Turnéteateret i Trøndelag

I Verdal kommune, som kanskje er mest kjent for slagmarken Stiklestad, lotto-reklamer og Norges dødeligste kvikkleireras, har det dukket opp et flunkende nytt teaterbygg, Turnéteateret i Trøndelag. Bygget har allerede fått internasjonal oppmerksomhet, blant annet for bruken av tre og måten det bidrar til å revitalisere bygdas mest sentrale torg på. Enda mer spesielt er det kanskje at det ikke er snakk om et kulturbygg hvor man stuer bort alt som har med nærmiljø og kultur på færrest mulige kvadratmetere, men et bygg som utelukkende dreier seg om teaterproduksjon og teater-forestillinger.

Når vi snakker med kultursjef Ingvild Aasen i Kulturtjenestens lokaler i Tindved kulturhage, forteller hun oss at Verdal har hatt et sterkt teatermiljø siden 50-tallet. Bakgrunnen er Spelet om Heilage Olav, som ble satt opp på Stiklestad for første gang i 1954 etter initiativ fra den lokale lensmannen Jon M. Suul. Initiativtakerne reiste til Nationaltheatret i Oslo for å spørre om hjelp, og siden da har spelet vært bemannet med en kombinasjon av amatører og profesjonelle skuespillere, og har slik bidratt til et stadig voksende engasjement for teater i området. 

Turnéteater på flyttefot

For å bygge bro mellom det profesjonelle skuespillermiljøet tilknyttet Spelet på Stiklestad og de lokale amatørteatrene i fylket, ble Turnéteateret i Trøndelag, som da het Nord-Trøndelag teaterverksted, stiftet i de gamle meierilokalene i Verdal sentrum i 1983. Turné-teateret produserte forestillinger fra sin base i Verdal, og dro jevnlig på turné i Trøndelag. I 1992 flyttet de til Stiklestad Nasjonale Kultur-senter, men etter hvert meldte behovet for større produksjons-lokaler seg, og teateret så seg nødt til å flytte igjen.

Selv om Turnéteateret oppstod i Verdal, var det ikke gitt at det skulle ende opp i et nytt bygg midt i Verdal sentrum. Teateret turnerer i hele Trøndelag, og det er hard konkurranse mellom tettstedene i fylket, ikke minst mellom Verdal og nabobyen Levanger. Men i Verdal har man ifølge kultursjefen et ordtak som sier ”vi gjer det”, og de var veldig ivrige etter å beholde teateret i bygda. Teatermiljøet har fungert som et sosialt lim i samfunnet, kanskje spesielt i nedgangstider, og har derfor blitt en viktig del av den lokale identiteten. Kommunen heiv seg rundt og fikk til et vedtak om bygging av nytt teaterhus, fant en sentralt plassert tomt rett ved jernbanestasjonen, og arrangerte en arkitektkonkurranse, som Pir II vant. Fra arkitektkonkurransen i 2015 gikk det bare to år til det nye bygget var innflytningsklart, skreddersydd til teaterets behov.

Et bygdesentrum i endring

Kanskje var det nettopp fordi teateret var så ønsket i Verdal at samarbeidet mellom de ulike aktørene, kommunen, arkitektene, de lokale entreprenørene og Turné-teateret, har gått så bra. Teateret har ifølge teknisk leder Øivind Holm, som viser oss rundt i det nye bygget, fått spille en sentral rolle i planleggingen, fra valget av tomt til detaljløsninger. Arkitekt Ola Hoem i Pir II, som blir med oss på omvisningen, forklarer at det gode samarbeidet og involveringen av lokale krefter også har ført til at kostnadene har blitt holdt lave. Med en kvadratmeterpris på under 35 000 kroner, inkludert tomtekjøp, kan dette sies å være et rimelig kulturbygg. Ved å differensiere mellom rimelig og mer eksklusiv materialbruk, og prioritere rommene som er teaterets ansikt utad, foajeen og hovedscenen, har man fått mye ut av lite.

Plasseringen av teaterbygget midt i sentrum, inntil plassen oppkalt etter mannen som grunnla Verdal samvirkelag, Johannes Minsaas, springer ut fra et ønske om å omskape en del av Verdal som de siste årene har vært preget av nedgang og handelsflukt. Synderen er de store kjøpesentrene langs E6, som ”Magneten” utenfor Levanger. Det begynner å bli lenge siden Verdal samvirkelag hadde sin storhetstid, og i 2016 la Coop ned kjøpesenteret og byggevarehuset, og solgte alle eiendommene sine langs plassen. De nye eierne ønsker å rive det gamle kvartalet og bygge seks etasjers boliger med næringslokaler i første etasje. Byggingen av teaterhuset er altså et første steg i en omfattende transformasjon av Verdal sentrum, fra handelsplass til blandet sentrumsbebyggelse. Teateret havner i hjertet av det som er tenkt som en kulturakse, som strekker seg langs jernbanen, fra Verdal kino til Tindved kulturhage. Etter at Coop trakk seg ut, var det viktig for Verdal å beholde Johannes Minsaas plass som Verdals kulturelle og sosiale møtepunkt. Teateret blir et ledd i denne strategien, som ser ut til å kunne lykkes. De siste årenes fullspekkede julegrantenninger tyder i hvert fall på at innbyggerne fortsatt ser plassen som Verdals sentrum, med eller uten handel.

En invitasjon inn i teaterets verden

Teateret legger seg hensynsfullt inn langs den sørøstlige kvadranten i Johannes Minsaas plass, og bidrar til å definere det kvadratiske plassrommet. Arkitektene har valgt å ta inn elementer fra lokal byggeskikk og bruke tradisjonelle materialer for at bygget skal tilpasse seg omgivelsene på en god måte. Dette er en av årsakene til at bygget er kledd med stående panel, noe som er uvanlig i nye kulturbygg. Store glassfelt i fasaden mot plassen, gjør at teaterets vestibyle blir en visuell utvidelse av plassrommet. Den buede kubbeveggen av tre er en tydelig referanse til teater- og konserthuset ”Kilden” i Kristiansand, som utnytter plassrommet under den skrånende tribunen i hovedscenen og inviterer folk inn i teateret, som en varm trehule på undersiden av en klippevegg. 

Kubbeveggen skaper også en visuell overgang mellom den offentlige delen av teateret, som inkluderer Johannes Minsaas plass og vestibylen, og det ukjente; en reise inn i teaterets verden. Veggen skaper nysgjerrighet, spenning og en forventning om hva som befinner seg på den andre siden. Dette blir særlig tydelig på kveldstid, når kunstverket Super-nova av Gilles Berger er opplyst – en bevegelig eksplosjon av skrot som kunstneren har samlet på gårder og søppelhauger i området og festet med enorme rødmalte vingebolter på utsiden av bygget. Kunstverket minner oss på hva et teater egentlig handler om: lek, fantasi og kreativitet (og kanskje til og med litt nøysomhet).

Svart, rødt og gull

Selve bygningen består for det meste av enkle, skarpe og mørke volumer som tilpasser seg skalaen rundt Johannes Minsaas plass på en god måte. Utformingen gjenspeiler planløsningen, der flere rom ikke skal ha dagslys, noe som er med på å forsterke byggets rene former. Det høye, røde scenetårnet, med et skulpturelt avrundet hjørne mot byggets bakside, skiller seg ut, både i form, uttrykk og skala. Begrunnelsen for scenetårnets utforming, foruten at det er en nødvendighet for å få til en fungerende teaterscene, er at det tar igjen volumet og høyden til silobygningene lenger sør langs stasjonsområdet. Dette setter teateret i en sammenheng med bygningene i Sørgata, som vender mot jernbanesporet, og er en fin gest til det eksisterende bygningsmiljøet.

Bruken av svartbrente treplanker som fasadekledning er et uvanlig materialvalg på et bygg i denne skalaen, men er tidsriktig, og gir assosiasjoner til lokal byggeskikk, som tjærebehandlede, mørke langhus. Selv om konstruksjonsmaterialet er betong, er bruken av brent tre, i tillegg til å være miljøvennlig og rimelig, en fin gest til de historiske bygningsmiljøene i området. Det vertikale mønsteret i fasaden skal ifølge arkitektene minne om jernbanesviller, og spiller på teaterets plassering langs toglinjen. Fasaden deles opp ved hjelp av horisontale ”mønsterbånd”, inspirert av håndarbeidsmønstre i vevde tekstiler fra området. Foruten å fungere som enkel ornamentikk, gjør dette at man slipper å skjøte fasadebordene, og dermed unngår unødvendig svinn. Båndene gir dessuten mulighet for å sette opp skilt og reklame for kommende forestillinger og annet som skjer på teateret. Hvert panel har varierende bredde for å skape mer liv i fasaden og gi mulighet til å åpne opp spalter, med vinduer bak, for å slippe inn dagslys. 

Den glasskledde vestfasaden mot Johannes Minsaas plass er utsmykket med ornamenterte treutskjæringer, med inspirasjon fra lokal byggeskikk. Hadde disse vært laget av tradisjonshåndverkere heller en CNC-fresere, hadde nok grepet vært mer overbevisende, men det viser uansett et ønske om å plassere bygget i en historisk sammenheng. Navnet på teateret er også skjært ut i treverket, noe som gjør at det blir lyssatt indirekte og integrert i fasaden.

Fargebruken i teateret spiller på de tradisjonelle fargene til teatersjangeren; svart, rødt og gullfarget. Det røde scene-tårnet skiller seg ut fra de mørke bygningsvolumene, og gjør at man selv på avstand gjetter seg til at dette må være hovedscenen. 

Først og fremst et produksjonsteater

Planløsningene bærer preg av at Turnéteateret er et produksjonsteater, og ikke bare et bygg for teaterforestillinger. Teateret rommer en hovedscene og en blackbox, i tillegg til produksjonslokalene, støtterommene og publikumsfojaeen. Den begrensede plassen og budsjettet har gjort at kompromisser har vært nødvendige, men teateret har blitt invitert inn til å diskutere muligheter og løsninger, slik at resultatet har blitt noe alle kan være fornøyde med. Sånn fikk man for eksempel til en løsning hvor monteringshallen fungerer som et sirkulasjonsområde som knytter sammen varemottaket på baksiden, lager, verksteder, scener og skuespillergarderober, det arkitektene kaller et ”kompakt produksjonsnav”. Ifølge Øivind Holm gikk teateret med på dette så lenge de kunne få en dør som deler monteringshallen i to, og fungerer som lydskille mellom de to scenene i bygget. Slik kan øving foregå i blackboxen samtidig som det er forestilling på hovedscenen.

Alle rom som krever dagslysinnslipp, som kantinen, skuespillergarderobene, kontorene, systuen og malerverkstedet, er plassert langs fasadene. Særlig malerverkstedet, i det avrundede hjørnet mot jernbanen, har blitt lyst og flott, og Øivind spøker med at de kaller det ”katedralen”. Heldigvis har teateret fått lov til å bare være et teaterbygg, og rommene er for det meste arealeffektive og utformet for å fungere best mulig. Arkitektene har likevel fått til flere fine detaljer, som de små gløttene mellom garderoben og verkstedene, som gjør at publikum får et glimt inn i teaterets hjerte, der produksjonen foregår.

 Idet omvisningen vår nærmer seg slutten, møter vi teatersjef Nora Evensen, som er godt fornøyd med det nye teaterbygget. De ansatte begynner å finne sin rytme i hverdagen, og det er tydelig at miljøet begynner å etablere seg i Verdal sentrum. Den positive omtalen av bygget har vært bra for å omvende skeptiske trøndere til å akseptere teaterets inntog på -Johannes Minsaas plass. For et teater som først og fremst produserer turnerende forestillinger, og derfor kan være ganske innadvendt i perioder, har byggets utadrettethet og sentrale plassering begynt å skape ringvirkninger som bidrar til å integrere teateret i lokalmiljøet. For eksempel kan lokale gründere leie teaterets verksteder for å teste ut sine bedriftsidéer. Foajeen begynner også å etablere seg som et folkelig møtested, selv om det ikke er faste åpningstider, og arrangerer blant annet kvartalspub. Teaterets faste ansatte og innleide skuespillere fra hele landet, som pendler inn til Verdal med tog og bil, bidrar dessuten selv til å skape aktivitet i sentrum. Ved å gjøre teatermiljøet til mer aktive deltakere i lokalsamfunnet, bidrar det nye bygget til å minne om teaterets potensial: å demonstrere at alternative måter å leve og være på er mulig, og inspirere oss til å starte de forandringene vi ønsker med oss selv.

Et teater for teaterets skyld

Turnéteateret ser ut til å være et vellykket prosjekt, som er godt mottatt av brukerne, men er det noe vi savner, så er det kanskje en dypere forståelse av hvordan bygget kan påvirke publikum, utover å aktivisere et slitent bygdesentrum. Teaterbygget gir inntrykk av å være rasjonelt, samarbeidsvillig og utadvendt, noe som er vel og bra, men det vi synes mangler er overraskelsen, og en tydeligere reise inn i det ukjente. Kanskje er det ikke i høydepunktene, men i mellomrommene, at magien skjer i et teater? Og hvis det er tilfelle, kan teaterbygget i seg selv skape rom som inviterer deg inn i en parallell virkelighet av ettertanke, drømmerier og fantasier? Det er forståelig at slike mellomrom kan være vanskelig å kombinere med stramme budsjetter, begrenset plass og tekniske krav. Dessuten bidrar kubbeveggen i foajeen, kombinert med den spektakulære kunstneriske utsmykningen til Gilles Berger, til å sette stemningen og lade bygget med kreativ forventing og energi, noe som redder totalinntrykket. Alt i alt er det mye positivt ved det nye teaterbygget ved Verdalsøra. Ikke minst burde teateret, kommunen, arkitektene og alle andre involverte applauderes for å ha fått til å bygge et teater for teaterets skyld. Det er ikke hverdagskost i Norge i dag.