Domus Juridica, Oslo

Det nye juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo ligger i nordenden av Tullinløkka, vest i Oslo sentrum. Bygningen er del av en større utvikling i Tullinkvartalet, som også inkluderer å åpne opp det indre livet i kvartalet. Den nye bygningen danner nordsiden av en ny bypark som omkranses av tre viktige historiske offentlige bygg: Historisk museum (1904) i vest, Nasjonalgalleriet (1882) i øst og universitetsbygningene (1811) i sør. Plasseringen av det nye bygget representerer et strategisk sosialt initiativ til å beholde offentlige institusjoner i hjertet av byen, og bringe nytt liv og vitalitet til viktige kulturelle arenaer. Programmet samler alle funksjonene for de mer enn 3000 studentene og 200 ansatte som tidligere var spredt rundt i flere bygg. Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø beskrev det slik at tilnærmingen «bokstavelig talt [gir] rom for bedre samarbeid og sosiale fellesskap». 

Et bildesøk på Google på «Tullinkvartalet» viser at området rommer en brokete ansamling av arkitektoniske uttrykk, som tilsynelatende er inspirert av et bredt utvalg av arkitekturstiler fra 1990- og 2000-tallet. Disse inkluderer to ikonisk moderne høyblokker som minner om OMA og andre samtidige nederlandske arkitekter, fulgt av et mer dempet og repeterende design à la David Chipperfield ­Architects. Den store endringen ser ut til å ha kommet i 2015, da en ny kommuneplan krevde en reduksjon i høyde fra 50 til 42 meter. Det ser ut til at det  var et underliggende ønske om at nye bygg skulle tilpasses omgivelsene på en bedre måte.  

2015 var også året da partner i Mad arkitekter, Torkel Njå, tok over rollen som prosjektarkitekt for juridisk fakultet. Hans refleksjon rundt den lange prosessen mot et ferdig design var at «selv om vi arkitekter ikke vil tro det, så er det slik at jo flere ganger vi gjør noe, jo bedre blir det». 

Referanser til fortiden. 

Jeg ankommer tomten fra hjørnet av Frederiks gate og Kristian Augusts gate på en usedvanlig solfylt dag i februar. Førsteinntrykket av bygningen er den rike oransje fargen på teglen og spillet av lys og skygge når solen treffer søylene og pilasterne. Fargen står i kontrast til de mørkegrønne, røde og hvite fasadene til de omkringliggende byggene. Arkitektene har i stedet valgt å harmonisere med bygningene som vender seg mot Tullinløkka. I hvert fall er det slik med Nasjonalgalleriet, mens Historisk museum er under renovering og derfor gjemt under en duk. Det har vært et klokt valg å dele Juridisk fakultet opp i ulike volumer, som bare blir synlige når man nærmer seg bygget rett forfra. Dette gir mulighet for en større tetthet i denne historiske sentrumskonteksten, uten å overmanne den. Teglsteinssøyler har en kraftfull tilstedeværelse på gateplan, men er trukket tilbake fra bygningslinjen og gir pusterom foran det nye offentlige bygget. En vridning i søylene tar opp høydeforskjellene mellom de tilstøtende byggene, samtidig som det gir dybde, skygge og tekstur til fasaden. Søylemotivet ble valgt på grunn av dets betydning for universitetsbygg-tradisjonen, gjenspeilet i det tidligere juridiske fakultet på andre siden av parken. Søylene gir også bygningen den nødvendige kraften til å fullføre nordsiden av den nye offentlige parken sammen med dens formidable naboer. I mitt syn fremstår valget av teglfarge herlig mykt og sympatisk med tanke på omgivelsene, mens ornamenteringen på søylene gir besøkende den uvanlige muligheten til å bokstavelig talt folde hendene rundt teglsteinen. Begge disse grepene bidrar til å tone ned den potensielt ruvende virkningen av teglsøylene. 

Inngangspartiet til det nye bygget refererer også til sin forgjenger, inngangspartiet til Domus Media, ett av tre bygg tegnet av Christian H. Grosch. Tilfeldigvis mente også min tidligere professor i arkitekturhistorie, nå avdøde Gavin Stamp, at dette var det fineste eksemplet på arkitektur i Norge. Denne referansen begynner med tilbaketrekningen fra ­gaten, at man går inn mellom søylene til et ankomstpunkt, før man stiger opp den sentrale og dramatisk brede trappen til de øvre etasjene. Jeg innrømmer at jeg, som en ekte nerd, besøkte det gamle bygget og opplevde det originale inngangspartiet som en forberedelse til denne teksten. Dessverre må jeg si at, selv om jeg virkelig setter pris på den historiske referansen, så blekner det nye inngangspartiet i forhold. Kanskje avstanden fra gaten til det nye bygget ikke er generøs nok eller trappen ikke bred nok. Uansett grunn, har inngangsplanet til det nye bygget en usikkerhet og tranghet som det gamle bygget ikke har. Om jeg skulle gjette, ville jeg tro at usikkerheten stammer fra konflikten mellom ønsket om et offentlig program i første etasje og den begrensede plassen. Torkel fortalte meg at kantinen allerede var mindre enn oppdragsgiveren ønsket seg, men han håpet at kompaktheten ville bidra til å gi liv til passasjen inn mot det indre gårdsrommet i kvartalet. Som et prosjekt som legger opp til en sterk tilknytning til den urbane veven rundt, vil vi ikke vite om inngangs­partiet og første etasje er vellykkede før byparken og kvartalet er ferdigstilt. 

Edruelig luksus. 

Mens jeg blir vist opp i andre etasje av Torkel og Per-Kristian Støvring fra Entreprenør Veidekke, begynner den sentrale trappen og atriet å gi mer mening. Den skaper et lyst og luftig sentralt rom hvor du kan møte på medstudenter og lærere, samtidig som den slipper inn dagslys og gir siktlinjer og god mulighet til å orientere seg i bygget. Den utstrakte bruken av hvite terrazzo-fliser i trappene til alle seks etasjer, hvite trespiler i himlingen og enkle, vakre, hvite stålrekkverk, gir en eleganse, renhet og enkelhet som minner om Valerio Oligati. Resultatet er et luftig sentralt rom som gir lys inn i tilstøtende klasserom og studieområder. Her har arkitektene igjen vist kløkt i koordineringen av brannhensyn og bevegelsesmønster, slik at det totale antallet trapper og heiser i bygget kunne reduseres og den sentrale trappen kunne fortsette uavbrutt helt til sjette etasje. Det er ofte disse tilsynelatende dagligdagse oppgavene som gir liv til arkitekturen.

I kontrast til den raffinerte elegansen i den sentrale trappen, er valget av materialer til auditoriene og det sekundære trappeløpet mer beskjedent. Sekundærtrappen har en redusert materialpalett, med eksponert betong, en enkel håndløper i tre og mørkegrønt stålrekkverk. Kombinasjonen av disse materialene inspirerte meg til å se gjennom bilder av Louis Kahns Philips Exeter Academy Library fra 1972, hvor spillet mellom varmt treverk og rå betong gir en dramatisk effekt. Denne forsiktige tilnærmingen fortsetter inn i hovedauditoriet, med kryssfinér av ask fra gulv til tak. I stedet for å føle seg snytt av den edruelige bruken av materialer i et så viktig undervisningsrom, oppfatter jeg bruken av ett enkelt materiale i hele auditoriet som luksuriøst. Det er noe fascinerende ved det å skape følelsen av luksus gjennom bruken og kombinasjonen av enkle materialer, i stedet for materialer som er eksklusive. 

Det juridiske fakultetsbiblioteket er plassert i andre etasje, og nås via broen over passasjen som leder til midten av kvartalet. Denne bevegelsen definerer en stille læringssone, med individuelle leseplasser langs de store vinduene mot Tullinløkka med de gjenkjennelige kulturelle institusjonene rundt. Dette minner meg om et sitat fra den ovenfornevnte Louis Kahn: «Every time a student walks past a really urgent, expressive piece of architecture that belongs to his college, it can help reassure him that he does have that mind, does have that soul». Denne plasseringen av funksjoner fortsetter gjennom bygget, med klasserommene mot nord som låner lys fra atriet og de stille leserommene mot sør med utsikt mot byen. Dette er en enkel og smart strategi hvis eneste skuffende trekk er den tradisjonelle og konservative utformingen av leseplassene. Det er, så klart, mulig å argumentere med at if it aint broke, don’t fix it – og dette rom- og leseplassprogrammet har absolutt vært vellykket for denne typen fakultet tidligere. Men jeg er likevel nysgjerrig på om arkitektene og fakultetsledelsen kunne ha utforsket dette mer, funnet alternative måter å skape private og fokuserte studiearealer på og lagt bedre til rette for gruppearbeid og diskusjon. Med dette i bakhodet, mener jeg at det er viktig å stille seg spørsmålet om hvordan en slik utdanningsinstitusjon plasserer seg i dagens samfunn. Jeg sitter igjen med følelsen av at dette bygget ikke har stilt det spørsmålet nok.

Tidsriktig og tidløst. 

På dette tidspunktet vil jeg ta et steg tilbake, trekke pusten og anerkjenne at arkitekturen er subjektiv og at mange av de innvendingene jeg kommer med ovenfor er små og kanskje også litt smålige. På engelsk har vi uttrykket credit where credit is due, som får meg til å tenke at dette prosjektet er et strålende bidrag til norsk arkitektur og til Oslo by. Da jeg gikk rundt i bygget kunne jeg merke at både arkitekten og entreprenøren var stolte - og det med rette. Dette er et enestående stykke arkitektur som svarer godt på en oppgave og en tomt som begge er komplekse. Resultatet er et bygg som virkelig er en del av byen. For det første som samfunnsfunksjon: her samles lærere og studenter ved et tidligere spredt fakultet og gir nytt liv til byens kulturelle hjerte. For det andre, som urban besvarelse: bygget danner en selvsikker nordside langs den nye byparken og forbinder samtidig plassen til det indre livet i kvartalet. For det tredje, som arkitektonisk besvarelse: det forholder seg til ulike skalaer gjennom en variert og erfaren bruk av tegl. Prosjektet føles tidsriktig, men også tidløst. Det har forholdt seg til og hentet inspirasjon fra fortiden, men plasserer seg samtidig trygt innenfor dagens arkitektoniske samtale – det siste markert ved OAFs tema for vårprogrammet i fjor, «History in Practice». Og sist, og mest lovende av alt, følger det hakk i hæl på et annet glimrende stykke urban arkitektur fra Mad: Nygaardsplassen i Fredrikstad, vinner av Cityprisen 2020. 

Jeg vil avslutte denne teksten med et spørsmål: Hva kan vi i Norge lære av dette prosjektet? Jeg tenker tilbake på den brokete ansamlingen av arkitektoniske uttrykk jeg skrev om innledningsvis og de tidlige designutkastene for tomten. Jeg må innrømme at jeg er ganske lettet over at disse skissene ikke ble til virkelighet. Jeg har vanskelig for å finne argumenter for at et «unikt arkitektonisk uttrykk»  skal vinne framfor et omtenksomt og intelligent inngrep som ivaretar stedets unike forhold og historie. Det er selvfølgelig mulig å oppnå begge deler, men det første burde aldri erstatte det siste. I juryens begrunnelse for Cityprisen, skrev de: «bak utviklingen av Nygaardsplassen ligger et sterkt og kunnskapsbasert engasjement for lokalmiljøet og byen, en tilnærming som bør være et forbilde for utviklere i alle byer».  Disse to prosjektene kan lære oss viktigheten av å utvikle indre by, både ved å tilføre noe nytt og konsolidere eksisterende funksjoner for å skape et levende og spennende bysentrum. De kan også lære oss hvordan man bygger tett og kobler seg på en eksisterende og ofte sammensatt bystruktur på en måte som forbedrer hverdagen i byen. Og begge prosjektene kan minne oss på at våre favorittbyer ikke består av en samling individuelt uttrykksfulle arkitekturmonumenter, men av et samfunn av bygg og byrom i løpende dialog med hverandre.