For noen år siden fikk en god venn og jeg det for oss at vi skulle dra til Hamar for å se på VM i banesykling. I en pause gikk vi en tur ut for å ta en liten joint. Utenfor sto et slags gigantisk fuglereir laget av tømmerstokker. Vi klatret opp og hadde glitrende utsikt til den omvendte prammen andre tunger kaller “Vikingskipet”. Mens vi satt der begynte det å lukte hvitvin. Det ble gjort i stand til vernissage. 

Det viste seg å være åpningen av et stort utendørs kunstprosjekt i anledning OL ‘94, der åtte kunstnere hadde laget hvert sitt verk. Fuglereiret vi satt i var laget av japaneren Takamasa Kuniyasu. Ordfører og kulturråd holdt taler. Så skulle vernissagen gå fra verk til verk. Vi fulgte etter. 

Siden vi var de eneste utenforstående fikk vi flere nysgjerrige spørsmål om årsaken til vår tilstedeværelse. Vi svarte som sant var, at vi var publikummere på sykkel-VM som hoppet av for å følge denne utstillingen i stedet. Det gjorde oss umåtelig populære. Kunsten hadde tatt to tilskuere fra VM, stjålet publikum fra selveste sporten! For oss var valget enkelt: Med kunst følger kanapeer og mer hvitvin. At vi samtidig kunne bidra til kulturlivets eksistensberettigelse var en fortreffelig motytelse.  

Det andre verket vi kom til var den finske kunstneren Lauri Astalas forgylte ramme på omtrent 3x4 meter, som sto vendt mot Åkersvika. På den forgylte siden var det plassert et rutenett av den typen malere brukte for å tegne landskap på 1600- og 1700-tallet. En skjematisk måte å etterlikne naturen på. Tolkningen av verket ved Mjøsa er for så vidt enkel. Rammen med grid’et styrer hva man skal se, og viser til en kunsthistorisk endring, formulert i en periode der den fotografiske gjengivelsen kanskje har vært idealet. Samtidig peker rammen mot alt man ikke ser når man retter blikket i én retning. Og det forgylte markerer hvilket blikk som er det høyverdige. 

Slik er også turistene. De er indeksikale. De ser, slik man oppfordrer barn til å se: “Se, der er en stein som ser ut som en rose!”, og alle turistene ser ut av vinduet. “Ja se, en stein som ser ut som en rose!”, sier turistene. Og så går de ut av bussen og tar bilder av steinen som ser ut som en rose. Turistene følger ordre som man følger pilene på gulvet på IKEA. Studier viser at turisters fotografering er tilsvarende rituell. Fotoalbumene er like. De viser den samme utsikten, den samme solnedgangen, bare med andre søsken, venner og foreldre på bildene. 

Det turistiske blikket presses i én retning, skilter og rasteplasser blir bygget med mer eller mindre artikulerte mål om å styre turistenes blikk mot det som blir oppfattet som vakkert. I Norge hylles norsk kultur og veienes arkitektur skal ramme inn og hylle fjellet og naturen. Men fjellet har ikke alltid vært pent. 

Da fjellet ble pent 

Før engelskmennene kom hit for omkring 150 år siden, var fjellet stygt og ugjestmildt. Det er lett å tro at egne estetiske preferanser er allmenngyldige. Men tenk deg for eksempel at du er vietnameser. Det vakreste du vet er dypgrønne rismarker med masse mennesker i arbeid. En dag får du bind for øynene og blir fraktet til et ukjent sted. Det er ikke ubehagelig, for du stoler på din gode norske venn som skal bringe deg til stedet han har fortalt er det vakreste på jord. Ta-ta-ta, fanfare: ”Nå kan du åpne!” Du gnir deg i øynene, det skinner i hvitt. Helt øde, iskaldt. Du har hørt om kristendommen og trodde helvetet var varmt. Den gale mannen ved siden av deg smiler og sier på bergensk: ”Er det ikkje skjønt!” Du har havnet på det norske fjellet. 

“Det er lett å tro at egne estetiske preferanser er allmenngyldige. Men før engelskmennene kom hit for omkring 150 år siden, var fjellet stygt og ugjestmildt.”

Han forteller ivrig om slekta, slår hull i isen for å hente vann. Han viser deg utedoen, der du stirrer måpende på falmende bilder av Carl Larssons pedantiske familieidyll, Sohlbergs ”Vinternatt i Rondane” og Zorns nakne blondiner. En falmet kylling i gul papp står i vindusposten. Du vet at de ikke kommer til å tro deg hjemme når du forteller at de synes dette er pent. 

Ut fra teorien om at det er menneskenes ervervsgrunnlag som danner grunnlaget for kulturers estetikk, er det lett å skjønne hvorfor det var slettene på Østlandet som for noen hundre år siden sto øverst i det norske smakshierarkiet. Men Norge har aldri vært en øy utenfor verdens motehus. Frankrikes solkonge styrte smaken også her, og i barokkhagen var symmetri, fullkomne sirkler og kvadrater de perfekte formene, selv om det i Norge bare var noen herregårder i Østfold som kunne måle seg med det europeiske idealet. 

Blikket til vår første turist, Aasmund Olavsson Vinje, var ennå fylt av disse idealene da han sommeren 1860 vandret gjennom landet. Han skrev om fjellbygdenes armod der det ”knapt fannst ei veite i den kaldsure jord, og det var so det urde og krudde av skjer i kvar einaste aakerleppe, og paa den steinutte eng var der mest berre sjølvsaatt gras som i gamle dagar, for jordi var arm og vatnsjuk”. Enda skulte man i Norge stygt på fjellet, dette heslige massiv for vetter og utstøtte. Og norske kunstnere reiste ut av landet for å finne vakre steder å male. 

“Så oppfant tyskerne romantikken. Ganske fort ble den pastorale uorden det nye skjønnhetsideal – som skapt for Norge.”

Så oppfant tyskerne romantikken. Ganske fort ble den pastorale uorden det nye skjønnhetsideal – som skapt for Norge. De norske kunstnerne vendte hjem, fjellsetra ble plutselig fin, ordet ”pittoresk” ble oppfunnet på norsk og troll ble fortryllende. Så kom engelskmennene for å oppleve det ville skjønne. I begynnelsen så nordmannen dumt på dem; han holdt frem hånda og tok imot betaling for å frakte dem opp til toppen, og lo i smug av deres galskap. Men sakte og sikkert internaliserte også nordmenn lengselen mot naturen. Det ville, fjellet, isødet, havet, fikk nå estetiske kvaliteter. Det sublime: det skjønne og det storslått dramatiske i forening. 

I 1866 tok Vinje og Thomas Heftye initiativ til en norsk turistforening. Nordmenn ble også smittet av tanken på å bruke tid ute i vinternaturen – for moro skyld! Rundt det forrige århundreskiftet gikk Nansen på ski, og under OL i 1994 Viste Vi Verden Vinterveien, mens turistforeningen passerte 100 000 medlemmer. Galskapen er blitt en inngrodd del av den kulturelle ryggmargen, så vi faktisk mener at fjellet er objektivt pent. 

Estetiske selvbedrag er interessante. Smaken er som kemneren og 17. mai – noe du ikke kan slåss mot. Har du først begynt å nynne på ”nu ser jeg atter slike fjell og daler”, får du den aldri ut av hodet. 

Turismens indeksikale kringler 

Nå kommer turistene til Norge på grunn av “naturen”, mens nasjonen, eller snarere landets private aktører, tjener penger på hotell- og restaurantdrift, showbiz og transport. Det er derfor en kamp om å få turistene til å stoppe. 

Det er ikke tilfeldig at det er korrupsjon i turistbransjen. Turistene skal styres. Veien fører turistene fram. Hvis du driver et mindre spisested på Vestlandet, vil det koste ti millioner å drive reklame på tysk tv, uten særlig effekt, mens du for noen få tusenlapper kan få bussjåføren til å ta en ekstra svingom. Det kjempes dermed også om hvem som skal ha rett til å føre turistene til attraksjonene – og nettopp her er det Statens Vegvesen som har påtatt seg ansvaret. 

For å kapre de som kommer langs veien, vil enhver ordfører ha et skilt til sin ”severdighet” eller ”attraksjon”. En lokkekringle. Da går det fort inflasjon i kringleskilt på norske veier. Det er mange som har stoppet bilen i ferien, fulgt et kringleskilt, og lurt på hva som var det severdige i akkurat den grøfta. Statens vegvesen bygger rasteplasser og viser vei. De rydder også opp i nasjonens skiltbakeri. Hos Vegvesenets skiltbyråkrater gjelder for tiden forskjellen mellom brune og blå kringler.

De blå skiltene med kringlen kalles ”632 severdighet”. Vegdirektoratet har gitt følgende bestemmelser for anvendelsen av dette servicesymbolet: ”Symbol 632 kan brukes for severdighet som er betydningsfull eller interessant – for eksempel museum, fortidsminne, historisk byggverk, spesielt naturfenomen m.m. Skiltingen bør være tilrådd av vedkommende myndighet eller turistorganisasjon.” Brunt har imidlertid etablert seg som en ”turistfarge” for trafikkskilt i Europa. I Norge har man derfor satt opp en del brune service- og vegvisningsskilt for ”særlig viktige severdigheter”.

Her gjelder det å holde jussen rett i munnen: Brunt er en virkelig attraksjon, blått er bare en simpel severdighet. Men Norge er fullt av kommunale kverulanter, som mener at deres blå severdighet egentlig er en brun attraksjon. Så har vi det gående. Klagebunkene vokser. Det går inflasjon også i brune skilt. Men Statens Vegvesen er hevet over slike estetiske problemer. De brander Nasjonale turistveger med både firkant og kringle. Og veien taler sitt eget språk.

Turistens vei 

Veiene ligger der midt i glaninga, men de fleste veier har hittil vært utenfor arkitekturens og turistnæringens betraktninger, overlatt til samferdselens teknokrati. Da den første stien ble tråkket opp var det for å komme fra det ene stedet til det andre. Stiene ble til veier som knyttet stedene sammen. Et nettverk som binder Kaupanger til Rom. De største gårdene fikk æren av å få veien lagt over gårdstunet. Men med bilen ble veiens betydning for stedet forandret. Mange sluttet å stoppe, de ville reise fort igjennom. Med den eventyrlige veksten i bilparken ble presset for stort for de små stedene. Det ble utrivelig og farlig å ha tusenvis av biler rasende igjennom tunet. Derfor besluttet lokale så vel som sentrale myndigheter å legge veien utenom. Slik ble veiene egenmektige. De fikk navn etter broer og tunneler, og ikke lenger etter stedene de engang forbandt. Veien ble et “ikke-sted”, som Marc Augé kaller det, et sted som eksisterer løsrevet fra stedene. 

“Da den første stien ble tråkket opp var det for å komme fra det ene stedet til det andre. Stiene ble til veier som knyttet stedene sammen. Men med bilen ble veiens betydning for stedet forandret.”

Etter at bilen ble større enn mennesket, ble veien en fiende. I naturvernets tidsalder mener vi at veien lager “arr” og “sår” i naturen, mens tunnelen skåner landskapet. Men forestillingen om sår eller arr viser til en tatt-for-gitthet om det uberørte landskapets verdi. Med andre ord at naturen er gitt, mens kulturen ikke skal synes. 

Veibygging har en staselig historie. I Norge er det vanskelig å bygge vei i bratta, så både rallaren og ingeniøren har høy status. Den første veien som raste ned fra Filefjell mot Lærdalsøyri, som nå kalles en ”scenic route”, var storslått ingeniørkunst i det som nå ble forstått som storslått natur. Og turistene kom. Til slutt gikk nordmenn med på det selv. Jo da, fossen er fin den, kunne de si, når de fikk tenkt seg om. Og så løftet de nye øyne mot Trollveggen og satte Geiranger på frimerke. 

Fjellet og fjorden ble attraksjoner. Og med turistene ble en næring skapt. Fjordene gikk for fullt, snekkere bygget sveitserhoteller og lokale jenter fikk på seg hvitt forkle. Men i den norske nasjonalromantiske kulturen skjedde det flere ting samtidig. Velstand skulle også bygges med kraft og industri. Ingeniørene bygde også kraftstasjoner, aluminiumsverk og lærte å bore i fjell. To konkurrerende næringer vokste fram, med ulik oppfattelse av veiens estetiske betydning. 

En vei er en vanskelig investering. Prisen per meter må inn i et langsiktig regnestykke. Men det er ikke lenger sikkert at den korteste veien til målet er den beste investeringen. For turisten og pendleren representerer veien to ytterpunkter. Turisten har reisen som mål, pendleren har målet for reisen. Pendleren ser ikke på utsikten, turisten gjør ikke annet. For turisten er tiden på fergekaia og på båten eksotisk fritid, for pendleren er det venting. 

Når man anlegger en vei, kan man sørge for at utsikten fra veien er mest mulig spektakulær. Man kan velge broen framfor tunnelen, man kan velge å heve den istedenfor å senke den i terrenget, og man kan beskjære trærne så utsikten blir stor. Trollstigen og Atlanterhavsveien er gode eksempler. Veiene er kunstverk i seg selv, gitt av ingeniørens meisling og staking. Veien er både attraksjon og ferdsel. Den er en dobbelt attraksjon. Den tiltrekker i kraft av sin nødvendighet og i kraft av det sublime – og den framhever landskapet. 

Nasjonalistiske turistveier

Sjefen for veien er blitt sjefen for estetikken. Hva slags estetiske refleksjoner veiens ingeniører gjør seg kan ikke leses i noen som helst form for skrift. Vi kan bare tolke resultatene: De samarbeider med arkitekter som liker å bryte med landskapet. Hva er det de stiller til skue? Hvor er det de vil at vi skal se? 

Rasteplassenes estetiske forbilde er ifølge boken Nasjonale turistveger fra 2010 Theodor Kittelsen. Og slik fortsetter Omvegens bejublede rasteplasser: Selvika i Havøysund er “ut mot havet”, Tungeneset i Senja viser skarv i solnedgang. Bergsbotn i Senja, Stegastein og Ørnesvingen i Greiranger synger “No ser eg atter slike fjell og fjordar”. Børra på Andøya ligger under regnbuen. Fra rasteplassene ved Gudbrandsjuvet, Allmannajuvet og Videfossen på Gamle Strynefjellsvegens buldrer nøkken og fra Flotane i Aurlandsfjellet tramper Jutultroll. 

Om det er erhvervsgrunnlaget som danner grunnlaget også for estetikken i 2012, er det de nasjonalistiske subsidiers estetikk. De Nasjonale turistvegene gir utsikt over det nasjonalromantiske Norge anno 1880. Teorien om at modernismen ikke er annet enn en firkantet videreføring av romantikken, er bevist med Nasjonale turistveier. De er nasjonalromantiske stoppesteder for innvortes bruk. På den ene siden kan man kanskje være stolte av at Norge er stort nok til å være så introvert, til å tørre å la troll, nøkk, fjell og fjord være det bærende for nasjonens representative estetiske blikk. For meg er det bare Atlanterhavsveien som hever seg over kringleskiltet og er på vei mot noe, som har et sublimt mål, og samtidig blir nettopp det.

“At veien i seg selv er en spektakulær konstruksjon vil overleve historiens blikk, slik akveduktene har gjort. Hvilken utsikt som er ”pen” vil derimot endres.”

At veien i seg selv er en spektakulær konstruksjon vil overleve historiens blikk, slik akveduktene har gjort. Hvilken utsikt som er ”pen” vil derimot endres. Når arkeologer fra planeten Alienne kommer til Norge om ti tusen år, vil de finne noen merkelig avrundede betongkonstruksjoner ved Sohlbergplassen. De klarer ikke å tolke det som boliger, men finner ut at hullene må ha vært til trærne, som de ikke skjønner hvorfor skulle stå urørt. De leter, men finner ikke noe som gir inntrykk av nytteverdi, og klarer ikke å forstå betongens estetikk. De vil spekulere og sannsynligvis komme fram til at dette må ha vært åsted for en rituell aktivitet, noe de ville ha helt rett i. At ritualet besto i at folk på ferd skulle stoppe, for så, individuelt eller i små grupper, gå ut og se på og ta bilde av, hverandre og Rondane, vil de aldri kunne forstå –  det brune skiltet har jo dessverre forvitret. Det bisarre er at vi selv tar det for gitt at ”Vinternatt i Rondane” har en estetisk verdi. Som om veien som går forbi ikke kan være seg selv nok. 

Epilog

Vernissagen er nesten over. Det er kun ett verk igjen før sjampanjen. Vi kommer fram til et hus. Tre av husets sider er dekket med vedstabler. På den ene gavlsiden har kunstnerne Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen fjernet veggen og erstattet den med pleksiglass. På gulvet i første etasje har de plassert to slitte lenestoler og strødd mengder med poteter over hele gulvet. Nå står stolene i et hav av lilla groer som svaier sakte. 

Da Christopher Hansteen på vei mellom Christiania og Bergen i 1821 tok en avstikker fra veien, klatret opp på brinken ved Vøringsfossen og brått så ned i avgrunnen under seg, var han den første som i moderne tid så fossen og området rundt estetisk som landskap.

Da Hansteen senere formulerte sine erfaringer, utførte han et arbeid som til forveksling ligner den oppgaven profesjonelle landskapsarkitekter utfører i dag: Han gjorde landskapet til gjenstand for en fortelling. Siden 1970-tallet har denne fortellingen blitt fremstilt i henhold til vår forståelse av hva landskap er, og hvordan det kan operasjonaliseres når det skal tas beslutninger på vegne av fellesskapet.¹ I offentlige plan-, forvaltnings- og vernesaker foregår møtet med Vøringsfossen oftere gjennom illustrerte dokumenter enn ved å stå ansikt til ansikt med svimlende juv og brusende fossefall.

Det fortalte landskapet

Landskapsanalysens funksjon som offentlig kunnskapskanal gjør at det må stilles tydelige krav til denne metodens oppbygning, etterprøvbarhet og disposisjoner. Det blir avgjørende å kunne forstå hvilket landskap det er som kommer til uttrykk i metodens forskjellige analysefortellinger. Møtet med landskapet Vøringsfossen, slik det fremstilles i forskjellige analyser, viser hvorfor dette spørsmålet i det hele tatt stilles.²

Når det for eksempel vises til ”… 1800-talet sin naturbaserte turisme der attraksjonsverdien vart knytt til naturfenomenet foss og elv” og det legges til grunn at ”[l]andskapsverdiane i Hardanger generelt og Vøringsfossen spesielt er vel kjent og dokumentert”, kommer det tydelig frem både hva metodetradisjonen interesser seg for og hvilken status den innrømmer analysegjenstanden.³

“Landskapsanalysens funksjon som offentlig kunnskapskanal gjør at det må stilles tydelige krav til metoden.”

Premissene for metodens landskapsforståelse er likevel ikke avklart. Mellom Hansteens observasjon og dagens analysepraksis ligger et tidsspenn på over 190 år. Er det for eksempel områdets materielle kjennetegn, slik Hansteen iakttok dem, de estetiske idealene slik de kom til uttrykk i Hansteens samtid, områdets historie som landskap, nåværende status som reiselivsikon, den følelsesmessige tilstanden Hansteen ble hensatt i etter møtet med fossen, eller rett og slett forvaltningens etterspørsel etter et legitimt beslutningsgrunnlag, som kommer til uttrykk i landskapsanalysen?

Formuleringen av den europeiske landskapskonvensjonen har gitt spørsmålet om hva landskap er et uttrykk for, og hvordan det kan bli gjort til gjenstand for avklart kunnskap, fornyet aktualitet. ^{4, 5} Det har blant annet blitt stilt spørsmål ved hvor grunnlaget for denne kunnskapen bør ligge; for eksempel hos eksperter eller ”folk flest”.⁶ I tillegg har det blitt utarbeidet forslag til nye analysemetoder på flere ulike fagfelt.⁷ Bredden i diskusjonen og variasjonen i antall innfallsvinkler stiller også den norske analysetradisjonen i et nytt lys.

Med analysefortellingene fra Vøringsfossen som illustrasjoner på en innarbeidet metodetradisjon, kan det  argumenteres for at det rådende metodeverktøyet unnviker å ta stilling til hva landskap er. Dette blir særlig tydelig når oppmerksomheten rettes inn mot overgangen mellom materiell erfaring og verbal ytring. Jeg vil hevde at det springende punktet i denne sammenhengen ikke nødvendigvis er kompleksiteten i verden rundt oss, men heller en manglende oppmerksomhet på mulighetene som ligger i skillet mellom området og fortellingen om området. For det første mangler den profesjonsbaserte metoden en tydelig forankring i en akademisk teoritradisjon. Eksempler på landskapsbaserte teorier finnes foruten i den nordiske kulturkretsen også innenfor anglo-amerikanske og tyske vitenskapsretninger. ^{8, 9, 10} Og for det andre er det aktuelle metodeverktøyet lite egnet til å skille en hvilken som helst fortelling om området fra de som behandler området som landskap. For å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid, må derfor metodeverktøyet gi analytikeren muligheter for å identifisere et avklart landskap blant alle de ulike mulighetene og fortellingene som foreligger.

Et verdinøytralt område og et verdsatt landskap

Inventeringstradisjonen

Områders materielle innhold har stått sentralt i norsk analysepraksis, som er basert på at ulike kjennetegn avdekkes og tilordnes forhåndsdefinerte kategorier.¹¹ Slik kan metoden inventere store landområder etter en standardisert identifikasjonsnøkkel basert på visuelle likheter. Elementer i området beskrives som komponenter i et verdinøytralt og observatøruavhengig landskap. Nasjonalt referansesystem for landskap og Statens vegvesens håndbok 140 Konsekvensanalyser er eksempler på metodeverktøy innenfor en slik inventeringstradisjon. Landskapsanalyse Vøringsfossen følger referansesystemets oppbygning. Landskapet kategoriseres i henhold til standardkomponentene, og gis deretter en verdi: ”Metoden tek utgangspunkt i vurdering av komponentane si/sitt mangfald – inntrykksstyrke – heilskap etter gitte kriterier. Landskapet sin opplevingsverdi er delt inn i klassane A, B og C, der A er den høgaste og vert nytta om det vakraste vi har av nasjonale landskap.^” 12

Når landskapet rundt Vøringsfossen blir tildelt karakteren A, skjer altså dette etter en metode der komponenter som landskapets hovedformer og vann og vassdrag blir beskrevet og vurdert tilsynelatende analytisk.

Den analytiske fremgangsmåten er likevel ikke til hinder for den nærmest euforiske beskrivelsen som blir leseren til del i fortellingens oppsummering, kalt ”landskapskarakter”: ”Heilskapleg, dramatisk og spektakulært landskap. Ei komprimert oppleving av overgangen mellom det rolege fjellandskapet og det ultimate fjordlandskapet. Ein nasjonalskatt av ei landskapsoppleving i Noreg med Vøringsfossen som hovudattraksjon – eit nasjonallandskap.” ¹³

Mindre medrivende blir ikke beskrivelsene når analytikeren forlater det grenseløse fugleperspektivet og beskriver landskapet som kjøreopplevelse.¹⁴ I verdi- og sårbarhetsanalysen for Hardanger blir det store området delt inn i strekninger og delstrekninger, til dels med støtte i Nasjonalt referansesystem for landskap.¹⁵ Strekningen i den øvre delen av Måbødalen, der Vøringsfossen kan skimtes i ”… vanndamp som stiger opp fra juvet…”, blir gitt svært stor verdi siden ”[l]andskapet oppleves som dramatisk og intenst.”¹⁶

Som eksemplene viser, sliter inventeringstradisjonen med å skille observatøren fra det observerte. Enten det dreier seg om Nasjonalt referansesystem for landskap eller fagtema landskapsbilde i Statens vegvesens Håndbok 140, bygges landskapsanalysen opp på grunnlag av tilforlatelige begreper som for eksempel bebyggelse, vann og vegetasjon. Uten klare begrunnelser tas deretter disse elementene videre i abstrakte kategorier som landform, kanter og bevegelseslinjer, fortsatt under overskrifter som datagrunnlag eller landskapskarakter. Stillferdig foretas det med andre ord en tilsynelatende entydig faglig konseptualisering av landskap. I denne overgangen blir imidlertid ikke forholdet mellom den omtalte materialiteten og fortellerens tolkning av denne materialiteten nevneverdig påaktet. Inventeringstradisjonen tviholder på objektiviteten, og derav legitimiteten, som ligger i de kvantifiserbare elementene. Samtidig avstår den ikke fra å trekke dem inn i et særegent begrepsapparat som kun trenede spesialister behersker.

Et verdsatt landskap

Inventeringstradisjonens utrettelige forsøk på å opprettholde skillet mellom et nøytralt materielt landskap og et verdsatt landskap, blir stadig tilført friske krefter.¹⁷ På den annen side finnes det røster, både i den norske inventeringstradisjonens oppblomstringstid på 1990-tallet og internasjonalt i dag, som har hevdet at innsatsen ikke bare blir satt på feil brikker, men på galt spill.¹⁸ Sakliggjøringen av landskapet har hatt sin pris, hevder for eksempel Ludwig Trepl; analysegjenstanden selv, fenomenet landskap, har blitt et offer for systemtenkningen.¹⁹ Landskapsanalysenes begeistringsytringer vitner indirekte om en tilsvarende erkjennelse. Landskap er mer enn standardiserte komponenter og kart delt inn i enhetlige områder.

I et befolket landskap virker den europeiske landskapskonvensjonen nærmest forløsende når den ikke bare fastslår at landskap er områder preget av naturlige og kulturelle faktorer, men også presiserer at den menneskelige oppfatningen av disse områdene må anerkjennes som en nødvendig del av landskapsbegrepet: ”’Landskap’ betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer.”

I den engelske originalteksten kan ordet oppfatning tilbakeføres til perception. Med ”persepsjon” menes ikke bare en passiv registrering av sanseinntrykk, men også en aktivt vurderende utvelgelse og fastholdelse av aspekter ved denne strømmen av inntrykk. Når et område oppfattes som et landskap, innebærer det med andre ord at visse trekk og tilstander ved området først legges merke til og deretter opprettholdes fremfor andre mulige forståelser. ”Landscape is a way of seeing the world,” som den amerikanske geografen Dennis Cosgrove konkluderer.²⁰ Som landskap foreligger området i allerede tolket og meningsbærende form.

Enhver tolkning og fremstilling av landskap vil derfor ikke kunne avgrenses til det materielle fotavtrykket, men må nødvendigvis også befatte seg med det historiske tidsbildet som materialiteten er blitt fremstilt i. I dette fastholdte og nærværende bildet kommer iakttagerens forventninger, erfaringer og erindringer til uttrykk, enten bildet foreligger som forestilling eller observasjon. Bildet blir den referansen som iakttageren orienterer seg ut fra og knytter sine vurderinger til. Innslaget av det synbare og synlige gjør bildet til en møteplass for variasjoner gitt av alt fra vær og årstider til skiftende interesser og fortellinger. På denne måten blir landskapsbildet både synliggjørende og anskueliggjørende, illustrerende og forklarende, enten det iakttas ved selvsyn, eller fremstilles med tekst og illustrasjoner i en analysefortelling.

Identifikasjon av landskap

Ethvert område inneholder et billedmangfold. Områdets landskap, som bilde, må derfor identifiseres. Når et landskap blir gjort til et felles anliggende, kan heller ikke identifikasjonen av landskapet avgrenses til materielle kjennetegn, personlige emosjoner, kulturelle konvensjoner eller potensial som salgsvare. Identifikasjonsarbeidet kan ikke dvele ved bildet, men må undersøke de allmenne og virksomme betingelsene for selve billeddannelsen. I min doktorgradsavhandling har jeg foreslått et begrepsbasert alternativ til den etablerte, kartbaserte analysetradisjonen.²¹ Med begrepene horisont, frekvens og motiv vil identifikasjonen da kunne avdekke om bildet dannes gjennom ferd eller fortelling, om det primært kommer til syne i hverdag eller fest, og endelig, med hvilken intensjon den aktuelle billeddannelsen foregår. Billedmangfoldet i området rundt Vøringsfossen kan tjene som illustrasjon på denne metoden.

Landskapets horisont: ferd og fortelling

Hansteen befant seg innenfor en materiell og konkret horisont da han lot øynene følge vannmassene utfor kanten. Samtidig handlet han innenfor en like premissgivende kunnskaps- og forståelseshorisont da han med sitt estetisk vurderende blikk iakttok området som landskap. Ferden gir landskapet et materielt og kvalitativt innhold, mens fortellingen tilfører landskapet en symbolsk referanse.

I tiden som er gått siden Hansteen forlot brinken, er tallrike fortellinger satt i omløp på stedet: Vannkraftutbygging gjennom reguleringen av Sysendammen, veihistorie gjennom anleggelse av flere generasjoners veier oppover Måbødalen, velstandsutvikling gjennom etablering av hyttefelt i Sysendalen, profesjonseksponering gjennom flere arkitektkonkurranser, og ikke minst turismen.

Som fortellingene vitner om, er også den materielle situasjonen forandret. Dette gjelder ikke bare anleggelsen av veier, hyttefelt, damkonstruksjoner og reguleringen av hele vassdraget; den materielle landskapsendringen er også knyttet til hvordan man ankommer stedet. Der Hansteen fulgte de gamle slepene over Hardangervidda til fots, fulgte en periode på 1800-tallet da båt til Eidfjord og fottur opp ble vanlig. Den første kjøreveien til fossen ble ferdig i 1916, og ble først erstattet av ny vei i 1986.²² I dag ligger fossen tilgjengelig noen timer i bil fra hovedstaden.

En identifikasjon av landskapets horisont krever presisjon. Selv på stedet preges iakttagelsen både av ferden og fortellingen. Når øyet streifer et område med fortellingen som rettesnor, virker fortellingen i ferden. Når inntrykkene samles og kommer til uttrykk for eksempel i en tekst, virker ferden i fortellingen. Erfaringen gir grunnlag for teksten, og teksten samler erfaringen i en meningsbærende ytring. Det kulturelle og materielle erfaringsgrunnlaget vil likevel kunne føres tilbake til hvert sitt opphav.

Landskapets frekvens: hverdag og fest

Hansteen befant seg på reise mellom Christiania og Bergen da han bestemte seg for å ta en avstikker fra veien. Slik ble møtet med Vøringsfossen til en enestående fest og et høydepunkt blant ferdens mange billeddannelser. På en tilsvarende måte vil landskap i andre sammenhenger kunne iakttas og forstås som en veksling mellom dagligdagse rutiner og unntakstilstander av kortere eller lengre varighet.

Som fortelling ble landskapet Vøringsfossen en klassiker allerede kort tid etter Hansteens beretning.²³ Det kulturelle landskapet lever videre og opprettholder landskapets rykte på tross av den skiftende materielle situasjonen. Det avgjørende er i dette tilfelle ikke den materielle situasjonen i området, men at den samme fortellingen fortelles uforandret gang på gang. 

Landskapets frekvens kan imidlertid også utledes av ferdens regelmessighet. Et sted som Vøringsfossen besøkes gjerne en gang i blant. Synet av fossen danner et unntak fra hverdagsrutiner og dagligliv. Og for en besøkende langveis fra, danner det tilsvarende en overgang mellom lange, skogkledde daler, den åpne vidda og det dramatiske fjordlandet i vest. 

Betydningen av landskapets frekvens fremstår tydeligst i horisontskiftet som følger av en ny fortelling, gjennomføringen av en ny ferd i området, eller i overgangen mellom ferd og fortelling, fortelling og ferd. ”Det øvrig Gennemrystende ved denne Scene vil jeg ei vanhellige ved kraftløse Beskrivelser”, innser Hansteen. ”Reis selv hen og sku! Er alt hvad jeg har at sige.”²⁴ Bruddet introduserer nye landskap eller tar avskjed med det kjente. Skiftet vil imidlertid også kunne utløses av gjentagelsen, selv der ferden eller fortellingen opprettholdes, bekreftes eller revurderes som en følge av dypere kjennskap til og rikere erfaring med området.

Landskapets motiv: intensjon og valg

Hansteen dro ikke over fjellet for å se en attraksjon, men for å gjøre geografiske oppmålinger. Da han forsøkte å måle fossens høyde, fulgte dette i etterkant av den estetiske erfaringen av området som landskap. I denne overgangen skiftet samtidig iakttagelsen fra det som kunne kalles et estetisk til det som kunne kalles et vitenskapelig motiv. Motivet fanges hverken opp av landskapets horisont eller frekvens, men angir derimot rammene som områdets innhold samles innenfor. Slik vil valg av motiv også innebære at det tas stilling til hvilket landskap analysemetoden ønsker å fremstille.

“Når man spør etter landskapets motiv, ledes man ut i et nettverk av kryssende interesser, praksiser og verdier...”

Når man spør etter landskapets motiv, ledes man ut i et nettverk av kryssende interesser, praksiser og verdier som ikke nødvendigvis er forenlige, selv om de alle refererer til det samme området. Som ett av tre ikonpunkter i strategien til Nasjonale turistveger innlemmes området rundt Vøringsfossen for eksempel i oppfatninger som er styrt av distriktspolitiske og næringslivsbaserte motiver. Som hytteområde på grensen til Hardangervidda blir området en del av lokalpolitiske og grunneierbaserte motiver. Og som regulert vassdrag er det allerede gjort til gjenstand for kraftproduksjonsmotiver.

Motivet preger iakttagelsen av både kulturelle og materielle landskap. Når for eksempel en damingeniør i kraft av sitt yrke ser et landskap i et kart eller i et område, vil iakttagelsen styres av hvordan han oppfatter områdets egnethet for kraftproduksjon. Når en politiker eller økonom betrakter området, derimot, vil deres motiver ikke nødvendigvis være knyttet til vannfall og terrenghelning, men for eksempel til de økonomiske og sysselsettingsmessige virkningene av den regulerte naturen. En avklaring av motivet vil derfor kunne si noe om hvorvidt vi snakker om landskap eller om området som et opportunt virkemiddel.

Ser vi vårt eget landskap?

Når vi leser landskapsanalyser, for eksempel av Vøringsfossen, ser vi tydelig at måten analysen gjennomføres på i seg selv gir uttrykk for hva forfatteren mener med landskap. Med fortellingene som følger av metoden, gis dette landskapet utbredelse og innflytelse. Ved gjentatt praksis holdes dette oppfattede landskapet ved like. Når metodetradisjonen, i et forsøk på å leve opp til naturvitenskapelige objektivitetsidealer, har institusjonalisert landskapet med utgangspunkt i materielle objekter, må man også spørre seg om hva dette landskapet kan gi oss av kunnskap om den tiden vi lever i. Ser vi vårt eget landskap?

Horisont: Analysefortellingen lokaliserer et symbolsk bilde

Med mindre man leser analysen på stedet, er det refererte området utenfor rekkevidde av analysedokumentets tekst og illustrasjoner. Øyet streifer ikke land og vann, men hviler mot en tekst, anlagt med en bestemt synsvinkel og formulert som en særegen fortelling. Metodetradisjonens manglende forståelse for skillet mellom det symbolske, allerede tolkede og det kvalitative, umiddelbart sansbare, bildet, gjør det mulig for analytikeren å opprettholde referansen til det materielle området selv om analysegjenstanden nå er å finne blant de mange fortellingene som området er innlemmet i. Dette fører både til at analytikeren lett overser mangfoldet av fortellinger som refererer til området, og at han ignorerer ferdens kvalitative variasjoner.

“Med mindre man leser analysen på stedet, er det refererte området utenfor rekkevidde.”

Allerede i forordet til Landskapsanalyse Vøringsfossen, der det vises til en landskapskvalitet som kalles ”klassisk”, definerer det faglige arbeidet seg bort fra det dynamiske kulturlandskapet i området. Landskapsanalyse Vøringsfossen nevner for eksempel ikke Sysendammen, mens Landskapsanalyse Hardanger begrenser seg til å kalle den ”... en vegg i landskapet.”²⁵

Hadde metodetradisjonen viet ferden større oppmerksomhet, ville kanskje Landskapsanalyse Vøringsfossen kunnet bemerke at de siste meterne frem til juvet fortsatt kan tilbakelegges på Hansteens vis. I stedet konsentrerer analysen seg om ”kalkulert sikt”. Paradoksalt nok viser de tydelige analysekartene noe av det mest karakteristiske ved Vøringsfossen: den er knapt synlig fra noe lett tilgjengelig sted. At vannføringen i Vøringsfossen i dag er begrenset til en tredjedel av det opprinnelige, får heller ingen følger for landskapets klassikerstatus. Det symbolske bildet foreligger allerede før analysen gjennomføres, og endres ikke i løpet av prosessen.

Frekvens: Det symbolske bildet blir prosedyre

Når områdets materialitet danner basis for metodetradisjonen, blir heller ikke landskapets frekvens påaktet. Betegnende nok legger Landskapsanalyse Vøringsfossen stor vekt på et emne som geologi. Betydningen av for eksempel årstider, vannføring utenfor sommersesongen og skiftende klima, gjøres ikke til sentrale analyseemner. Det statiske vektlegges på bekostning av det skiftende og dynamiske.

“At vannføringen i Vøringsfossen i dag er begrenset til en tredjedel har ikke fått noen følger for landskapets klassikerstatus.”

De materielle analysemetodene har også hatt forbausende lang levetid. Nasjonalt referansesystem for landskap ble for eksempel ferdigstilt i 2005, men de grunnleggende komponentene kan føres tilbake til 1987.²⁶ Og da revisjonen av HB140 Konsekvensanalyser ble igangsatt i 2002, var en av de grunnleggende premissene at strukturen i metoden skulle holdes uforandret.²⁷ Både det som gjøres til gjenstand for analyse, og måten det konseptualiseres på, avspeiler dermed en forutsigbar og alminneliggjort oppfatning. Når kategoriene som stilles til rådighet for utledning av ethvert områdes landskapskarakter er landskapets hovedformer, landskapets småformer, vann og vassdrag, vegetasjon, jordbruk og bebyggelse og anlegg, blir nødvendigvis forskjeller visket ut og utlignet av kategoribruken alene.

Redselen for ”det subjektive” har gitt ideologien om verdinøytralitet og observatøruavhengighet nærmest fritt spillerom. I den offentlige forvaltningen har vekstvilkårene for en slik ideologi vist seg svært gunstige. Som del av et forvaltningsregime har landskap, i likhet med en rekke andre kvalitative fenomener, kun endt opp med å innfri det målet som Jean Francois Lyotard kaller performativity: Analysegjenstandens innhold skal gjøres effektivt, friksjonsfritt og kalkulerbart.²⁸ Det allerede foreliggende symbolske landskapet gjøres til prosedyre, og får deretter definere område etter område.

Motiv: forvaltningsteknikk eller identifikasjon av velferd?

”Det overordna målet er å ta vare på landskapet sin karakter som naturområde i vidare utvikling av turistveg og turistnæring” heter det i Landskapsanalyse Vøringsfossen.²⁹ ”Formålet med analysen er å fremskaffe grunnlagsmateriale om vegstrekningenes verdi og kvalitet som nasjonal turistveg” følger Landskapsanalyse Hardanger opp.³⁰ Analysefortellingenes formål gjenfinnes i bakgrunnen til prosjektet Nasjonale turistveger, som de begge er utløst av: ”Ved å auka Noreg sin attraktivitet som reisemål for vegfarande turistar frå så vel eige land som utlandet, skal turistvegane styrka næringslivet, ikkje minst i distrikta.”³¹ Når så prosjektets virkemiddel er å presentere turistene ”… for det ypparste av norsk natur”, virker ikke lenger landskapsanalysens gjenstand like åpenbar.³² Er det natur som landskap, slik vi kan se det utvikle seg gjennom kulturhistorien, med Hansteens iakttagelse som ett av de nasjonale høydepunktene? Eller er det natur som reiselivsnæringens ypperste salgsvare og distriktspolitikkens mest symboltunge virkemiddel?

I sin iver etter å fjerne alle verdistandpunkter og kulturelle referanser fra analysemetodens oppbygning, står inventeringsstrategien nærmest uten ryggdekning når dette spørsmålet blir stilt. De gjentatte analyseøvelsene har gradvis visket ut sporene av iakttagelsens kulturelle opphav. Når en landskapsanalyse som den for Vøringsfossen benytter Det nasjonale referansesystemet for landskap, tar den imidlertid ikke bare i bruk et verdinøytralt analyseverktøy, men retter seg samtidig etter de valg og disposisjoner som ligger nedfelt i analysemetodens historiske utvikling. Referansesystemet ble blant annet utviklet for å kunne overvåke utviklingen i landbruket, mens tankegangen bak selve systemutformingen også kan spores tilbake til landskapsarkitekten R.B. Littons sceniske evaluering av skogsområder i Nord-Amerika.³³

En klarere forståelse og bruk av motivet ville derimot kunne tydeliggjøre landskapsanalysens berettigelse og formål. Igjen vil analysemetoden måtte foreta et valg mellom flere ulike motiver som landskapet kan oppfattes som et uttrykk for.

Landskap på avveie?

Ikke lenge etter Hansteens reise vant Vøringsfossen ry som attraksjon. Deretter befestet den sin posisjon som reiselivsklassiker. Med landskapsanalysen som kunnskapskanal kunne vi i dag spørre hva som er igjen av dette landskapet, nå som det foreligger planer om kilometerlange gangstier, utallige utsiktsplattformer og sammenhengende sikringsgjerder rundt hele juvet.³⁴ Skal vi glemme Hansteen og hans småbekymrede ferd opp på brinken, der han den gang så juvet slik det fortsatt kan oppleves i dag? Skal vi heller la Vøringsfossen fullbyrdes som produkt og bli et bilde på kalkulert overflod og opplevelsesekstase?³⁵ I så fall kunne landskapsanalysen fastslått at vi med det buktende gjerdet på juvkanten fjerner den siste rest av Hansteens opprinnelige landskap, og at den sublime naturestetikken en gang for alle er blitt avløst av hverdagslivets estetikk, preget av stedløse ideologier som nullvisjonen eller intensjonen om universell utforming.

Alternativt kunne analytikeren ha funnet rester av det kvalitative ved å følge vannmassene med øyet utfor kanten av juvet og deretter møtt dem igjen i bunnen av gjelet, gjennomvåt av fråde og føyke, betraktende det massive og hensiktsløse fallet som aldri avsluttes mot det alltid avvisende bergmassivet. En større forståelse av gjenstanden, av landskapet, kunne i slike saker med fordel ha styrket landskapsanalysens presisjon og argumentasjonskraft.

Omstart for landskapsanalysen

Med erindringen vendt mot fossen forsøkte Hansteen å gi en beskrivelse av synet som møtte ham på brinken. Ingen hadde tidligere beskrevet det slik. Dagens analysemetoder for landskap gir imidlertid avkall på muligheten for en tilsvarende nytolkning av området. Metodetradisjonen for landskapsanalyser har siden 1970-tallet blitt utviklet etter idealer om verdinøytralitet og observatøruavhengighet. På veien har analysemetoden vunnet innpass som ”tema” i standardrepertoaret for landskapskartlegging og konsekvensanalyser. Til gjengjeld har analysegjenstanden selv, landskapet, nærmest blitt kapslet inn av arealkategorier og definisjonskriterier overtatt fra samfunnsøkonomisk velferdsteori og naturvitenskapelig virkelighetsforståelse. ^36, 37

“Landskapsanalysen må rette seg mot det samfunnet vi skaper og den naturen vi er en del av. ”

Dersom den profesjonsbaserte landskapsanalysen skal kunne gjenvinne noe av sin nytte som veiviser i menneskelivets rikdom, slik Ritter uttrykker det, må den bli en kilde til kunnskap for den som ønsker å se forbindelsen mellom materiell erfaring og oppfatningen av et område, og som prøver å forstå forholdet mellom mennesket og den verden vi lever og skaper i.³⁸ Hvis vi oppgir landskapsanalysens argumentasjonskraft i bytte med politiserte verdier, anvendbare modeller eller faglig immunitet, mister vi ikke bare evnen til å anskueliggjøre landskap i vår egen tid, men vi påfører også oss selv et tap, slik Anne Katrine Geelmuyden hevdet for snart 20 år siden: ”… vi nekter å se oss selv slik vi er.”³⁹ Landskapsanalysen må rette seg mot det samfunnet vi skaper og den naturen vi er en del av. Kart og arealkategorier må byttes ut med et begrepsapparat der ikke bare materialitetens egenskaper listes opp, men hvor begrepene utledes av og beskriver samtidig og aktuell praksis. Istedenfor å gjøre analyseoppgaven til arbeidsprosedyre, kan landskapsanalysen gi oss en mulighet til å identifisere forskjellige landskap som en dialektikk mellom ferd og fortelling, hverdag og fest, utvalgt og sett innenfor et samlende motiv. 

Du sitter i bilen, og fortærer landskapet. Den som går eller sykler ser noe annet; den lave farten gir syklisten et sammenhengende panorama, mens den vandrende opplever at alle utsikter blitt punkter, i noen tilfeller steder. For bilisten er det annerledes. Den høye farten gjør at landskapet blir en flom, noe som kommer mot deg, som strømmer gjennom deg, men som du også legger bak deg, og du snur deg ikke tilbake. Spist er spist. 

Men noen ganger, ofte motivert av sult eller fylte urinblærer, stopper du opp og skifter modus. Når maten er fortært eller blærene tømt, har du tilegnet deg en fred og ro som du nyter. Du blir sittende og stirre inn i naturen, eller ut i den, og du gjør det med selvsagthetens ro. Du ser ut over noe – utover bildet av Norge, i form av naturen eller kulturlandskapet – og du lar dette noe synke inn i deg, og du spør deg selv: er jeg lykkelig nå? Og jo, du er lykkelig, for hvis dette ikke er lykke, hva er da lykke? Lykken er å se sitt eget land fra et gjennomdesignet utkikkspunkt, utformet av en etter forholdene ung arkitekt, finansiert av Vegvesenet, markedsført av Visit Norway, og lovprist av alle. 

Det finnes andre former for lykke, den mer private, og den mer åndelige, men i det rike landet i denne verdensdelen der de fattige bare blir fattigere, er Nasjonale Turistveger velegnet som ideologisk rammefortelling. 

Mye fint

Nå kan det innvendes: det er mange andre fortellinger man kan framføre om Nasjonale Turistveger. Én handler om de enkelte bestanddeler. Fortellingen om Stegastein, om suget i magen når man går ut på utstikkeren og tenker at dette er slik basehopperne har det, og at Saunders og Wilhelmsen har skapt et sted som er like interessant som den naturen det er laget for å fasilitere betraktningen av. Eller fortellingen om 70 grader Nords utsøkte rasteplass ved Torvdalshalsen i Lofoten, og om mange andre – kanskje alle prosjektene – som i all sin eleganse oppfyller lange lister med krav man sjelden får stille til dagens arkitektur. 

Like fullt er det nettopp denne stadig voksende rekken av bygninger og installasjoner i landskapet som etter hvert påkaller kravet om en annen og bredere analyse. Nasjonale Turistveger er så usedvanlig vellykket at det nå inngår i en makrostruktur. Prosjektet er blitt et fenomen, et forbilde i kraft av sin egen suksess, og det kommer til å bli reprodusert i andre sammenhenger. Den store vide verden liker prosjektet. Flere land ønsker seg det samme, med sine arkitekter og sine rasteplasser. Nasjonale Turistveger er et prosjekt av usedvanlig konsekvent format, det kan sammenlignes med ”Skal vi danse” – et tv-konsept som nesten alle europeiske land har sin versjon av. Det illustrerer hvilket potensial Nasjonale Turistveger har. 

Den internasjonale suksessen gjør det enda viktigere å vurdere Nasjonale Turistveger som et uttrykk for dyptliggende agendaer i det norske samfunnet, slik det stiger fram ved begynnelsen av det 21. århundret.

Det vi vil ha

Du ser det i det du åpner Bo Bedre, Bonytt eller A-magasinet. Den populære omfavnelsen av turistvegprosjektet er total. Ikke minst vil du kunne lese at dette er det turistene nå ”vil ha”. Jensen og Skodvins utforsking av vestlandsnaturens minst populistiske aspekter, elvejuvet i all sin intensitet, har for eksempel blitt adoptert inn i samlingen. Det som startet som – og fremdeles er – et radikalt hotelltilbud, har nå fått innta en av rollene i stykket. Statens Vegvesen er blitt regissør, helt i tråd med det siste fra business-akademia, som nettopp anbefaler å se til kunstsfæren for å forstå hvordan penger og oppmerksomhet kan skapes.

“Regi er løsningen, og i dette nye business-paradigmet må man finne sine idealer hos teater- og filmregissøren.”

I en klassiker på feltet, The Experience Economy av Joseph Pine and James H. Gilmore, postuleres det at den postmoderne forbrukeren higer etter opplevelser, og at de som produserer de beste opplevelsene derfor blir vinnerne. Dette resonnementet ender logisk nok i postulatet om at regi er løsningen, og at man i dette nye business-paradigmet må finne sine idealer hos teater- og filmregissøren. Når Nasjonale Turistveger skriver om seg selv at de står for ” the experience of a unique landscape”, plasserer de seg trygt innenfor det dagens reiselivssjargong krever. Og nasjonalismens potensial for økonomisk gevinst er åpenbar.

The Experience Economy er imidlertid bare én referanse. Turistvegprosjektet vet at opplevelsene skal vare ved i hodet til turistene; de skal bli minner. Dette perspektivet står også sterkt hos det offisielle Norges turistinformasjon, Visit Norway. De har selvsagt brukt mye tid og mange ord på Nasjonale Turistveger, og fremmer instrumentaliseringen som arkitekturens egentlige essens. Bildene fra og av utsiktspunktene gjør at turistene går rett inn i det offisielle fotoalbummet. Hele retorikken hentes fra én bestemt måte å se verden på, nemlig den neoliberale ideen om at land konkurrerer, og da ikke bare om investeringer eller arbeidsplasser, men mer generelt om å være attraktive. I denne fortellingen blir turisten agenten for den perfekte globaliserte smak, og kroppsliggjør en ny middelklasse som har gitt seg i kast med å fusjonere modernismens formspråk med den økonomiske liberalismens idégrunnlag.

Denne måten å tenke på tar stadig større plass som selvsagtheter i tale og skrift. Det finnes et arsenal av akademisk og halvakademisk litteratur som setter fram påstander om at man i den postmoderne verden må konkurrere om de beste hodene, og siden disse hodene er eleverte globaliserte konsumenter, må også landene være lettfordøyelige i ett og alt.

World travellers

Det finnes en populærkulturell versjon av et slikt narrativ, som magasiner som Monocle, Wallpaper, Condé Nast Traveler og How to Spend It fremmer: nemlig at det er mulig å lage en perfekt by, et perfekt land, et perfekt liv bare man har de rette tingene (objekter designet etter 1928), ser på de rette sakene (moderne bygninger og moderne kunst, stort sett) og besøker de riktige stedene. De Nasjonale Turistveg-stedene er nettopp slike perfekte steder; de er objekter ved en vei, regissert under en neoliberal himmel, der de estetiske preferansene har blitt allmenne for dem som tilhører det globaliserte sjiktet.

“Alt er like fantastisk. Det er ingen forskjell på det nye konserthuset i Kristiansand, den siste Audi A2 og en natt på Opposite House i Beijing. Eller et stopp ved de Nasjonale Turistvegene.”

I denne konteksten blir alt konsum, og det som måtte finnes av egenart, motstand og autentisitet i de stedene og tingene som anbefales svinner bort. Alt er like fantastisk, og alt nivelleres til det samme nivået. Det er ingen essensiell forskjell på det nye konserthuset i Kristiansand (Kilden), på den siste Audi A2, på et besøk i Toscana, på et kunstverk av Christian Boltanski og på en natt på Opposite House i Beijing. Eller et stopp ved de Nasjonale Turistvegene. Slik blir dette prosjektet et materielt uttrykk for ideen om at vi lever i et opplevelsessamfunn. Mens veien tidligere var til for å kjøre på, er dens oppgave nå å gi turisten, som konsumerer verden med øynene, noe å se på. Stoppestedene gjør veien til middelet for opplevelsen. 

Nasjonalromantikken lever

Det er imidlertid ikke hele sagaen. Selv om Nasjonale Turistveier kan leses som en del av den neoliberale orden, så finnes det også noe annet som ligger latent i prosjektet. Du merker det egentlig ganske raskt. I det du stanser foran Carl-Viggo Hølmebakks rasteplass med sin ikke spesielt kompliserte referanse til Harald Solbergs ”Vinternatt i Rondane”, så spoler hodet tilbake og blar opp i hukommelsen og bevissthetens mange lag. 

Det er mulig at ”det norske landskapet” ikke er én ting, det er mulig at det er en stor og variert masse av natur og kultur. Objektivt er det selvfølgelig slik, men dette landskapet er eltet sammen til en av de lange og mange fortellingene som skapte nasjonen som en kulturell helhet. Det er nasjonalismens oppskrift som ble benyttet også her, som skrev alle tilfeldigheter inn i en saga der alt har en mening. Fjellene, uansett hvor ulike de er, er deler av ett hele. Folkenes enhet er større i fortellingen enn i virkeligheten, og når historikeren Benedict Anderson beskriver hva nasjonalismens kjerne er, gjør han det i en bok med den talende tittelen: ”Forestilte fellesskap”.  

Ok, men det var da – på det sene 1800-tallet. Selv om det fortsatte med svakere kraft, så tok det jo slutt en eller annen gang mot slutten av det 20. århundret. OL på Lillehammer i 1994 var bare et blaff, eller hva? Men det stemmer ikke. Det er fremdeles nasjonalismen, i ett av sine mange gevanter, som orkestrerer et prosjekt som Nasjonale Turistveger. Den finnes ikke bare som ekstrapolert estetisk praksis, rammet inn av fine fortellinger om alt man kan se, men også som direkte arvtaker etter Tidemand og Gude. Det de nasjonalromantiske kunstnerne i gullalderen representerte sees i dag på samme vis i dette prosjektet, men i all sin perfeksjon trer det fram som et nesten orwellsk tiltak. Det binder historien til masta, slik alle platte fortellinger alltid gjør. Ikke i kraft av å ville konservere fortiden, men i kraft av nok en gang å definere hva som er ”det nasjonale”; denne gang som en estetisk praksis der modernismens repertoar møter naturen og kulturlandskapets kompleksitet, med en implisitt forståelse av at dette er det egentlige norske. Nasjonalromantikken slik vi kjente den er utdatert, men de Nasjonale Turistveger er den postmoderne utgaven av denne ideen.

“Nasjonale Turistveger viser ikke minst sin tomhet gjennom å være like gravalvorlig og fri for ironi som en julesalme.”

Nasjonale Turistveger viser ikke minst sin tomhet gjennom å være like gravalvorlig og fri for ironi som en julesalme. Det hadde vært befriende om Statens Vegvesen hadde dempet sine ambisjoner om totalregi av disse landskapene og heller inkludert en del forferdelig skrotete bygninger i sin forestilling. Hvor ble det av bygningene som bare er prosa, som er satt opp av det lokale tømrerfirmaet og tegnet av en teknisk tegner i kommunen? Hvor ble det av de ambisiøse, men i arkitektonisk forstand mislykkede lokale forsøkene på å lage fine veikroer midt på 1980-tallet, de som serverer middels gode hamburgere i et lokale med vinyl på gulvet og DDE på radioen? 

Det er noe som går tapt når alt blir gjennomdesignet og alvorlig. Det som virker forførende og befriende første gang blir ganske raskt noe helt annet: et ryddig horrorkabinett av perfekt form, under en glasur av brautende selvbilder signert de offisielle turistpusherne.

Nasjonale Turistveger er slik sett et symptom på vår egen tilstand, og konstrueres som en presis sammenføyning av den globale kapitalismens nye form, og den norske nasjonalismens oppdaterte uttrykk. Det er oss i 2012. Det kunne vært verre. Kanskje.

Sjelden blir arkitektonisk kvalitet formulert som eksplisitt statlig politisk strategi og enda færre eksempler er å finne på at denne typen politikk holdes ved like og entusiastisk følges opp over tid. I Norge er nå det politisk korrekte å overføre all myndighet som vedrører natur, landskap og det bygde til kommunalt nivå. 

”I Norge er nå det politisk korrekte å overføre all myndighet som vedrører natur, landskap og det bygde til kommunalt nivå.”

Sterkt sentralstyrt har likevel målet om å utvikle 18 Nasjonale turistveger med en samlet veglengde på 2151 km blitt fulgt opp, og i de siste 25 åra er en konsistent politikk satt ut i livet. I løpet av 2018 vil 149 av et langtidsprogram som omfatter 250 arkitektur- og kunstprosjekter langs turistvegene være gjennomført, og ifølge Nasjonal transportplan skal rutene være komplette og Norwegian Scenic Routes – som er den nye engelskspråklige betegnelsen – framstå som en «helhetlig attraksjon innen utgangen av 2023».¹ 46 prosjekter langs turistvegene – også disse interessante oppgaver for norske arkitekter – vil bli bygd fram til 2023 og resten av porteføljen, enkel matematikk sier 55 prosjekter, vil bli finansiert fram til 2029, i en periode da turistvegarbeid i like høg grad vil dreie seg om forvaltning og vedlikehold som ny design og investeringer. 

Ser vi på totalinvesteringene helt fra Reiselivsprosjektet, forløperen og pilotprosjektet for fire strekninger som startet opp i 1994, skal det fram til 2029 være investert 4,4 milliarder kroner (omregnet til dagens priser). 3,9 milliarder kroner av dette skal dekkes over Samferdselsdepartementets budsjett. Med en investeringsperiode på 35 år er altså gjennomsnittlig årlig statlig turistvegbudsjett 112 millioner kroner i året.

Målt mot de svimlende summene som planlegges satt av til teknisk infrastruktur i Nasjonal Transportplan 2018–2029, må dette oppfattes som lommepenger, men sett som kostnad for et arkitekturprosjekt, snakker vi her om betydelige beløp. Hovedkvarteret til Norges Bank kostet 2,8 milliarder (1986-kroner),² Operaen 3,7 milliarder (2008-kroner) og det ulykksalige påbygget til Stortinget som fortsatt er under arbeid er foreløpig stipulert til 2,3 milliarder. Stortinget godkjente høsten 2017 en kostnadsramme på 5,3 milliarder for det nye Nasjonalmuseet, som altså slår Turistvegprosjektet med 400 millioner. Siden finans, skjønnsang, underjordiske parkeringsplasser for stortingsmenn og museer oppfattes som nødvendige, mens fellesinnvesteringer i reiseopplevelser er noe man koster på seg, kan det være fornuftig å vurdere hva oppdragsgiveren – den norske staten – fikk ut av det hele, målt opp mot intensjonene. I denne artikkelen dreier diskusjonen seg om effekter. Arkitekturen og hvordan den har utviklet seg over tid i prosjektet, vil jeg reflektere over i andre publiseringskanaler.

Intensjoner

I Turistvegprosjektet fant myndighetene en strategi som kunne styrke regional utvikling både gjennom økt turisttrafikk og ringvirkninger av investeringer. I sin innstilling til Norsk veg- og vegtrafikkplan 1994–1997 ba Samferdselskomiteen departementet vurdere å ta initiativ til samarbeid mellom reiselivsnæringene, bilorganisasjonene og vegmyndighetene.

”I Turistvegprosjektet fant myndighetene en strategi som kunne styrke regional utvikling.”

Målet var å finne fram til tjenlige måter å videreutvikle og markedsføre vegen som ledd i et reiselivsprodukt. Siden har de norske Scenic Routes blitt omtalt i seks generasjoner stortingsmeldinger av typen Nasjonal Transportplan, tre handlingsprogrammer for Statens vegvesen sin oppfølging av transportplanene, 17 budsjettforslag fra Samferdselsdepartementet, Kommuneøkonomiproposisjonen for 2010 og to reiselivsstrategier fra regjeringen.³ I Stortingsmelding nr. 46 fra 1999, da Turistvegprosjektet ble politisk velsignet og klarsignal og penger gitt etter en fem års prøveperiode, formuleres det essensielle:

Reiselivsnæringa betyr mye for distriktene. Vegnett og ferjeforbindelser er viktige for næringen, – både for framkommeligheten og fordi det gir turistene opplevelser underveis. Det er satt av midler til spesiell satsing på utvikling av noen nasjonale turistveger.

Stortingsproposisjon nr.1 for budsjettåret 1999 hadde oppsummert Reiselivsprosjektet som viktig og konkretisert diskusjonen om organisering, finansiering, kvalitet og kvantitet. Dokumentet definerte en betraktningsmåte. Sett som ferdselsveg for turister ble vegnettet delt inn i turisttransportruter, turistvennlige ruter og – her blir navnet stadfesta dog foreløpig uten stor N – nasjonale turistveger. En ville velge veger i områder med «storslått natur». Kvalitetskravene skulle være sterke og uomgjengelige, både når det gjaldt opplevelse, tilrettelegging og service langs vegen. «På bakgrunn av opplysninger og erfaringer begrenser potensialet i Norge til et sted mellom 15–25 nasjonale turistveger» fastslår denne 20 år gamle proposisjonen.

”Tilrettelegging for sykkelturisme og for avstikkere på stier ut i naturen er langt viktigere nå enn ved starten av prosjektet.”

Omkring 60 ulike alternative ruter ble lansert, for eksempel en «villmarksveg i det indre av Norge fra Halden via Røros til Nidarosdomen».⁴ I 2004, etter omfattende diskusjoner om organisering og konsept, festet en seg ved 18 vegstrekninger, de fleste i vest og nord, der naturen er dramatisk og reiselivspotensialet størst. Flere av vegene krysser fjellet mellom vest og øst. To av de valgte strekningene er øst i Norge (Rondanevegen og Valdresflya). Trøndelag, Telemark og Sørlandet fikk ingen. Strekningene er justert, avstanden mellom «storslått» naturopplevelse og likegyldig bygd kaos er kort i dette landet. Fra tid til annen er politiske ønsker om nye turistveger blitt avvist. Tilrettelegging for sykkelturisme og for avstikkere på stier ut i naturen er langt viktigere nå enn ved starten av prosjektet. Budsjettdiskusjonen er alltid krevende. Spørsmålet om hvor ansvar og myndighet skulle ligge har utfordret prosjektet i en periode da mye av virksomheten i Statens Vegvesen har blitt desentralisert og delt opp. Likevel har ingen vesentlige endringer skjedd i turistvegpolitikken etter årtusenskiftet.

Organisering og konsept

Turistvegene var politisk tenkt som et stort og omfattende prosjekt som inkluderte hele landet og involverte mange ulike interesser. Både et tydelig konsept og en handlekraftig organisasjon var derfor nødvendig. Rundt i verden fantes noen forbilder. Franske veikart har lenge ved hjelp av grønne linjer markert ferdselsruter som på en vakker måte beveger seg gjennom natur, kulturlandskap og historiske landsbyer. Dagens «Le route de vins» viderefører dette konseptet. I Tyskland kan vi følge «Romantische Strassen» og i USA «the Scenic Byways».

”Ser vi tilbake, var det på ingen måte gitt at dette ambisiøse og langvarige prosjektet skulle lykkes.”

Ser vi tilbake, var det på ingen måte gitt at dette ambisiøse og langvarige prosjektet skulle lykkes. Helt avgjørende var det at sivilingeniøren, vestlendingen og musikeren Jan Andresen, med solid fartstid fra Statens Vegvesen, i 1998 ble ansatt som leder og fortsatt drar lasset. Turistvegutbygging dreier seg jo ikke først og fremst om framkommelighet og sikkerhet, men om kultivering. Ser man prosjektet som mer enn vegforvaltning – som næringsprosjekt, tiltak for regional utvikling og/eller et kulturprosjekt – kan det synes merkelig at en nasjonal utbyggings- og forvaltningsorganisasjon som Statens Vegvesen er byggherre. Men trolig ble vegvesenets hierarkiske organisasjon, handlingsevne og økonomiske forankring i statsbudsjettet også en nødvendig forutsetning. En nøkkel var at prosjektet ble forankret i toppledelsen og at assisterende vegdirektør Kjell Bjørvig tok Turistvegene til sitt hjerte. Et eget Turistvegkontor ble etablert på Lillehammer, nå i 2018 med 15 tilsatte inkludert de strekningsansvarlige rundt om i landet. Kjernebemanninga har vært stabil siden starten, og dette er nok også en grunn til at en har vært i stand til å holde kursen. Staben av erfarne og dyktige rådgivere som har fylt ulike roller i prosjektet har også stort sett kun endret seg gjennom naturlig avgang.

Den organisatoriske tilhørigheten til Statens Vegvesen definerte entydig turistvegene som et infrastrukturprosjekt. Tiltakene skal ses på som en del av veganlegget og ikke som en del av stedene vegen går gjennom. Veg og natur er kontekst, ikke stedlig bebyggelse; morfologi og ikonografi. Rasteplasser, utsiktspunkter, og toalettanlegg langs norske veger hadde lenge hatt en nærmest katastrofal dårlig kvalitet. Plasseringen var tilfeldig, sikkerhet ved avkjøring og parkering var ikke tatt vare på, plassene var håndverksmessig svakt utført, og dårlig vedlikehold og renhold gjorde stedene lite attraktive. Rent estetisk synes vegmyndighetene å ha hatt valget mellom grovskåren elghodearkitektur med referanse til vikingtid og bygderomantikk, eller tilfeldige samlinger av sprengstein og snekkerier gjennomført av vegmester i samarbeid med teknisk kontor i kommunen og lokale byggmestere.⁵

Tiltakene var selvfølgelig nødvendige, vegfarende ønsker å stoppe, se seg om, grille, hygge seg og må få besøke «restrooms» også på vegstrekninger uten kort avstand mellom bensinstasjoner. Merkverdigheter kan også være sjarmerende. De kan til og med savnes: «Hvor ble det av bygningene som bare er prosa, som er satt opp av det lokale tømmerfirmaet og tegnet av en teknisk tegner i kommunen. Hvor ble det av de ambisiøse, men i arkitektonisk forstand mislykkede forsøkene på å lage fine veikroer midt på 1980-tallet, de som serverer middels gode hamburgere i et lokale med vinyl på gulvet og DDE på radioen», sier Erling Dokk Holm og slakter arkitekturen i Turistvegprosjektet ved hjelp av nostalgiske referanser og påstander om overkultivering. ⁶

Alt dette finnes der ennå, tilgangen på dårlig ferdigmat i hjemmesnekrete omgivelser er overveldende langs alle norske veger. Ambisjonen har ikke vært å fjerne det som noen oppfatter som uskjønt og skjemmende, andre som autentisk og historiefortellende. Det valgte konseptet dreide seg om å kultivere og å vise fram Turistvegene som et nytt, men historisk forankret lag av infrastruktur.

”Det valgte konseptet dreide seg om å vise fram Turistvegene som et nytt, men historisk forankret lag av infrastruktur.”

 Vannkraftanleggene i Norge er nesten ukjente som byggverk og strukturer. Spektakulære veg- og jernbaneanlegg oppfattes som teknisk pragmatikk. Oljeinstallasjonene i Nordsjøen er aldri blitt konseptualisert som nasjonale symboler og formidabel ingeniørkunst. «Norwegian infrastructure was never on display» til tross for at det er i møtet mellom natur, infrastruktur og ingeniørkunst vi har mest å vise fram.⁷ Dette gjøres for første gang i Turistvegprosjektet. Her legges både infrastruktur og landskap «on display» Man reiser gjennom og opplever landskapet, men man sanser og erfarer også infrastrukturen.⁸

En av de største utfordringene må ha vært spørsmålet om hvordan man innenfor dette konseptet legger til rette for landskapsopplevelse. Trolig er konseptet gradvis utviklet gjennom enkeltprosjekter, der jeg har erfart at usedvanlig mye tid er brukt til samtaler mellom arkitekt og byggherre. Hovedsakelig dreier landskapsopplevelsen seg om bevegelse og en serie av skiftende tablåer og økosystemer langs en meandrende vei. En annen, og i de «storslåtte» områdene ofte dominerende variant, dyrker utsikten, en type landskapsopplevelse som ble skapt av de kulturelle elitene under romantikken og fortsatt er svært mange turisters mål. En tredje kategori er prosjekter med et tydelig narrativt innhold. Den fjerde kategorien omfatter prosjekter som tolker landskapet som en direkte kroppslig opplevelse av økologiene på stedet – furuskogen, fossefallet, strandenga, fjellmyra.

I hvilken grad disse ulike måtene å forholde seg til landskap på er relevante i dag, og vektleggingen mellom dem i prosjektene som er bygd, har vært et tema. En type kritikk dreier seg om at tiltakene for eksempel kunne vært utviklet som en del av naturen og ikke som en del av vegen. Tilnærmingen kunne med andre ord vært biologisk i motsetning til antroposentrisk, og diskusjonen av forholdet mellom bygg og natur erstattet med utsagnet «hus er natur». Søken etter en sublim og romantisk landskapsopplevelse erstattet av en reflektert dypøkologisk tilnærming. En annen type kritikk dreier seg om ambisjonene: Prosjektet kunne åpnet for og oppfordret til bruk av naturen vegen beveger seg gjennom, og det kunne i større grad tatt sikte på å formidle kunnskap. 

”Prosjektet kunne åpnet for og oppfordret til bruk av naturen, og i større grad tatt sikte på å formidle kunnskap.”

Hvordan skulle en da diskutere arkitektur i prosjektet, og skille mellom det verdige og det uverdige? Ifølge Jan Andresen slo «dei unge arkitektane» Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk an tonen i 1994–1997 gjennom prosjekter på Sognefjellet og langs Gamle Strynefjellsvegen. «Forfriskande arkitektur i vakre omgivnader dukka opp i dalen og på fjellet.» «Osloskolen»⁹, som disse to arkitektene hører til, kom til å bli det rammeverket som arkitekturen i prosjektet ble diskutert innenfor.¹⁰ Tradisjonen var i praksis den eneste tilgjengelige og anvendbare. Den tilbød en semantikk for å utvikle arkitektur som forholdt seg til landskap, metodikk for å operasjonalisere stedlige forutsetninger, evne til å omsette enkle programmer til arkitektur og en tektonisk orientert materialtradisjon som behersket tre, stein, glass og betong. Ikke minst var generasjonen av arkitekter utdannet på 1980-tallet sultne på oppdrag. De drev nyetablerte kontorer med ledig kapasitet og kunne håndtere og videreutvikle denne tradisjonen.¹¹ Enkeltprosjektene langs turistvegene skal dekke behov som er ukompliserte og pragmatisk sett lette å forstå. Denne generasjonen av arkitekter gjorde Turistvegene til en arena for kultivering av det ordinære og for å omsette jordnære programmer til høyverdig arkitektur.

Kvalitet er kjerneverdien i Turistvegprosjektet, og kravet om kvalitet kommer fram i alle policy-dokumentene. Måten kvalitet i arkitektur omtales på er presisert over tid. Nå heter det at: «Arkitekturen skal være dristig og nyskapende samtidig som den skal formidle stemningen på stedet.»¹² Prosjektene skal fullt ut tilfredsstille alle brukskrav og som ingeniørkunst og håndverk være på høyde med det beste i verden. Går vi bak ordene vil jeg hevde at diskusjonen om kvalitet i arkitekturen kom til å foregå innenfor Osloskolens rammer. Statens Vegvesen planlegger vanligvis etter håndbøker og stiller eksplisitte og strenge kvalitetskrav i alle anbudsdokumenter. Diskusjon av arkitektonisk kvalitet er i langt større grad et spørsmål om skjønn, og prosjektorganisasjonen i Turistvegprosjektet er bygget opp slik at skjønnet kan bli systematisert som en del av utviklingsprosessen for prosjekter. Dette skjer ved at et arkitekturråd evaluerer prosjekter og diskuterer med konsulentene. 

Resultatet kan være beslutninger om mer tid for å utvikle arkitekturen, krav om konseptuelle endringer eller skifte av konsulent. Enkelte tiltak har man gitt opp fordi en ikke var i stand til å forløse prosjekter med tilstrekkelig kvalitet. Jeg husker to konkurranser og en mellomperiode med en annen arkitekt før Carl-Viggo Hølmebakk ble kontrahert for arbeidene ved Vøringsfossen. Mange arkitekter har prøvd seg ved eller i hullet i Torghatten på Helgeland og også ved steinstrendene på vegen mot Hamningberg i Varanger, men uten at man har kommet i mål.

Effekter av prosjektet sett som arkitekturpolitikk

Intensjonen fra starten av var aldri at Turistvegprosjektet skulle bli et utstillingsvindu for norsk arkitektur. Likevel ble Scenic Routes det internasjonalt sett mest omtalte norske arkitekturprosjekt noensinne. Bevisstheten om potensialet utviklet seg etter hvert, men ble aldri nedfelt i målsettingene. Da prosjektet feiret seg sjøl på Lillehammer i 2006 med dronning Sonja til stede, ble arkitektursatsingen diskutert eksplisitt. Hun velsignet prosjektet og tok i 2008 med seg en utstilling på statsbesøk til Portugal med arkitekturseminar på Faculdade de Arquitectura da Universidade Técnica de Lisboa der det nye store auditorium fortsatt bærer dronningens navn. 

Nasjonal omtale er talt og verdisatt hvert år siden starten. De siste seks årene har norsk presse publisert nær 11 000 artikler om Nasjonale turistveger. Omtaleverdien av dette er på over 240 millioner kroner.¹³ Internasjonal omtale er ikke systematisk bokført. Per Ritzler, en av de som har arbeidet lengst for å skape internasjonal interesse for prosjektet, forteller i en mail at det største oppslaget turistvegene sannsynligvis har hatt i internasjonal presse kom i oktober 2017 i New York Times. Prosjektet fylte forsida og dobbeltsider i deres reisebilag; 30 millioner treff per måned på nettutgaven, og estimert omtaleverdi i avisa på NOK 23 millioner.

Noe av den internasjonale interessen har vært resultat av bevisst markedsføring støttet av Utenriksdepartementet, og noen ganger Innovasjon Norge og reiselivsorganisasjoner. Internasjonal presse, fagfolk og reiselivsrepresentanter er invitert til landet for å oppleve turistvegene, og UD har støttet internasjonale utstillinger, fagarrangementer og bøker om prosjektet.¹⁴ For myndighetene dreier dette seg om å forfølge et sett av intensjoner; omdømmebygging, kultureksport der musikk og arkitektur synes å ha vært viktige satsingsområder, og stimulering av internasjonalt reiseliv i Norge. Faren er at denne typen kommodifisering, eller varesalg blander lakseeksport i midnattssol, norske fjorder og mykpornografiske bilder av spektakulær arkitektur til en usmakelig suppe. Og dette har skjedd, men den dominerende tendensen har vært presentasjon og diskusjon av prosjektet innenfor sofistikerte rammer, eller fylt av humor som i utstillingene som de svenske kunstnerne Peter Johansson og Barbro Westling kuraterte i 2006. På utstillingen «Omveg», vist i Norsk Form i Hausmannsgate, kunne vi se ned på en 16 meter lang modell av Norge der miniatyrbiler beveget seg digitalt styrt langs turistvegene, med filmkameraer montert som viste kjøreturen direkte på store skjermer der denne direkteoverføringen vekslet med nyskutte filmer fra Turistvegene.¹⁵ Etterfølgeren «Detour» var formet som et 1800-talls panoptikon, et titteskap, som turistvegene viste seg fram i. Utstillingen reiste verden rundt – alltid fulgt av forelesninger og diskusjoner – fram til den falt sammen av slitasje og materialtretthet på New School, Parsons, Manhattan i 2010. Alle de mest involverte turistvegarkitektene og mange av rådgiverne har vært invitert til å forelese internasjonalt om prosjektet. I februar 2017 var for eksempel Norwegian Scenic Routes tema på et fagmøte på Guggenheim i New York, der Peter Zumthor og Nina Berre presenterte turistvegprosjektet og Zumthors arkitektur på Steilneset i Varanger og i Allmannajuvet i Ryfylke. Alle internasjonalt orienterte arkitekturtidsskrifter har omtalt enkeltprosjekter langs turistvegene, presentert monografiske artikler om arkitekter i prosjektet, eller gitt informativ og sammenfattende arkitekturkritikk.

Hva skyldes da den internasjonale interesse? Er den drevet fram av en gruppe «well connected» smaksledende og klimafornektende turistvegpushere med ubegrenset tilgang til offentlige midler, som gjennom sin publisering og sitt høylytte prat overdøver langt mer verdifulle og framtidsrettede sider av norsk arkitektur?¹⁶ Min oppfatning bygger på et noe mindre konspiratorisk grunnlag. For det første er Turistvegprosjektet et uhyre originalt prosjekt, verden hadde aldri sett noe slikt før. «Surrealistisk og meningsfylt» skriver New York Times da de oppsummerer reiseopplevelsene i denne blandingen av vill natur, bygdekaos og «contemporary» arkitektur og kunst.¹⁷ Prosjekterfaringene er også overførbare og er blitt sett som relevante i så forskjellige land som Island, Irland, Skottland, Chile, Sør-Korea og Kina. 

For det andre, Turistvegprosjektet er omfattende og sammensatt av en strøm av mindre fortellinger som hver for seg fortjener oppmerksomhet. Bare ti av tiltakene er omfattende arkitekturprosjekter enten for å utvikle spesielle attraksjoner som Eldhusøya langs Atlanterhavsvegen (Ghilardi + Hellsten) eller for å rydde opp og ordne kapasitet og tilgjengelighet som på Trollstigplatået (Reiulf Ramstad). 168 av tiltakene (2029) vil være mindre rasteplasser og utsiktspunkter og 57 (2029) ulike ordnende tiltak i tettsteder, ved reiselivsbedrifter og på fergeleier. Prosjekter av Jarmund/Vigsnæs kan illustrere den siste odde gruppa: ett samfunnshus ved Gimsøystraumen, ett utfoldbart utstillingslokale i Henningsvær og et nebbgult gjerde som leder opp til utsiktspunktet i Nappskaret. 15 er rene kunstinstallasjoner som er valgt ut etter en annen logikk enn arkitektur- og designprosjektene, med en installasjon langs hver veg, kreert av internasjonalt kjente kunstnere. Prosjektet er definitivt «i tida». Natur- og landskapsoppmerksomheten fører til at Norge blir mer attraktivt som turistmål. Installasjonene representerer også noe særmerket. De viser en materialitet, taktilitet og situasjonsforståelse som den globale arkitekturen sjelden håndterer. Kanskje den internasjonale interessen kort og godt skyldes kvaliteten på det som bygges. 

En konsekvens er at norsk arkitektur er blitt kjent i utlandet. Turistvegprosjektet skal ikke pekes ut som enkelttiltaket som skapte interessen. Fenomenet Snøhetta skal så absolutt ha sin del av æren. Det samme skal særegne enkeltprosjekter som det internasjonale frølageret på Svalbard. Norsk arkitektur omtales nå endelig på linje med de svenske, danske og finske tradisjonene. De viktigste effektene kan vi etter min mening likevel lese internt i den norske arkitekturverdenen.¹⁸ Omkring 50 kontorer – arkitekter, landskapsarkitekter, interiørarkitekter, kunstnere og designere inkludert – har så langt utført oppdrag innenfor Turistvegprosjektet. 80-tallsgenerasjonen ble trukket inn allerede midt på 1990-tallet, og prekvalifiseringsprosesser for å rekruttere nye unge formgivere ble gjennomført både i 2007 og i 2014. Turistvegkontoret tilbød ikke høge timesatser, men budsjettet for prosjektering var omfattende målt mot byggekostnadene. Programmet ga derfor unge og talentfulle arkitekter mulighet for å eksperimentere og gradvis raffinere prosjektene sine innenfor det som kunne fungere som en konstruktiv dialog med byggherre og arkitekturråd. En generasjon av norske arkitekter etablerte seg ved hjelp av Turistvegprosjektet, folk som nå er i 50-åra. Av de mest brukte er Jensen & Skodvin, Carl-Viggo Hølmebakk, Jarmund/Vigsnæs, Manthey Kula, Knut Hjeltnes og 3RW og blant landskapsarkitektene Inge Dahlman i Landskapsfabrikken. For et kontor som Jensen og Skodvin ble turistvegprosjektene piloter også for framtidige prosjekter – et åpent laboratorium og en plattform for videreutvikling – som gjorde det mulig for dem å spisse betraktningsmåter, eksperimentere med formkonsepter og profesjonalisere daglig kontordrift og forretningsmodell.¹⁹ 

Jeg mistenker at det er mulig å trekke denne argumentasjonen enda lenger. Norsk poetisk modernisme, ved AHO kalt Osloskolen, hadde stivnet i sine egne forbilder. Man var mer opptatt av hvordan arkitektur skulle se ut enn av de verdiene, holdningene og arbeidsmåtene tradisjonen bar i seg. Osloskolen framsto for mange som en «stilart». Turistvegprosjektet tilbød prosjekter som lot seg løse innenfor denne tradisjonen, men ble samtidig et medium for å fornye, ofte på en leken og uhøytidelig måte.²⁰

Effekter av prosjektet sett som regionalpolitikk

Ett av problemene ved å måle økonomiske effekter, er at vegene er et av mange offentlige og private tiltak som er satt i gang for å stimulere reiseliv, og at årsak/virkning derfor er vanskelig å isolere. Trender i nasjonal og internasjonal turisme er en uavhengig variabel og, ikke minst, tiltak trenger tid for å få effekt.

Tallet på internasjonale reisende stiger sterkt. Reiselyst og reiseaktivitet vokser for eksempel eksponentielt i et land som Kina med en stor middelklasse og en befolkning som tidligere ikke har hatt råd til ferie. I Norge økte antallet kinesiske turister 38 % fra 2015 til 2016. Av verdensdelene er Europa historisk sett den mest besøkte. Innreiser til Nord-Europa økte med seks prosent og til Norge med 12 prosent fra 2015 til 2016. Landet tar en større andel av internasjonal turisme. World Tourism Organization (UNWTO) trekker ifølge Innovasjon Norge fram terrorfrykt, vekslingskurs og lave oljepriser som viktige faktorer som påvirker reisevalgene. Som turistmål er Island sammenlignbart med de områdene turistvegene betjener i Norge. Antall turister som besøker Island steg fra 2010 og framover med 20 % i året og med hele 40 % i 2016. Landet har i underkant av 340 000 innbyggere og 2 millioner turister besøkte Island i 2017.²¹ Og dette på tross av at den islandske krona de siste fem åra har styrket seg kraftig mot Euroen. 

Å reise i Norge har derimot blitt billigere for folk som lønnes i Euro, Dollar eller RMB. Innovasjon Norge legger årlig fram «Reiselivstall for Norge», og dokumentet viser at norsk reiselivsnæring er større og har mer omfattende økonomisk betydning enn de fleste tror.²² Da Ragna Weider og undertegnete deltok i arbeidet med å lage turistplan for Finnmark i 1972, var holdningen på fylkeshuset i Vadsø at det lureste ville være å betale turistene hundre kroner for å snu ved fylkesgrensa. De ødela og beskattet naturressursene på bekostning av lokalbefolkningen. Tall fra SSB (2016) viser at 4,2 % av BNP i fastlands-Norge skapes i reiselivsnæringa, en av 15 arbeidet i turistnæringa, det samlete turistkonsum i landet var på 159 milliarder og av dette konsumerte utenlandske gjester 29 %. Reiselivet betyr stadig mer for norsk økonomi, men er mindre viktig for nasjonaløkonomien enn i mange andre land. Derimot har reiselivet uhyre stor betydning for mange regionale økonomier i distriktene der vekstmulighetene er vanskelige å finne, og disse distriktene betjenes av turistvegene. Er man som undertegnete enig i målet om å bevare bosetting over hele landet er dette et interessant faktum.

Etterspørselen i norsk reiseliv er relativt konvensjonell. Ifølge Innovasjon Norges undersøkelse av de mest attraktive søkeordene som brukes når potensielle turister leter seg fram, vinner «Natural Wonders» (1 977 799 treff), etterfulgt av «Fjords and Glaciers» (1 345 077 treff) og «Northern Lights» (456 077 treff). De mest attraktive aktivitetene er ifølge undersøkelsen «oppleve naturen», «ha det moro», «oppleve fjordene» og «oppleve fjellene». Spesielt i Fjord-Norge og i Nord-Norge har turistnæringa fortsatt stort potensial. Antallet baseturister med lange opphold i regionene øker, og mulighetene for helårsturisme ser ut til å være i ferd med å bli utløst i deler av Nord-Norge. Transportbildet er langt mer sammensatt enn tidligere, el-bilene myldrer også langs turistvegene, og bobilene bringer sykler til hele familien med seg. Turister tar seg i hovedsak fram til Norge med fly, det er her vi finner de negative klimatiske effektene av internasjonalt reiseliv.

Trafikken øker langs alle turistvegene, og attraksjonene er stadig mer besøkt. Turistvegkontoret på Lillehammer fikk i 2017 laget en rapport som målte økonomiske effekter, bygd på dybdestudier av turistvegene i Rondane og Varanger, begge strekninger som ligger i utkanten av turistenes kjerneområder. Rapporten ble laget av konsulentfirmaet Menon Economics og undersøkte hvorvidt vegene hadde hatt en positiv virkning på reiselivsbedriftene lokalt, og hvor stor denne effekten har vært.²³ Menon sirklet inn de relevante bedriftene langs vegene og fant sammenlignbare referansebedrifter, analyserte regnskapstall og isolerte eventuell effekt av beliggenhet langs en turistveg. I vitenskapelig språkføring er konklusjonen slik: 

Vi finner at reiselivsbedrifter langs turistvegene har hatt merkbart sterkere verdiskapingsutvikling enn sammenlignbare referansegrupper etter åpning av turistvegstrekningens viktigste attraksjoner. Vi konkluderer med at de nasjonale turistvegene etter all sannsynlighet har hatt en positiv effekt på lokal verdiskapning innen reiselivsbedriftene langs vegstrekningene. Vi finner imidlertid ikke effekt av de nasjonale turistvegene på verdiskapning innen handelsbedrifter langs turistvegene. ²⁴

De økonomiske resultatene for reiselivsbedrifter både langs Rondane-vegen og langs Varanger-vegen viser altså at Turistvegene har fungerte som et regionalt utviklingsprosjekt. 

Som del av undersøkelsen gjennomførte også Nasjonale turistveger en systematisk intervju-undersøkelse av reiselivsbedriftene. Jeg siterer Ingrid Tjelle ved Ekkerøy feriehus rett nord for Vadsø, intervjuet 12.1.2017. Hennes svar synes å være typisk:

Det er vanskelig å måle hvor mange som kommer pga. NT og hvor mange som kommer pga. fugleturismen og naturbasert turisme, bildet er sammensatt, men NT er en av hovedpilarene som reiselivet hviler på. Jeg markedsfører det for alt det er verdt. Jeg forteller om det og om Steilneset til de som ikke kjenner til det, noen virker som de bare lander her, andre er svært bevisste. Jeg hadde nettopp et kunstner/arkitektpar her fra San Francisco, de visste alt, kunne om Steilneset, Hamningberg og historien. For oss er NT kjempeviktig! Det er derfor vi har turt å satse, vi investerte 5,5 mill. i fjor, på grunn av økningen i trafikken.²⁵

Undersøkelser av ringvirkninger er ikke systematisk gjennomført. De fleste anleggene er bygd av lokale entreprenører. De tekniske løsningene har ofte vært krevende og lokale fagfolk har måttet strekke seg. Dette er et eksempel på hvordan Nasjonale Turistveger også er en del av et nødvendig kulturelt og kunnskapsmessig moderniseringsprosjekt i det rurale Norge. 

På oppdrag fra Nasjonale Turistveger har Karl Otto Ellefsen laget en omfattende oppsummering av «politiske strategier og faktiske resultater» med diagrammer, bilder og tekst som er blitt publisert over 14 sider i Arkitektur N 3/18. Han skriver bl.a.: 

«Vi konkluderer med at de nasjonale turistveger etter all sannsynlighet har hatt en positiv effekt på lokal verdiskaping innen reiselivsbedriftene langs veistrekningene. Det finnes imidlertid ikke effekt av de nasjonale turistveiene på verdiskaping av handels-bedrifter langs turistveiene».

I rapporten prøver han i etterkant å fortelle hvor vellykkede prosjektene er, for å rettferdiggjøre kostnadene og for å gi grunnlag for flere prosjekter frem til 2029, budsjettert til ca. 1400 millioner kroner.

Når rasteplassprosjektene samlet til nå har kostet 2400 millioner kroner, må vi ha lov til å spørre: Hvor er bærekraften i dette nasjonale prosjektet, når turistene på den andre siden av veien ser nedlagte gårdsbruk, der sauene er borte fra kulturlandskapet som har vært beitet i flere tusen år, og en natur som gror igjen? Nå reklameres det med utsøkt utsikt og opplevelsen av å gjøre sitt fornødende med glass i dodøren. Men finnes det ikke andre forhold som det kunne være av interesse for turistene å oppleve i dette langstrakte landet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», og som kunne ha blitt forsterket med tilsvarende støtte?

Nasjonale Turistveger har klart å oppnå sin målsetting ved at «reklameprosjektene» har fått utrolig mye oppmerksomhet. Bare de siste seks årene har norsk presse publisert nær 11 000 artikler om Nasjonale Turistveger. Utenlandske omtaler kommer i tillegg, med millioner av treff på ulike nettsider. 

Men all denne oppmerksomheten er ikke noe bevis på at dette er stor arkitektur og en riktig trend å fortsette med, når vi vet at det spesielle med Nasjonale Turistveger er at de har fått lov til å disponere indrefileten av norsk natur til rasteplasser over hele landet, som noen steder er blitt kronet med toalettdesign som et blikkfang. Dette ville aldri blitt tillatt hvis private initiativer sto bak.

Nasjonale Turistveger forstyrrer forståelsen av sammenhenger, og undergraver at arkitektur er noe mer enn utforming av utsiktsterrasser og noen vegger omkring et toalett, bygget som en kontrast til en unik utvalgt natursituasjon.

God arkitektur er et formsvar på mange flere forhold gjennom sin funksjon, og gir en tolkning av hvordan det inngår i en større sammenheng. Svein Hatløy, grunnleggeren av Bergen Arkitektskole, understreket at et hus skal være en del av et landskap, ikke dominere det. Mens filosofen Arne Næss en gang sa til noen BAS-studenter: «Vi må ha lov å bygge fysiske byggverk i vår natur, når byggverket inngår i en økologisk sammenheng».

En annen alvorlig side ved Turistveg-prosjektenes positive medieoppmerksomhet, er at det for byggherrer, arkitekter og arkitektstudenter etterhvert har utviklet seg en trend og en felles idé om at det er slik arkitektur skal være.

Det nye Munch-museet i Bjørvika er et eksempel på en slik forenklet tankegang, som et «signalarkitekturbygg». Bygget kommer til å bli den nye «Nasjonale Turistveg-rasteplassen i Oslo», hvor vi får panoramautsikt over byen, og med Operaen under oss kan vi fort komme til å glemme hvorfor vi egentlig er kommet til den skjeve høgblokken med gedigne konstruksjoner innkledd i glass – en lukket form som okkuperer byrommet.

Nesten samtlige prosjekter i Statens vegvesen sitt program for Nasjonale Turistveger er også blitt publisert i Arkitektur N. Utsøkte, spennende og spektakulære rasteplasser med landskapsdesign og spesiell toalett-design. Er disse prosjektene virkelig så enestående og interessante at det er nødvendig å publisere alle? Er de ment som forbilde for oss arkitekter, eller er det for å vise hvordan noen «unge», utvalgte arkitekter har fått anledning til å leke seg fram til et spesielt utformet toalett for en byggherre som har godt med penger?

Et eksempel på et prosjekt som har fått sin plass i Arkitektur N, er Steinsdalsfossen i Norheimsund. Rasteplassen er bygget opp som et stort, spesielt og grønt betongobjekt, som får så mye oppmerksomhet at fossen kommer helt i bakgrunnen. Byggeriet er satt inn som et dominerende fremmedelement i en jordbruksbygd. Designstandard og kostnader er langt over gjennomsnittet for vanlige folk som driver gårdsbruk og holder det grønne landskapet i hevd, med spor etter tre tusen år gamle byggetradisjoner. På en måte er prosjektet «frekt» i forhold til nærmiljøet, men de lokale politikerne lar staten holde på, bare de betaler.

Dette prosjektet forteller også om en ny designarkitektur planlagt fra et annet sted. Det kommer fra en designkultur rundt AHO i Oslo og er finansiert av staten. En egen «turistvegavdeling» i Statens Vegvesen har fått myndighet til å engasjere arkitekter for å lage rasteplasser med «landskapsdesign» og toalett med «toalettdesign» i urørt norsk natur i hele landet.

Rasteplassene er spesielt utformet med en materialkontrast i forhold til omgivelsenene og er blitt plassert på steder hvor det er spesielt fin eller spektakulær utsikt – nifse stup eller uendelig hav – som fungerer som kulisser for «turistblikket» og som egner seg spesielt godt til fotografering.

På denne måten er rasteplassene blitt en fortsettelse av nasjonalromantikkens litt overflatiske «prospekt-tradisjon», som oppdaget naturen som bilde, der inspirerte malere laget vakre naturbilder som borgerskapet kunne ha hengende på sine vegger. 

Toalettbyggene skal ha utsøkt design, som en kontrast til sine omgivelser. De skal bli lagt merke til og vise en byggherre som har god råd, på samme måte som de tidligere storgårdene i innlandet viste frem sine staselige stabbur og loft. Toalettbyggene er blitt en videreføring av en romantisert «norsk -byggetradisjon».

Nå må vel de Nasjonale Turistvegers tid snart være forbi og bli avsluttet, da målsettingen deres er i utakt med dagens bærekraftdiskusjon og Parisavtalen. I dag må vi ha andre og mer helhetlige holdninger til hva bærekraftig norsk natur er. Landskapet må betraktes som noe annet enn kulisser og våre omgivelser må være noe mer enn en kontrastbakgrunn for forfinede objekter.

Statens vegvesen er et statlig organ med ansvar for å bygge, drifte og vedlikeholde en infrastruktur med veger for biler i hele landet med sine fjell, daler og fjorder.

Bilbruken har lagt føringer for utviklingen i vårt samfunn i lang tid og fortsetter å være bestemmende. Myndigheter og politikere viser ingen tegn verken å ville evaluere eller endre denne utviklingen. Utbygging av kollektiv transport, som alternativ, er det vanskelig å få gjennomslag for da slike løsninger ikke ligger innenfor målsettingen for Statens vegvesen. 

Bilen med sin individuell frihet for persontransport og godstransport, får ukritisk og med minimale restriksjoner okkupere mer og mer areal i vår natur til motorveger, trafikkmaskiner, parkeringsplasser og garasjer. I tillegg gir den økende bilbruken et betydelig tilskudd til CO2-utslippet og forurensningen av luften, som selvfølgelig også må betraktes som en del av naturen.

«Nasjonale turistveger» er et landsdekkende prosjekt som Statens vegvesen har ansvar for å gjennomføre. Prosjektet har som overordnet mål å sikre at enkelte vegstrekninger blir spesielle turistattraksjoner. Jonas Gahr Støre og Liv Signe Navarsete skriver i Statens vegvesens utstillingsbok OMVEG. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar: «Statens vegvesen sine ambisjoner gjennom Nasjonale turistveger er å forsterke, foredle og gi særpreg til kjøreopplevelsen. ... det er allerede oppnådd internasjonal arkitektfaglig anerkjennelse.» Vegfarende turister skal gjennom merkevaren Nasjonale turistveger tilbys det «ypperste av norsk natur sett fra bilvinduet» (Nasjonale Turistvegers nyhetsbrev mai 2005), samtidig som en skal kunne gå ut av bilene på spesielt tilrettelagte steder med vidt utsyn over landskapet eller på nifse steder med bratte stup, hvor en kan besøke toalett, legge fra seg søppel, fotografere, få informasjon, parkere bobilen om natten eller spise medbrakt mat.

At Nasjonale turistveger er et svært viktig prosjekt, ser man av omfanget. Det er snakk om å bruke 800 millioner kroner frem til 2015, og hele 100 millioner kroner bare i 2009, i tillegg til lokal kommunal innsats. Prosjektet har med sin størrelse nærmest uten diskusjon fått tillatelse til å bygge i uberørt natur på fine og spesielle steder over hele landet.

På denne måten har Statens vegvesen gjennom Nasjonale turistveger fått en myndighet til å definere den offentlige holdningen til norsk natur. Slik naturen fremstår i turistvegprosjektene, skal vi se på den, men ikke røre ved den. Naturen er blitt en slags antikvarisk gjenstand som vi skal betrakte på avstand. Vi skal ikke gå inn i den, og antakelig heller ikke være en del av den.

I OMVEG skriver prosjektleder Jan Andersen: «... det er nødvendig å vera dristig og spenstig når det gjeld kvalitet, ikkje minst i det arkitektoniske uttrykket.» Karl Otto Ellefsen antyder i samme bok at prosjektene har varierende kvalitet, og at det fysiske uttrykket er en blanding av arkitektur, kunst og designhåndverk, en slags hybrid arkitektur. Noen prosjekter er så opptatt av å vise seg som «hybrid arkitektur» av ypperste klasse at de stjeler all oppmerksomhet fra omgivelsene de står i. Prosjektene er så sterke i seg selv at de besøkende mister fokus på stedets natur. Arkitekturen «produserer» seg selv mer enn den presenterer landskapet. 

Disse prosjektene er en del av en form for «design»arkitektur som representerer en spesiell holdning til faget, en holdning som har utviklet seg på Østlandet helt siden Lillehammer-OL 1994 og Gardemoenutbyggingen, med Norsk Forms engasjement i ryggen og referanser til en misforstått Sverre Fehn.

Arkitekturhistorisk snakker noen om en «særnorsk poetisk modernisme» som har vokst frem i den senere tid. Gjemt bak dette begrepet har Nasjonale turistveger utviklet seg til «en ny norsk nasjonalromantikk» som er blitt en slags lekestue for norske arkitekter. All positiv oppmerksomhet prosjektet har fått, er med på å legitimisere mer bruk av uberørt natur og tilrettelegge for ytterligere vekst i bilbruken. Dette får åpenbart skje uten diskusjon. 

Målsettingen er nådd for Nasjonale turistveger: Prosjektene får stor, nærmest sensasjonell oppmerksomhet og går sin seiersgang i tidsskrifter verden over som reklame for arkitektene og for å lokke å flere turister til billandet Norge.

Det er synd at et så stort prosjekt som Nasjonale turistveger ikke i større grad tar fatt i dagens utfordringer, og setter vårt forhold til norsk natur i sammenheng med de globale miljøproblemene, men i stedet lager vakre «vegsmykker» som skaper avstand til naturen snarere enn kontakt med den. 

Andre prosjekter derimot, f.eks. vindmøller på land, som produserer fornybar ren energi, og som inngår i en økologisk og global sammenheng, er uønsket og er blitt direkte motarbeidet av Nasjonale turistveger, da de ødelegger turistenes opplevelse av «den norske naturen». 

Det virker som om dette turistvegsynet på norsk natur har bredt seg helt inn i den norske regjering, som har problemer med å løse miljømessige og økologiske utfordringer i eget land og i stedet kjøper seg fri med «miljøkvoter» andre steder.

Hvorfor er det «bilinstitusjonen» Statens vegvesen, og ikke Miljøverndepartementet, som har ansvaret for å administrere et så stort og viktig prosjekt, en av dagens hovedfortellinger om norsk natur? Hvorfor har ikke de unge arkitektene som Statens vegvesen har plukket ut, engasjert seg mer for å gi fysiske «formsvar» på de økologiske og landskapsmessige sammenhengene som setter norsk natur inn i en større sammenheng?

I Sverige har man utviklet en form for «turistvegprosjekter» med et helt annet fokus på naturen og den globale miljøsituasjonen enn man har i Norge. Det er bygget over 32 mindre besøkssentre, naturum, som de heter, rundt om i hele Sverige. Flere er under planlegging og bygging.

Det er så mange av dem (i forhold til de 13 store norske nasjonalparksentrene) at det går an å betrakte de svenske naturum som en slags turistvegprosjekter, steder som det er naturlig å oppsøke på en rundtur i landet. Spesielt de nyeste naturum er spenstige formsvar på den spesielle natursituasjon de er en del av. 

Naturum skal gi besøkende kunnskap om verden og inspirasjon til å se og utforske naturen selv. På hvert av stedene legges de økologiske sammenhengene pedagogisk frem med informasjon om insekter, dyr, vegetasjon, blomster, geologi, klima osv. på stedet. Det vises også hvilke miljømessige endringer som er i gang, og hvilke endringer som sannsynligvis vil komme til å skje i fremtiden ved en global oppvarming. 

Naturum er idag bemannet med velutdannet personale og har generøse åpningstider og gratis entré. Bygningene skal være estetisk tiltalende, og byggene skal være miljøtilpasset. Naturum er også en del av og et utstillingsvindu for den svenske regjeringens satsingsområder i miljøpolitikken gjennom utstillinger, lokale møter, brosjyrer osv. Og bruk av f.eks. vindmøller ser ikke ut til å forstyrre svenskenes syn på naturen.

Svenskene viser med sine naturum en åpen og fremtidsrettet holdning til sin natur, mens vi i Norge satser på en «ny norsk nasjonalromantikk» med et snevert og spesielt syn på vår natur, at det som skjer utenfor vegenes asfaltkanter, som gjengroing av kulturlandskapet og nedlegging av gårdsbruk og grendeskoler, er uinteressante temaer. De faller utenfor Statens vegkontors ansvarsområde, og dagens miljøproblemer og utviklingen av visjoner fremover faller dermed også utenfor dette store nasjonale prosjektet.

Nasjonale turistveger i sin nåværende «overspektakulære» form må stoppes. Ressursene bør i stedet brukes på funksjoner og tiltak langs vegene som viser turistene mer av levedyktige lokalsamfunn, i både nye og gamle kulturlandskap.