Enebolig Kråkenes

Villa Kråkenes ligger i Arnstein Arnebergsvei på Skøyen, et sted mellom ikoniske Casinetto og Oslo Tennissenter. Den nesten 500 kvadratmeter store villaen fra 1961 står på en 6,5 mål stor tomt, skjermet fra innsyn. Byggherren overtok eiendommen etter slektninger, og ville både pusse opp interiør og utearealer. Jobben gikk til Knut Hjeltnes Arkitekter, og utfordringen ble å tilpasse boligen til familiens nye behov, og samtidig beholde noe av atmosfæren fra tiden besteforeldrene levde i huset.

«En dårlig planløsning er korrigert på en nesten nedlatende måte.”

Den store boligen led av en dårlig planløsning, preget av en dyp bygningskropp, et påbygg på vestgavlen og manglende gjennomlys. Hjeltnes’ hovedgrep for å løse opp i dette, ble å koble entreen mot stua, skille ut tilbygget og fjerne loftet over kjøkkenet. Med tilsynelatende enkle midler ble den stivbeinte hovedetasjen løst opp preparert for Hjeltnes’ egne ideer. 

Det interessante med disse relativt enkle grepene er hvordan en dårlig planløsning ble korrigert på en nesten nedlatende måte, på tross av at transformasjonen av Villa Kråkenes ved første øyekast kan virke både ydmyk og forsiktig. Lik en litt overbærende professor som veileder studentene sine (Hjeltnes har undervist på AHO i en årrekke), foredles en ubehjelpelig plan gjennom små, men presise justeringer. Dermed viderefører Hjeltnes noen av villaens særegenheter, men nå som skjønnhetsflekker på sin nye, innvendige arkitektur.

«Utgangspunktet var et interiør som besto av en edel palett hentet rett ut fra 1960-tallet.”

Det mest slående ved transformasjonen er materialbruken, som er nøkkelen for å forstå hvordan prosjektet er bearbeidet. Utgangspunktet var en bygning farlig nær det min gamle arkitekturprofessor likte å kalle en tilfældig samling af materialer. Men i dette tilfellet var det ikke hvilke materialer som helst det var snakk om: Interiøret besto av en edel palett hentet rett ut av 1960-tallet som inkluderte både Wenge, Rødeik og Palisander. Dette ble utgangspunktet for en gjenbruk og omrokkering av bygningselementer og objekter som både ivaretok byggherrens ønske om kontinuitet, og samtidig endret interiøret radikalt. Wenge-gulvet ble gjenbrukt som kjøkkeninventar. Rødeik fra stua ble demontert, tørket, behandlet og lagt i loftetasjen. Palisandergulvet fra spisestua ble badeinnredning og spisebord. Ornamenterte dører ble reparert og satt sammen på nye måter, mens de gamle garasjeportene ble pusset opp og remontert. 

Videre ble løst inventar som skap bygget inn i veggene, mens soveromslamper ble remontert over sengene, som call backs til byggherrens barndom. I tillegg ble det lagt et nytt gjennomgående gulv av eikeparkett i hovedetasjen, veggene kledt med Oregon-pine, mens vaskekjelleren og entreen fikk terrazzogulv. Dette var materialer som riktignok ikke fantes i bygningen i utgangspunktet, men som i arkitektens øyne like gjerne kunne ha vært der.

Gjenbruken av materialer, bygningselementer og interiørobjekter ble dermed både små historier med sentimental verdi for byggherren, samtidig som de ga en mulighet for å utforske en æra som ligger arkitekten nær, nemlig 1960-tallets arkitekturtradisjon og materialbruk. Resultatet blir et interiør hvor lokale og intime referanser, som bestemors soveromslamper, kombineres med brede 60-tallshenvisninger til Carlo Scarpa’s Veneto, Pierre Koenig’s California eller Are Vesterlid/Arkitims Hedmark.

«Stua blir formell og høytidelig, som et Mad Men-rom hvor fornemme naboer kan serveres Dry Martini.”

Det mest dominerende i interiøret er veggflatene av oregon-pine. Veggen er hva arkitekten kaller en innvendig gardin som samler hovedetasjen og som brukes til å justere proporsjonene i den opprinnelige planen. De brede plateformatene med integrert møblement og belysning gjør stua nesten litt formell og høytidelig, som et rom fra tv-serien Mad Men hvor fornemme naboer kan serveres Dry Martini.

Motsatt er det lange kjøkkenrommet langt mer lekent og åpent, som det opplagte samlingsstedet i bygningen. Fra å være et nordøst-vendt arbeidsrom for husfrua, åpnes og kobles kjøkkenet mot et nytt lekerom på loftet gjennom en artig stige, som samtidig lokker inn vestsola fra et vindu i gavlen. 

Her viser Hjeltnes et overblikk som nok er langt viktigere enn detaljeringen han er berømt for, være seg den Hjeltneske rettløpstrappa i trespiler, eller signaturbruken av stucco lustro på badeværelset. Forøvrig er den store bygningen pakket med så mange finesser og funksjoner, at et besøk i tilbygget føles befriende fritt for effekter. Tanken har nok slått arkitekten også, for det dobbelhøye tilbygget er kledt i furufiner og definert som et flerbruksrom, som en kommentar til hovedbygningens tunge materialbruk og mange romfunksjoner.

Med Villa Kråkenes fikk byggherren en transformasjon som nok ble mer omfattende enn de hadde sett for seg. Og på tross av at arkitektene berømmer både byggherre, lysdesignere og landskapsarkitekt for samarbeidet, og planløsningen i store trekk er intakt, fremstår prosjektet tydelig styrt av arkitektenes faglige ideer og hensyn. Her ligger kanskje også prosjektets faglige betydning utover interiørets opplagte egenverdi som arkitektur. Trygt plassert i premium-segmentet av byggeoppdrag fremstår slike overskuddsprosjekter fort som irrelevante for samtidas byggeutfordringer. 

På den annen side: Ikke ulikt de amerikanske 60-talls case-study-husene Hjeltnes refererer til, blir Villa Kråkenes også et prosjekt hvor arkitektur kan utforskes ubundet av budsjett, teknisk forskrift eller vernehensyn, i kontrast til bransjens økende fokus på ulike målstyringsverktøy. Som alternativ til slike kvalitetsikringsprosesser, som i dag kan omfatte måling av både opplevelsesverdi og tidsdybde, tilbyr Villa Kråkenes undersøkelse og eksperiment i dialog med byggherren som det fremste verktøyet for arkitektonisk kvalitet. I en stadig mer flerfaglig praksis er ikke slike fagrom overflødige, men tvert i mot både velkomne og nødvendige.