Várdobáiki samisk senter, Evenskjer

Bygningen foran meg består av to distinkte bygningskropper: en lav boks med tykke trespiler i rødt, grønt og gult, og et to etasjers hus med mørkerødt trepanel og hvit mur under et bredt saltak. Det er den fargerike fasaden med spiler som umiddelbart fanger blikket. At de henger sammen, de to bygningskroppene, kan man bare ane av den doble inngangsdøren i glass, som er sentralt plassert mellom dem. Det står ingenting skrevet på den store røde flaten over inngangspartiet, og enn så lenge bidrar det til å øke nysgjerrig­heten på bygningen vis-á-vis Coop’en, midt i den nordnorske bygda Evenskjer: Hva i all verden finner vi innenfor denne eklektiske fasaden? 
Kanskje kommer det på plass et skilt etter hvert, der navnet til det samiske senteret står skrevet: ­Várdobáiki. Et ord som er satt sammen av de nordsamiske navnene for høyde og hjem. Navnet til tross ligger bygningen langt fra på noen høyde, men holder heller en lav profil. Ja, faktisk rager samtlige andre bygninger i bygda høyere. Riktignok ble både navnet og senteret etablert for snart tjue år siden, med formål om å videreføre samisk språk, historie, kultur og samfunnsliv i regionen gjennom drift av blant annet barnehage, helseavdeling og språksenter. Det nye nå er at Várdobáiki har flyttet inn i et sentralt og publikumsrettet kulturhus. Lokalene som er valgt er det gamle Evenskjersenteret, der nedlagte butikker etterlot seg en tilnærmet tom bygning. Her har bygda nå fått en samisk storstue. Selv på en frossen februardag med minusgrader, framstår det sørvestvendte inngangspartiet inviterende. Mens det i kjøpesenterets tid hadde funksjon som nettopp bare et inngangsparti, gjør lave utelamper, benker innfelt i vegglivet og to vakre skjellsteinsblokker i barnesittehøyde, at uteområdet nå fremstår som en lun oppholdsplass. 

Spilene i fasaden henter farger fra den lokale gáktien, kofta. Det opprinnelige stående trepanelet til kjøpesenteret er malt svart, og de røde, gule og grønne trespilene er reist utenpå. Mens Várdobáikis fasade har et tydelig samisk uttrykk i form av fargene, er samiske spor på innsiden av senteret mer å finne i subtile detaljer og materialvalg.  

Kaffekrok, skinnvegg og skygger fra stein. 

Ved en sirkel av reinskinn på gulvet i Várdobáikis hovedrom, står et lite bord omgitt av to klassiske «kommunal­estetiske» sofabenker og på bordet: kopper og ei kaffekanne. Både fysisk og sosialt danner det hovedrommets midtpunkt. «Kaffekroken» blir et naturlig møtepunkt når gjester kommer innom eller de ansatte tar seg en pause. - Fint at dere har kommet nærmere, lett å stikke innom, nydelig sted, kommenterer en lokal innbygger som forsyner seg med en kaffekopp og kikker seg rundt.

Gulvet og den lave takhøyden gir en opplevelse av at det er romslig og lunt på samme tid. Her er galleri og et museum, kontorer for språksenteret og kursrom – det store rommet er mer eller mindre avdelt med vegger i finérplater, gips eller glass, men den sammenhengende industriparketten i ask gir likevel et enhetlig uttrykk. En fotoutstilling med samiske portretter fyller veggene i gallerirommet, et lite utsalg med bøker og samiske flagg står oppstilt inntil en vegg og en omfangsrik museumsutstilling om historien til det lokale håndverket, fiske og reindrift ble ferdigstilt til åpningen av det nye senteret.  

Veggene er verken påkostede eller bærende, men én vegg kan likevel sies å «bære» rommet: På motsatt side av en velintegrert spesialdesignet resepsjonsdisk, henger skinnverket Guovlo av ­Johanna Minde og Katarina Spiik Skum. Benken langs verkets underside gir en slags godkjenning av at det er lov å komme nær og berøre de firkantede feltene med garva reinskinn og farget ullfilt med broderte mønster i tinntråd. På den andre siden av kulturhusets hovedrom, står stein- og metallskulpturen Sola. Den er laget av den lokale samiske skulptøren Elli Mathilde Novvale, og kaster solstråler i form av tynne striper av skygge på veggen bak. ­Rimeligere løsninger til tak og vegger og et litt «uferdig» uttrykk, veies utvilsomt opp av de storslagne Guovlo og Sola, som tilfører Várdobáikis hovedsal en følelse av å være et særegent sted.

En siktlinje fra byggets omtalte uteplass, gjennom hovedrommet og glassveggene i senterets kursrom, leder helt ut til den andre siden av bygningen. Etter planene skal det her opparbeides et tun med plass til aktiviteter, men foreløpig er det bare parkering og snuplass for buss, og det oppleves som bygningens bakside. 
En trapp omgitt av vegger malt i mørkeblått, i kontrast til lys finér og hvite gipsvegger, leder opp til kontorene. Prosjekteringen av Várdobáiki har i ­hovedsak skjedd i to trinn, der kontordelen som ligger i byggets 2.etasje ble innflyttingsklar allerede i fjor. Mens Code arkitektur har hatt ansvaret for prosjekteringen av senterets publikumsdel på bakkeplan, er det Norconsult som har tegnet kontordelen. 

En pragmatisk planløsning med konvensjonelle cellekontorer skiller seg likevel ut med sin mørke grunnfarge. Både vegger og tak er i svart, en farge som også er hentet fra den lokale kofta, der den utgjør den tradisjonelle grunnfargen. Den mørke fargen er likevel ikke nok til å gi en verdig plass til den eksklusive kunsten som har fått plass på veggene. Grafikk, foto og koldnålsarbeider av samiske kunstnere som Hans Ragnar Mathisen og Máret Ánne Sara pryder veggene i kontordelen. En rekke svart-hvitt fotografier viser den samiske revitaliseringa. Den lokale fotografen Ivar Murberg donerte hele sin samling av analoge arbeider til senteret, og bare et lite utvalg får plass på de svarte veggene i kontordelens pauserom. 

At det markasamiske senteret Várdobáiki disponerer en fyldig kunstsamling bygd opp over mange år og med høy kvalitet, er imponerende, viktig og bra. At kun de faste ansatte på senteret har tilgang til å se den er synd, men også vel så mye et argument for å ytterligere bygge ut plass på museer og gallerier for samisk kunst, både hos Várdobáiki og andre norske og samiske institusjoner i landet. 

Mye med lite. 

Várdobáiki både eier og drifter det nye senteret i Evenskjer. To utleielokaler med egne innganger disponeres av den lokale butikken Presangen i første etasje, og en kafé i 2.etasje. Kafeen, som på kvelden fungerer som en pub med sporadiske quiz­kvelder, var der også i Evenskjersenterets tid. Den kunne med fordel ha vært bedre integrert i bygningen og blitt knyttet direkte til Várdobáikis kulturhus i første etasje. 
Ellers er interiøret preget av brukte møbler fra ulike tider. Det er Ikea-stoler og sofabenker side om side med flotte spesiallagde skillevegger i ubehandlet ask som står i stil med resepsjonsdisken. Dette vitner om en kombinasjon av et lavt budsjett og en ambisjon om gjenbruk. Hva som kom først, det stramme budsjettet eller miljø- og gjenbrukstanken, er litt irrelevant – viktigere er erkjennelsen av at de styrker hverandre. 
I Várdobáikis nye kulturhus i Evenskjer framstår nemlig dette som den store styrken. Kanskje de filmbelagte finérveggene framstår litt glossy, kanskje lyssettingen kunne vært bedre tilpasset og detaljer kunne gitt materialene bedre overganger. Alt dette står likevel igjen som sympatiske trekk som avdekker at her har man fått til mye med lite, og som langt på vei oppveies av prioriteringen av utvalgte detaljer og kunst som innlemmes som en del av arkitekturen. 

Kikker man for eksempel opp, vil nok de fleste ikke bemerke de billige takplatene, men heller de blåmalte kantene av tredragerne langs galleriveggene. Det naturlige og gjennomgående dagslyset tar fokuset fra armaturen til takets lysspotter, og den spesiallagde kunsten danner vegger på lik linje med finérplatene, og blir slik en del av arkitekturen. 

Sportsutstyr er erstattet av samiske flagg, salgs- og prisskilt av samisk kunst og et robust tregulv skal nå bære vekten av kulturopplevelser framfor konsum. Utenom den lave terskelen, er det lite som minner om at det her en gang var et kjøpesenter.