Smart og tankevekkende om byrom for alle

Boka Age-Inclusive Public Space, redigert av Dominique Hauderowicz og Kristian Ly Serena (partnere i det København-baserte arkitektkontoret dominique+serena), representerer i så måte et viktig tilskudd. Ja, boka fremstår på flere måter som forbilledlig, særlig med henblikk på tverrfaglig dialog og vilje til å skape koblinger mellom teori og praksis.

Boka har et visst hybrid preg som står godt til tematikken, som er en undersøkelse av hva som skal til for å skape mer aldersinkluderende offentlige byrom. Her finner vi et bredt utvalg intervjuer, essays og konkrete caser, alt sammen rikt illustrert og bundet sammen av introduserende og mer utbroderende tekstbrokker ført i pennen av redaktørene selv. Boka er ingen manual eller veileder, ei heller noe manifest, men desto mer spørrende og utforskende. Mer akademiske betraktningsmåter – fra et bredt spekter av fagområder innen arkitektur, landskapsarkitektur, filosofi, sosiologi, bygeografi, antropologi, miljøpsykologi og gerontologi – følges konsekvent opp av konkrete eksempler, historiske så vel som samtidige. Og gamle helter som Herman Hertzberger og Aldo Van Eyck løftes på prisverdig vis frem fra glemselen. 

Redaktørenes problemforståelse er at offentlige rom i hovedsak er tilrettelagt for normalt aktive, voksne befolkningsgrupper, mens barn og eldre i liten grad er tilgodesett, annet enn i utvalgte del­områder. Det som dermed trengs er at man begynner å tenke smart og mer nyansert rundt hvordan man kan lage offentlige rom som i langt større grad spiller opp mot ønsker og behov i bredere befolkningslag, kanskje særlig hos en voksende og stadig mer heterogen gruppe av eldre. Noen stikkord i den forbindelse er fleksibilitet, flerfunksjonalitet, samlokalisering og samskaping. Teoretiske betraktningsmåter om elastisitet, agens og tilhørighet hører også med. Bokas styrke er at slike begreper ikke bare fremstår som tidsriktige slagord, men både behandles med et visst alvor og søkes anskueliggjort som mer konkrete løsninger. Det skyldes ikke minst det forhold at boka bæres oppe av en idé om at virkemidlene for å skape mer alders­vennlige byrom også i en mer generell forstand vil kunne bidra til en tiltrengt revitalisering av hvordan offentlige rom utvikles og utformes.

Det som gjør denne boka særlig ­interessant i mine øyne, er forfatternes ­insistering på nytten av teoretiske, og også historiske, perspektiver for å skape innsikt i og utsyn over det som fremstår som en stadig mer aktuell byutviklings­tematikk, nemlig offentlige byroms generelle sosiale, og mer spesifikt alders­vennlige, kvaliteter. Byroms­diskusjonen trenger mer helhetlige perspektiver, hevdes det. Fokuset på universell utforming er viktig, men ikke tilstrekkelig. Vi trenger mer overordnede begreper, både for å løfte diskusjonen og for å evne å se nye muligheter der konvensjoner og ensrettende krefter hemmer kreativitet og utforskertrang. Dette er en bok som fortjener å bli lest og diskutert av alle som befatter seg med utviklingen av byens offentlige rom.