Opus XVI – The Edvard Grieg Heritage Hotel, Bergen

Ved første øyekast er det lite som er forandret når du kommer inn i lobbyen på The Edvard Grieg Heritage Hotel. Selve rommet er det samme som det har vært helt fra den gang bygget huset Bergen Skillingsbank. De høye vinduene i den gamle banksalen går fra brystningshøyde og nesten helt opp til taklisten der den ender i en bue. Kraftige marmorerte søyler bærer taket og store lysekroner dominerer rommet. 

Bygget som i senere tid er best kjent som «Banco Rotto», har inneholdt utallige utelivskonsepter og restauranter. Nå er bygningen fylt med nytt innhold, transformert til Opus XVI – The Edvard Grieg Heritage Hotel og oppkalt etter Edvard Griegs konsert i a-moll for klaver og orkester. Bygget er det ene av to gamle bankbygg som sammen danner en felles bygningskropp som vender ut mot brosteinsbelagte og bilfrie Vågsallmenningen, Bankgaten og Skostredet i det historiske hjertet av Bergen.

Hotellet er medlem av Small Luxury Hotels og drives av ekteparet Britt Marie Grieg og Alexander Grieg. Alexander Grieg er tippoldebarn av Edvard Griegs bror, og ekteparets drøm har vært å skape et kulturhotell for byens befolkning og tilby en moderne og luksuriøs hotellopplevelse. Hotellet ønsker å plassere seg i sjangeren boutique hotell, med personlig service og varme rom med høy komfort og gjennomtenkte løsninger. Det har de langt på vei lykkes med, men noen skjær i sjøen har det vært.

Fast fungerer best

Byggets fasade, hele første etasje og trapperommene er fredet. Det har gitt interiørarkitektene i Metropolis strenge føringer som innebærer at vegger og himlinger ikke må røres. Desto viktigere blir planløsningen innenfor de gitte rammene, og utformingen av fast og løst inventar. Interiørarkitekten har latt seg inspirere av den nasjonalromantiske stilperiode og lar nye strømninger smelte inn i det gamle. Bruken av slanke stålrør i de spesialtegnede møblene har et industrielt preg som virker tidløst moderne. Fargebruken er dyp og dempet.

I første etasje ligger den tidligere banksalen, nå resepsjon og lobby, restaurant og bar, i en åpen løsning. I samme etasje er det også møterom, konsertsal og konferanselokaler. Lobbyen er preget av løse møbler på et opphøyd platå, fordelt på mange mindre salonggrupper. Gruppene består av sofa, lenestoler, småbord og puffer. Stilen er en blanding av klassiske stramme lenestoler i syrinfarget ullstoff og mer loungepregede, lave sofaer og puffer i lilla, aubergine og burgunder fløyel. Resepsjonen består av en enkel skranke, og bakvegg med speil og spesialtegnet akustikkvegg.

Innside yttervegg og søyler har fått tilbakeført opprinnelig utseende med håndmalt stucco lustro over en brystning av svart granitt. Dette veggdesignet går igjen i restauranten og baren. Lokalenes største utfordring er at mange ulike funksjoner skal dele en åpen løsning. Det krever mye av inventaret å ikke skulle bli for underordnet den høye takhøyden, de dominerende søylene og den markante himlingsinndelingen. 

For å kunne matche den sterke arkitekturen kreves det at volumet skrues opp et hakk på alt av inventar. Det har Metropolis vist tydelig forståelse for, og det reflekteres i den spesialtegnede innredningen. Det er gjort et godt grep med lampene som er nedhengt fra spesialproduserte stativ, med et sterkt grafisk uttrykk som tar opp i seg de fredede søylenes vertikalitet og som gjør at lampene kan henge fritt. I barområdet holdes lampene av buede stålrør – et fint nikk mot jugendstilen som også er en del av de fredede elementene i byggets interiør med buen i vinduet. 

I lobbyen er det loungesofaer i kombinasjon med lave lenestoler, småbord, puffer og fotskamler. Lenestolene har høy sittehøyde og er nette i utformingen, med slanke ben. Bordhøyden på salongbordene er også tilsvarende høye. Sofaene er derimot lave og dype, og ville kledd et lavere og større bord, istedenfor flere små og høye bord. Det virker umotivert med så mange ulike høyder, både sittehøyde og rygghøyde, og forskjellig formspråk. Det er i det hele tatt veldig mange stoler i lobbyen. Her kunne man dratt på litt og heller økt størrelsen på lenestoler, bord og puffer og prioritert færre og større møbler. De store loungesofaene gir et moderne og luksuriøst preg, med et voluminøst uttrykk som med fordel kunne slått an tonen for stilen på det øvrige av stoler og bord i lobbyområdet.

Alt i alt er det den faste møbleringen som fungerer best, og som har et uttrykk som strekker seg lenger enn standardiserte løsninger. Særlig de buede plassbyggede sofaalkovene i restauranten løfter interiøret, og har art deco-elementer i seg som kler bygget. Sofaryggen bølger seg mellom innside yttervegg og runde bord. Ryggen er inndelt i vertikale lameller og både sete og rygg er kledd med lyst skinn og minner om et åpent kamskjell eller et dekorativt keramikkfat i jugendstil. Resten av innredningen kunne med fordel følge opp med stoler der rygg og armlener danner en buet form, og slik snakker samme formspråk som sofaalkovene.

Fredede trapperom

De to trapperommene har flislagte vegger i hver sin farge. Flisene er omfattet av fredningsvedtaket. I det ene trapperommet er det de blå veggflisene som dominerer med et rikt fargespill i glasuren som kan minne om 70-tallskeramikk, men som mest sannsynlig har sin opprinnelse i jugendstil. Man finner også elementer av jugendstil i utskjæringer i veggpaneler og dører i de fredede salene i første etasje.

Flisene har håndverkskvaliteter som kan ha opprinnelse i Arts and Crafts-bevegelsen, med håndlagede, anti-industrielt fremstilte elementer. Denne type dekor i innredning flyter ut og inn av motebildet, og er derfor ekstra utsatt for skiftende trender. Nåværende eiere ønsket å fjerne keramikken. Nettopp i slike tilfeller er bygningsvern særlig viktig, sett i et historisk perspektiv. 

Ved henvendelse til fylkeskonservatoren om flisenes opprinnelse får jeg følgende svar:

«Vi har lurt på det samme. Vi finner det mest sannsynlig at flisene er originale, men kan ikke utelukke at de er kommet til senere. Bygningen er oppført i flere byggetrinn, og trapperommet med de blå flisene er en del av trinn 3, bygget ca. 1911–14. Det andre hovedtrapperommet, med grå fliser, er fra første byggetrinn fra 1877, men er senere modernisert slik at de to trappene er nesten identiske bortsett fra fargen på flisene».

Rom og suiter

Hotellets 65 unike rom og suiter er fordelt på andre, tredje og fjerde etasje, og er innredet med de fire årstidene som tema. Hver årstid har sin fargepalett, alle innenfor samme kulørstyrke. Bortsett fra fargen på vegger og gardiner er det ikke mye som skiller fargeprinsippet i rommene fra hverandre. Veggfargene er holdt i en varm, dempet nyanse. Listverk og tak er hvite, mens inngangsdørene er i en mørk grå farge. Listverket er med på å understreke det klassiske preget. Takket være den gode takhøyden, er det en romslig følelse i alle rom, også de minste.

All fast og noe løs innredning er tegnet til prosjektet. Konsollbord og puffer har ramme og understell i sort firkantstål, med topp i sort granittkompositt og skinn. De har et moderne uttrykk som står fint til en klassisk stil, grasiøst og delikat. Minibaren på rommene har nisje med hyller og integrert belysning som gir et eksklusivt uttrykk.

Konseptet til sengegavl er utformet av billedkunstner Nina Grieg. Og ja, hun er i slekt med hotelldirektøren. Alle sengegavler er kledd med fire tekstiler i horisontale felt. Innfelt er en smal messingstang som representerer horisonten i de ulike årstider, der sommerhorisonten er plassert lavest nede og vinteren høyest oppe. Designet og den håndverksmessige utførelsen gir rommene en luksuriøs følelse.

Planløsningen er unik i alle rom, noe som krever ekstra mye ved tilpasning av innredning. Sengen med veggmontert sengegavl kan ikke flyttes uten at dette får konsekvenser for øvrig innredning. Enkelte steder gjør dette at døren til badet kommer svært tett på sengen, og i noen rom slår døren fra badet ut og treffer sengen uten å kunne åpnes 90 grader. Her har kontroll over detaljer i byggefasen sviktet når det gjelder koordinering av fast inventar. Et hotell med fokus på luksuriøse omgivelser bør forventes å ha en planløsning som fungerer, og plass nok til å gå rundt sengen, også når døren til badet står åpen.

Badene er holdt i sort-hvitt. Innredningen er klassisk og stilen virker rett og slett litt ordinær og stram i kontrast til rommets varme fargesetting og formsterke innredning. Gulv og vegger har grå og hvite marmorerte fliser, speil i gullramme, lampetter, lister og tilbehør i krom, og innfelt vask i benkeplate av sort komposittgranitt. Belysningen er kjølig og lite glamorøs. Det kan virke som om sparekniven har vært i bruk når badene skulle bygges og innredes, slik at man har benyttet samme skjema for hvert rom uten tilpasning og falt ned på standard hyllevare for tilbehøret. Jeg savner litt mer kjærlighet til detaljene, gjerne med et nikk til art deco. Her kunne man tatt opp elementer fra de fredede bygningsdelene som for eksempel de gyldne fargene i marmoreringen i banksalen, eller den frodige keramikken i trapperommene, og skapt noe unikt for nettopp dette hotellet. Jeg savner mer generøsitet i tilbehøret i form av større speil, mer eksklusive armaturer og et gjennomdesignet tilbehør i form av unike knagger og håndkleoppheng.

På et hotellrom er badet ofte det stedet man oppholder seg mest foruten sengen, og selv om bygget er gammelt ville det passet godt med litt mer oppdaterte og moderne løsninger også med tanke på funksjonalitet, for å gi det lille ekstra av komfort både for kropp og sinn som en del av hotellopplevelsen: som fastmontert såpedispenser i dusjen (i luksusklassen), en vegghylle eller skuff til hårtørrer og personlige eiendeler på badet og en bedre og varmere belysning.

Rom og korridorer har myke gulvtepper med mønster som er tegnet til prosjektet, og hvite gulvlister i kontrast til veggens grå- og blåtoner. Disse kunne med fordel vært enda høyere for å understreke det klassiske uttrykket. Utsikten fra korridorene inn mot bakgården får et ekstra løft av fargesettingen som er gjort av interiørarkitekten. Det er et godt trekk å fargesette fasaden til byggene i bakgården, når dette også er utsikt for hotellgjester. Varm umbra-farge er et riktig valg sett i forhold til byggets fasader i teglstein.

Lider av unøyaktigheter

Metropolis’ gjenkjennelige fargebruk og formspråk fyller rommene og komplimenterer den historiske arkitekturen godt. Byggherren skal ha honnør for sin entusiasme for prosjektet og kjærlighet til bygget, men interiøret bærer også preg av at sparekniven har vært brukt. Detaljer som høyere gulvlister, integrert mønster i teppe til oppmerksomhetsfelt istedenfor utenpåsatte elementer og tilpassede akustikkplater i himling i spisesal og lobby kunne bidratt til å løfte interiøret. 

Enda viktigere er det med forståelse for grundig og nøyaktig koordinering mellom det bygningsmessige og all fast innredning som skal inn i bygget. Spesielt viktig blir det i et gammelt bygg, hvor ingen rom er like. Her har kontrollen sviktet, og mange hotellrom i Opus XVI lider av unøyaktigheter som får følger for bruken og for rommets visuelle karakter. 

Med fastmontert sengegavl er sengens posisjon i rommet låst, og da må plassering av fast inventar kvalitetssikres slik at dører kan åpnes, og at det er nok plass på alle sider av sengen. Tekniske installasjoner må også koordineres med fast og løst inventar. Nattbordlamper i alle rom har løs ledning med bryter som ligger oppå bordet – kanskje ikke det man forventer av et hotell i luksusklassen. 

Til syvende og sist er det de små og taktile detaljene som kan bli de mest merkbare for en hotellgjest og som selv ikke de beste intensjoner kan redde dersom det ikke er kvalitetsmessig gjennomført i alle ledd.