Nøstegaten, Bergen

I nabolaget Nøstet og opp bakkene på Nordnes i Bergen er det tett i tett med klassiske, nostalgiske trehus og smale smau. Mellom husene finner vi minimale innergårder, gatestein og blomsterpotter utenfor dørene. Dette konkurrerer med de generiske leilighetsbyggene som de siste fem årene er oppført langs sjøkanten. Den lokale velforeningen er svært aktiv, og det skjer lite utvikling uten en lang offentlig diskusjon, der både etater og høringsinstanser som Byantikvaren og Byarkitekten er delaktige.

Strategi kompromiss?

På en tomt i denne trehusbebyggelsen, tvers over gaten for den nye boligbyggingen, er det arkitektene i OPAFORM har introdusert en ny type formspråk. Prosjektet inneholder rehabilitering og nybygg, bolig og kontor. Med utgangspunkt i en gammel verkstedshall sammenbygget med to bolighus, har arkitektene klart å lage arkitektur som har skapt diskusjon, men som også har begeistret både bergensere, forskjellige fagmiljøer – og meg.

Ikke bare har OPAFORM introdusert et nytt formspråk i en så kontrastrik kontekst – arkitektene har også klart å lage et bygg som kan kobles både til aktuelle trender og til flere viktige arkitekturdiskurser. Det er mulig å lese prosjektet både som en antikvarisk rehabilitering i koblingen mellom nytt og gammelt, og som et vanlig rehabiliteringsprosjekt i de to eldre trehusene. 

Det er også mulig å diskutere prosjektet i konteksten av prefabrikkert trebyggeri og detaljering, men fremfor alt går prosjektet inn i en viktig debatt i Bergen: Hvordan bygger vi nytt i den eksisterende, tette trehusbebyggelsen i sentrum? Jeg skriver «diskuterer», for selv om bygget modig beveger seg inn i alle disse diskusjonene, så er det ikke med et tydelig stillingstagende. Prosjektet virker mer som en «samtalepartner» enn en «debattant», og kanskje er akkurat det suksesskriteriet på denne tomten, i dette nabolaget.

Nøkternt

I sin fremtoning er prosjektet ydmykt i forhold til omgivelsene. Det er ikke høyere enn de omkringliggende byggene. Nybygget trekker seg inn fra gaten, nesten som for å gjøre det nye mindre synlig. Det er heller ikke de store kontrastenes prosjekt – nytt tre møter gammelt tre, nytt skråtak møter eldre skråtak – samtidig som det nye har klart å beholde en helt egen karakter.

Prosjektet består altså av to rehabiliterte eldre trehus og et nytt bygg. Det nye bygget er visuelt oppdelt i to volumer, og alle de tre byggene er koblet sammen, samtidig som de allikevel utgjør fire godt definerte volumer. De to eksisterende byggene virker til å være rehabilitert relativt tro mot sin opprinnelige form. Det er også lagt flid i å lage riktige tredetaljer både innvendig og utvendig. Det er liggende kledning, og dører og vinduer er utført i typisk rehabiliterings-stil. 

Overgangen mot det nye bygget er kledd med svarte metallplater. Nybygget er en trekonstruksjon med smal, stående, ubehandlet kledning i kontrast til den behandlede liggende kledningen. Også her er det en god detaljering på trearbeidene og i møtet med vinduer. Det er i formen på bygget at arkitekten bryter med det eksisterende i prosjektet og i nabolaget. De skrå flatene kan leses på flere måter. Jeg blir selv usikker på om det er en estetikk hentet fra massivtrebygg, der man kan sette sammen flater til en form. Mest ligner det kanskje på en type formlek, der man har fylt tomten med en rektangulær kloss, og siden kuttet vekk deler til man endte opp med denne formen. Uansett har resultatet blitt ganske vellykket. Jeg liker de historiske referansene til de avkuttede hjørnene for hest og vogn, som man fortsatt kan se i den opprinnelige bebyggelsen på Nordnes. Den skrå fasaden i 2. og 3. etasje åpner opp smuget og kobler bygget til den eksisterende skalaen, samtidig som man får beholdt volumet innvendig. 

Smått kaotisk i smauet

Byggene ligger tett mot en trafikkert gate, samtidig som de vender ut mot en av de små offentlige plassene som er spredt rundt omkring på Nøstet og Nordnes. Mange av disse plassene har et mer privat preg på grunn av boliger på bakkeplan. OPAFORM og byggherren har med sin programmering med kontor på gateplan gjort det mulig å tenke at plassen foran bygget blir mer offentlig. Det samme gjelder den minimale innergården mellom byggene. Her kan man gå inn uten å stå en meter og en glassrute fra en 52-toms tv, en seng eller et toalett. 

Det er også i innergården den vertikale kommunikasjonen skjer opp til de forskjellige leilighetene og kontorene. Kanskje er det derfor gården nå er stengt med to porter. Heldigvis kan man fortsatt se over til neste smau, noe som gir litt luft i en ellers trengt situasjon. 

At man har lagt den vertikale kommunikasjonen til innergården i form av en sammensatt konstruksjon av strekkmetall, treterrasser, søyler og rustfritt stål, gir et kaotisk inntrykk. Det er kanskje ikke verre enn andre innergårder og innganger på Nordnes, men her burde man lagt mye mer omtanke og arbeid i trapper og plattformer. Fasaden mot smauet på det nye bygget gir også inntrykk av å være lite planlagt. En fasadesprinkel er montert tilsynelatende tilfeldig på en fasade der arkitekten ellers har stålkontroll på detaljeringen og detaljene er godt utført. 

Gode kompromisser

Alle kompromissene, mellom bevaringshensyn og det nyskapende, mellom nabolag og formglede, mellom byantikvar og utvikler, mellom velforening og utnyttelsesgrad, har resultert i et overraskende godt prosjekt. 

Personlig hadde jeg allikevel ønsket meg litt mer kompromissløshet i utformingen av boligene. I likhet med mange andre nye prosjekter har de største og minst gunstige hestehandlene blitt gjort på området boligkvalitet. Jeg hadde kun mulighet til å se de to største leilighetene innvendig, én i det rehabiliterte bygget og én i nybygget. I nybygget er de skrå flatene fra takformen brukt til å forme de innvendige himlingene. Møtene mellom flatene i hvitmalt gips og høyden på mønene skaper sammen med takvinduer noen veldig fine volumer i gangen som kobler sammen hele den avlange leiligheten. 

Hovedbadet har også fått samme kvalitet i himlingen. Men soverommene er små, og der skaper de skrå takene heller lave himlinger og mangel på volum. At man kun har brukt malt gips i alle møter, også rundt vinduene, gjør at jeg lurer på hvordan det kommer til å se ut etter bruk. Kan man ha blomster i vinduene eller ødelegger man da materialene? Det store problemet i leiligheten, i likhet med mange andre nybygde leiligheter, er at man ikke har noen arealer utenom de effektive arealene. Overgangen mellom rommene blir ikke annet enn en smal gang, og uavhengig av høyde og volum gir det lite rom for uprogrammert funksjon. At kombinert kjøkken og stue er plassert i et helt rektangulært rom, gir heller ikke noen varierte soner i oppholdsrommet. 

I det rehabiliterte bygget er planløsning og kvaliteter helt forskjellig fra det nybygde. Her har man slipt ned den opprinnelige laftekonstruksjonen, noe som gir innerveggene en taktil og varig kvalitet. De utvendige tredetaljene er videreført innvendig i vinduskarmer og bord. Den største forskjellen er at det her er fullt av generøse og romslige situasjoner mellom rommene. Soverommene er like små og lave under skrå himling som i nybygget, men istedenfor en smal gang mellom dem, er det et forrom. Det er en ordentlig hall ved entreen, og til tross for at stuen og kjøkkenet heller ikke her er atskilte, er det lett å se for seg at man kan bruke ulike deler av rommet uten å forstyrre hverandre.

I et ellers vellykket prosjekt, som kunne blitt et forbildeprosjekt for hvordan man håndterer komplekse problemstillinger for nybygg i Bergen sentrum, koker det nok en gang ned til kvaliteten på nybygde boliger. Når det gjelder boligene i dette prosjektet er forbildene fortsatt å hente i de rehabiliterte boligene, og ikke i nybygget. Er ikke det litt trist?