Stein Halvorsens og Christian Sundbys oppgave har vært å forme scenografien rundt et møtested, og folk kommer allerede langveis fra, fra Masi, fra Tana, fra hele Sameland, for å ta del i aktørenes utfoldelse når anledningen byr seg.  For å tydeliggjøre denne møteplassens struktur har Halvorsen og Sundby fulgt god modernistisk praksis og gjort bruk av funksjonenes symbolpotensiale. Det politiske hovedrommet, plenumssalen, er anleggets mest slående og lett gjenkjennelige form. Den grånende kjegleformen, åpenbart hentet fra samenes spisstelt eller lavvo, er synlig over grantoppene både fra hovedveien og fra bygdesenteret, fra snøscooterverksted, postkontor og supermarked. 

Rundt kjeglen er det lagt en halvsirkel, hvor folk i arbeid på kontorer og møterom ser ut på omgivelsene, og en lang vandrehall hegner om det symbolske sentrum. Fra åpne gallerier kan ansatte og besøkende se Sametingets representanter og administrasjon gå til sin daglige dont, og samtidig få et blikk innover til den store lavvoen og det aller helligste, «naturhagen» med et lite stykke av viddas sårbare lyngmark. Adkomsten til plenumssalen går over en to-etasjes glassbro ved enden av vandrehallen, hvor de folkevalgte får et glimt av utsikten over bygda før de samles. Broen kløver kjeglen og åpner den lukkede formen – et forbilledlig symbol på det åpne demokrati. 

Publikums- og fellesfunksjoner som bibliotek og kantine har fått plass i ett stort åpent rom, et segment av sirkelen som møter lynghagen med byggets eneste rette utvendige vegg. Hovedinngangen, som fører rett inn i dette rommet, er umiddelbar og overraskende: Fra mørket og kulda utenfor står man plutselig ved siden av bålet, under en menneskeskapt stjernehimmel av glødende elektriske pærer. Følelsen av å ha kommet frem er så sterk at til og med parkeringsplassen i småskogen utenfor blir noe positivt, et samlingssted; med rekker av lysende pullerter med innebygde stikk for motorvarmere fremstår den som mer omtenksomt utformet enn det meste av det andre som er bygget i Karasjok. –Bures boahtin, sier en smilende kvinne idet man stiger inn. –Velkommen til Sametinget.

På et sted som dette, der Finnmarksvidda strekker seg bokstavelig talt fra dørstokken, er plasseringen i naturen paradoksalt nok kanskje det minst viktige ved bygget. Anlegget fortolker ikke naturen, hverken gjennom kontrast til eller som en gjenklang av naturformer og -formasjoner. Det forholder seg til menneskene. I den grad man kan snakke om et nomadefolks bygningstradisjon, er kanskje den største likheten til samenes konstruksjoner (i tillegg til plenumssalens teltform) at bygget er så lite stedsavhengig. Det er som om det er tatt med annetsteds fra og satt ned i lyngen, med sin egen geometri og symbolikk. I Karasjok kommune bor det litt under 2800 mennesker, fordelt på 5450 kvadratkilometer. Her er det så mye natur og så få mennesker at det er avstanden til naturen, snarere enn nærheten, som gir mening til møtestedet. 

Dagens bygningsmiljø i Karasjok for øvrig er en mer eller mindre tilfeldig fremvekst av ferdighus som sprer seg fra elvebredden innover på flatene i småskogen. Det er ikke mye som har et bearbeidet forhold til terreng eller landskap. Men det er også noe upretensiøst over husklyngene, noe funksjonspresist og direkte som gir plass til nybygget. På avstand er kjegleformen det eneste som peker seg ut. Ser man anlegget fra broen over Karasjokka, forsvinner resten av bygget i lia, i skogen og den omkringliggende bebyggelsen. Kommer man langs riksveien fra Kautokeino, dukker kjeglen opp i skogen, trekledt og stor, tett på. Tar man andre veien, fra flyplassen i Lakselv, ser man såvidt kjeglespissen i silhuett over trærne idet man kjører inn i bygda. Men det er ikke før man kommer helt frem at byggets ytre særpreg, den luftede bordkledningen, glasset, betongen, blir tydelig. Først da fremtrer monumentaliteten i den enkle, runde formen og den skrånende ytterveggen; først der tar forestillingen fatt.

Arkitektonisk troverdighet avhenger av opplevelsen av konsekvens, av sammenheng – uavhengig av byggets alder eller det man vil kalle stilart. Dersom de er konsekvent gjennomført, kan et italiensk renessanseslott og et moderne kontorbygg fremstå som like overbevisende. Arkitekturen ligger i hvordan den overordnede romlige ideen kan forstås i de konstruerte detaljene. I dette ligger det en meget presis dramaturgi. En slik iscenesettelse av virkeligheten er det bare mulig å få til dersom man behersker alle de teknikker som skal til, så man gjennom sitt arkitekthåndverk kan overbevise tilskueren om at slik kan verden være. Dessverre er det et faktum at den moderne byggeprosessen gjør det svært vanskelig å beholde kontrollen over detaljgjennomføringen, og et arkitektonisk gjennomført eller troverdig bygg er derfor en sjelden ting. Vanligvis må man enten tilpasse arkitekturen etter det som er praktisk mulig, eller ofre detaljkvaliteten for å få råd til å beholde et slags omtrentlig bilde av den opprinnelige ideen. Det siste er kanskje det tristeste.

I denne sammenhengen har Halvorsen og Sundby har fått til overraskende mye i Karasjok. De unngår på sett og vis både den ene og den andre fellen; de har tydeligvis hatt anledning til å detaljere en hel del, og den overordnede ideen er fremdeles til stede. På nært hold har anlegget for Sametinget en rik variasjon i løsninger og materialer. Det er imidlertid selve detaljrikdommen man reagerer på, kanskje har arkitektene faktisk fått til for mye – det som ved første øyekast virker berikende, vekker etterhvert en mistanke om at formgiverne har hatt altfor mange ideer de vil ha fremført. Alt er teknisk godt gjort, men det virker som om behovet for kontroll over utførelsen har gått på bekostning av en helhetsvurdering – man spør seg for eksempel om det er nødvendig for et bygg på tre etasjer med en nettoareal på 2715 kvm å ha 8-9 forskjellige utforminger av rekkverk og gelendre?

Glassbroen som splitter kjegleformen, med store glassfelter og en tynn bærekonstruksjon, er holdt i en minimal detaljering, antakelig som kontrast til kjeglens kompliserte trekledning. Men som så ofte i et isolasjonsmessig meget krevende klima kommer beslagene i veien: Glassbroen krones av et kassetak av samme materiale som det som dekker snittkantene i kjeglen, og den tilsiktede kontrasten forkludres. Dersom det hadde dreid seg om tynne metallbånd, hadde slike detaljer spilt en underordnet rolle, men når man må opp i 40-50 cm beslag, blir de svært fremtredende. I tillegg stemmer det kvadratiske rutemønsteret som inndeler glasset i plenumssalens overlys, av en eller annen grunn hverken med falsene i beslaget eller med glassinndelingen i broen under. Kvadratet stemmer dårlig med kjeglesnittets parabel og virker stivt og vilkårlig, på et av byggets absolutt viktigste punkter.

Det er naturligvis lett i ethvert bygg å plukke frem eksempler på mindre heldige løsninger, men i dette prosjektet er hovedformene så enkle at de fordrer klar tale i detaljene, en artikulasjon som ikke alltid er til stede. Dette blir særlig tydelig i detaljeringen av de viktige møtene mellom byggets hovedelementer, for eksempel i hjørnene mellom halvsirkelen og bibliotekets indre fasade, der to forskjellige fasadesystemer, et horisontalt og et vertikalt, settes sammen uten noe forsøk på å forklare møtet. Et bredt fasadefelt i glass er det eneste som skiller, for bredt til å forstås som et klart sekundært element. Takgesimsene på de to delene flukter ikke, men det lille spranget som skiller dem, er heller ikke nok til å skape forskjell. Hierarkiene er uklare, det er som om byggets viktige formale møter er løst som enkelthendelser, snarere enn som deler av en og samme fortelling.

På utsiden av sirkelen, i den krumme fasaden, fungerer det bedre – der er det bare ett hovedsystem, den horisontale bordkledningen, og det vertikale treverket i solavskjermingen og stålkonstruksjonen som bærer den, er klart sekundære elementer. Fasadens struktur dramatiseres ved at de vertikale skjermene speiler seg i de skrå vindusflatene etter som man går mot inngangen. Når et bygg inntar virkeligheten, skaper lys og bevegelse stadig nye variasjoner som ikke alltid må tegnes.

Men på tross av, eller kanskje heller på grunn av, alt de har tillatt seg å ta med, har Halvorsen og Sundby oppnådd én svært viktig ting. Det er helt nødvendig for skuespillets troverdighet at produksjonen lykkes i å skape det som på engelsk kalles suspension of disbelief, altså at publikum overbevises om stykkets realitet – at man henføres. Dette har de fått til. Ikke minst fordi alle konstruksjoner og detaljer er åpne og lesbare, slike at mange av de ulike løsningene til slutt fletter seg visuelt i hverandre. Man ser alltid gjennom et rekkverk eller en søylerekke videre inn til noe annet og beslektet, og det hele danner en slags naturlig og troverdig helhet, nær og forståelig, som i skogen. Fortellingen er ikke alltid konsekvent, men i den udisiplinerte rikdommen skapes en egen verden, et møtestedets teater i tre og glass.

Lewis Mumford skriver i et essay fra 1941 at arkitektur, ja alle kulturuttrykk, består av to elementer: det lokale og det universelle. Det lokale er knyttet til tid og sted; det universelle er grenseløst og evig og gjør at mennesker fra forskjellige kulturer forstår hverandre. Den høyeste og videste form for det universelle uttrykkes i religionen. Mumford kan tolkes slik: Uten det universelle – bestående av alminnelige selvforklarende prinsipper, naturlover og arketyper – ingen forståelse; uten det lokale – bestående av stedets kvaliteter og tidens puls – ingen sammenheng.En arkitektur som baserer seg på stedets premisser og tidsånden alene, forblir etter mitt skjønn totalt uinteressant. En arkitektur som baserer seg kun på universelle prinsipper, på den annen side, blir stereotyp og blodfattig, og vil i beste fall være en fremmed fugl uansett hvor på kloden den blir plassert. Det tidløse – les: det klassiske – tilhører ifølge ovenstående definisjon det universelle. Det er da også benyttet klassisistiske virkemidler i mange rettsbygninger opp gjennom historien. Disse bygningene har få lokale tilknytningspunkter.

Men vi kan vanskelig forestille oss et slikt tinghus på Tana bru. Selv om det universelle også er representert her i Tana ved en bensinstasjon som til forveksling ligner en jeg så i Texas, eller var det Peking? Allikevel bringer også Stein Halvorsens tinghus med seg universelle kvaliteter, selv om det er de lokale egenskapene som dominerer. Indre Finnmark tinghus er reist av private, lokale krefter som leier det ut til Dom­stoladministrasjonen.

Tana bru knytter Finnmark sammen på tvers, og er et viktig knutepunkt med 6-700 innbyggere, men det byr ikke på mange inspirerende stedstypiske føringer. Tana bru er et tettsted uten tetthet. Bosettingene ligger spredt, man bor helst i groper i den vakre dalen ved Tana­elvens bredd. Husene er knapt synlige. Egentlig vakkert. Livet finner sted uten å synes. Stedet er der, markert med brua, som er plassert der elven er på sitt smaleste. 

Stein Halvorsen går inn i denne «ikke-situ­asjonen» og svarer med en «ikke-bygning». Tinghuset er organisert som en streng, med en vakker foranstilt skjerm, universell som teltet og gammen. Materialbruken og formen er et gjensvar til Finnmarks bølgende landskap. Det å bo i groper og la sneen blåse opp og rundt de lutende formene er urfolkenes måte å bygge på, både i arktiske strøk og i kalde områder i Japan og Kina – universelt og lokalt på én og samme gang. Formen og uttrykket finner gjenklang i en sosiokulturell forståelse like mye som i en geog­rafisk og klimatisk riktig tolkning. Det er mye bærekraft i en slik arkitektur.

Stein Halvorsens tinghus er moderne i sin planløsning og i tolkningen av programmet. Det er moderne i sin sammenstilling av de ulike bygningselementene, gjennom separasjonen og møtet der spalter med glass megler mellom ulike flater og elementer. Det moderne er for meg en positiv egenskap ved huset. Det at arki­tekten samtidig lefler med tidsånden ved å bekle betongkonstruksjoner med tre, er mindre positivt, men langt på vei forståelig – og vellykket. Særlig når man gjennom materialbruken får frem romlige kvaliteter som ellers ville vært vanskelige å oppnå.

Tana tinghus er også avgjort moderne i sin komposisjon: en lang rygg mot «kvartalets» indre, som skyter ut og danner ledevegg mot inngangspartiet, en sprekk mellom ryggen og den store, bølgende, skjermen mot veien og bjerketrærne. Skjermen er blitt huset. Den er ledig og uttrykksfull og skjuler de mer nødtørftige arealene bak. Om vinteren må tinghuset være en opplevelse, varmt og trygt i snøkaoset.

Det er to grunner til at jeg assosierer Tana tinghus med musikkuttrykket «unplugged». For det første er «gammen» tilsynelatende som en akustisk gitar, ikke knyttet til nettet. Den kan tas med ut på vidda og stå hvor som helst. «Un­plugged» kan brukes som beskrivelse av både formen og uttrykket i Tana tinghus. For uttrykket er herlig rått og formen fremmed i omgivelsenes visuelle kaos med veier og parkeringsplasser som eneste regulerende faktorer. De pågående landskapsarbeidene med presise kanter og flater underdelt av lave skifermurer og treplanting virker lovende, men etter hva jeg forstår, er det kun på den andre siden av hovedveien at det skal bearbeides. På tinghussiden er det den ville naturen som rår. Her bukter en lokal sti av lokal singel seg sjarmerende frem til den «billige» inngangsdøren, som er omrammet av en portal utført i stablet, overstore boks (6»x6»?) av skurlast. Men det er hyggelig å komme inn. Ikke avskrekkende, men hjemmekoselig. Som tiltalt, derimot, kommer du inn gjennom garasjeporten. Rettssalene har også kvaliteter som gleder. Den flotte treveggen følger deg inn i huset, inn i de to salene, først den mindre seremonisalen, lengst inne den større rettssalen. Omfavnende betongvegger holder aktørene og rommet på plass. Møblene bidrar til å gjøre atmosfæren uanstrengt og tilstrekkelig fargerik. I det hele tatt er modelleringen med de mange materialene vellykket, med skiftende lys etter årstid og vær. Og siden også kontorfløyens yttervegg luter innover, får også disse rommene preg av telt og gamme, nomadisk flyktig og likevel stedsbundet.

Man kan påpeke detaljeringen. Enkelte steder er den ute av kontroll, særlig vindusinnsettingene i skjermen: Her mister lysåpningen sin mystikk, den alminneliggjøres. Det samme kan sies om aluminiumsvinduenes stive møte med det vakre gulvet i lysspalten. Og endelig «inngangsportalens» abrupte møte med den lutende skjermen.

Stein Halvorsen kan vise til mange premier i arkitektkonkurranser. Han arbeider med former og oppslag som folk forstår og kan identifisere seg med. Hans kunnskap om funksjonalitet og enkle grep er påtakelig, noe dette anlegget med all tydelighet viser. Scenografi er et av arkitektens virkemidler, og det er godt når det lykkes som her. 

Kautokeino er vidde, reindrift og lang vinter. Det er ikkje kjøkkenhage, prydblomar og velstelte plenar. Slik tenkjer mange, og slik tenkte eg også, før eg kom til bygda.

Det er nærliggjande å tenkja slik. Bygda Guovdageaidnu, eller Kautokeino som den blir kalla på norsk, ligg på Finnmarksvidda, 330 meter over havet og 140 kilometer frå Altafjorden, med lange vintrar og korte somrar. I seg sjølv er dette ikkje noko godt utgangspunkt for hagebruk. I tillegg lever store deler av bygdefolket av reindrift, eller har tilknyting til reindrifta. Den samiske reindrifta i Finnmark er framleis delvis nomadisk, som betyr at dyra vandrar mellom ulike beiteområde gjennom året, med vinterbeite på vidda og sommarbeite ved kysten. Med reinsflokken flyttar også gjetarane og alle som kan, til kysten. 

“Kautokeino er delvis tømd for folk på sommaren. Hage blir ikkje så viktig under slike tilhøve.”

Kautokeino er såleis delvis tømd for folk på sommaren. Hage blir ikkje så viktig under slike tilhøve. Det var dette eg såg første gongen eg kom til Kautokeino, lite med hagar og prydplanter og lita interesse for uterommet. Etter kvart har eg funne hagane, først dei som likna mest på dei eg kjende frå lenger sør i landet, og sidan dei lokale, samiske variantane. 

Hagane i Kautokeino kan grovt delas inn i to hovudtypar: pryd- eller rekreasjonshagen og arbeids-hagen. Desse typane kan lokalt bli omtala som -”norske” og ”samiske” hagar. 

Den ”norske” hagen er pynta, den ”samiske” er ein arbeids- og lagringsplass for alle meahcce-tinga.¹ Meahcci, ”utmark” på norsk, omfattar ikkje tomtene eller dei faste buplassane i bygda, men blir lokalt i Kautokeino forstått som ”det landskapet du kommer til når du forlater hjemmet og bygda”, altså det meste av arealet innanfor kommunegrensa. ² Kautokeinohagen er eit bruksrom og ein base for ferdsel på og hausting av vidda. Store areal på vidda høyrer også med i det som er naturleg å rekna som ein del av det å bu. Meahcce-tinga signaliserer både tilknytting til reindrift og til den sterke haustings- og sjølvbergingskulturen som er levande i Kautokeino. Haustinga kan vera jakt, fangst, fiske, bærplukking eller vedhogst, og til desse syslene trengst det utstyr. Alle meahcce-tinga, som er å sjå på tuna, er såleis bruksting som trengst i det daglege arbeidet. 

Denne artikkelen diskuterer arbeidshagen. Dette fordi den skildrar det lokale levesettet så tydeleg, samstundes som den, i større grad enn prydhagen, utfordrar det rådande hage-omgrepet og estetikken knytt til det.

Hage i bufast jordbrukskultur og i nomadisk reindrift

Omgrepet ”hage” beskriv ei innhegning, ein ”gard” eller ein avgrensa plass for dyrking eller beiting, som til dømes blomehage eller hamnehage. Me finn ordet ”hage” eller ”gard” i ulike former i dei nordiske språka og i andre indoeuropeiske språk. Også i samisk, som tilhøyrer den finsk-ugriske språkgruppa, finn me dette ordet. Gárdi, som er i slekt med det norrøne ordet garđr, blir først og fremst brukt om kvea der ein samlar reinflokken for skiljing og merking. Denne innhegninga er gjerne lokalisert på beiteområdet i utmarka, ikkje ved bustaden. Ei liknande lokalisering har også ein annan type gárdi, fangstanlegget med rypesnarar, eller rievssagárdi. Snareanlegget er plassert i område der rypene beitar på fjellbjørka på vinteren. Rievssagárdi er eit gjerde, oftast laga av småbjørk som blir stukke ned i snøen. Inni dette gjerdet festar ein snareløkkjer. Gjerdet blir plassert slik at det skal fanga opp dei beitande fuglane. 

Gárdi blir såleis brukt både om innhegninga, rommet som blir danna av gjerdet, slik som for reinkvea, og om sjølve gjerdet, som i rievssagárdi. Ein tredje type gárdi er lokalisert på tunet og der gjerne tett inntil ein av veggene på bustadhuset. Dette er den vesle, inngjerda blome- eller nyttehagen, som på samisk blir kalla gilvvagárdi.³ Denne hagen er den einaste av desse tre typane som har blitt nytta for å dyrka vekstar. Det som blir dyrka der er gjerne rabarbra, villrips eller staudar, som reinfann eller ballblom. Gilvvagárdi har tradisjonelt høyrt til småbruket og den faste bustaden, og har utgjort ein liten del av uteområdet rundt bustaden. 

Dei ulike hagane ligg i ulik avstand frå bustaden. Ansvaret for dei er også ulikt fordelt. Medan blome- og nyttehagen først og fremst har vore kvinnene sitt ansvar, er reinkvea og rype-snarane i større grad menn sitt domene.

I norsk daglegtale blir ”hage” gjerne brukt om heile bustadtomta.⁴ I tillegg til blomehage og grønsakåker kan dette vera plen, opphaldsområde, stiar og leikeplassar. Ofte er det den representative hagen med prydvekstar, vakre hekkar og murar som blir trekt fram i diskusjonen om hagar. Å bruka omgrepet ”hage” i samband med uterommet rundt bustaden i Kautokeino, bryt såleis med mange sine førestellingar om hage. Lokalt vil mange, med den representative prydhagen frå fagtidsskrift og media som referanse, tveka med å kalla sin eigen uteplass for ”hage”. Å studera hagen i Kautokeino ut frå estetikk eller planteutval kan gje lite meining. Den vernakulære tradisjonen med si vektlegging av struktur og lokal tilpassing er ein betre inngang.

Hagetypar i Kautokeino

Hagane i Kautokeino speglar ulik livsform og ulike behov, dei er folkelege eller vernakulære hagetypar. I det ligg mellom anna det at dei er utforma lokalt av eigarane eller brukarane, ikkje av fagfolk. Dei er organiserte ut frå aktuell bruk og behov, og det er brukt lokalt tilgjengelege material for å laga desse hagane.⁵ Den tradisjonelle hagen kan difor lesast som ein base for produksjon og tilverking av ressursane frå vidda, medan den nyare typen hage i sterkare grad legg vekt på rekreasjon og vakker utforming. Dei to typane, som eg her kallar arbeidshage og rekreasjonshage,⁶ fortel om to viktige trekk i bruken av og haldningar til bustaden og haustingslandskapet. Samstundes formidlar dei viktige sider av Kautokeino si historie og livsgrunnlag. Flesteparten av hagane er variantar som kombinerer trekk frå begge hovudtypane. 

Uterommet i arbeidshagen gjev rom for mange og ulike arbeidsoppgåver, for produksjon av mat og for stell av reiskap og utstyr. I tillegg er lager- og opphaldsplass for reiskap, kjøretøy, utstyr og dyr viktig. På tunet er det gjerne sett opp fleire uthus og garasje, og det er rydda plass for eit stort parkeringsareal. Enkelte av arbeidshagane er først og fremst dét, ein plass for arbeid og produksjon, medan andre kan ha innslag av eit eller fleire små prydbed eller eit mindre område for rekreasjon, gjerne ein veranda eller ein opphaldsplass ute. 

Rekreasjonshagen er motsetninga til arbeidshagen. Dette uterommet er dels forma av rådande ideal i tida, dels av normer og standardar i den offentlege bustadplanlegginga i Noreg. Rekreasjonshagane er velordna, ryddige og har i mindre grad plass til nyttesysler enn det arbeidshagen har. Viktige trekk i rekreasjonshagen er plen, prydblomar eller -buskar og ein stor opphaldsplass ute, gjerne i form av ein terrasse eller veranda. Det er ofte unge folk med svakare tilknyting til hausting og sjølvberging som har slike hagar. Dette er uterom der det blir lagt større vekt på estetisk utforming og på å skapa plass for opphald og rekreasjon, enn på arbeid og produksjon av mat. Denne hagetypen er i mindretal, men det er ein type det stadig blir fleire av.

På veg inn til arbeidshagen

Arbeidshagen er, som namnet seier, ein plass for å arbeida utanomhus. Dei mange og ulike arbeidsoppgåvene som går føre seg på tunet blir ikkje gøymde bort, heller ikkje frå inngangspartiet. Inngangen til hagen og møtet med bustaden er forma først og fremst ut frå praktiske omsyn med ein brei bilveg fram til huset og romsleg med parkeringsplass. Det er viktig å kunna kjøra nært inntil inngangsdøra, gjerne også rundt huset. Å unngå rygging med bil, og ikkje minst, rygging med snøskuter, er eit viktig poeng ved planlegginga av tomta. Folk skal kunna nå fram med kjøretøya både på sommar- og vinterføre for å lossa og lasta utstyr og reiskap eller anna ein treng frå hus og lagerbuer. Det er vidare eit poeng å koma til og frå bustaden direkte ut på vidda, utan å måtta kjøra over nabotomter. Grensar tomta mot eit naturområde, er to vegsamband praktisk, ein bilveg fram til garasjen og skuterløype over friområdet. 

“Dei mange og ulike arbeidsoppgåvene som går føre seg på tunet blir ikkje gøymde bort.”

Arbeidshagen skal gje plass for arbeid og lagring av utstyr og reiskapar. Ei god arbeidsflate er viktig for å kunna reparera maskinar og kjøretøy, saga opp og lagra vinterveden og gjera andre nødvendige oppgåver. 

Å arbeida utan reiskapar og utstyr er uråd, anten dette arbeidet skjer ved bustaden eller i utmarka. Alle meahcce-tinga må lagrast ein stad. Bustadhusa gjev ikkje plass til alt dette. Det er heller ikkje praktisk å lagra vinterklede og skinn inne. Til det er huset for tett. Skuterdressar, sko med oljesøl og alt turutstyr og reiskapar bør ikkje plasseras innomhus. Stabburet i Kautokeino er svaret på dette lagringsbehovet. Det tradisjonelle samiske stabburet er lite, frå 6-8 kvadratmeter og opp til det dobbelte i grunnflate. Folk startar med eitt stabbur, og byggjer fleire ettersom behovet for lagerplass aukar. I motsetnad til bustadhuset har det tradisjonelle stabburet blitt ståande som mønster også for uthus som blir bygde i dag. Materialbruken er noko endra, men storleiken er mykje godt som før, og tradisjonen med mange små, heller enn eitt stort stabbur syntes å halda seg. Tradisjonen har her fått hjelp av lovverket som gjev rom for enklare sakshandsaming for uthus under ein viss storleik.

Uthus er nødvendig, og det er det første bygget som blir sett opp etter bustadhuset. På enkelte tun kan me i tillegg finna uthus som ikkje høyrer til eigarane. Det kan vera utflytta born, ungdom som går på skule andre stader eller familiemedlemmer som ikkje har plass til lager eller uthus ved sitt eige husvære, som plasserer lageret sitt midlertidig på heimetunet. Stundom kan det vera eit eige uthus, andre gonger kan dei låna plass hos foreldra. At buplassen rommar meir enn eigne stabbur, er ikkje noko nytt. Stabburet var den første, faste bygningen til reindriftssamane, slik det har vore i mange andre nomadekulturar.⁷ Så lenge reindriftssamane ikkje hadde faste bustader eller tomter i bygda, plasserte dei stabbura sine med vinterutstyr, såkalla verddestabbur, hos fastbuande slektningar eller venner. ⁸ 

Stabbur eller uthus er ein kjend og sjølvsagd lagringsplass for alt som kan koma til nytte. Ein annan kjend lagringsplass i samisk tradisjon er luovvi, eit stillas bygt i lette trekonstruksjonar. Stillaset gjev lagringsplass over bakken, slik at ein unngår væte, snø og til ein viss grad skadedyr. Luovvien er mindre vanleg å sjå i dag, men framleis er han å finna i enkelte hagar, det same gjeld garnhjell, eit stativ for å tørka og greia garn og nøter. Lagring skjer også utandørs. Det er ikkje uvanleg å sjå sledar, kjøretøy som snøskuter og fire- og sekshjulingar, syklar, bilar og i enkelte tilfelle båtar bli lagra ute. ⁹

“Hausting og aktiv bruk av vidda er eit uttrykk for at sjølvbergingshushaldet er levande i Kautokeino.”

Hausting og aktiv bruk av vidda er eit uttrykk for at sjølvbergingshushaldet er levande i Kautokeino. Det viser seg igjen på tunet i dei små tørkebura for kjøt, i røykjelavvoane og i veden som står oppreist til tørking. Den mest utbreidde av desse tre byggverka er tørkeburet, som finst mest på alle tun. Tradisjonelt har dette vore utforma som ein luftig kasse, dekt med netting og plassert på mønet på uthuset eller på veggen til bustadhuset. Inne i kassen blir det salta reinkjøtet hengt opp, høgt plassert for å hindra dyr eller fuglar å forsyna seg. På tun der produksjonen er ekstra stor, kan eitt av stabbura ha blitt bygt som ei luftig tørkebu. Ein enklare type innretning er holga – ein laus, lett bjelke som blir hengd opp under taket på verandaene. Der blir kjøtet hengt opp og dekt av garn eller anna netting. 

Hogging av vinterved syter dei fleste for sjølve. Etter nærare reglar kan alle ta ut ved frå Finnmarkseiendommen (FeFo).¹⁰ Vinterveden er synleg i hagane, som vedla eller vedreis, muorraguhpa på tunet. Heile vedstrangar blir stilte opp i lavvoform. Veden tek lite plass, er lett å handtera sjølv etter at snøen legg seg og ”ser ryddig ut,” som mange lokalt uttrykkjer det.

Reindrift i hagen

Tomtene til reindriftsfamiliane er ulike variantar av arbeidshagar. I ein del tilfelle er desse store og lokalisert i gruppe med tilsvarande hagar. Dei kan gjerne kallast ”tun”. Som alle arbeidshagane, ber også desse preg av tette band til utmarka og ressursane der. Det som skil desse hagane frå andre arbeidshagar i Kautokeino, er sjølvsagt den sentrale plassen reinen har. Drifta er synleg til stades ved bustaden i bygda på to måtar: ved at reinsdyr oppheld seg der, eller ved at produkt frå slaktedyra blir tekne hand om og tilverka ved bustaden. Kautokeino er vinterbeiteområde, og beitelandet er på vidda. Når enkeltdyr eller små flokkar med reinsdyr er å sjå ved bustaden, er dei der av to årsaker. Det kan vera svake kalvar som treng ekstra fôring i utsette periodar, eller det er trekkdyr som blir trena og brukt i bygda om vinteren. I dag blir kjørereinen brukt til frakting av turistar innover vidda, eller til kappløp. Oppaling av reinkalvar og trening av kjørerein gjer det nødvendig å ha desse dyra i nærleiken av bustaden. Dette krev igjen kveer, fôringsplassar og beitehagar. 

Fôringa av rein i beitehagen heime har trekk som gjer det naturleg å samanlikna med småbruket og husdyrhaldet der. Eit slikt trekk er bygging av eigne fôringshus og reingammer, ein slags enkle sommarfjøs for reinen.¹¹ Tanken er at kjørereinane kan trekkja inn for å finna ly, først og fremst mot myggplaga, men også mot dårleg ver. 

Beitehagen, som held reinen samla i tider då dyra treng ekstra fôring eller pass, er oftast lokalisert nært tunet, på ein plass det er lett å ha oversikt over frå huset. Slik kan dei som arbeider inne i husa, følgja med og sjå til at det ikkje kjem laushundar eller andre uvelkomne gjester inn i beitehagen. Beitehagane har mange fellestrekk med mellombels kveer på vidda. Dei er lette å endra og flytta etter som behovet endrar seg. 

Reindrifta er synleg ved bustaden ikkje berre gjennom levande dyr, men også gjennom arbeid med produkta frå slaktedyra. Dette arbeidet følgjer dei sesongvise endringane i drifta. Dei mest aktive periodane er i samband med flytting på våren og hausten og under slakteperiodane. Etter jul og framover mot vårvinteren fyllest bustadområda opp med råvarer frå slaktinga. Skinnet skal tørkast for bruk til underlag i lavvoen på fjellturar. Skinna blir spila ut og stifta fast på uthus- og garasjevegger for å hengja der til tørk. Rekk ikkje uthusveggene til, kan nettinggjerdet rundt beitehagen gjera same nytten. Kjøtet frå slaktedyra blir røykt og tørka, og dette skjer ved bustaden. Røykjelavvo og dei mange og ulike innretningane for tørking av reinkjøt pregar bustadområda på denne årstida. Ei kort stund på vårvinteren blir bustadområda fylte opp med ei overdådig mengd med mat som meir enn noko fortel om at bygda ligg midt i eit stort reinbeiteområde. 

Arbeidet i reindrifta skifter med årstidene, arbeidet heime ved bustaden følgjer dei same årstidsvariasjonane. Skinna på veggene og kjøtet i nettingkassane blir tekne ned når dei er tørre og utetemperaturen stig. På sommaren er det ingen skinn å sjå på veggene, ikkje kjøt i tørkekassane, skuteren står tildekt og terrengkjøretøy er i bruk på sommarbeitet ved kysten. Utpå hausten blir igjen tunet til ein driftsplass, men no med andre oppgåver enn dei som gjekk føre seg tidlegare på året.

Det vakre og det nyttige

Mange av hagane i Kautokeino bryt sterkt med førestellingane om korleis ein hage skal sjå ut. Desse førestellingane er skapte og formidla gjennom reiser, litteratur og media og hentar ofte eksempel frå store, velutstyrte hageanlegg som nærmast er å likna på parkar. Presentasjonar av hagar frå Nord-Noreg har også hatt ein tendens til å konsentrera seg om ”øvrigheta” sine hageanlegg, hagar der eigarane har hatt ressursar til å henta plantemateriale, kunnskap og inspirasjon utanfrå. Folk flest sine hagar har det vore mindre interesse for. Med dette som bakgrunn er det nærliggjande for mange å stilla spørsmål om kva som eigentleg kan reknast som ”hage”. Lokalt i Kautokeino er reaksjonen den at hage, det er først og fremst den velstelte ”norske” hagen. Enkelte kan strekkja seg så langt som å seia at det vesle staudebedet ved husveggen, gjerne med gjerde rundt, eller potetåkeren i ei lun bakkehelling, kan kallast ”hage”. -Resten av uteplassen rundt husa er tomt eller šillju, tun.

Hagebruk er økonomi og estetikk, det er dyrking av mat og dyrking av det vakre. Denne tankegangen skriv seg frå opplysningstida, seier Magne Bruun: ”Idealet var det velordnete jordbruksland som både var produktivt og rasjonelt, men også estetisk tiltalende.”¹² Hagen er ofte ein miniatyr av dette kulturlandskapet. Idealet har vorte utfordra gjennom historia, med periodar der nyttetenkinga rådde grunnen sterkare. I dag har igjen kravet til estetisk utforming av uterommet vunne fram i Noreg, slik det mellom anna kjem til uttrykk i plan- og bygningslova.

Diskusjonen om estetikk er ein diskusjon som ikkje kan lausrivast frå den rådande kulturen denne diskusjonen blir førd i. Ein nomadisk reindriftskultur vil nødvendigvis sjå landskapet og vurdera kva som er vakkert der, på ein annan måte enn bonden på flatbygda. I Kautokeino, med sine sterke reindriftstradisjonar, er det naturleg å ta utgangspunkt i nomaden og utmarksbrukaren sin estetikk. Kva er vakkert i ein kultur som stendig er på flyttefot? Kva blir pynta og dekorert, kor legg ein krefter ned for å skapa det fint rundt seg? Og kva ser praktikaren, småbrukaren og dei som haustar av utmarka på som vakkert? Slik det ordna, produktive jordbrukslandet blir opplevd som estetisk tiltalande for folk i jordbrukskulturar, vil ein bølgjande reinflokk på den tilsynelatande karrige og ukultiverte vidda vera like vakkert for reindriftssamen. Og den luftige leirplassen, fri for mygg og med vidt utsyn over beitelandet, er vakker – utan andre vekstar enn dei som veks vilt. Nomaden har tradisjonelt bore det vakre med seg, og lagt ressursar i å pynta sleden og seletøyet, dekorera vandringsstaven og utsmykka klede og anna utstyr som kan fraktast med frå plass til plass. 

Arbeidshagane er dei som bryt mest med det rådande idealet om god bustandard. Sentrale styresmakter med ansvar for arealplanlegging, har gjennom åra gjeve velmeinte råd om korleis laga gode uteområde og hagar. I ei oppsummering av Husbanken si verksemd gjennom femti år diskuterer sjefsarkitekt Jørgensen det vanskelege omgrepet ”god bustadstandard”. Han slår fast at omgrepet ”god” femner vidt og kan forståast på mange ulike måtar. Visse trekk kan me likevel einast om, skriv han. Eit slikt trekk er eit utemiljø som er ”trivelig og legger forholdene til rette for fellesskap”.¹³ Kautokeinohagane er trivelege, og, ikkje minst legg dei til rette for fellesskap. Dei er trivelege fordi dei representerer noko kjent for folk, dei gjev plass til det som er viktig: arbeid og foredling av utmarksressursar. Og dei gjev rom for fellesskap gjennom dette arbeidet. Det er likevel ikkje slike hagar som blir synte fram som gode eksempel i Husbanken sine rettleiarar.