Gjenåpning av Hovinbekken, Hasle-Ensjø

Vi sitter på en benk i Tiedemannsparken på Ensjø øst i Oslo. Foran oss ligger en byggeplass og et par seksetasjers leilighetsblokker som snart er ferdigstilte. De ligner ganske mye på resten av byggene som det siste tiåret er reist i området vi befinner oss i, og ellers rundt omkring. Hvis bygningene her alene skulle fortelle hvor vi befant oss, ville det vært vanskelig, det kunne like gjerne vært Løren eller nye Storo. Heldigvis finnes det andre elementer i landskapet som kan hjelpe: Det gamle tårnet fra Tiedemanns tobakksfabrikk er bevart. Ekebergskråningen er (foreløpig) godt synlig mellom blokkene. Og ikke minst: Vi har Hovinbekken.

“Vannet virker ­be­roligende, og to ender sørger for litt lett underholdning der de dukker opp og for­svinner ned i vannet.”

For til tross for bygningsarbeid og den trafikkerte Grenseveien like ved, er det vannet i bekken vi hører og ser. Lyden av bekken som danser nedover fra Hasle og fortsetter videre gjennom Ensjø fra parken, fyller luften. Foran oss ligger bekken som et stille vannspeil. Vannet virker beroligende, samtidig som to ender sørger for litt lett underholdning der de dukker opp og forsvinner ned i vannet. Det spørs om vi hadde satt oss ned her om det ikke var for denne kvaliteten.

En lukket bekk i hundre år. Hovinbekken kommer fra Grefsen- og Årvollmarka med Kapteinsputten og Isdammen som kilder. Bekken har opprinnelig utløp i Bjørvika, nå ledet fra kulvert ut i Akerselva. Hovinbekken har betydelig mindre vannføring enn Akerselva, men har gjennom tiden vært utnyttet til blant annet produksjon av is og som drikkevanns-kilde. I takt med urbanisering og industrialisering ble den fra slutten av 1800-tallet og over en periode på hundre år gradvis lagt under jorda, først i indre deler av byen, så på Ensjø i etterkrigstiden. 

I 1970 ble bystyret i Oslo rådet av fagfolk til å være kritiske til å legge mer av byens bekker og elver i rør, men det var først på 1990-tallet at man begynte å skissere muligheter for gjenåpning av Hovinbekken. 

Gjenåpningen – hva gjorde det mulig? Ved årtusenskiftet kom planer om å gjøre Ensjø til et byutviklingsområde for nye boliger. I det første planprogrammet ble kun gjenåpning av bekken i Gladengveien beskrevet som en mulighet. Det var engasjerte fagpersoner som Terje Nordeide i Vann- og avløpsetaten og den frivillige organisasjonen Oslo Elveforum som gjorde at omfanget av åpningen ble langt større. De engasjerte Snøhetta og Interconsult, noe som resulterte i rapporten Hovinbekken, skisseprosjekt, som ifølge Tallak Moland, forfatteren av Bortgjemt bekk, er det viktigste dokumentet som ble utarbeidet i tilknytning til gjenåpningen. Det var her det ble skissert at vannet skulle renses i en langstrakt dam der Hovin teglverk tidligere hadde ligget, før det ble ledet inn i Ensjøbyen. 

Dette ble et viktig innspill til Plan- og bygningsetaten som ledet de videre planene for Ensjø. I VPOR-dokumentet for Ensjø fra 2007 ble det estetiske og identitetsgivende potensialet Hovinbekken kunne gi hele bydelen fremhevet, samt bekkens funksjon som åpen løsning til å håndtere overvann. 

Påvirkningen på Plan- og bygningsetaten gjorde at de i sin tur la føringer på utbyggerne om at bekken skulle inkluderes i de aktuelle boligprosjektene. Utbyggere kan være skeptiske til å anlegge åpne vannløsninger ved nye boliger, både på grunn av risiko og kostnad. Man kan spekulere i om det var finanskrisen på denne tiden som gjorde at utbyggerne hadde mindre forhandlingsmuligheter, og dermed ble nødt til å gå med på PBEs krav om å inkludere bekken for å få bygge.  

Bekken som et helhetlig, langstrakt byrom. Bjørbekk & Lindheim ble engasjert som landskapsarkitekt og kjempet gjennom at forprosjektet burde ta for seg området som helhet. I en periode på over ti år har de formgitt og utviklet byrom i området med Hovinbekken som bærende og bindende element, helt fra åpningen på Hasle frem til vannspeilet som er ved å ferdigstilles på Ensjø torg. 

“Hvordan kan vi få til sammenhengende gjenåpninger av byens bekker så raskt som mulig!?”

Den helhetlige planleggingen har sannsynligvis vært viktig for både gjennomføring og resultat. De fleste steder inngår vannet svært harmonisk og funksjonelt i rommet, til tross for at bekken på mange måter ikke er så naturlig som man skulle tro når det er snakk om en gjenåpning. All bebyggelse ble i sin tid lagt noen meter over kulverten, noe som gjør at en full gjenåpning av bekkens originalløp ville innebære store høydeforskjeller mellom bakkeplan og vannet i bekken. Løsningen ble derfor en heving av bekken, hvor kulverten fortsatt ligger i bakken som flomløp. Noen vil kanskje mene at en full gjenåpning til originalt løp ville vært ideelt, men hevingen gjør at vannet kommer helt opp til bakkeplan, noe som gir en umiddelbar sanseopplevelse. Dette virker svært gjennomtenkt og godt utført.  

Det «kunstige» ved bekken skinner likevel noe igjennom i utforming og uttrykk, da den flere steder er rammet stramt inn av betong eller cortenstål. Derimot får naturen fritt spillerom nedi selve bekkeløpet. Dette utformingskonseptet ser ut til å i stor grad fungere som Bjørbekk & Lindheim ønsket. Valget av plantearter har tatt utgangspunkt i renseeffekt og hva som vokser naturlig langs elver i regionen. Plantene vokser fint uten stort behov for skjøtsel, og mange steder har det begynt å tette seg kraftig til. Plantene gir et mykt uttrykk som trolig bare vil bli sterkere med tiden, i tillegg til å gi en stadig bedre rensefunksjon. 

Vassdragslov fremfor byggeforskrifter. Utformingen av vannkanten er også variert. Teglverksdammen er fint balansert med sittekanter i granitt helt ned til vannet langs den ene siden, hvorfra man ser over på en helt sivdekket side med flytebrygger. Der bekken renner mellom boligblokkene ved Tiedemannsparken, er det noen steder kun vegetasjon og mer naturlige steiner som skiller bekken fra gressplenen og gangveien. Her er det mulig å vasse rett uti bekken hvis man skulle få lyst til det. Sikrende gjerder og rekkverk er utelatt, noe som var mulig fordi man ved tilrettelegging av et naturlig bekkeforløp må forholde seg til Vassdragsloven fremfor byggeforskrifter. 

I tillegg er vannet sjeldent dypere enn 0,5 meter, noe som gjør at man skal kunne komme seg opp dersom et uhell skulle skje. Fraværet av sikrende rekkverk gir et befriende uttrykk og gjør også det pedagogiske potensialet ved bekken større; vi kan komme helt nært vannet og plantene, utforske det, erfare det og lære å respektere det som en mulig fare.

Bekkene som struktur i byen. Gjennom hele strekningen løper én eller flere gangveier behagelig og uhindret langs vannet. Dette gir inntrykk av at vannet skal lede vei, noe som fungerer godt i sørgående retning der bekken leder til Ensjø torg, som er i ferd med å bli et sentralt knutepunkt og oppholdsrom i seg selv.

I nordgående retning vil det å la seg lede av bekken være mindre tilfredsstillende, når man plutselig ender ved et sedimenteringsbasseng midt mellom parkeringsplasser, trafikkerte veier og Hasle t-banelinje. Alt av definerte byrom stopper tilsynelatende opp og det finnes ingen åpenbar retning å spasere videre i. Det er her Hovinbekken kommer ut av kulverten. Her stopper plangrensen for Ensjø og naturlig nok også grensen for prosjektet. Men bekkene stopper jo ikke her.  

Nordover, under Økern, ligger nemlig også en annen bekk i kulvert. Refstadbekken, som den heter, møter Hovinbekken omtrent ved åpningen på Hasle. Refstadbekken er også tenkt gjenåpnet, men først en halv kilometer lengre nord for der Hovinbekken er åpen per i dag. Det vil altså ikke bli mulig å følge et sammenhengende bekkeforløp i nordgående retning herfra. Man kan nok skylde på at de mange tunnelene gjennom Økern gjør gjenåpning vanskelig, men like fullt vekkes et naivt ønske om at man virkelig hadde latt bekkene være utgangspunkt og tyngdepunkt for utviklingen av disse strekningene av Hovinbyen, nå når man først skal bygge om hele området. Det er frustrerende og trist at potensialet i Refstadbekken, som Hovinbekken viser oss i Ensjøbyen, er blitt blokkert og ignorert av den overdimensjonerte trafikkmaskinen som er anlagt på Økern.        

De mange naturlige bekkene og elvene i Oslo er jo temmelig unike. Oslo Elveforum er nettopp opptatt av å påpeke hvordan byens overordnede blågrønne struktur gir seg selv med de mange vassdragene som naturlig renner gjennom landskapet. Tenk om disse vannveiene hadde fått enda mer oppmerksomhet i utviklingen av strategien for Hovinbyen!

Mer av dette – NÅ! Dermed er spørsmålet bare hvordan vi kan få til sammenhengende gjenåpninger av byens bekker enda flere steder og sørge for at det skjer så raskt som mulig!? Nå skal Hovinbekken endelig også gjenåpnes gjennom Klosterenga og Jordal, og prosjektet på Ensjø har ganske sikkert satt i gang ringvirkninger og påvirket innstillingene til skeptikere nå som man ser hvor fint (og nyttig) dette grepet faktisk er. 

Et problem ved Ensjøbyen er likevel at utvikleravtalene med utbyggere gjør at en del av de planlagte parkrommene ennå ikke er ferdigstilt, til tross for at folk flyttet inn i de første byggene for snart syv år siden. Dette har gjort at flere har begynt å lufte sin frustrasjon gjennom blogger, opprop og facebook-grupper. Til tross for at man på Ensjø klarte å få bekkeåpningen inn som premiss og få utbyggerne med på det, er det også her et problem at blågrønne strukturer og byrom ikke for alvor får lov til å komme først når byen utvikles. Her gjenstår fortsatt innsats med å få til bedre offentlig styring.  

Takk og lov for at vi i hvert fall har engasjerte og flinke fagpersoner i etater og på arkitektkontorer som har bidratt til at vi i dag får sitte her og nyte en bit av Hovinbekken i en ny del av byen som virkelig trenger den.