvirksomhet og private husvære. Et mangfoldig miljø av ulike mennesker: Forretninger, fotografer og frisører har drevet næring i første etasje, mens nasjonalforfører Agnar Mykle baserte sine bøker på eskapader med rikmannsdøtrene på loftet. Det har vært over et århundre med butikk og romantikk i alle etasjer.

“På loftet har Heidi i dag kontorplass, med utsikt mot Russland på skyfrie dager.”

På loftet har Heidi i dag kontorplass, med utsikt mot Russland på skyfrie dager og Putin-propaganda på veggen. Det har vært hennes mål å gjenskape et mangfoldig miljø, med flerbruk og kreativitet, parallelt med en omfattende totalrenovering av hele bygningsanlegget. “Husegården skal være et miljø der vi samler små foretak, for å ha nytte og glede av hverandre. Dette gjør at vi sammen tør å sette i gang med prosjekter som vi aldri hadde turt å gjøre hver for oss. Husegårdmiljøet i seg selv betyr mye for Vardø, det er nesten ingen initiativer uten at Husegårdmiljøet er innblandet”, sier Kvernevik.

Vern gjennom brukerne.

Husegården er i dag et levende eksempel på vern gjennom bruk. Eller mer presist vern gjennom brukerne. Bygget huser i dag et mangfold av små kulturarbeidsplasser og er samlingspunktet for all kreativ næring i byen. Det er naturlig nok også prosjektbasen for Vardø Restored, hvor prosjektleder Holmen samler ulike lokale og tilreisende krefter på sitt kontor. Her får lokale huseiere oppfølging, og restaureringsråd fra håndverkere med spesialkompetanse. Restaureringshåndverker Rasmus Skydstrup bor i leilighetsdelen av Husegården. Skydstrup er utlånt fra Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR), og jobber til daglig i Norges største kompetansemiljø for restaurering. Denne satsningen på høy håndverksfaglig kompetanse viser den nasjonale verdien av Vardøs bygningsarv; en samling uslepne juveler. 

Nordpol Kro 1886. 

En annen forsamling uslepne Vardødiamanter kan alltid møtes bak (og foran) bardisken til Bjørn Bredesen på Nordpol Kro. Stedet har vært i kontinuerlig drift siden 1860, og regnes som Nord-Norges eldste kro. Kroen har tiltrukket seg både skrønemakere og ekte polfarere i over et århundre, og var Fridtjof Nansens siste tappekran og overnattingssted før ekspedisjonen “Fram 2” fortsatte videre over åpent hav mot Nordpolen i 1893. Vardø gjorde inntrykk på Nansen: “Deres prægtige festivitetslokale, hvor vi forestillede oss alle disse bravle karer. Jeg saa straks at jeg her var kommet til et samfund fylt med Aand og Kraft”.⁷ 

Dagens eier Bjørn Bredesen ble bokstavelig talt født inn kroen, og betegner seg selv som en kriger som aldri gir opp. Med stødig hånd har han styrt Nordpol gjennom skiftende farvann og beinharde år, og videreført kroens særpreg. Et mål nå er å tilbakeføre andre etasje av kroen som et overnattingstilbud for tilreisende, slik kroen fungerte på Nansens tid. Dagens kro har gitt Vardøsamfunnet en ny scene der festivalene “Blues i Vintermørket”, “Komafest” og fortellerfestivalen “Tenning” arrangeres. Ved å stadig gjenoppfinne seg selv, med respekt for fortidens arv, har Bredesen overlevd fuktige kvelder og beinharde år. Nordpol Kro oppleves som et mikrokosmos av øya, robust i møtet med historiens opp- og nedturer. “Æ gir ikke opp. Det ekke naturlig for mæ å gi opp på noe som helst vis, og æ har bestandig hatt en klokkertro på at det blir lysere tider. Nordpol er en trygghet, et kontinuerlig treffpunkt for folk. Folk har vokst opp og dødd med den her plassen. Æ føle en viss stolthet over den her plassen, og at vi har greid å drive den i så mange år. Æ trur Nordpol vil eksistere i 120 år til, det e æ overbevist om, med eller uten mæ”, sier Bredesen.

Historisk kontinuitet, omstillingsevne og stahet

er kjennetegn for flere av eierne av historiske bygg i Vardø. Dette er folk som med stor fallhøyde og personlig økonomisk risiko har holdt liv i kulturhistoriske bygg. Det er imidlertid de senere årenes økte bevissthet om byggenes kulturverdi som har gitt økonomisk ryggrad for å realisere robuste restaureringsprosjekter med lang livstid videre. Gjennom midler fra Norsk kulturminnefond og Riksantikvarens verdiskapningprogram, i kombinasjon med eiernes private midler, har man klart å sikre byggenes fremtid videre.

“Det er de senere årenes økt bevissthet om byggenes kulturverdi som har gitt økonomisk ryggrad for å realisere robuste restaureringsprosjekter.”

Dette gjelder også Bjørn Bangsund som driver butikk i Strandgata, en handlegate i rendyrket gjenreisningsstil i den delen av Vardø sentrum som ble totalødelagt under bombingen i 1944. Fasadene mot den brede handlegata var tidsmessig detaljert, med store vindusflater som i nedgangsårene ble stadig mer tømt for innhold. Da industrien gikk konkurs, ble også handelen rammet. “Vi vurderte å legge ned, og telt på knappan i et forfallent utleielokale og var på nippet til å legge ned. Men hvilke signal vil vi da sende til våre barn? Og ikke bare til familien, men også til byen? Vi valgte å kjøpe dette gjenreisningsbygget til butikken, og ønsket å føre bygget videre som verdi og sentrumshistorie. Å holde det ved like er viktig. Det e jo identiteten våres”, sier Bangsund. 

Smitteeffekten i byen.

I en tradisjonell kulturhistorisk kartlegging og restaurering beskrives gjerne bystruktur, bygningsdetaljer og konstruksjonsprinsipper. Bygget analyseres og settes i en historisk kontekst, mens menneskene, særlig dagens eiere og beboere, er fraværende. Brukermedvirkning brukes eventuelt som et honnørord når anledningen byr seg for vernemyndigheter og restaureringsarkitekter, mens folkene som selv lever med byggene ofte føler seg umyndiggjort. I arbeidet med Vardø Restored er brukerne selve nøkkelen i arbeidet. 

“I arbeidet med Vardø Restored er brukerne selve nøkkelen i arbeidet.”

Prosjektet arbeider i skala 1:1 med folk, bygg og historier. Utgangspunktet har vært møter preget av gjensidig respekt, der huseierne ble møtt på egen banehalvdel, i sine egne kulturhistoriske bygg. Arbeidsmetoden for forprosjektet var tidvis kaotisk og i stor grad improvisert, men med skisseblokk og -kamera kom vi tett på hver enkelt av huseierne. Inne i historiske handelsgårder og båtslipper, over kaffekopper og fiskekaker, bak bardisker med Mackøl og nachspiel med hjemmebrent og reinsdyrhjerter, kom Vardø Restored tettere og tettere på kjernen av byens kulturhistorie, gjennom konfrontasjon med huseiernes pågående prosjekter.

Men målsettingen til Vardø Restored er større enn de enkelte huseierne og bygg. Det er en samlet byutviklingsstrategi for å sikre helhetlige og levedyktige restaureringsprosjekter og bymiljøer. Kulturminnebasert byutvikling og framheving av byens historie blir en kollektiv oppvåkning. Gjennom Vardø Restored følges folk i byen opp med veiledning, håndverksfaglig kompetanse og arkitektbistand, til å se byen sin med et skjerpet og positivt blikk. Det skapes en kollektiv stolthet over egen by, der folk snakker hverandre og byen sin opp i en positivt smittende spiral. Holdninger som “Riv Mannskiten!” og en beklagende holdning på vegne av sin egen bys rykte og forfall erstattes med bevisstheten om en stolt historie. 

I løpet av de to årene som er gått siden forprosjektet har Vardø Restored vokst seg større, prosjektgruppen har økt og det merkes allerede et betydelig oppløftende taktskifte i byen. Prosjektleder Svein Harald Holmen og håndverkerne gjennomfører på huseiernes initiativ tilstandsvurderinger og prosjektbeskrivelser på løpende bånd. Kapasiteten er sprengt i en by som virkelig har fått øynene opp for verdien av egne bygg. Over tretti historiske bygg fra perioden 1830-1960 er under restaurering, og holdningene til egen by er markant endret. Også ulike samarbeidsmiljøer utenfor Vardø ser nå initiativet som blomstrer i byen. Prosjektet samarbeider med Landskapsstudiene ved Arkitektur-og designhøgskolen i Oslo og Universitetet i Tromsø som bruker bydelen Vestervågen som case for sin byutviklingskartlegging, og studentarbeidet og innspill fra ulike miljøer skal danne et grunnlag for en kulturminneplan for Vardø slik at byen blir helhetlig ivaretatt.⁸ 

Fortroppen av ildsjeler som har gått foran med vellykket gjenbruk av historisk bebyggelse, har gitt både huseierne og bybefolkningen en styrket selvtillit. Man kan ane konturene av en langvarig smitteeffekt, som kan føre nye kapitler til i den kontinuerlige fortellingen om Vardø.