Teori og praksis ved endring av gamle hus

Ved Universitetet i Hasselt, Belgia, er «Adaptive reuse» – eller «tilpasset gjenbruk» – blitt utviklet som en egen fagdisiplin. Istedenfor å se bevaring og ny arkitektur som to adskilte disipliner, ser man på vern som en integrert del av all re-­design. Universitetet tilbyr en internasjonal mastergrad i denne disiplinen. To forskere der har nå utgitt en bok som «gir studenter og profesjonelle både forståelse og redskaper de trenger for å utvikle innovative tilnærminger, og hjelper dem til å vurdere og re-designe eksisterende bygninger», som det står på vaskeseddelen.

De to forfatterne, Plevoets og van Cleempoel, betrakter ikke vern og gjenbruk som to motpoler, men som et integrert hele, og boken har som mål å spenne en bro mellom teori og praksis. De peker på hvordan grensene mellom tilpasset gjenbruk og henholdsvis ny arkitektur og bevaring blir stadig mer utvisket, og refererer til Rem Kolhaas’ manifest Preservation is Overtaking Us (2014), hvor han sier at «stjerne-arkitekturen» er død og at bevaring er redningen for nåtidens arkitekter.

Boken er to-delt: første del er fem kapitler med teori, siste del er en eksempelsamling av prosjekter som illustrerer teorien. I det første kapitlet tegnes det opp en historisk ramme rundt verne- og gjenbruks-­teorier og definisjoner. Det andre kapitlet gjennomgår ulike strategier for å foreta inngrep i eksisterende bygninger. Tredje kapittel handler om hvordan gjenbruk kan danne grunnlag for utvikling av nye bystrukturer og ny boligarkitektur. I fjerde kapittel diskuteres autentisitet og dette begrepets (begrensede) relevans i moderne kulturminnevern. Begrepet genius loci forklares innen ulike fagdisipliner og trekkes frem som et anvendbart vernekriterium. Særlig interessant er det etter min mening at forfatterne vektlegger immaterielle opplevelsesverdier, som atmosfære, fortellinger og stemninger, som relevante vernekriterier å vurdere ved inngrep i eksisterende bygninger, og at de lanserer metoder for å definere dette. Femte kapittel konkluderer teoridelen av boken.

De tyve prosjekteksemplene som vises i annen del, er til dels kjente transformasjonsprosjekter i Europa og Amerika, med mange kjente arkitektnavn, i tillegg til noen mindre kjente prosjekter. I de konkrete eksemplene søker forfatterne å forklare hvordan inngrep kan være nyskapende og radikalt utført, men også kan begrunnes ut fra verneteorier.

I 2016 redigerte Erik Langdalen, Thordis Arrhenius og Jorge Otero-Pailos ved AHO boken Experimental Preservation, basert på en serie internasjonale symposier med deltagelse fra praktikere innen eksperimentell bevaring. Der inntar forfatterne gjerne en konfronterende holdning til forholdet mellom vern og vernemyndigheter. Mange av de eksperimentelle intervensjonene som omtales og vises har karakter av kunstinstallasjoner, og stiller grunnleggende spørsmål ved bevaring som fenomen. Plevoets og van Cleempoel har i sin bok en mer pragmatisk og praktisk innfallsvinkel: de søker å gi arkitekter og interiørarkitekter et redskap til å begrunne sine intervensjoner med verneteoretikernes språk og på den måten skape rom for dialog med vernemyndigheter. Boken anbefales for studenter på masternivå og arkitekter og interiørarkitekter som søker mer kunnskap som bakgrunn for egen praksis med omforming av og i eksisterende bygninger.