Å sveve på en grønn sky

– Dette er brokkoli, forklarer Sebastian Dragelykke, og river av noen små grønne stilker som han deler ut til gruppa vår.

”Hydroponisk dyrking heter metoden, som skal være en av løsningene på framtidens mat­behov.”

Det er midten av juni, og vi står i kjelleren til Space10, i et tidligere fiskemottak på Flæsketorvet i Kødbyen i København. Rommet kalles The Farm: 20 kvm stort og fullt av traller med vekstbrett, hvor brokkoli- og reddikspirer og tomater vokser uten jord, bare ved hjelp av vann og kunstig lys. Og gartner Dragelykke. Hydroponisk dyrking heter metoden, som skal være en av løsningene på framtidens matbehov. I Sverige har firmaet Grönska satt i gang storstilt produksjon av dyrketårn, eller vertical farms, som tar i bruk metoden, og tilsvarende satsninger har pågått i flere år allerede, blant annet i Japan og USA.

Den direkte årsaken til at vi står akkurat her og tygger på brokkolispirer, er at IKEA og Snøhetta har inngått et samarbeid. Den fysiske manifestasjonen ble lansert i august med konseptrommet STUA. Men fra et miljø-teknologisk ståsted var nok inspirasjonsreisen, via Space10s bærekraftlab til IKEAs hovedkvarterer i Älmhult, mer interessant enn det bygde sluttproduktet.

26 ganger New York

Space10 er drevet som en ordinær, separat bedrift, men ble startet og eies av IKEA. Tanken er at det skal være enklere for labforskerne å finne de gode ideene hvis de er fritatt fra den daglige driften av et av verdens største varemerker. For en utenforstående framstår de som en slags blanding av innovativ spydspiss og bærekraftalibi for moderselskapet.

De fire områdene det forskes på hos Space10 er Local Food, Natural Interfaces, Shared Living og Digital Fabrication. Lokalene er hvite, luftige, og så til forveksling like et co-working space at forbipasserende med mac under armen stadig prøver å komme inn. Men dette er en arbeidsplass av den gode gamle sorten. I kjelleren er det dyrkerom og verksted, mens kontorlandskap, møterom og kjøkken er plassert i andre etasje. Her sitter androgynt kledde unge ansatte langs store trebord, og en dansk dreng lager dogless dogs, altså kjøttfrie pølser, på kjøkkenet.

Et av Space10s mest publiserte prosjekter er fornyelsen av IKEAs kjøttboller til vegetariske varianter, skapt for en mer bærekraftig framtid. Et annet er One Shared House 2030. I 2030 vil det være 1,2 milliarder flere mennesker på jorda. 70 prosent av jordas befolkning vil bo i byer. Før var det 70 prosent som bodde utenfor byene. For å få plass til alle disse menneskene må vi bygge et urbant boligområde på størrelse med New York (hele sulamitten, ikke bare Manhattan) hver sjette måned de neste 13 årene. Eller så kan vi bo sammen. Shared Living, som det kalles hos Space10. 

One Shared House 2030 startet som en dokumentar om kollektive boformer og mer spesifikt erfaringer fra bokollektivet Kollontai i Amsterdam på 1980-tallet. Derfra har det utviklet seg til en spørreundersøkelse, som avdekker hva folk flest mener er viktig dersom de skal sameksistere med andre voksne og dele boligfunksjoner. 

Space10 har også utviklet AR-appen IKEA Place, hvor du via mobilkameraet kan innrede leiligheten din med IKEA-møbler på skjermen, både hjemme og i vare­huset. De har også arbeidet med å utvikle produkter som kan publiseres som open source-­filer, slik at du kan laste dem ned og lage produktet hvor som helst i verden. Kort oppsummert bruker Space10 moderne teknologi til å bevare viktig håndverk fra fortiden og samtidig stake ut en levelig kurs for fremtiden.

Høvelbenk og iMac

At tech-industrien med årene har tatt innover seg bærekraftbehovet er jo ikke så rart, siden techens vugge i Silicon Valley er plassert i liberale San Franciscos forsteder. Samtidig er det også, eller det har i hvert fall lenge vært, noe grunnleggende materialistisk ved tech-industrien. I denne materialismen ligger det en kjærlighet til godt gammeldags håndverk, og i kjelleren på Space10 er det et verksted, hvor høvelbenken og iMac’en står side om side.

Sånn sett er det ikke rart at teknologien brukes til å lede oss tilbake til det analoge liv. Om du dyrker brokkolispirer uten jord i en kjeller midt i København eller bruker Airbnb og internettøkobondesamfunnet WWOOF (World Wide Opportunities on Organic Farms) til å få liv på bygda igjen, så er fellesnevneren at du dyrker din egen mat, og spiser den eller selger den til andre med Farm to Table, via App Store. Den framtidsrettede teknologien og den romantiserte landsbygda har nemlig det til felles at vi kan komme til å trenge begge for å overleve i framtiden.

IKEA har en ganske unik posisjon med tanke på å påvirke de tusen hjem. Hvis de begynner å selge solceller, dyrkebrett, insekt-«kjøttboller» eller andre grønne produkter, vil det føre til at disse produktene finnes hjemme hos oss alle i løpet av noen få år. Med så mye idealistisk input som Space10-besøket gir, må man jo anta at samarbeidet mellom den store møbelkjeden og Snøhetta resulterer i noe veldig grønt.

Det enkle liv i Älmhult 

Resultatet av samarbeidet er imidlertid ikke et produkt vi kan finne flatpakket på hyllene i de blå lagerhusene, røper Carl-Andreas Aspelund i Snøhetta mens vi går gatelangs fra Kødbyen tilbake til togstasjonen. STUA skal være «et prosjekt ment for å inspirere og hjelpe oss til å se hva de egentlige behovene våre er».

Fra Space10 i Kødbyen til hjertet av Småland i Sverige tar vi toget – vi er jo på en bærekraftodyssé. I disse omgivelsene vokste Ingvar Kamprad opp, og grunnla IKEA i 1943. I dag er Älmhult en slags IKEA-by, som yrer av folk i arbeidstiden og virker ganske død på kveldstid, når tusenvis av ansatte har reist hjem. Det opprinnelige varehuset, som i dag er IKEA-museum (tegnet av arkitekt Claes Knutson), danner sentrum, omkranset av IKEA-hotell, IKEA HQ og en rekke andre funksjoner.

Museets permanente utstilling fremhever Kamprads landlige oppvekst. Historien om hvor IKEA startet, hva slags verdisett, tidsperiode og velstandsnivå som lå til grunn, er helt tydelig viktig for selskapets identitet. Så viktig at det snart viser seg at vertskapet vårt vil at vi skal oppleve den ikke bare i museums form, men in real life.

For hvis du ikke er så lysten på å dele do med naboen i byen, så er det andre veldig tidsriktige alternativet å flytte på landet. Og i Loshult, en bitteliten bygd sør for Älmhult, har Raphael Bartke og Salli Partanen gjort nettopp det. Vi blir tatt imot i et gårdshus fra sent 1800-tall, pusset opp og innredet med IKEA-klassikere, et slags IKEA through the ages. Her bor de i omgivelser som ligner miljøet Ingvar Kamprad vokste opp i. Raphael jobber som kurator ved IKEA-museet og Salli er kunstner og surdeigsbrødbaker. Hver fredag fyller de en liten hjemmesnekret bod med surdeigsbrødene hennes, og bilene står i kø langs veien som går forbi eiendommen. Vi har krysset grensen over til Skåne for å besøke dem, og får servert stenovnsbakt pizza i den gamle handelsboden i bygda som paret har pusset opp og gjort om til kafé. Salli lager maten, i blommig kjol, og Raphael serverer, i skinnforkle. Landsbygdidyllen er komplett.

STUA er åpen

To måneder senere, i slutten av august, blir resultatet av samarbeidet lansert: STUA, et helt rundt bygg med en grunnflate på ca. 20 kvm, og en makshøyde på 3,7 meter. Bygget består av rammer av kryssfinér-plater, og kan brukes som anneks, bod, lekestue, hobbyrom eller et lite hus. Det kan stå i hagen, i bakgården eller på hytta.

”STUA vil bli åpent tilgjengelig, i den forstand at du kan laste ned tegninger av bygget.”

– Vanligvis legger faste møbler, elektrisitet, vinduer og fire vegger føringer for hvordan man innreder. STUA er et rundt bygg, og dette retter fokus og oppmerksomhet inn mot midten av bygget. På denne måten kan man sette én bestemt aktivitet eller interesse i sentrum, sier partner og daglig leder for Snøhetta design, Martin Gran, i en pressemelding.

STUA vil bli åpent tilgjengelig, i den forstand at du kan laste ned tegninger av bygget. Fra IKEA og Snøhettas side vil den bare bli produsert i ett eksemplar. Har du ikke plass til å sette opp en STUA selv, håper IKEA likevel at du vil la deg inspirere til å se hva du kan gjøre i eget hjem og stue. 

Ikke veldig grønn

Bærekraft er et svært sammensatt felt. Alle tiltak har sine utslipp, og det er en komplisert øvelse å kalkulere hvilket tiltak som totalt sett påfører omgivelsene minst skade. IKEA gjør mange gode grep for å redusere utslipp, matsvinn, plastbruk og så videre. Men de bidrar jo også til en forbrukskultur som vi ikke kan opprettholde – og de flyr ned en delegasjon, inkludert meg, for å vise fram hvor bærekraftige de er. Hadde det ikke vært for denne reisen, ville jeg ikke hatt en eneste flytur på samvittigheten i år, så det gnager litt.

Hvorvidt STUA er et bærekraftig produkt, kan også diskuteres. Dersom man kan lage en STUA av materialer fra området der man bor, vil jo det spare en hel del utslipp i form av transport. Men hvor mange vil benytte seg av den framgangsmåten? Hvor mange vil i det hele tatt lage seg sin egen STUA? Kanskje kan produktet inspirere folk til å orientere leilighetene sine på en annen, mer arealeffektiv måte. Kanskje vil de ved å tenke litt annerledes kunne klare seg på færre kvadratmeter. Eller kanskje de bare får lyst på et eget rom til bøker og hengekøye. I så fall vil de bruke enda mer plass, og det er jo det motsatte av hva Space10 prøver å fortelle oss at vi vil kunne gjøre i årene som kommer. 

”Med STUA har de laget et velstandsobjekt som ikke har noen andre funksjoner enn det rent estetiske.”

Det er store kontraster mellom det urbane livet anno 2030 som Space10 skisserte opp i Kødbyen og landsbyidyllen i Loshult. Hvordan disse to livsstilene fortoner seg som to av de mest realistiske bomønstrene for framtiden – bli i byen og del ting, eller flytt på landet og bli selvberga – viser at hverken IKEA, Snøhetta eller resten av oss har funnet noen god løsning på de utfordringene vi står overfor som samfunn, for ikke å si art. Det finnes fordeler og ulemper ved alt. Og det finnes ingen perfekt løsning ennå. Om IKEA og Snøhetta hadde klart å hoste opp den, ville den spredt seg som ild i tørt gress, som en SULTAN-madrass gjennom studentkollektivene. 

Alt i alt oppleves STUA som veldig typisk norsk – siden Brundtland-rapporten i 1987 har vi skrytt på oss at vi går i bresjen for bærekraft, samtidig som vi pumper opp olje. Både IKEA og Snøhetta skryter av å være miljøbevisste, men med STUA har de laget et velstandsobjekt som ikke har noen andre funksjoner enn det rent estetiske.