Alternative boformer blir ofte assosiert med bokollektivene på 70- og 80-tallet, hvor familier med en klar politisk holdning og en kritisk innstilling til forbrukersamfunnet bodde i fellesskap. Men i Sverige ser man nå en ”kollektivhus-renessanse” der det politiske engasjementet er tonet ned. En viktig faktor for valget av bofellesskap i dag, foruten det økonomiske, er ønsket om en bedre livskvalitet i form av et større sosialt nettverk, og en forenklet hverdag i form av felles ansvar for daglige gjøremål. I Sverige er det i dag 45 aktive kollektivhus hvor man deler på matlaging og husarbeid, og hvor man har både fellesrom og en egen leilighet der man kan stenge døren når man ønsker å være i fred.

Ett av dem, Färdknäppen, ligger på Södermalm i Stockholm. Färdknäppen er et kollektivhus for ”Den andra halvdelen i livet”, for mennesker i alderen 40+ uten hjemmeboende barn. Initiativtagerne var en gruppe personer midt i livet som så for seg et fellesskap hvor middelaldrende og eldre mennesker kunne hjelpe hverandre, og hvor et godt miljø med nok plass og praktiske hjelpemidler gjorde at man var mindre avhengig av kommunale tjenester.

Planleggingen av Färdknäppen begynte i 1987. I et nært samarbeid med arkitekt, byggherre og prosjektledere fikk de fremtidige beboerne realisert sine visjoner og ønsker om planløsning, innredning og praktiske hjelpemidler. I 1993 sto huset ferdig. Färdknäppen var et pilotprosjekt og er blitt en foregangsmodell for flere kollektivhus i Sverige.

Matlaging

På besøk hos Färdknäppen blir vi tatt imot av en entusiastisk beboer og vist rett inn i ”fellesstuen”. Ett av hovedprinsippene i kollektivhuset er at man ikke går inn i en trappegang eller korridor, men at man kommer rett inn i fellesskapet og er synlig og hilser på de andre som er der. Deretter kan man gå videre til sin egen leilighet.

Kjøkkenet og spiserommet er husets sentrum. Her foregår de viktigste av kollektivhusets felles gjøremål: matlaging og felles bespisning. Hver ansvarsgruppe på kjøkkenet, som består av 4-5 personer, sørger for mat til ca. 50 personer, fra mandag til fredag, hver sjette uke. Resten av ukene slipper man å lage mat og kan spise middag for bare 24 SEK pr. dag! Fredager koster middagen 40 SEK – og da får man dessert i tillegg. Kjøkkeninnredningen var en spesielt viktig del av planleggingen i Färdknäppen. I samarbeid med interiørarkitekt Gunilla Lauters ble alle storkjøkkenets funksjoner ivaretatt, uten at det ble en ”steril arbeidsplass”. Det var viktig at dette skulle være et ”hjemmekjøkken” som alle kunne trives i.

Aktiviteter

Selv om middagene er den sentrale fellesaktiviteten i huset, foregår det en rekke andre sosiale aktiviteter, som hver har sin ansvarsgruppe. Det er blant annet en egen bibliotekgruppe, kunstgruppe, innredningsgruppe, IT-gruppe, hagegruppe, korgruppe og fest- og underholdningsgruppe, for å nevne noen. Etter å ha fått omvisning i kjøkkenet blir vi vist inn i en av fellesstuene hvor ”pusselgruppen” holder på å legge puslespill og skal sette ny rekord i antall brikker. 

Et viktig utgangspunkt når det gjelder beboerne i Färdknäppen er at det er variasjon i aldersgruppen fra 40+. Noen er fortsatt yrkesaktive, mens andre er pensjonister, og slik blir det en dynamikk i fellesskapet som gjør livet lettere. De yrkesaktive bidrar med ”friske pust” inn i huset, mens pensjonistene til gjengjeld bidrar med den tiden de har til å legge mer arbeid i for eksempel matlaging og hagearbeid. Beboerne på Färdknäppen bestemmer selv hvem som får lov til å flytte inn. Det finnes ventelister, og de tar inn personer til intervju. Det ideelle er også en jevn fordeling av kjønn, men i praksis er det en overvekt av kvinner. Det er helt klart et ønske om å få inn menn i kollektivet, gjerne yngre enn 65 år. 

Leilighetene

Det er totalt 43 leiligheter i huset, 1-, 2-, og 3-roms fra 37-75 kvm. I tillegg til egen husleie betaler alle for noen ekstra kvadratmeter, og på den måten dekkes leien for fellesarealene. I tillegg til de forholdsvis små leilighetene har man mulighet til å benytte seg av ekstra gjesterom og lekerom når man får besøk av for eksempel barn og barnebarn.

Fra fellesarealene i 1. etasje, der alle rommene virker lune og hjemmekoselige, er det en stor kontrast å komme ut av heisen lenger oppe og møte de sterile leilighetskorridorene som minner om en hvilken som helst korridor i en boligblokk. Enkelte av beboerne har hatt behov for å gi hjemmet sitt et mer personlig preg, og har markert inngangsdørene sine med bilder og visdomsord. I heisen møter vi en av initiativtagerne til Färdknäppen, Monica William Olsson, som skal på besøk til sin søster som bor i etasjen under, med en kurv boller i hånden.

Färdknäppen er et lite samfunn, og et sted hvor man skal kunne føle seg hjemme overalt. I tillegg til de mer ”aktive” fellesområdene i 1. etasje, er det også et fellesrom i toppetasjen med tilhørende takterrasse. Her kan man samles til andre aktiviteter enn nede i første. Her avholdes ”soffmöter” 4-5 ganger i året, hvor man tar opp ting man ønsker å diskutere. Disse møtene kommer utenom de obligatoriske husmøtene. Vi får en forståelse av at det er mange ulike meninger, og at mye må diskuteres og løses, samtidig som konflikter også kan være positive og at beboerne blir dyktigere til å løse dem.

Organisering

Når vi til slutt tar turen til kjelleren, ser vi hvor gjennomtenkte systemene er og hvor godt de ulike funksjonene er ivaretatt for at hele kollektivet skal fungere. I tillegg til private boder, trimrom, badstue og fotorom, er det her egne kjølerom, tørrvarerom, egen bod for rengjøringsartikler, bod for ulike dekoreffekter til blant annet jul og påske, og et eget kildesorteringsrom. Det er egne ansvarsgrupper som sørger for å holde orden på at mat ikke går ut på dato, supplering av diverse husholdningsartikler, eventuelt reparasjoner eller innkjøp av dekoreffekter, og gjenvinning. Her er det skikkelig svensk ”ordning och reda” – det er kanskje det som må til for å få til et velfungerende kollektivhus for 50 personer.

Färdknäppen har løst sine behov innenfor en arkitektur som overhodet ikke avspeiler kollektivets engasjerende og sosiale fellesskap. Man kan tenke at dette var et prøveprosjekt, at det var denne tomten som sto til disposisjon og at de har klart å gjøre det beste ut av det. Men forhåpentligvis vil de neste kollektivene som bygges etter denne modellen ha en spenstigere arkitektur, som kan synliggjøre den energien og gleden som finnes innenfor husets vegger.

Ørestaden er en nyetablert bydel i København som er planlagt å romme 100 000 mennesker – i nye boliger, studieplasser og arbeidsplasser – i løpet av de neste 20 årene. Det enorme prosjektet er blitt kritisert for å være overplanlagt og vakrere sett fra luften enn fra et menneskelig perspektiv. I dette strømlinjeformede bymiljøet har arkitektkontoret Lundgaard og Tranberg brutt med det strenge byprogrammet og tegnet et sirkulært bygg rundt en stor hage. 

“Sirkelformen er velegnet for et bofellesskap; formen styrker ideen om det sosiale.”

Tietgenkollegiet sto ferdig i 2007 og er et eksklusivt bokollektiv for studenter, initiert og finansiert av Nordea Fonden. Fondet stilte ubegrensede midler til disposisjon, noe man kanskje kunne forestille seg ville friste til arkitektonisk løssluppenhet, men arkitektene har utviklet et konsistent og enkelt boligkonsept der graden av felleskap og privatliv er godt balansert og innbyr til naturlig samvær. De begrunner valget av sirkelformen med at den er velegnet for et bofellesskap; formen styrker ideen om det sosiale. Ingen lange ganger eller blindveier, og likeverdige betingelser for alle boligenheter og grupper. 

Hovedplanen

Den sylindriske syvetasjes formen er delt inn i fem segmenter. Mellom hvert av disse ligger heis og trappetårn. Alle etasjer er bundet sammen horisontalt med gangsoner som åpner seg med store glassvegger mot den indre hagen. 

Alle enkeltrommene ligger mot den ytre fasaden. De er markert med små sprang og variasjoner, slik at hvert rom fremheves, og det er lagt mye arbeid i å sikre god lydisolasjon mellom rommene. Boligene er inndelt i grupper på elleve enheter, og felleskjøkken, felles oppholdsrom og vaskerom krager innover i gårdsrommet. Oppå de utkragede kassene er det etablert takterrasser. Plasseringen av fellesrommene varierer fra gruppe til gruppe og er etasjevis rotert, slik at det oppnås stor variasjon i fasaden.

På bakkeplan ligger administrasjonen og de store felles funksjonene med kafé, festsaler, musikkrom og ellers hva beboerne måtte bli enige om å benytte arealene til. Hele første etasje er tilbaketrukket med glassvegger fra gulv til tak, som en transparent ”glassokkel”.

Materialvalget utvendig er eksklusivt, med tombakkledning, heltre eik i vindusomramminger og skodder, og plasstøpt betong som hovedmateriale. 

Boligrommene

Planløsningen i leilighetene er like enkel som hovedprinsippet for bygget. Fra badet stikker dusjvolumet ut som en liten buet romdeler og skiller inngangspartiet fra resten av rommet. I forlengelse av dusjvolumet løper en kryssfinérvegg med generøse skap over sovesofa og studieplass. Et mobilt skap, festet i en skinne, gir mulighet for variasjon i møbleringen. 

Gulvet er av magnesitt og veggene av fløyelsglatt betong. Den hvitpigmenterte møbelveggen og de store vinduene med heltrekarmer og skodder av eik er egentlig innredning nok. En seng, en pult, og rommet er komplett. Lite, enkelt, funksjonelt og fascinerende vakkert. 

Et viktig prinsipp for dette kollektivet, som så mange andre, er at matlaging og bespisning gjøres i felleskap. Ingen behøver å lure på om de skal gå ut til de andre, man er nødt til det for å få mat. Hver beboer har sine to hyller i kjøleskapet, og et eget lite skap, men ofte blir beboerne enige om et system for å lage felles mat. 

Kjøkkenet bærer preg av å være et storkjøkken, industrielt og til dels upersonlig – men noe så banalt som fargede stoler gir personlighet og hygge til rommet. Det fylles av menneskene og maten, og da er kanskje et stort langbord og en kjøkkenbenk det eneste man trenger.

Fellesstuene kan innredes etter beboernes ønsker, enten de vil ha felles TV-stue eller biljardrom. I tillegg til å omgås de andre elleve i sin gruppe, kan man fritt bevege seg inn i andre områder. Fra gårdsrommet ser man rett inn i alle kjøkken, og kan dermed enkelt organisere og invitere til en liten fest om man skulle ønske det. 

Kvalitet og ideer for fremtiden

Det kan tenkes at dette studenthuset provoserer med sine tombakkledde fasader og kompliserte utkragninger, påkostede hage og dyre lokalisering… Men dette bygget er mye mer enn dyre materialer og avanserte konstruksjoner.

Tietgenkollegiet er ikke minst et visjonært eksempel på hva og hvordan vi kan bygge i dag. Det romslige budsjettet har gitt arkitektene mulighet til å sprenge grenser og komme opp med et konsept og en arkitektur som tilfører samtiden noe. Bygget er planlagt for langsiktig bruk og hard påkjenning, og antakelig vil de varige materialene og solide detaljene betale seg i det lange løp. Og de vil glede mange unge mennesker og gi dem en følelse for betydningen av god materialkvalitet. 

De påkostede materialene er imidlertid ingen forutsetning for et godt bokollektiv. Hovedideen – den runde formen, mye innsyn og organisering i mindre grupper – er tilstrekkelig for å oppnå samme sosiale resultat. Naturlig kontakt mellom gruppene er også en forutsetning for at dette kollegiet har blitt så vellykket. ”Det individuelle og felleskapet vektes likeverdig som bilde på at de to begreper i vår tid betraktes som hverandres forutsetninger”, som arkitektene sier i sin konkurransetekst. Tiden er overmoden for å se på kollektivet i ny og tidsriktig form. Tietgenkollegiet burde inspirere mange til nettopp det.

Det samme skal være tilfelle med bofellesskapet Friis gate 6 på Grønland i Oslo. Kanskje er det ikke så rart, for bofellesskap er sannsynligvis et begrep som lett virker avskrekkende på de fleste boligkjøpere – også meg selv, må jeg innrømme – med de assosiasjonene det gir til klamme og konfliktfylte sosiale forhold: studenttilværelse, radikale 70-tallsprosjekter, oversvømte felleskjøkken eller krangling om hvem som har puttet plast i papirsorteringen. 

“Bofellesskap er sannsynligvis et begrep som lett virker avskrekkende på de fleste boligkjøpere.”

Til tross for noen spredte prosjekter – blant annet omtalt av Magdalena Eckersberg i Arkitektur N nr. 4-2013  har kollektive boformer aldri fått noe stort gjennomslag i Norge. Det er synd, for på mange måter burde bokollektiver være det ideelle svaret på mange av samtidens utfordringer. Å dele på fellesarealer og utstyr gir mindre forbruk og miljøbelastning, i tillegg til at mindre leiligheter – med mulighet for å bruke fellesarealer ved behov – burde være midt i blinken i en tid hvor det er blitt uoverkommelig dyrt for mange å bo i byene. Ikke minst kan bofelleskap gi mulighet til et sosialt fellesskap rett utenfor døren for de stadig flere unge og gamle som bor alene, eller for alle som ønsker et større nettverk rundt seg. Ideelt sett skal det, som Eriksen Skajaa arkitekter sa det i tegneseriepublikasjonen om bokollektiver som kom ut i 2014, være Tett, ikke trangt.

Kanskje er det nettopp kvaliteten på de fysiske omgivelsene, en mer tiltalende og gjennomtenkt arkitektur, som må til for å gi bofellesskapene et imageløft og gjøre det attraktivt for flere. Og kanskje er det brukermedvirkning og sosiale prosessmøter i forkant som må til for at det skal fungere i praksis.

Det er i alle fall håpet for et nytt kollektivt boligprosjekt som nå er på trappene, og som vi presenterer i dette nummeret av Arkitektur N. I disse dager starter byggingen av bokollektivet Vindmøllebakken i Stavanger, som totalt skal romme 40 leiligheter. Boligprosjektet er litt utenom det vanlige på flere måter: Arkitektkontoret Helen & Hard er både arkitekt og utbygger, og partnerne Stangeland og Kropf skal selv flytte inn. Tanken er at beboerne skal dele, både på fellesarealer og utstyr. 26 leiligheter er blitt lagt ut for salg, hvorav 21 er solgt, og de kommende beboerne har vært med på workshops for å bidra med innspill til hvordan det skal bli. Helen & Hard kaller det Gaining by sharing, en modell for bofellesskap beregnet på det kommersielle boligmarkedet, og har allerede planer om tilsvarende prosjekter andre steder i landet. Hvis de lykkes med det, vil det forhåpentligvis være et viktig skritt på veien mot å ufarliggjøre bofellesskapet og få mange flere til å oppfatte kollektive boformer som et godt alternativ.

Her lukter det tre. Inne i en boks midt i Stavanger er lyden av regnet og trafikken borte. Utenfor er det fabrikker og digre siloer, nordsjøbrakker stablet i høyden mellom hvite trehus. 

– Vi begynner å grave om en uke, sier Siv Helene Stangeland. Hun og partner Reinhard Kropf har drevet Helen & Hard fra fabrikkbygget på denne tomta i 20 år. Nå bygger de bokollektivet Vindmøllebakken her, og boksen jeg står i er en prototype på 28 kvm, som gjengir hvordan allrommet i leiligheten vil se ut. 

Ideen ble unnfanget i 2011, da investor Sissel Leire kontaktet Helen & Hard om et mulig samarbeid.

– Hun ville prate om hvordan vi skal bo mer bærekraftig i fremtiden, og da tenkte vi med en gang på nye kollektive boformer hvor vi kan ha en direkte relasjon til sluttbruker slik at vi kan forstå de reelle behov folk har. Når vi gjør kommersielle boligprosjekter, har vi aldri direkte kontakt med de som skal flytte inn. Megler og salgsapparat står mellom. 

Spørsmålet vi stilte var: Hvordan kan man bygge miljøvennlig, men samtidig øke livsgleden og kvaliteten i et boligprosjekt? Kan man klare begge deler?

– Og der kom deling som tematikk inn i bildet, forteller Stangeland.

Stangeland og Kropf har engasjert seg i mange oppgaver underveis.

– Vi inviterte med Kristin Støren Wigum fra Gaia Trondheim og laget først en studie om bofellesskap som ble utgangspunktet for utviklingen av selve konseptet. Vi var involvert som tomteeiere, med markedsføring og beboerkurs – vi har tatt mange roller utover arkitektrollen.

Elsk din nabo

For å finne ut om det var interesse for bofelleskap i Stavanger, arrangerte kontoret et åpent seminar, midt i sentrum. De regnet med 20 besøkende, men 200 stykker møtte opp. 

– Og dette var jo i 2011, før hele delebølgen var kommet.

– Var det noe dere regnet med skulle bli en trend?

 – Nei, det ante vi jo ikke! Vi hadde en fornemmelse av at det var en fremtid i dette, men ikke at det skulle snu så fort. 

En del av tomten som i dag bygges ut eide de selv. I 20 år hadde Helen & Hard kontorer i et gammelt fabrikkbygg. Senere ble tomten fylt med kasserte nordsjøbrakker, som ikke lenger holdt god nok standard for oljearbeiderne. Men standarden var god nok for arkitektparet, og absolutt god nok til å stue vekk besøkende samarbeidspartnere og praktikanter over natten.

I sommer har brakkene fungert som et pop-up hostel. Nå får de snart nytt liv som surfecamp på jærstranden Bore, hvor EM i surfing ble avholdt i oktober. 

– Tomten vår hadde kommet til et stadium hvor det var nødvendig å gjøre noe. Vi hadde tenkt på at vi skulle gjøre et eget prosjekt her, og da var det ikke noe som var mer naturlig enn å planlegge et nytt kollektiv. Men vi ville utvide prosjektet noe, så vi tok kontakt med naboen. Sammen dannet vi og Kruse Smith et selskap, og kjøpte en tredjedel hver.

Inne i Varmen

Bokollektivet skal ligge i Stavangers østre bydel Storhaug, i krysset Pedersgata–Støperiveien, et steinkast fra gata som heter Vindmøllebakken. I krysset, hvor det nå står en prototype som tjener som visningslokale, stod det tidligere en vindmølle som kvernet korn. Området har vært preget av mye industri og arbeiderboliger, og fikk kallenavnet “Varmen” fordi alle fabrikkene gjorde at området holdt høyere temperatur enn resten av byen. Forbi Vindmøllebakken står Felleskjøpets digre Stavanger Havnesilo i vannkanten. Kanskje blir det leiligheter i siloene en dag også? Rett øst for dette ligger det en badeplass under Bybrua, og et område som tidligere het Drollehålå. Vi blir anbefalt å ikke oversette det, men det har noe med kloakk å gjøre. 

Utformingen av boligene er inspirert av nabolagetshistorikk.

– Området er preget av gammel industri, med gigantiske siloer rett ved, og lagerbygg – en skala som ikke hører til bolig i det hele tatt. Ved siden av dette har du de bittesmå trehusene. Konseptet rommer begge skalaene: her er det mange små hus som henger sammen i et stort kvartal, slik at prosjektet knytter seg opp til både de små trehusene og de store fabrikkene.

Tjene på å dele

Stangeland mener de to skalaene er viktige for boformen også. Det er vanskelig å få et forhold til hjemmet sitt, hvis det føles som du bor i et stort generisk bygg. Her er det mulig å identifisere de enkelte enhetene i det store kvartalet. Det som holder enhetene sammen, er fellesarealene. Ved å ta i bruk disse tilbudene, skal du kunne tjene på å dele – en modell som Helen & Hard kaller Gaining by sharing.

– Det er en idé om at både mennesker, miljø og natur kan vinne på å dele. Da snakker vi om å begrense fotavtrykk og vinne miljøkvaliteter, men også livskvaliteter. En utfordring i samfunnet i dag er at mange sitter i store hjem og har mye penger, men er ensomme, og det tærer på helse og livskvalitet.

“Mange sitter i store hjem og har mye penger, men er ensomme, og det ­tærer på helse og livskvalitet.”

Gaining by sharing skal være et svar på nye behov i markedet, for både aleneforeldre, enslige og friske eldre. 

– Dette er relativt nye grupper, som ikke blir ivaretatt i den vanlige boligbyggeindustrien. Og så er det jo en miljøtanke i bunn: vi bygger med tre og naturlige materialer og legger til rette for at mennesker skal få et mindre fotavtrykk og et bærekraftig liv, uten at de trenger å anstrenge seg. 

Dette gjøres både gjennom hvordan boligene bygges, men også ved at beboerne kan dele ting i stedet for å eie alt selv, enten det er utstyr, rom eller tjenester. 

– Boligene er lagt ut på det åpne markedet, så hvem som helst kan kjøpe?

– Ja, det er det som er det store poenget. Det kommer ikke en gruppe hit som kjenner hverandre fra før. Og derfor er det også en prosess underveis, for vi må hjelpe folk til å bygge et slags naboskap på veien.

– Det hadde jo vært veldig greit hvis det var en snekker og en rørlegger som ville flytte inn?

– Ja, ikke sant? Det kan jo være at det blir sånn at man etter hvert søker etter visse yrker: “Nå trenger vi en doktor i Vindmøllebakken”. Bredden foreløpig er fantastisk. Det er 21 enheter som er solgt, av de første 26 som er lagt ut. I dem skal det bo folk med ulik alder, yrke og livssituasjon. Den yngste er 18, den eldste er 70, og det blir både barnefamilier, enslige og par.

Kreative beboerideer

Totalt blir det 40 enheter i bokollektivet. Senere skal det også bli noen få vanlige leiligheter og byvillaer. De første boligene skal stå ferdige i desember 2018. 

– Hvordan har dere jobbet med de nye beboerne?

– Vi måtte ha en kontinuitet i det, for vi rekker ikke formidle alt på et seminar, så vi la opp til et slags kurs hvor folk måtte melde seg på, som gikk over tre ganger. Da fikk alle grundig info om prosjektet, og fikk anledning til å jobbe med noen områder fordelt i grupper. For eksempel er noen av beboerne veldig opptatt av dyrking, og andre av matlaging. Da kom de med innspill. Disse workshopene skapte mange kreative ideer, som vi arkitekter aldri hadde kommet på selv. Og aller viktigst, det gav alle en anledning til å bli kjent og kjenne litt på naboskapet.

Alle innspillene ble samlet inn og forsøkt bearbeidet i utformingen. Hele tiden med et kostnadsfokus i bakgrunn, forteller Stangeland.

“En beboer ville stå og lage kaffe om morgenen, så da har vi laget en liten kaffebar i fellesarealet.”

– Alle har en ressurs eller interesse de kan by på. En av beboerne er selvutnevnt barista, og ville mer enn gjerne stå og lage kaffe om morgenen, så da har vi laget en liten kaffebar i fellesarealet. 

Tamara Kuklina er en av de fremtidige beboerne i Vindmøllebakken. Hun fikk vite om bokollektivet for to år siden, da Randi Augenstein fra Helen & Hard presenterte det i kontorfellesskapet Elefant, hvor Kuklina arbeider.

– Jeg tenkte ikke da at jeg skulle kjøpe meg inn og bli en del av prosjektet. Jeg har en veldig fin leilighet per i dag og trenger ikke noe mer. 

Kuklina lot seg lokke av muligheten til å være en del av et større miljø med like verdier og vilje til å dele. Felles kjøkken og terrasser er det viktigste.

– Jeg driver Social Cooking, matkurs med veldig lav terskel, og elsker å se hvor lett det er å ha det kjekt rundt bordet. Det kommer til å bli mye liv og hygge på kjøkkenet. 

– Kjente du noen som skal bo her fra før?

– Jeg visste om to venninner som kjøpte seg inn før jeg fikk sett hele listen. Da så jeg at jeg kjenner kanskje en tredjedel av alle beboerne. Det er folk jeg har blitt kjent med gjennom festivaler, matkurs eller grøtservering. At Siv selv skal flytte inn gir veldig mye trygghet og tillit, sier Kuklina.

Små leiligheter, store fellesrom

Dette er første gang Gaining by sharing-ideen settes ut i praksis, men Helen & Hard holder på med tilsvarende prosjekter i Oslo og Bergen.  

– Hvordan former deletanken bygningene?

– Vi er opptatte av å integrere fellesarealene på en måte som gjør at når du går ut av leiligheten din så skal du føle at du allerede går inn i et fellesskap, og ikke i en anonym gang, sier Stangeland. 

“Når du går ut av leiligheten din skal du føle at du går inn i et fellesskap, ikke i en anonym gang.”

– Det finnes mange boligprosjekter som har fellesarealer, i kjeller eller på bakkeplan eller på taket, men det er ikke nødvendigvis den beste måten å organisere dem på.

I Vindmøllebakken ligger det et stort fellesareal i midten, med boenheter rundt.

– Hver gang du går ut av boligen din opplever du at du er en del av fellesområdene. Det gjør at du enkelt ser den merverdien det er å ha 500 kvm med fellesareal tilknyttet boligen din. Det er ikke noe du må gå langt for å finne fram til. 

Gaining by sharing-konseptet kniper inn på arealet i selve leilighetene og tilbyr fellesarealene i stedet.

– Du skal ha mulighet til å trekke deg tilbake, og alt du trenger er i leiligheten. Men ved å dele på det man kanskje ikke trenger hver dag, kan man få et mindre fotavtrykk. I stedet for at hver leilighet har et gjesterom, har vi to felles gjesterom som kan reserveres når du faktisk har overnattingsbesøk. Slik sparer du ganske mye plass i en leilighet. Men du har ikke et kjempekjøkken. Du har kun et minikjøkken, også har du et storkjøkken du kan gå ned til når du har folk på besøk eller skal diske opp noe større.

Vindmøllebakken har bare fem parkeringsplasser for bil, hvorav tre inngår i en bildeleordning.

– Går folk med på det?

– Ja, det har gått helt uten gnisninger. Nå ligger jo boligene sentralt, i en frodig bydel som har alt, men jeg trodde det skulle bli et mye større problem. 

– Folk er ferdige med bilen.

– Ja, eller helt klare for å dele, i hvert fall.

Gentrifiseringen kommer

Når boligene står klare, skal Stangeland og Kropf flytte inn selv. Nå bor de i en 50-tallshytte ute på Tungeneset, rett ut i Nordsjøen, en liten halvtime fra kontorene i Stavanger. Helen & Hards nye kontorer i Erfjordgata ligger ganske nøyaktig 500 meter oppover haugen fra Vindmøllebakken, innover i bydelen fra havnen. Men Stangeland har aldri bodd i noe kollektiv før, noen gang. 

– Ikke engang i studietiden. Men jeg har bodd i en av de resirkulerte brakkene vi kjøpte billig fra et flotell. Og jeg har vokst opp i en stor familie, forteller hun.

Stangeland vokste opp i nettopp denne bydelen, og har sett den blomstre opp de senere årene. 

– Jeg kjenner det godt fra jeg var liten, og har sterkt eierskap til området. Og vi var tidlig ute med å etablere Helen & Hard her, fordi vi så potensialet. 

– Hvorfor akkurat her?

– Det er den mest urbane delen av Stavanger, folk har bare ikke skjønt det før nå. Nå popper det opp nye kafeer og kreativ næring inntar fabrikkene. I oljebyens vekstperiode ble dette området aldri helt gentrifisert, sånn som tidligere industriområder typisk ble i andre byer. I Stavanger skjedde den nye næringsetableringen på Forus av alle steder og det ble skapt en ny bydel der. Så dette kom veldig sent i gang. Derfor er det mye som er intakt.

Det står mange fabrikker tomme i området, forteller Stangeland. I 2005 var Helen & Hard med på en av de første transformasjonene, av gamle Tou bryggeri, som nå er en kulturscene. Kontoret har gjort flere boligprosjekter i området og engasjert seg i bydelens utvikling.

– Hvordan skal dere sørge for at det holder seg ålreit her, da? At gentrifiseringen ikke kommer og tar dere?

– Det hjelper kanskje med et boligprosjekt som dette. At det er noe mer langvarig som kan holde på nabolagets ånd over tid. Også er den ganske fersk, den utviklingen som skjer her, så vi har noen gode år foran oss.

– Hvorfor har du tro på bokollektivformen?

– Bortsett fra det bærekraftige aspektet er det også min livssituasjon som påvirker meg. Jeg er partner med Reinhard og vi farter rundt og vi har ikke barn, så jeg savner ofte et sted jeg kan ta en kaffe med noen på morgenen. Hvorfor må jeg sitte alene og spise frokosten min? Ut fra et eget behov har jeg tenkt at det må være veldig deilig hvis skrittet ut i et fellesskap er mye mindre enn hvis jeg må avtale å gå på en kafé hvor jeg er omgitt av fremmede folk. 

Selvgrodd bykvartal

Gjennom praksis og utdanning innenfor bærekraftig ledelse har det kollektive feltet lenge vært viktig for Stangeland. 

– Jeg liker å se hva vi klarer å skape sammen. Det er en interesse jeg har uavhengig av bokollektiv. Jeg har opplevd mange ganger at vi klarer så mye mer når vi er flere. Og at forskjeller er berikende og ikke noe å være redd for.

Stangeland kaller Vindmøllebakken for et ambisiøst byggverk.

– Alt er lagd i tre, med synlig konstruksjon. Deler av prosjektet går opp i fem etasjer. Vi har jobbet med et østerriksk firma som har god erfaring, og det er viktig for oss at når du bor på litt mindre areal, kompenseres det for med gode materialvalg. Veggene er heltrematerialer, som regulerer varme og fukt på en god måte og gir god akustikk.

I fellesrommene er det dobbelhøye rom, halvklimatiserte soner og klimatiserte soner og et gårdsrom i midten. Gjennom beboernes påvirkning har byggene fått et frodig taklandskap. Mange har en egen takhage og terrasse og forskjellige typer loftstuer. I leiligheten Stangeland og Kropf skal bo i selv, får kanskje prototypen en ny funksjon som loftstue.

– Det ser litt selvgrodd ut, selv om det har en enkel struktur med 20 “hus” som har flere etasjer med leiligheter. Det kan se ut som om de har jenket seg til hverandre gjennom årenes løp.