Rehabilitering av Norges Idrettshøgskoles svømmebasseng

Svømmehallen på Norges Idrettshøgskole (NIH) er ikke et offentlig bad. Den er forbeholdt studenter og ansatte ved NIH, og derfor har de færrest av oss vært der. Det er synd, fordi den utvilsomt er et av de fineste norske badeanleggene. Da det ble innviet i 1969 var det som en del av totalanlegget NIH utgjør. Høyskolen ligger ved siste holdeplass på linje 5 på t-banen, ved Sognsvann, vakkert til helt opp ved Nordmarka, og manifesterer at idrett i Norge er en aktivitet som mest av alt foregår i naturen. Det betød ikke at NIH ikke ble utrustet med utendørs løpebane eller innendørs badebasseng, men disse fasilitetene er ikke de man forbinder med høyskolen.

«Da det ble vedtatt å pusse opp, ble svømmehallen den mest krevende oppgaven.”

Da det i 2013 ble vedtatt å pusse opp Idrettshøgskolen ble svømmehallen den mest krevende oppgaven. Den er i verneklasse 1, det vil si fredning, mens for eksempel både sentralbygningen og gymnastikkarealene har en lavere verneverdi, og er derfor mindre krevende å fornye. I dag, etter to intense år med bygging, er svømmeanlegget ferdig.

Hovedgrep

Etterkrigstiden var en høytid for norske offentlige bad og selv om NIHs bad altså ikke er offentlig, bør det sees i den sammenhengen. Stavanger Svømmehall fra 1971 tegnet av Gert Walter Thuesen og Jacob Grytten, er betongbrutalisme på sitt mest konsekvente, med en hengiven dyrking av den rå betongen og de bærende strukturene som få andre bygninger kan måle seg med. Jan Inge Hovigs badeanlegg i Tromsø fra 1965, Alfheim, er landets kanskje fineste anlegg. Alfheim er en bygning som viser hvordan Hovig var på sitt beste. I dette svømmeanlegget håndterer han lys og vann i en kombinasjon som løfter ham opp til en av etterkrigstidens mest interessante arkitekter.

«Etterkrigstiden var en høytid for norske offentlige bad og selv om NIHs bad ikke er offentlig, bør det sees i den sammehengen.”

Badeanlegget på NIH tegner seg naturlig inn i dette bildet. Rammen er selve høyskolens bygningsmasse, tegnet av Pran & Torgersen i 1965 og ferdig oppført i 1969. Det er et stort og lavt anlegg – hovedsakelig i ett plan, av og til i to – som brer seg utover landskapet, og tar opp i seg det skrånende terrenget. Den paviljongbaserte arkitekturen karakterisert av store vindusflater fungerer ganske godt, og anlegget har vakre og poengterte bygningskropper. Imidlertid er arealbruken stedvis preget av dårlig struktur, og bygningene har ikke noe hierarki seg imellom. Det er i seg selv ikke en negativ egenskap, men bidrar til å gjøre arkitekturen mer krevende å lese.

Den kanskje mest interessante delen av anlegget – sett fra utsiden – er der badeanlegget og gymhallene ligger. De er lagt etter hverandre, og har alle identiske store skråstilte fasader, med gedigent lysinnslipp. 

Treet

Det er denne storslagne tilgangen på dagslys som setter premisset for den indre arkitekturen, og det er et generøst premiss. Det som møter oss som besøker anlegget i dag, er tilnærmet identisk med det som møtte de som var de aller første som stakk tærne ned i det klorblå vannet i 1969. Anlegget er som nevnt underlagt antikvariske myndigheters makt – det vil si Riksantikvaren og Byantikvaren i Oslo – og denne makten har blitt brukt til å sikre at vi er mye nærmere en rekonstruksjon enn en rehabilitering. Interiørene var nemlig helt nedslitt og da Statsbygg gikk inn i prosessen med å vurdere skjebnen til anlegget, ble det raskt klart at målet var at det ferdige resultatet i bunn og grunn skulle ligne det opprinnelige. Men siden det som var ferdigstilt på 60-tallet var nedslitt og teknisk helt forbiløpt, ble hovedbassenget revet ut. Det ble gravd, boret og bygget nytt.

«Da Statsbygg skulle vurdere skjebnen til anlegget, ble det raskt klart at målet var at det ferdige resultatet i bunn og grunn skulle ligne det opprinnelige.”

Hovedbassenget er 25 meter langt og 12,5 meter bredt. Her er det gjort en liten endring fra det originale bassenget. Det er løftet slik at vannet er i høyde med gulvet rundt, og dette er normalen i våre dagers bassenger. Bassenget skaper selve gulvet i rommet, og over er taket hvelvet mot den skrånende store veggen som slipper inn lys i hele sin bredde og hele sin høyde. En tribune av terrazzo utgjør den andre veggen i rommet. Naturbetongen står for en vesentlig del av karakteren til hele bygningsmassen, og er ellers moderat tilstede i badeanlegget. Dette grepet skaper en fin sammenheng, og er også i seg selv usedvanlig vakkert. 

Naturbetongen står ikke minst i et intimt forhold til treslagene som ble anvendt så mye på 1960-tallet, teak, eik og palisander. I dette anlegget er det brukt teak og oregon pine, og veggen i den sydlige enden av bassenget er kledd med det samme panelet som i det opprinnelige badeanlegget. Det ble tatt ned, pusset og lakkert, og satt opp igjen. Det samme gjelder benkene.

Arkitektoniske løsninger

I denne sydlige enden finner vi også stupetårnene, eller rettere sagt: stuperampene. Dette er ikke tårn, men ramper hengende fra taket, og montert opp mot sydveggen. Denne konstruksjonen gjør at de er lette og nette, og mest av alt skaper assosiasjoner til hengende hager. Dette er en usedvanlig interessant løsning, og det er merkverdig den ikke brukes flere andre steder. Den fjerner riktig nok stupetårnet som en ikonografisk øvelse, men til gjengjeld så gir denne løsningen mer plass til selve rommet. Av hensyn til personsikkerhet er nye leidere med glass i rekkverket montert.

«Flisene er ikke alltid like godt montert. Det er merkverdig at yrkesstoltheten ikke står høyere i kurs. Et så strøkent anlegg for tjener bedre.”

Bassenget er kledd inn av flislagte gulv, store hvite fliser som er identiske med de som var der opprinnelig. Veggene i nord er også flislagt, med en vakker turkis flis, også her i takt med hva som ble oppført i 1969. Imidlertid er flisene ikke alltid like godt montert, enkelte hjørner skriker etter å bli revet og limt opp på nytt. Entreprenøren Bunde Bygg bygger ikke opp sitt renommé med å levere så tydelig slurv. Det er merkverdig at yrkesstoltheten ikke står høyere i kurs. Et så strøkent anlegg fortjener bedre.

Terapibadet

Terapibassenget er kun rehabilitert. Originale fliser ble fjernet for å kunne gjøre teknisk oppgradering av bassenget. Utover teknisk oppgradering og nye fliser, like de originale, er terapibassenget det samme som i 1969. Bassenget ligger i et eget rom i tilslutning til hovedbassenget. Det er et mindre og grunnere basseng, som skal brukes av mennesker med for eksempel fysiske bevegelseshindringer. Her er taket lavere, og de turkise flisene på veggen skaper en nesten utenomjordisk refleks til vannet, utsikten ut er en åpenbaring, og hele scenen bringer en ganske nærme et utvidet terapi-begrep. Det merkverdig her er imidlertid at terapi-badet – siden det er så nøye rekonstruert – ikke ligger flush med gulvet, men er bygget opp. Det gjør at mennesker i for eksempel rullestol vanskelig kan komme til, og slik sett så har vernehensyn blitt overordnet de fleste andre behov. Det er en forståelig posisjon, men den gjør også at badets egenskaper rammes.

Garderobene er nye. De er enkle og vakre, gulvet i spettet epoxy står godt til de kliniske hvite veggene, og dusj-skilleveggene i oransje halvtransparent glass er passe friskt. Badstuen er en elegant og vakker liten konstruksjon, med benker omsorgsfullt utformet, slik at de buer seg og gir kroppen en mindre puritansk opplevelse enn i de fleste norske – for ikke å si finske – badstuer. 

Dette er det som møter blikket, men skulle man bade ville man oppleve andre egenskaper ved svømmehallen. For det første så er klornivået i vannet svært lavt, takket være et avansert teknisk anlegg der vannet filtreres og renses med flere ulike teknologier og driftsteknikere som kan styre et så avansert system. Sist, men ikke minst har det store bassenget et gulv som kan heves og senkes. Det betyr at bassenget kan brukes på mange ulike måter, og slik øker det sin verdi. 

Konklusjon

Samarbeidet mellom vernemyndigheter og arkitekt har helt sikkert vært veldig krevende, vi som ser på anlegget kan ane det. Terapi-bassenget er en indikasjon på hvor sterkt vernemyndighetene har stått på. Likefullt så er hovedinntrykket ekstremt godt. Badeanlegget på Norges Idrettshøyskole er vakkert og, for det meste, et funksjonelt resultat av et fredningsvedtak. Det er et godt eksempel på at respekt for 1960-tallets arkitektur resulterer i fremragende kvaliteter, også i dag.