Vega scene

Kino- og teaterhuset Vega Scene åpnet høsten 2018 på Sirkustomten mellom Hausmania og Elvebakken skole. Eiendomsutvikleren Urbanium AS fikk kjøpt tomtene som utgjør Hausmannskvartalet av Oslo kommune, med et premiss om at det skulle bygges et kulturhus her. Vega Scene ble på sin side etablert i 2013 som et felles møtepunkt for filmdistributøren Arthaus, Film fra Sør-festivalen og Vega Teater. De har, som mange andre i kulturfeltet, lenge arbeidet med å få på plass et eget hus. Nå har de sikret seg et stort nybygg i et etablert kulturområde, der kommunen har forpliktet seg til en langsiktig leieavtale, slik at institusjonen kan konsentrere seg om drift og publikumstilbud.

Kompakt stabling. 

Vega Scene huser tre kinosaler, en teatersal, konferanserom og administrative kontorer, i tillegg til et raust fellesareal med kafé for publikum. Organiseringen er enkel, men smart: et kompakt volum i betong inneholder alle salene, stablet over hverandre i tre høye etasjer. Fasaden er lagt i byggegrensen, og rommet som dannes mellom fasade og salene brukes i hovedsak til kommunikasjon og vrimle-areal. Dette rommet er åpent og oversiktlig, med en intimitet som gjør det behagelig å være der, både alene, i mindre grupper eller i en større forsamling. 

Alle salene er organisert slik at inn- og utgang er den samme. Dermed forlater man forestillingen gjennom vrimlearealet, noe som forlenger det sosiale aspektet ved filmopplevelsen og gjør at publikum beholdes i bygget også etter visning. Dette er et fint grep både for kinogjengere og byen utenfor, siden huset ser levende ut fra gaten.

Medvirkning i farger. 

Tidlige illustrasjoner av bygget viste et grå-hvitt volum. Den litt udefinerte fargen og materialbruken er heldigvis endret til vinrøde vindusprofiler og rød trekledning. Dette er et resultat av synspunkter som elevene ved Elvebakken VGS fremsatte i den medvirkningsprosessen som var et krav i reguleringsbestemmelsene. 

“Det er befriende å se en fargesterk fasade i en tid der farger i arkitekturen ofte er begrenset til grånyanser og svart.”

Den røde fargen skal ifølge arkitekten gi assosiasjoner til et sceneteppe, og samtidig synliggjøre bygget i gatebildet. Det er befriende å se en fargesterk fasade i en tid der farger i arkitekturen ofte er begrenset til grånyanser og svart. Bygget ligger i en gate som har flere innslag av rødt fra omkringliggende teglsteinsbygg, og den vinrøde fargen synliggjør Vega Scene, uten at det er for skrikende og voldsomt, noe jeg tror er riktig i en tett urban situasjon. 

Videre er fasaden inndelt i store felt som overordnet kan beskrives som «åpne» eller «tette». De åpne glassfeltene er underdelt av røde profiler, mens de tette feltene består av rødmalt trekledning. Trekledningen er montert på bueformede, konkave lekter som gir en tredimensjonal overflate i en ellers stram fasadekomposisjon. Ved at vindusprofilene har ulik rytme og lektene er gitt ulik radius på buene, får feltene lik overflate med en ulik takt som blir tettere oppover i etasjene. Komposisjonen med åpne og tette felt er fullført rundt bygget.

Mot Hausmannsgate og Elvebakken skole er glassfeltene i de nederste etasjene først og fremst viktige for å eksponere aktivitetene inne. Mot Akerselven er det største glassfeltet plassert øverst, noe som gir kontorarealene en fin utsikt.

Det kompakte volumet er fullført også på taket. Tekniske rom er lagt inn i volumet, og gir en takflate som, etter krav i reguleringsbestemmelsene, skal beplantes med stedegne arter fra Oslo-området. Frøene dyrkes i skrivende stund i veksthus, og skal plantes våren 2019. Håpet er at plantene fra Vega scene etterhvert kan gi frø videre til andre steder i Oslo.  

Forløste interiører. 

Tomtens begrensede størrelse la føringen for den litt spesielle løsningen med å plassere salene over hverandre i et kompakt volum. Dette er en nødvendig løsning for et stort program på en liten tomt, og fungerer spesielt godt for publikums bevegelse og bruk av hele bygget. Men det gjør det utfordrende å løse tekniske og akustiske krav. Alle salene skal kunne brukes samtidig, og derfor uten lydsmitte. Det har resultert i kompliserte rom-i-rom-løsninger med opp til 1,2 meter dekketykkelse mellom salene. Den vertikale organiseringen har ført til at store deler av budsjettet har gått til tekniske løsninger direkte knyttet til kino- og teatervirksomheten. Dermed har materialbruk og løsninger i publikumsarealer og kontorer fått en mindre del av budsjettet. 

Inngangspartiet er lagt i Hausmannsgate, på hjørnet mot Elvebakken skole. Like innenfor ligger et kryssfinérkledd kaféområde. Plasseringen gjør at kafeen er det første man møter når man kommer inn i bygget, og fungerer også som en slags resepsjon. Utformingen av kafeen virker noe uforløst og midlertidig. Videre åpner rommet seg mot Akerselven, der et amfi trapper seg ned og tar opp terrengfallet utenfor. Denne halve etasjen ned gir adkomst til teatersalen. 

Langs Hausmannsgate fører trapper, amfi og repos besøkende opp langs fasaden til kinosalene. Reposene er møblert med retro-stoler og bord, og amfiene har rikt med puter og grønne planter som gir en hjemlig atmosfære. I interiøret utgjør de røde vindusprofilene bakgrunnsfargen, som passer fint til den ellers duse fargepaletten, med lysere røde vegger og materialer som kryssfinér og betong. Skilting er utført som hvite plakater klistret direkte på betongveggen, som gjør den til en naturlig del av interiøret. Sammen med plakater for kommende visninger bidrar skiltningen til å få bygget til å virke velbrukt og etablert.

Transformasjonsestetikk. 

Vega Scene skal være et alternativt tilbud innen film og teater, og det alternative uttrykkes med røffe materialer, spesielt i vrimleområdet. Eksponert betong, synlige føringer og utstrakt bruk av kryssfinér har de siste årene blitt selve bildet på alternative, urbane kulturinstitusjoner, som Kulturhuset i Oslo og Tvibit i Tromsø. Ved gjenbruk av eksisterende bygg til kulturvirksomhet, blir opprinnelige materialer eksponert og nye komponenter settes inn med tydelig kontrast til det gamle. Uttrykket benyttes for å forsterke en alternativ merkevare, der røffe overflater skal gi grobunn for kreativitet. Vega Scene gir meg assosiasjoner til en slik transformasjonsestetikk med materialer som, i kombinasjon med bruktmøbler, gir et inntrykk av et allerede velbrukt og historietungt hus, selv om det jo er helt nytt. Kreativitet ser ut til å ha fått en egen materialpalett.

“Materialene i kombinajon med brukt­møbler gir et inntrykk av et allerede velbrukt og historie­tungt hus, selv om det jo er helt nytt.”

Odd Øverdahl i Asplan Viak har stor kunnskap om film- og teatervirksomhet, og utviklet over en lang periode flere mulighetsstudier på forskjellige tomter for Vega Scene. Arkitekten har hatt en god forståelse for både behov og begrensninger i prosjektet, og har dermed også kunnet legge opp til et prosjekt som tåler budsjettet. Asplan Viak sier selv at de ikke har fått prosjektert langt nok. Det er en gjenkjennelig situasjon for mange, og kan være et gjentagende problem for faget vårt. 

Arkitekter har valget mellom minst to roller i et prosjekt. Den ene rollen sikrer et prosjekt som er gjennomtenkt og prosjektert ned til den minste detalj og hvert fargevalg, mens den andre fokuserer på god organisering og å gi brukerne et godt utgangspunkt for å sette sitt eget preg på bygget etterhvert. Arkitekturen på Vega Scene er ikke avhengig av en feinschmeckers kontroll helt til siste skrue. Slik sett blir transformasjonsestetikken en metode for å nå et begrenset budsjettmål, og likevel ha en viss kontroll over uttrykket. Materialpaletten i Vega Scene gir en velkommen frihet i bruken av rommene, som fremstår som klare til bruk fra første dag. Men med en slik metode må man også få med de tekniske fagene på laget, med en forståelse av hva som kreves når føringer er synlige, slik at diverse tekniske brytere og paneler ikke havner i en rotete, ettermontert løsning ved inngangspartiet. 

Nyskapende nok? 

Plasseringen av Vega Scene i Hausmannskvartalet gir en forventning om noe banebrytende og nyskapende. Dette klarer fasaden å innfri, der utformingen av trekledningen gir et gjenkjennelig materiale en ny form med de buede feltene. Jeg savner en tilsvarende grad av nyskapende bruk av materialer i interiøret, noe som ville gitt Vega Scene det lille ekstra som skal til i konkurransen om brukerne av slike møteplasser i Oslo. Men Vega Scene har allerede en historie å fortelle, og vil nok kunne bli et populært tilholdssted for filminteresserte, også mellom forestillinger.