Nr. 5 – 1999

Den spørrendes skole

Skolemesteren kommer inn i skolestua og spytter på ovnen så det freser. Det er det bare han som får gjøre. Alle vet det. Ingen trenger være i tvil om hvor autoriteten ligger. Elevene står skremte og rake ved siden av pultene sine, og setter seg ikke ned før skolemesteren har fått satt seg på plass bak sin skytestilling, kateteret - et hakk høyere enn alle andre i rommet. Deretter starter undervisningen. Rollene er klare. Skolemesteren skal fortelle, og elevene skal kunne gjenfortelle korrekt. Jo mer og bedre eleven husker, desto dyktigere er eleven.

Innenfor skolestuas vegger tilbringer eleven en rekke år, og får på dette viset sin hjerne fylt med den viten som ansees å være viktig siden i livet. Å kikke ut av vinduet blir raskt gjenstand for irettesettelse. All viten om verden utenfor skal komme gjennom skolemesteren, fra kateteret. Undervisningsmåten avspeiles i skolebygget. Enten skolen bare har et eneste rom eller den er addert sammen av mange rom, er det et avvisende, strengt og militært anstrøk over skolebygget. Men elementene er kjente. Alle kan lett finne sin plass i hierarkiet, enten det er en landsens skolestue eller en kasernelignende byskole med en stram skolegård der det er trukket opp en strek midt på plassen, slik at guttene kan holde seg på den ene siden og jentene på den andre.

En slik beskrivelse er naturligvis et bilde på situasjonen før i tiden, for kanskje 50, 60, 70 år siden, eller enda lenger tilbake. Både undervisningsmåten og skolebyggene var preget av autoritære holdninger, men elevene lærte tross alt å lese, skrive og regne. I tillegg fikk de en felles basis av tillært allmennviten. Det var dette grunnlaget som ga stryk eller bestått til eksamen. De riktig flinke kunne til og med få S. Men etter hvert har elevens rolle som levende leksikon mistet sin betydning og prestisje. Det er grenser for hva man kan vite. I dagens situasjon, med en raskt økende informasjonsmengde å ta stilling til, er det blitt viktigere å kunne oppspore kunnskapen enn å ha detaljerte kunnskaper om alle nødvendige spørsmål. Tidligere var det et ideal å bli lærd, mens det nå først og fremst er viktig selv å kunne finne veien i kunnskapsjungelen. Oppslagsbøker og egne notater blir selvfølgelige hjelpemidler ved eksamen – etter hvert trolig også internett.

Louis Kahns ofte siterte utsagn om at en skoles arkitektur til syvende og sist må ha sitt utspring i at en mann sitter under et tre og forteller, er blitt avlegs. Det er det spørrende menneskes skole vi som arkitekter nå skal prosjektere.

Bjørn Larsen