Klimahuset, Oslo

I Botanisk hage på Tøyen, mellom Brøggers hus og gjerdet mot Sirkusplassen, står Universitetet i Oslos nye Klimahus, nesten ferdig. Klimahuset er et tilfang til Naturhistorisk museum, et nytt utstillingsbygg som gjennom forskningsbaserte utstillinger har som formål å formidle kunnskap om jordens klima og være en arena for debatten om klimaendringene og hvordan disse påvirker kloden vår. Hovedmålgruppen er ungdom, og Naturhistorisk museum skal i samarbeid med Oslo Kommune tilby undervisning om temaet til elever ved ungdomsskoler og videregående skoler. Målet er å engasjere publikum til refleksjon og handling for en mer bærekraftig fremtid. Min befaring, og dermed denne arkitekturkritikken, kom for tidlig til å kunne formidle hele opplevelsen prosjektet legger opp til. Noe arbeid utomhus gjenstod, og inne ble det arbeidet for fullt med utstillingen. Men det byggtekniske var ferdigstilt, materialer, farger og det faste inventaret var på plass, og vintersolen flommet inn i det som skal bli en ny debattarena i et åpent og behagelig rom mellom trærne. 

Gjemt mellom trærne. 

Klimahuset er tegnet av Lund Hagem Arkitekter og Atelier Oslo, i det som har blitt et godt etablert samarbeid. Samarbeidet inkluderer også landskapsarkitektene i Atsite AS og interiørarkitekt SixSides som utstillingsarkitekter. Prosjektet har blitt realisert etter en gave på 70 millioner kroner, gitt til Universitetet i Oslo av UMOE AS. I tillegg finansierer Sparebankstiftelsen Klimahagen, uteområdet rundt Klimahuset. Oslo Kommune, Statkraft, OBOS, Fritt Ord, Stiftelsen Uni, Stiftelsen Flux og Mr Iceman bidrar med midler til drift og utstilling. Gaven har vært raus, men også et avgrenset beløp, noe som har medført et strengt budsjett for prosjekteringsgruppen å forholde seg til. 

Prosjektet skulle plasseres på et område mellom det fredete Brøggers hus og trerekken langs gjerdet mot Monrads gate. Plasseringen følger ikke de etablerte plassdannelsene ellers i Botanisk hage, og selv om prosjektet er godt synlig fra Sirkusplassen, føles det litt bortgjemt. Det stod tett med trær på tomten, og bygget ble plassert delvis inne i skogholtet. Prosjektets hovedformål – formidling av klimaendringer – gjorde det naturlig og viktig å berøre færrest mulig trær. Den lette konstruksjonen med minimal fundamentering sikrer røttene og dermed bevaring av de fleste trærne, også de som står helt inntil fasaden. Noen store Douglasgraner måtte felles fordi de mister grener årlig og dermed kunne bli et faremoment både for bygg og mennesker. De svære stammene er gjenbrukt som sittebenker og skulpturelle elementer i Klimahagen rundt bygget. 

Innadvendt og utadvendt. 

Klimahuset har fått et todelt program: en utstillingsdel og en formidlingsdel, noe som også er tydelig i byggets form. Hovedinngangen er plassert mot Brøggers hus, i en lav del formet som en paviljong mellom trærne. Fra forplassen til Brøggers hus oppfattes Klimahuset som et lavt og stillfarent bygg som ikke konkurrerer med sin verneverdige nabo. Mot nord løfter taket seg opp med en vinkel og retning tilpasset optimal solfangst for solcellene på taket. Gesimslinjen fra det flate taket er ført rundt bygget, og veggen over gesimslinjen er kledt med svarte plater lagt i shingelmønster likt den synlige takflaten av solceller. Veggen under er kledt med ubehandlet malmfuru, som skal eldes ulikt avhengig av påvirkning av sol og regn. Opprinnelig var taket på den lave delen tenkt som en trakt for å fange regnvannet i et innvendig atrium. På grunn av kostnadene ved løsningen ble dette forenklet og endret i løpet av prosessen, slik at regnvannet føres ut av en stor utspyler i det sydlige hjørnet av bygget. Selv med lite nedbør vil regnvannet fosse fra taket og ned i et regnbasseng der det er etablert en flomskogmark. Naturtypen er ny i Botanisk hage og er beplantet med vekster fra Vestfold som måtte fjernes for å bygge nye jernbanespor.

Adkomsten, midt mellom utstillingen i den høye, lukkede delen av bygget og formidlingsrommet i den lave, åpne delen, gir god oversikt over rommene og aktivitetene som foregår. Ved inngangen følger blikket den skrå himlingen, over de lave lettveggene i utstillingsområdet, og mot lyset fra vinduet øverst på veggen mot nord. Dette trekker oppmerksomheten mot utstillingsarealet, som har en åpen organisering med lettveggene plassert rundt sentrum av rommet. Yttervegger og himling er mørke, slik at rommets avgrensning forsvinner og fokuset rettes mot sentrum av rommet, der film og bilder skal projiseres på veggene. Mellom disse veggene og ytterveggene dannes mindre rom, hvor utstillingen gjennom ulike sekvenser skal formidle hvordan man innhenter og analyserer fakta om jordens klima, hvilke konsekvenser klimaendringene fører til, og hvilke mulige tiltak som kan endre utviklingen. I utgangspunktet ønsket oppdragsgiver en blackbox for utstillingslokalet, men arkitektene har plassert høye, smale glassfelt i fasaden, slik at man hele tiden kan få et glimt av naturen og lyset utenfor. Dette er et grep som kan fungere godt – glimtene ut til de grønne omgivelsene vil koble den intense opplevelsen av utstillingen til eget nærmiljø, og dermed bli mer personlig og virkelighetsnær.

Utstillingsrommet oppleves som et innadvendt og intenst rom, som retter fokuset mot opplevelsen utstillingen skal gi. I kontrast til dette er det andre hovedrommet svært utadvendt med sine glassfasader. Rommet betegnes som et flerbruksrom, og skal benyttes til forelesninger og debatter. Vindusflatene visker vekk overgangen mellom inne og ute, samtidig som det fra utsiden vil eksponere aktiviteten som til enhver tid forgår. På rommets tre yttervegger trapper et amfi i tre seg opp et par trinn. Søyler og vindusprofiler i tre fortsetter rytmen fra trestammene utenfor. Gulvet er stålglattet betong, og den blanke himlingen i perforert stål speiler lys og farge utenfra. 

Da jeg besøkte Klimahuset var det en solfylt formiddag i januar, og den lave solen ga et spesielt fint og poetisk lys. Rommet føles velkjent, og har klare referanser til andre prosjekter signert Lund Hagem og Atelier Oslo. Det er alltid en fin opplevelse å være i et rom som er så nær naturen utenfor, men det er en uvanlig opplevelse i sentrum av en by. På en måte kan det distansere oss fra problematikken som skal belyses i Klimahuset, den vil kanskje ikke føles like prekær i disse omgivelsene. Samtidig setter opplevelsen i rommet søkelyset på hva som kan være på spill; naturen vi står i fare for å miste. 

Klimaregnskapet. 

Klimahuset er et FutureBuilt-­prosjekt, og er prosjektert med målsetting om å oppnå ZEB-0 minus EQ. ZEB er en beregnings­metode for nullutslippsbygg med ulike ambisjonsnivåer. ZEB-0 minus EQ betyr at prosjektet skal ha lavt energiforbruk og produsere nok fornybar energi til å dekke energibehovet i oppføring og drift, med unntak av elektrisk utstyr. I etterkant har beregning vist at bygget oppnår ZEB-0, som er et nivå opp. Solcellene på taket produserer egen energi, og eventuelt overskudd fordeles til Brøggers hus. ­Byggeplassen har vært fossilfri, og det har blitt lagt vekt på å benytte kortreiste materialer. 

Prosjektet er formet med tanke på å minimere materialbruken og å utnytte materialenes termiske egenskaper. Gulvet er støpt i betong med resirkulert slagg fra stålindustrien, et innovativt produkt med et veldig lavt CO2-utslipp. Betongen er eksponert i det meste av bygget, og tilleggsmaterialer som gulvbelegg og avretting er unødvendig, samtidig som de termiske egenskapene utnyttes best mulig. Sammen med trærne rundt bygget, sørger takutstikk for skygge på de eksponerte glassfasadene og minimerer kjølebehovet om sommeren. Formen på taket over utstillingsarealet er tilpasset solcellene, og gir samtidig oppdrift for naturlig ventilasjon, som trekker luften fra den lave delen av bygget og fører den ut ved takets høyeste punkt.

Metoden som er brukt for å oppnå et mest mulig miljøvennlig bygg er beskrevet på FutureBuilts hjemmeside. Beregningen av prosjektets klimagassutslipp fra oppføring og drift er sammenlignet med et referansebygg, prosjektert etter mer tradisjonelle metoder. Prosjektets energiproduksjon veies opp mot klimagassutslipp i produksjonen av materialene og i drift. Sammenligningen er nødvendig for å redegjøre for den beregnede reduksjonen i utslippene. Målet er å sikre gode valg, slik at et mest mulig energieffektivt bygg oppnås. 

Beskrivelsen på FutureBuilt sine hjemmesider viser imidlertid noen av vanskelighetene ved beregningsmodellen. For eksempel regner man inn at Klimahuset har lave transportutslipp fra fremtidige besøkende, som følge av at det ikke etablerers nye parkeringsplasser, og dette har vært svært utslagsgivende for prosjektets gode resultat i beregningen av den totale reduksjonen av klimagassutslipp. Men for Klimahuset blir dette noe søkt. Prosjektet er plassert i Botanisk hage, midt i Oslo, der nye parkeringsplasser burde være utelukket –  miljøambisjon eller ikke. 

Nullutslippsbygg har krav om egenprodusert, fornybar energi, og på Klimahuset ble det derfor plassert solceller på taket. Arkitektene har valg et fint produkt som fungerer som takstein, ser ut som takshingel, og som gir et godt uttrykk. Det er ikke det mest effektive produktet for energiproduksjon, men solcellene blir heller ikke et påhengt tilleggsmateriale i dette tilfellet. 

Bruken av solceller har blitt ganske vanlig i miljøvennlig bygg, men selv om solceller lager fornybar energi, gir det også store klimagassutslipp å produsere dem. FutureBuilt stiller derfor spørsmål ved hvor miljøvennlig bruken av solceller er i Norge. Når spørsmålet først stilles, burde det på en eller annen måte også ha ført til en mer synlig diskusjon, og kanskje til et annet valg for energiproduksjon i prosjektet. 

FutureBuilt beskriver Klimahuset som et prosjekt med store miljøambisjoner, som “skal vise vei til fremtidens byggeløsninger”. Det er mulig at det stramme budsjettet har minsket mulighetene til å utfordre hva det vil si å bygge klimavennlig, men det er synd at ambisjonene ikke har ført til et mer utforskende miljøprosjekt. Et prosjekt som Klimahuset kunne ha utfordret gjeldende energikrav, utfordret vårt behov for komfort, og virkelig vært et eksperimentelt pionerbygg innen miljøarkitektur.

Hva er et miljøvennlig bygg? 

Dette er imidlertid et vanskelig tema. Hva som er den mest miljøvennlige måten å bygge på har vært – og er – i stadig utvikling, og det er mange parametere som spiller inn for resultatet og flere veier til miljøvennlig arkitektur. Den raske utviklingen gjør at miljøvennlige valg fort blir utdaterte, og nye miljøløsninger forbindes ofte med en ekstra kostnad. 

Utviklingen av miljøvennlig arkitektur har de siste årene fått økt fokus på å organisere og utforme bygg slik at naturlige forhold utnyttes best mulig. Ofte velger man heller hybride løsninger som minimerer behovet for tekniske installasjoner, enn løsninger basert på teknologiske hjelpemidler alene. Denne tendensen virker også til å ha påvirket valgene i Klimahuset. Det strenge budsjettet gjorde at prosjekteringsgruppen måtte fokusere på det mest nødvendige. Det har bidratt til å holde materialbruken på et minimum, og dermed ført til et veldig lavt energiforbruk, men også begrenset mulighetene til å utforske hva det vil si å bygge miljøvennlig. 

Et av de største miljøproblemene vi har i dag er et stadig økende forbruk, av materialer og av areal som beslaglegges av nye strukturer. Derfor er det også en økende bevissthet rundt den store miljø­gevinsten som ligger i å gjenbruke eksisterende bygningsmasse. Store utslipp er knyttet til konstruktive materialer i bygg, og dersom vi kan gjenbruke dem sparer vi store klimagassutslipp både i materialbruk og i transport og utvinning. Med intensjonen bak Klimahuset, kan man stille spørsmål ved om det mest passende valget burde vært å rehabilitere et eldre bygg. Å formidle kunnskap om klimaendringene er ikke avhengig av et nytt bygg, og det mest miljøvennlige bygget er det som ikke blir reist. Men når det er sagt, er det ikke tvil om at det nye Klimahuset gir en god ramme for å skape et viktig møtested og en aktiv debattarena. Det trenger vi.