Villa Seippel / Sivertsen

Villa Seippel/Sivertsen ligger på Ris, Oslo vest, i et etablert villaområde. Huset er bygget på en utskilt tomt på drøye 600 kvm i hagen til utbyggers foreldre/svigerforeldre. Nabolaget er sterkt preget av tilsvarende praksis, der den originale bebyggelsen fra århundreskiftet i ulik grad er påbygd, restaurert eller sanert, mens helt ny bebyggelse har kilt seg inn mellom de eksisterende husene.

Tomten er altså liten og inneklemt, med en litt komplisert adkomst, der oppkjørsel og garasjebygg stjeler ytterligere arealer av den allerede begrensede plassen. Legg til krav om å bevare trær og et relativt skrånende terreng, og man står igjen med en svært utfordrende situasjon for en enebolig for en familie som skal huse to voksne og opptil fire barn.

Arkitekt Knut Hjeltnes fortalte da også at han lagde så mange som syv fullt utviklede, helt forskjellige modeller i 1:200, før han klarte å lande et volumkonsept som fungerte på tomten. Løsningen ble et avlangt hus over to etasjer med full kjeller, inkludert utleiedel/gjesterom og kjellerstue. En vindeltrapp i en utposning på husets sørøstre hjørne ble det definerende elementet for å finne en tilfredsstillende tilnærming.

”Arkitekt Knut Hjeltnes lagde så mange som syv fullt utviklede, helt forskjellige modeller i 1:200, før han klarte å lande et volumkonsept som fungerte på tomten”.

Man kommer inn i huset fra sørvest, opp noen trinn og inn i første etasje. Kortveggen med hovedinngangen har også inngang til hybel, og er det eneste stedet der kjelleretasjen får direkte lysinnslipp. Vel inne i første etasje kommer man gjennom en ørliten gang og rett inn i en liten hall i tilknytning til trappen. Dette overskuddsarealet finner man igjen i alle etasjer, og det gir sårt tiltrengt luft og lys til et hus som ellers er svært økonomisk med tanke på plassen.

Videre inn i første ligger tre soverom og bad på venstre side av en smal korridor. Utover trappen er løsningen med de to barneværelsene det mest karakteristiske, der gulvet mellom dem er sparret ut slik at en sjakt på ca. tre kvm slipper lys rett ned i kjellerstuen under. Veggene til sjakten er glasset inn, slik at lys slippes inn i de to barnerommene, der den direkte utsikten fra rom til rom nok vil løses med gardiner når barna blir større. Men slik huset står nå, bidrar også dette grepet til en hensiktsmessig åpning og utlufting av arealene.

Videre opp i 2. etasje ligger stue og kjøkken sammen i en halvt atskilt løsning, der stuen ligger skjermet bak en vegg som inneholder både kjøkkenfunksjoner og husets tekniske infrastruktur. På kjøkkenet er sørveggen ett stort glassfelt, inkludert dør ut til en skjermet loggia. Fra stuen kan man gå ut til en utvendig, smal trapp, som leder opp til en raus takterrasse.

Rommene er innvendig utført i finér-plater av poppel. Dette gjelder også trappen, som med sin kurvede form er husets definitive omdreiningspunkt, både praktisk og som arkitektonisk form. Utførelsen her er upåklagelig, og håndteringen av både det byggtekniske, estetiske og funksjonelle demonstrerer det mesterskapet Knut Hjeltnes har utviklet over mange år som nesten rendyrket boligarkitekt.

Også utendørs er det formen på trapperommet som blir det definerende. Den runde buen gir en formal slagkraft som preger huset fra tre av fire sider, alle tre kledd i vertikalt slettpanel av hvitmalt gran. Huset har fått en definert bakside, mot nordvest, der brorparten av vinduene er plassert og fasaden ikke har panel, men platekledning. Det er også viktig å nevne at man til tross for begrenset armslag har lyktes i å ta vare på en rekke trær, slik at huset allerede ligger svært godt på tomten, og arkitekten har funnet en intuitiv og naturlig plass i nærområdet.

Villa Seippel/Sivertsen viser en arkitekt med et eminent grep om det han holder på med, der en rekke begrensinger virker som en spore til å forfølge og utvikle skreddersydde løsninger basert på tydelige prioriteringer.

Som bolig virker Villa Seippel/Sivertsen utmerket tenkt og åpenbart velfungerende. Huset er stilrent og tydelig utviklet med tanke på brukers behov. Samtidig er det et klinisk preg. Det skyldes både de valgte løsningene og det enkle faktum at verksfølelsen er så sterk at huset slik det nå fremstår innbyr like mye til en ærbødig avstand, som til å være noe en firebarnsfamile kan omfavne. Men det er åpenbart en ren smakssak.