En av Rachel Armstrongs “protoceller”, en liten kolbe med salter i oppløsning, som reagerer kjemisk på tilstedeværelsen av besøkende. De små økningene av CO2 i lufta setter i gang reaksjoner som synliggjøres i andre deler av systemet, som farge eller bevegelse.

Hylozoic Ground, Canadas bidrag til veneziabiennalen 2010

Levende stoff

Arkitekt:
Philip Beesley

”Hylozoic Ground” er en kunstig hengende hage, en svakt og kontinuerlig pumpende og pustende matrise av mekanisk  respons og mikroskopiske materialutvekslinger. Og gjennom systemet sildrer vann fra den venezianske lagunen.


 
Pustende søyle.

Pustende søyle.

Breathing column.

 
Hylozoic Ground. Bildene er fra ulike installasjoner av samme verk i Montreal, Mexico og Quebec.

Hylozoic Ground. Bildene er fra ulike installasjoner av samme verk i Montreal, Mexico og Quebec.

Hylozoic Ground.


Hylozoic Ground. Bildene er fra ulike installasjoner av samme verk i Montreal, Mexico og Quebec.

Hylozoic Ground. Bildene er fra ulike installasjoner av samme verk i Montreal, Mexico og Quebec.

Hylozoic Ground. 

En av Rachel Armstrongs “protoceller”, en liten kolbe med salter i oppløsning, som reagerer kjemisk på tilstedeværelsen av besøkende. De små økningene av CO2 i lufta setter i gang reaksjoner som synliggjøres i andre deler av systemet, som farge eller bevegelse.

En av Rachel Armstrongs “protoceller”, en liten kolbe med salter i oppløsning, som reagerer kjemisk på tilstedeværelsen av besøkende. De små økningene av CO2 i lufta setter i gang reaksjoner som synliggjøres i andre deler av systemet, som farge eller bevegelse.

One of Rachel Armstrong‘s “proto-cells”, which react to the presence of visitors. The slight increase in CO2 triggers colour changes or movement in other parts of the system.

Ingerid Helsing Almaas skriver
Av Ingerid Helsing Almaas

”Hylozoic Ground”, som fylte Canadas paviljong på arkitekturbiennalen i Venezia i 2010, var et kunstig miljø, en menneskeskapt skog satt sammen av titusener av lette, små digitalt produserte komponenter, mikroprosessorer og sensorer. En kombinasjon av kjemi og mekanikk bragte skogen til live: De tynne, glassaktige elementene reagerte på lys, fuktighet og berøring, og beveget seg langsomt ved hjelp av et sinnrikt system av blader, filtre og værhår. De besøkende gikk måpende lenger og lenger inn mellom de skimrende treklyngene.

Prosjektets tittel refererer til ”hylozoisme”, en moderne betegnelse for den gamle læren om at alt stoff er levende. Forfatterne kaller ”Hylozoic Ground” en visjon for en ny generasjon responsiv arkitektur, et agglomerat av ulike systemer som samvirker på samme måte som i en levende organisme – besøkernes bevegelser og berøring trigger systemets pustende, kjærtegnende og svelgende bevegelser, og en enkel hybrid metabolsk utveksling som akkumulerer en form for ”jord” etterhvert som det pumpes støv, luft og fuktighet gjennom ulike ”hylozoiske” membraner og blærer. Blærene inneholder salter som er med på å trekke fuktighet ut av luften omkring, og fuktigheten setter i gang nye reaksjoner. Systemet er sultent, det nærer seg av interaksjonen med de besøkende.

Denne typen kjemisk utveksling er tenkt som det første skrittet på veien til de selvfornyende systemene som etterhvert kan nedfelle seg i en ny form for arkitektur – en arkitektur som ikke er tenkt som sluttet, ferdig form, men som en diffus, foldet, buktende hud, som gir størst mulig overflate for materialutvekslingen med miljøet rundt. Samtidig er materialforbruket i de hengende konstruksjonene redusert til et minimum ved bruken av tekstile sammenføyningsprinsipper, strekkbaserte strukturer og digitaliserte produksjonsmetoder.

Prosjektet er utviklet over flere år i samarbeid med bl.a. Dr. Rob Gorbet, professor i mekatroknikk, og Dr. Rachel Armstrong, forsker med bakgrunn i medisin.

Ingerid Helsing Almaas

Hylozoic Ground, Canadas bidrag til veneziabiennalen 2010
Publisert på nett 24. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.