- Tittel: A History of Collective Living
- Forfatter: Schmid, Eberle, Hugentobler (red.)
- Utgivelsesår: 2019
- Forlag: Birkhäuser Verlag
- Antall sider: 324
Hvor begynner den kollektive boformen og hvor slutter den? Skal man begynne med de mest pragmatiske eksemplene og regne med boliger med felles baderom, noe som fremdeles finnes i kjelleren til noen av boliggårdene i København? Eller må det eksistere en felles konseptforståelse før en boligmodell skal kunne kalles kollektiv?
Boken A History of Collective Living, utgitt på Birkhäuser i fjor, samler et stort antall eksempler på kollektivhus som har blitt til de siste 150 årene. Forfatterne er tydelige på rammeverket for samlingen: Bokens fokus er på «selvbestemte og langsiktige kollektivboligmodeller i en sentraleuropeisk kontekst». Institusjonelle eller kirkelige boligformer har blitt valgt bort, i likhet med hus som over tid har blitt omgjort til kollektivboliger. At en samling som denne krever en tydelig definisjon av kollektive boformer er forståelig, mindre klart for meg er det hvorfor forfatterne har valgt å dele eksemplene inn i tre underkategorier: Sharing based on Economic Intentions, Sharing based on Political Intentions, Sharing based on Social Intentions.
Eksemplene i hvert kapittel dokumenteres med situasjonsplan, faktaopplysninger, planløsning og arkivbilder. Et av eksemplene i kategorien Sharing based on Economic Intentions er Ledigenheim Rehhoffstrasse i Hamburg fra 1913, som ble opprettet med subsidier fra byetaten for å lette boligsituasjonen blant enslige, yrkesaktive menn. Dette er et pragmatisk eksempel på kollektivhus, med forholdsvis små private rom og generøse fellesrom som restaurant og lesesal.
I kategorien Sharing based on Political Intentions finner vi kollektivhuskomplekset Narkomfin i Moskva fra 1930. Dette er et tidlig eksempel på et statsfinansiert arbeid med kollektivhusideen og et hus som, i tillegg til å inneholde delte funksjoner som gymsal og bibliotek, revolusjonerte den tradisjonelle boligens planløsning til fordel for et mangfold av ulike løsninger utenfor kjernefamilieboligen.
Et av de mest aktuelle innslagene i boken, plassert i kategorien Sharing based on Social Intentions, er det danske Bofællesskapet Lange Eng fra 2008, tegnet av Dorte Mandrup og bygget i en landlig setting i Albertslund utenfor København. Med et stort felles bygg, med delt kjøkken, verksteder og en kino, står Lange Eng for en kollektivhusmodell som har spredd seg siden 1970-tallet og som springer ut av en idé om selvforsyning og en økologisk bærekraftig livsstil. Når man ser på eksemplene i boken, fremgår det at den kollektive boformen har sin opprinnelse i helt ulike miljøer og tidsperioder og at den utviklet seg på helt ulike premisser - noe som forfatterne ikke går nærmere inn på. «Det har vært vanskelig for oss å forstå hvorfor det ikke tidligere har eksistert en klar og forståelig dokumentasjon av disse mange forsøkene» , skriver forfatterne i bokens forord. Og muligens er boken den første publikasjon som gir seg i kast med å lese kollektivboligmodellen som arkitektonisk form. Med tanke på den økte interessen for nye boligløsninger, er den helt i tiden, men i mangel på en tydeligere krystallisering av forutsetningene, risikerer den også å forespeile at kollektive boligløsninger først og fremst er et spørsmål om design.
