Jeg blir alltid like overrasket over hvor liten høydeforskjell som skal til for å få fantastisk utsikt. Hvordan jeg kan kjøre langs en tilsynelatende flat vei, dypt inne landet, bare for å uforvarende snu meg til høyre og se storslagne landskapstablåer åpne seg opp, nærmest ut av ingen ting, med jorder og plantefelt, grender og kirker, veier og gårdsbruk.

Og det er akkurat på et slikt sted, nærmere bestemt Bjørgegutua 60 i Furnes i Ringsaker, at Røyne Kyllingstad siden midten av 60-tallet har holdt hus. På kartet ser det ut som en bakevje. Vel fremme i huset ved skogbrynet er det jeg tok for å være en avkrok tvert imot et vidstrakt landbruksområde, åpent og innbydende.

Dette var også utsikten som møtte Røyne da han tiltrådte som regionplansjef i Hamar og Hedmarksbygdene for over femti år siden. Og det er det perspektivet som har fulgt ham siden, både rent konkret utenfor kjøkkenvinduet og i overført betydning. For i en mannsalder har Røyne arbeidet, skrevet og tenkt med ett underliggende mål, nemlig at vi må planlegge for hele Norge og skape livskraft og bærekraft ikke bare i den ene prosenten av Norge som kan kalles urbant, men for de resterende 99.

– Men hvordan man skal planlegge bygda? Haha, nei, det kan jo ikke jeg svare på alene. Uansett hva slags geni jeg hadde vært, sier det seg selv at det er et for stort spørsmål for én person, ler Røyne. – Det jeg prøver å forklare er at man burde bry seg om dette også.

Røyne sitter i kroken i sofaen, i busserull, med korslagte armer og bordet foran seg dekket av kart, planer, veiledere og bøker. «Spredt boligbebyggelse», er tittelen på den av dem, rapport 28/76 fra NIBR (Norsk institutt for by- og regionsforskning). Forsiden viser et sorthvitt-bilde av små trehus i et typisk norsk landskap med fjell, vann og skog. Og for min generasjon, eller i alle fall for meg, er bærekraftig utvikling av slike steder uløselig knyttet til hytter og rekreasjon.

Slik tenker ikke Røyne.

– Hvis vi ser på bygda på denne måten, som et sted for hytter, da blir alt en del av byen. Og slik vi planlegger nå, er det det som skjer. Byene, veiene ut av dem og bruken av distriktene: Det er på byfolkenes premisser alt sammen. Disse motorveiene, de letner kanskje trafikken mellom byene, men vi som bor mellom dem får jo ikke lov til å koble oss på en gang.

En mangslungen vei til planfaget

– Og dette, det er fortsatt den beste læreboken i planlegging, sier Røyne og klapper på en pent holdt utgave av «PLANLEGGING – Hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?», publisert av Kommunal- og Arbeidsdepartementet i 1966.

– Yngvar Johnsen lagde den, trolig med hjelp fra Erik Lorange og Gunvald Husa. Yngvar og jeg vi ble så gode venner, ja, han gav jo opp jobben i departementet for å flytte hjem og ta seg av kona som ble syk med MS, så han var teknisk rådmann i Kristiansand, men nå ligger han på pleiehjem, det nytter ikke å snakke mer, men jeg sendte en julehilsen – og fikk svar fra dattera.

En dag med Røyne er slik, der de personlige anekdotene fra et langt liv ligger så tett på det faglige at de to ikke alltid er til å skille fra hverandre. Og selve livshistorien hans er så mangslungen at den hadde rettferdiggjort en artikkel uavhengig av planfaglige ståsteder.

Røyne Kyllingstad ble født i 1933, og som sønn av kunstner og billedhugger Ståle Kyllingstad var de første leveårene preget av mye flytting før han endte opp på Hadeland der faren ble kunstnerisk leder på Glassverket. For Røyne startet det virkelige arbeidslivet og utdannelsen da han som 18-åring mønstret på M/S Carina på Sør-Amerika-linjen som messegutt i 1951.

Men til tross for en imponerende mengde småjobber og avstikkere var Røyne allerede i 1959 ferdig utdannet arkitekt fra NTH. Og som nyutdannet rakk han akkurat å få med seg den siste delen av gjenoppbyggingsperioden etter krigen, da han i 1962 begynte på Regionplankontoret for Kristiansand og omland, med Gunvald Husa som «inspirerende læremester». Her kom Røyne også under vingene til Erik Lorange, Kristiansands svært synlige byplansjef fra 1950 til 1965. Lorange hadde kommet til Sørlandet fra Finnmark som leder for Brente steders regulering i årene 1947–50, og var på mange måter selve legemliggjøringen av den rådende planideologien i årene rett etter krigen.

– Og han var primus motor bak Plan- og bygningsloven, da den prinsipielt skulle ta seg av «by og land» i etterkant av den store plankonferansen i Alta i 1947!

Dette grunnprinsippet, by og land som like viktige størrelser, skulle forfølge Røyne i hans senere karriere. Men før han bosatte seg på den norske bygda, gikk turen til Afrika.

”– Jeg hadde så dårlig rygg og måtte søke før miljøet fant ut hvor skral jeg var, men jeg fikk jobben!”

– I 1964 hørte jeg om en jobb i Norconsult i Tanzania og planleggingen av et landbruksområde der. Jeg hadde så dårlig rygg og måtte søke før miljøet fant ut hvor skral jeg var, men jeg fikk jobben!

Alt før avreisen, mistet imidlertid Norconsult kontrakten, så Røyne havnet i stedet i Etiopia, hvor de også trengte en arkitekt, nærmere bestemt i hovedstaden Addis Ababa med byggekontroll på det som i dag heter Black Lion hospital, med jugoslavisk hovedentreprenør og underentreprenører fra alle verdenshjørner.

– Men så gikk kontrakten ut, vi ventet barn nummer to, og etter at den nye bygningsloven kom i 1965 var det mye ledige stillinger i Norge. Jeg søkte flere, men det var bare en plass som garanterte meg husrom, nemlig Hamar. Derfor var valget lett. Men innen jeg ankom, hadde kommunen gitt bort leiligheten til en husløs lærer, og jeg måtte finne noe selv. Slik havnet jeg, egentlig mot min vilje, på bygda. Og det var jo et lykketreff!

Eksperter, politikere eller private

Røyne Kyllingstad var ansatt som regionplansjef for Hamar og Hedmarksbygdene fra 1966 til 1979. Siden virket han på flere felter, blant annet som professor på AHO (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo). Men når jeg kommer til ham med den vante forestillingen om at den store endringen i planfaget skjedde med åpningen for private aktører på slutten av 80-tallet, vil han heller snakke om det han mener er den virkelige katastrofen i norsk planlegging, nemlig dreiningen fra ekspertvelde til et politisk styrt felt allerede på slutten av 1960-årene.

– Før var jo bygningsrådet og skjønnhetsrådet og alle disse selvstendige og fagbaserte. Og dermed fikk du en dialog mellom fagfolk og politikere. Men så ble de politisert. Så fagrådene etter 1965, de er jo politiske.

– For meg er dette nesten vanskelig å relatere til, har man i det hele tatt noe «bygningsråd» i dag?

– Ja, de har sikkert skiftet navn, og ingen bryr seg vel om dem. Poenget er politiseringen. Du må huske på at i Kristiansand var Erik Lorange oftere i avisen enn ordføreren. Den tradisjonen levde videre, og jeg ble en veldig offentlig person da jeg flyttet hit. Noe som førte til at folk var både sterkt for og sterkt mot meg … 

Røyne rister på hodet.

”Jeg hørte Ellen de Vibe på radioen, og det hun sa gjorde meg så sint at jeg rygget rett i porten.”

– Det var lettere før, som da Harald Hals satt som Reguleringssjef i Oslo fra 1926 til 1947. Men se på vår tid og en mann som Svein W. Meinich. Jeg tror han bare gav opp å være byplansjef i Oslo, og grunnen til det er, tror jeg, at alt ble politisert. Og hun som er byplansjef i Oslo, Ellen de Vibe, jeg hørte henne på radioen: «Dette er jo god byplan fordi det er vedtatt av bystyret», sa hun. Jeg husker det ekstra godt fordi jeg ble stående å lytte mens jeg hadde dårlig tid. Og etterpå var jeg så sint at jeg løp rett inn i garasjen uten å legge merke til at porten stod åpen, så jeg trykket på knotten og rygget rett i porten. Det var selve argumentasjonen hennes, det er helt nytt.

– Så du sier at planarbeid burde være både offentlig og fagdrevet?

– I dag skjer planlegging internt i politiske fora, planleggerne får diktert hva de skal gjøre. Bare snille opportunister holder ut i planfaget i dag, det er et kjempeproblem. Før la man frem planer som grunnlag for diskusjon, og det var jo ikke alltid at de fikk det som de ville, men argumentet var aldri at planen var god fordi det var en politisk enighet som var grunnlaget.

By og bygd

For Røyne er planlegging noe som handler om de lange linjene og store perspektivene. Siden konsekvensene av hvordan man bygger er på minst et halvt århundre, er politikere og private utvikleres interesser knyttet til gjenvalg etter fire år eller profitt på helt kort sikt, håpløse drivere for utviklingen.

”Siden konsekvensene av hvordan man bygger er på minst et halvt århundre, er politikere og private utvikleres interesser helt håpløse drivere for utvikling.”

– Jeg fikk besøk av daværende statsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet Oddvar Nordli i 1971, han kom til kontoret mitt og var der ganske lenge. Og han var en fornuftig kar å prate med, jeg har ikke møtt noen andre politikere som var så interessert i samfunnet som han var. Jeg fikk siden kjøre med ham til en plankonferanse i Trysil, og han hadde lært sin planfilosofi av Olof Palme: «Å få vekst i folketall og kapital går nærmest av seg selv, men det er et problem og det er at alt areal i verden er tatt i bruk tl menneskelige formål. Derfor blir planegging først og fremst konfliktløsing». Og dette perspektivet har blitt borte, sier Røyne.

– Jeg og min generasjon har jo aldri opplevd annet enn private reguleringsplaner og mer eller mindre forpliktende kommunedelplaner. Hvordan var ting annerledes da du virket som regionplanlegger?

– Ha dette i bakhodet: Vi var to årsverk på kontoret. Jeg var faglig sekretær for komité for jord og skogbruk, for industri og for service. Jeg var faglig sekretær for kommunikasjonsutvalget, altså vei og jernbane. Og for vann og avløp. For friluft, og ansvarlig for boligprogram. Og tettstedsutvalg. Det var én stilling til én person.

– Hvordan fungerte dette i praksis?

– Det var som på Stortinget, vel, med faglige underkomiteer, som forbereder sakene for politikerne.

– Og alt var offentlig?

– Ja, og det har forandret seg ganske mye. Det var jo drømmen om «plan-staten» dette. Drømmen om at vi skulle lage planer og bli enige og så bygge ut utfra det. Du vet, dette er jo mer som å drive et gartneri eller en park, du har aldri full oversikt over hvordan nedbøren blir og hvordan ting vokser. Men du må ha en plan.

– Og nå er det annerledes?

– Ja, det første kommunene gjorde etter at den store planen for Hamar og omegn ble vedtatt i 1979, var å gi faen i planen.

Røyne holder fram et stort kart.

– Her har du plandokumentet, hovedplanen slik den ble. Du kan tenke deg, i 1966, da jeg ikke hadde vært her mer enn en uke, så kom Fylkesingeniøren inn og spurte: «Du, å skar folk bo henn i 2010?». «Aner ikke sa jeg, jeg har ikke blitt kjent her». «Jeg må ha det til i morgen tidlig, da skal jeg med 09.00-toget til Oslo, skal til NIVA og Østlands-komiteen og diskutere rensestasjoner og rensingen av Mjøsa».

”Den umiddelbare konsekvensen er 40 år. Er du politiker eller investor fra privat sektor så greier du ikke å tenke så langt.”

– Så jeg satt opp hele natten og strødde folk utover Hedmark, særlig i dette området, og resultatet er at det kom en rensestasjon her med hovedledninger oppigjennom. Det er ikke noe uforståelig at en ingeniør spør slik. For 40 år, det er jo bare den umiddelbare konsekvensen av det man setter i gang. Men er du politiker eller investor fra privat sektor så greier du som sagt ikke å tenke så langt.

– Hva er den største forskjellen på dette her og dagens kommunale arealplaner?

– Forskjellen ligger i hvem som har makta. Før hadde det offentlige makta, nå er det de private.

Bygda

Selve organiseringen av planleggingen er én ting. Hva man planlegger for, noe annet. Røyne mener at vi er i ferd med å aktivt avvikle all spredt bebyggelse gjennom manglende planlegging.

– Men Røyne, folk i 2018 vil jo ofte til byen. Hadde annerledes planlegging endret dette bildet?

– For det første må vi ha klart for oss at flertallet av oss ikke er bønder eller på annen måte sysselsatte i jord- og skogbruk. Folk med håndverk, samferdsel og handel som hovednæring har like lange tradisjoner som bondebefolkningen – som igjen som oftest var mangesyslere. Som det står alt i Edda-kvadene så er bonde en kar som «pløyer, smir kjerrer og bygger hus». Senere finner du folk i møllene, sagbrukene, båtbyggeriene og en sann hærskare av det vi i dag ville kalle ufaglærte på den ene siden og militære av alle grader, prester, etter hvert skolelærere, glassblåsere, gruveslusker, teglverksarbeidere, sjøfolk og anleggsarbeidere. Etterkommerne av alle disse er også bygdefolk. Det holder ikke å late som om bygda bare er landbrukere.

”Det holder ikke å late som om bygda bare er landbrukere.”

Røyne peker også på turistnæringen og fritidsbefolkningen og det faktum at vi har over 450 000 fritidsboliger i Norge. Med en eierbefolkning på gjennomsnittlig tre pr. enhet, så snakker vi om noe nær halvannen million deltidsinnbyggere. En fersk undersøkelse på Sjusjøen, Norges største hyttefelt, viser at hytta brukes gjennomsnittlig hundre døgn i året.

– I tillegg kommer et gedigent antall turister som også stiller sine krav. Her snakker vi ikke bare om krav til areal og infrastruktur, men også om det økonomiske, politiske og sosiale samspillet mellom deltidsinnbyggere og fastboende. Vi kan da ikke bare overlate dette til markedskreftenes frie spill – og tro at det går godt?

I tillegg vektlegger Røyne spørsmålet om bosettings og bebyggelsesmønster. Bygdefolk bor på gardsbruk, i spredtliggende bolighus, i boligfelt, selvgrodde husklynger eller tettbebyggelser av varierende størrelse.

– Hvis vi mener noe med begreper som samfunnsplanlegging, arealplanlegging eller mer statuspregede ord som ‘distriktspolitikk’ og ‘regionalpolitikk’, så burde vi i det minste satse på å forstå den delen av Norge som ikke er by – og etter min mening også utvikle planredskaper for de endringsprosesser som foregår der.

Snøen har stanset Frognerseterbanen og jeg har hoppet i en drosje som suser oppover Holmenkollåsen. Målet for reisen er en stor, rød funkisvilla fra 1960-tallet ved Holmenkollrestauranten, og jeg priser meg lykkelig over at intervjuobjektet bor i en så bemidlet del av byen at den ganske lange stien opp til husets inngangsparti har varmekabler. 

I denne villaen bor arkitekt Randi Elise Klippgen Bang, 87 år i år, og en av arkitektene bak drabantbyen Romsås. Hun møter meg i døren, tar kåpen min og henviser meg til en av to røde sofaer, hvilken kan jeg velge selv. Hun kan fortsatt forsere trappene fra gangen opp til stuen, men de gir henne noe å bryne seg på.

– Romsås, det vil du altså snakke med meg om.

Klippgen er skeptisk. Hun var jo bare én av arkitektene, den eneste dama blant en skokk med herremenn som sikkert tok stor plass i ethvert rom de entret. Nettopp derfor, tenker jeg. Og jeg skal heller ikke legge skjul på at vi i redaksjonen har lett lenge etter intervjuobjekter med helsen i behold.

– Det er ikke alt jeg husker, altså, bedyrer Klippgen.

Stuen hos Klippgen er mørk, selv om snøkaoset utenfor er godt synlig gjennom de store vinduene. En liten leselampe er eneste lyskilde i rommet. Veggene er fulle av malerier og salongbordene av bøker og aviser, pent og ryddig i stabler. Her inne er det plass til flere sittegrupper og et vell av bokhyller.

På andre siden av byen, bak Vetta- og Grefsenkollene, bor folk i ganske andre hjem. Høyt over Trondheimsveien ut av Oslo, så høyt at busstoppet der nede heter Romsåsfoten, rager drabantbyen Romsås. Utskjelt av samfunnet, elsket av beboerne, foreviget i norsk litteraturhistorie av Dag Solstad. Store blokker mellom furu og gran har gitt bolig til omtrent 7000 mennesker, tett på Lillomarka.

Det var i Groruddalen de første norske drabantbyene dukket opp. I 1949 bodde det 40 000 mennesker i dalen og 30 år senere var tallet økt til 195 000, over 40 prosent av Oslos befolkning. Oslo kommunes generalplan av 1950, bygget på sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948, la opp til utstrakt boligbygging i området. Moroa startet på Lambertseter. Planleggerne ville skape nye bysamfunn, hadde for dårlig plass til å lage ny villabebyggelse og så på det hele som en arena for sosial og kulturell eksperimentering. Bolignøden skulle tilsi at de nye bysamfunnene ble hjem for folk fra alle mulige sosiale lag, men det var først og fremst barnefamilier og unge par som flyttet inn. Og de tilhørte stort sett lavere middelklasse. Mange steder kom velferdstilbudene som skulle binde drabantbyens innbyggere sammen til for sent, og bysamfunnene ble i så måte bare halvferdige.

En ny plan

I 1962 ble det laget en plan for hvordan det 900 mål store området på Romsås skulle utnyttes til boligbygging, men det var først i 1967 OBOS fikk tillatelse av Oslo kommune til å bygge en ny drabantby. Arkitektene i Romsåsteamet ble hyret inn av OBOS, og det opprinnelige forslaget til reguleringsplan inneholdt 800 boliger i tre- og fireetasjes blokker og 400 boliger i rekkehus. Reguleringsplanen ble lagt fram for bystyret, men myndighetenes krav til veibredder, stigningsforhold og ledningsnett i det kuperte terrenget gjorde prosjektet for kostbart, og planen ble forkastet. Kostnadene knyttet til opparbeidelse av byggegrunnen ble så høye at utbygger OBOS ikke ville fått lån i Husbanken og måtte omarbeide planene.

”Myndighetenes krav til veibredder, stigningsforhold og ledningsnett gjorde prosjektet for kostbart.”

– Vi ønsket å bygge lave blokker, og var veldig skuffet over at vi ikke fikk gjennomslag for det, forteller Klippgen. Hun var en av syv arkitekter som utgjorde Romsåsteamet, hvor også Alex Christiansen, Trygve Kleiven, Olav Holm, Alf Halvorsen, Nils Alm Rosland og Alf Bastiansen var med. 

– Vi kranglet så fillene føk, vi måtte ofte det, men den diskusjonen tapte vi, forteller Klippgen. Hun sitter i lenestolen og justerer leselampen, som er litt i veien for blikkontakten. 

Klippgen vokste opp i Holmenkollen, konkurrerte i alpint for Heming IL og arbeidet som arkitekt i hele sin yrkespraksis. Kontoret bestod av Klippgen samt Olav Holm og Alf Halvorsen. Holm reiste etter hvert til Afrika, men Halvorsen og Klippgen jobbet sammen i over 40 år, til de pensjonerte seg. Før Romsås hadde kontoret blant annet tegnet Stalsbergfeltet i Skedsmo utenfor Lillestrøm og boliger på Rykkinn i Bærum. Blokk, det kunne de.

Tun og tårn

Romsåsteamets nye plan økte antall boliger fra 1200 til 2600 for å dekke de høye infrastrukturkostnadene, og plasserte boligene i tre til åtteetasjes blokker.

”At boliger og service ble integrert allerede på planleggingsstadiet var en av flere eksempler på hvordan Romsåsprosjektet prøvde ut nye ideer og idealer.”

Byggingen på Romsås startet i 1969. – De forskjellige boligblokkene grupperte vi i hver sine tun, sier Klippgen.

Hvert tun inneholdt lekeplasser, en dagligvarebutikk og forskjellige fellesrom. I tillegg til disse tunene ble det bygget et senter, som skulle gi beboerne sosial, kommersiell og kulturell service. At boliger og service ble integrert allerede på planleggingsstadiet var en av flere eksempler på hvordan Romsåsprosjektet prøvde ut nye ideer og idealer. Et annet eksempel er at området ble gjort tilnærmet bilfritt.

– Vi valgte å nedprioritere bilen. Den skulle ikke komme inn over alt. Så vi la en ringvei rundt hele området, og holdt arealene innenfor bilfrie, forteller Klippgen.

Bilene skulle parkeres i bilbrygger i de ulike borettslagene. Slik kunne beboere, og ikke minst barn, ferdes fritt på området uten å tenke på biltrafikk. Enkel tilgang til T-banen var også viktig – stasjonen ligger under bakken, og beboerne kunne komme til via heiser i Romsåssenteret. 

– Når blokkene ble så høye, og så mange kunne bo her, måtte det også bli bygget skoler og servicebygg. Romsås ble et ganske stort areal hvor mange kunne bo og være, gå på skole og benytte seg av helsetjenester eller handle, sier Klippgen.

Styr unna Ammerud! 

Planleggerne forsøkte å skape levedyktige nærmiljøer innenfor disse rammene, og et viktig moment ble å sørge for at tjenestetilbudene skulle fungere ved innflytting. Det skulle ikke være nødvendig å dra ut av bydelen for å få tilfredsstilt daglige gjøremål. Ammerudrapporten fra 1969 satte også sitt preg på planene for Romsås, med sin påstand om at sosiale problemer var større i drabantbyene enn i byen forøvrig. Håpet var at man på Romsås skulle klare å unngå de feilene man mente var begått under planleggingen av Ammerud. Rapporten anklaget Ammerud for å være barnefiendtlig, psykisk nedbrytende og livløst. For å gjøre Romsås til et bedre sted, skulle prosjektet ha en koordinert planlegging, der de forskjellige aktørene samarbeidet tett. Arkitektteamet stod i sentrum og hadde ansvar for å lede møter hvor kommunale etater, OBOS og entreprenør deltok.

Stramt ute, fleksibelt inne Blokkene på Romsås er i prinsippet like, men varierer noe i høyden, bredden og leilighetssammensetningen. Arkitektenes tanke var at variasjonen av lave og høye blokker ville gjøre at de høye blokkene ikke virket fullt så dominerende. De like blokkene skulle skape sammenheng og helhet og gi Romsås en samlet identitet. Også skulle det bygges tett, slik at friområdene rundt bebyggelsen ble store nok. I midten av området ligger Svarttjern, som igjen har blitt et populært badested etter oppgraderingsarbeid i forbindelse med Groruddalsatsingen. Klippgen og kollegaene arbeidet først og fremst med den overordnede reguleringsplanen og blokkenes ytre utforming.

– Selve planløsningen i hver enkelt blokk forelå i skisseform da vi var ferdige, også gjennomførte kontoret til Alex Christiansen det etter at vi hadde laget byggene. Jeg synes de gjorde en god jobb med å fullføre husene, sier hun og nikker anerkjennende. Arkitektene var opptatte av å lage leiligheter som enkelt kunne justeres for å henge med i tiden. – Blokkene var stramme utenpå, men fleksible inne. Du kunne gjøre store endringer og tilpasninger i leiligheten din om du ønsket det. Det var ingen bærende vegger innad i leiligheten, og ingen rørinstallasjoner som kom i veien. Lunken mottakelse Drabantbyen Romsås skulle få mye oppmerksomhet i årene etter beboerne var kommet på plass. En av hovedgrunnene til det var Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige utgitt i 1984. Her forteller Solstad om arkitekt og OBOS-planlegger A.G. Larsen, som tegner Romsås og senere flytter inn i en av blokkene. Der oppdager han til sin store fortvilelse at det som var så godt ment på tegnebrettet har blitt noe helt annet i møte med virkeligheten. Solstad peker en dømmende finger mot de som skal ha skylden for dette:

«Dette var Romsås som idé. Og ideen møtte virkeligheten, den møtte ledelsen i OBOS, teknologene der, og seinere også entreprenøren. Et smertefullt møte for den unge Arne Gunnar Larsen, og for hans likesinnede arkitektkolleger. Økonomiske kalkyler. For lav utnyttelsesgrad. Noen etasjer til blei påført blokkene, hist og her. En ekstra blokk, her og der. Det hele blei forandra. Den store ideen smuldra bort, og tilbake sto restene av den, skamfert. Det blei Romsås, sånn så AG det den gang. Teknologene endra litt her, litt der. Beholdt i hovedtrekk ideene, men endringene gjorde at det forandra seg.»

”Det som var så godt ment på tegnebrettet hadde blitt noe helt annet i møte med virkeligheten.”

Under arbeidet med romanen fikk Solstad mange innspill fra arkitekt Jan Carlsen, som var fersk arkitekt på slutten av 60-tallet, jobbet hos Alex Christiansen og derfor var med på å tegne Romsås. Carlsen har, i Klassekampen, kalt det å tegne Romsåsområdet en «faglig frustrerende opplevelse» og mener drabantbyen ble pinlig lik de andre drabantbyene i Groruddalen etter at arkitektenes intensjon ble ødelagt. Ifølge Carlsen ble arkitektene vingeklippet «av kommunen, boligselskapet OBOS, entreprenøren og de andre maktutøverne». 

OBOS ved kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen har besvart Carlsens kritikk. I Klassekampen kaller han Carlsens påstand om at OBOS skulle ha motarbeidet småhusbebyggelse og ønsket blokker i stedet, for historieforfalskning: «Det var nettopp OBOS med sin administrerende direktør Oddvar Solberg i spissen som ønsket småhus på Romsås og som gikk inn for det i de opprinnelige planene for området. OBOS etablerte en småhusfabrikk sammen med Moelven nettopp med dette for øye. Det som så skjedde var kort fortalt at Husbanken og Oslo kommune mente at dette ville bli for dyrt og at utnyttelsen ville bli for lav. Dermed ble Romsås i stedet slik vi kjenner det i dag, men med flere av elementene fra de opprinnelige planene til OBOS, deriblant de åpne plassene og det bilfrie miljøet». Oddvar Solberg døde av kreft like før byggingen begynte og har nå en vei på Romsås oppkalt etter seg. 

Kontrasten er stor mellom Carlsen og Klippgen når de ser tilbake på Romsåsprosjektet. Jeg prøver å få Klippgen til å reflektere over alle de ulike valgene de tok, over prosessen og mottakelsen, men Klippgens refreng, slik hun presenterer det fra lenestolen, er at «reguleringsplanen var slik, vi fulgte den, og da ble resultatet som det ble». I motsetning til A.G. Larsen i Solstads roman, flyttet ikke Randi Klippgen til Romsås, men holdt seg i villastrøket i Holmenkollen.

– Er du fornøyd med hva dere fikk til på Romsås? – Ja, i store trekk er jeg det. Jeg forstår det slik at beboerne der trives. Byggene ble jo fryktelig høye, men vi gjorde det vi kunne ut fra den vedtatte planen. Likevel, stedet ble nok ikke helt som vi så for oss. Servicefunksjonene i senteret ble for små og vanskelige å drive, og dermed fikk ikke beboerne det tilbudet vi hadde ønsket at området skulle gi dem. Da måtte de reise enda oftere inn til Oslo sentrum enn vi egentlig hadde tenkt.