Sporene etter Louis Kahn

En av de første undervisningsdagene, trakk Kahn unge Fjeld til side og spurte om han kjente den norske arkitekten Arne Korsmo. Fjeld måtte svare nei, og det ble slutten på samtalen; Fjeld ble gående resten av året med følelsen av at han hadde gått glipp av noe viktig. Lenge etter viste det seg at Korsmo var en nær venn av Kahn, som hadde reist i Skandinavia flere ganger. Fjeld var mesterklassens eneste norske student, og det korte møtet kunne gitt grunnlag for en egen kontakt, som det altså ikke ble noe av. 

Den lille episoden er i sin enkle ærlighet på mange måter typisk for boken. Med sitt kaffebordsformat og sin elegante utforming, ligner Louis I. Kahn: The Nordic Latitudes til forveksling på mange andre arkitekturbøker, og det virker usannsynlig at det kan være mer å hente ved å følge Per Olaf Fjeld tilbake til 1972, uansett hvor mange dagbøker han har spart på. Men Fjelds gjenfortelling av den litt pinlige episoden med Kahn sier noe om innretningen på boken: Dette er ikke en bok om forfatterne, selv om det er deres fortelling. Det er heller ikke en bok om nordisk arkitektur, til tross for tittelen. Omslagsillustrasjonen gir et hint: det kan se ut som en mystisk tegning, kanskje har den store mesteren forsøkt å fange et tåkelagt nordisk landskap? Men nei: «COVER IMAGE: Louis I. Kahn testing and adjusting a pencil before drawing». Det er bare streker. Dette er riktignok en bok om Louis Kahn – men Kahn er ikke beskrevet som en tydelig figur, men som et nettverk av forbindelser.

Boken er strukturert som et slags kompendium, bestående av flere ulike deler. Kahn ble født i Estland, og tilbragte sine første barne­år på øya Saaremaa, og den første delen av boken, «Nordic Connections», ser på Kahns reiser i Skandinavia og hans nordiske forbindelser, og særlig vennskapet med Arne Korsmo. Dette er en ny del av arkitekturhistorien: Fjeld dokumenterer dette vennskapet nøye, og trekker tråder fra Estland, områdets historie og geografi og hva Louis Kahn må ha sett og opplevd som barn, til andre deler av Nordens historie, landskap, bygningskultur og kulturelle erfaringer. Kapitlet holder blikket vendt mot nord, og beskriver Kahns forbindelser til CIAM og en rekke nordeuropeiske arkitekter fra 1950- og -60-tallet. Teksten tegner et kart over internasjonale kontakter og sammenhenger med et litt annet fokus enn de mange presentasjonene av Louis Kahn som en av USAs store arkitekter.

I bokens neste og største del, «The Masterclass», forteller Fjeld om mesterklassen – om lærerne, gjestelærerne, de andre studentene. Han gjengir sine notater og et rikt utvalg skisser og tegninger, både egne, Kahns og prosjekter fra medstudenter. Samlingen gir et detaljert innblikk i Kahns «metode», hans tilnærming til formulering og løsning av arkitektoniske problemstillinger, og hvordan Kahn og de andre lærerne forsøkte å overføre denne metoden til studentene. 

Boken er et vindu mot fortiden. Fjeld legger frem sine egne refleksjoner som student, sitt eget språk som ung arkitekt, i alt sitt nesten rørende alvor. Man får et detaljert inntrykk av møter og samtaler på kryss og tvers i en periode som var like opptatt av seg og sitt som vår egen tid er det nå. Fortellingen er ærlig, likefrem, ofte humoristisk; forfatterne klarer i bilder og tekst å ta oss med tilbake, nesten så man blir sittende og lytte etter lyden av Louis Kahns stemme.

Kapitlet om mesterklassen avsluttes med en ordbok, et vokabular, som på mange måter er bokens bølgetopp, i hvert fall for dem som er ute etter arkitekturteoretiske refleksjoner. Her presenteres sentrale begreper fra Kahns arkitektoniske univers: «wonder», «knowing», «silence and light» og mange andre – illustrert med Kahns egne skisser og tegninger, og fotografier av Kahns bygg.

Til slutt kommer en kortere og mer reflekterende del, «The Way the Earth Moves», basert på et forskningsbesøk til Kahns arkiver ti år senere. Fjeld har nå egen erfaring som arkitekt og som lærer, blant annet har han arbeidet for Sverre Fehn i flere år, mens Kahn nå er død. Arkitekturen på begge sider av Atlanteren har endret seg, og Fjeld besøker steder og mennesker som gir anledning til ettertanke. Han presenterer dagboksnotater fra møter med andre som kjente Louis Kahn, besøker Kahns bygg, snakker med Kahns slektninger, besøker arkivene og følger linjene bakover i tid.

Boken er skrevet av Per Olaf Fjeld og Emily Randall Fjeld. Arbeidsdelingen mellom forfatterne er ikke så lett å få øye på. Per Olaf Fjeld skriver i jeg-form, det er han som er student hos Kahn. Emily Randall Fjeld studerte i 1972 kunst på samme universitet. Men man aner at det ligger et lag av felles refleksjoner under teksten. I boken er det et merkelig og rørende foto av de to sammen, intenst lyttende – til Louis Kahn, må man anta – mens de holder fast i hverandre. Samtalene om boken som man antar ligger bak det felles forfatterskapet må bunne i felles opplevelser. Samarbeidet forklares ikke ytterligere.

Teksten i boken er enkel og lesbar, sporene er lette å følge. Boken legger ut en rekke fakta, rekker av minner, små fortellinger om hendelser eller ting som ble sagt eller gjort eller tenkt i 1972, og antyder sammenhenger eller forbindelser – men det kommer ingen tolkninger, og teksten er vidunderlig fri for oppsummerende karakteristikker. Vi får vite hva Kahn gjorde, ikke hva Fjeld mener at Kahn var eller er. Dette fraværet av tolkninger gjør denne boken, som på overflaten ser ut som en helt vanlig kaffebordsbok for arkitekter, til noe uvanlig åpent, og gir den en letthet, gir plass for leseren, som inviteres med inn i et møte med en annen tid, et møte som til tross for de snart 50 årene som er gått, åpner for videre samtaler.